Deaf, dumb & blind – Lukk deg inne i en beskyttende boble

Forskning fra Caltech (California Institute of Technology) og fire andre forskningsinstitusjoner viser at gruppearbeid hemmet intelligensen til deltakerne, skriver Aftenposten og viser til nettstedet forskning.no.

Visstnok skal Caltech ha målt lavere IQ når deltakerne i testen jobbet i grupper.

workingingroupsArtikkelen er upresist i sine formuleringer, så det er ikke lett å bli klok på hva som egentlig er funnene. (Blant annet har jeg vanskelig med å se for meg grupper på 5 med 10 menn og 3 kvinner… 😉

Det som synes opplagt er at målt intelligenskvotient (IQ) var lavere både i store og små grupper, enn det enkeltindividene var målt til på forhånd. Rask på labben konkluderer dermed Aftenposten med at man blir smartere av å jobbe alene.

Jeg tør påstå at de tar feil.Det er faktorene bak som er interessante: Hvor mye forstyrrelser var det i den store gruppa? Hvordan var deltakernes indre tilstand da de tok testen alene? Hvordan var tilstanden når det satt 69 stykker rundt? Alle grupper går gjennom formingsprosesser. Noe av det som skjer tidlig er at gruppas medlemmer finner sine roller og identitet iforhold til hverandre. Jeg skulle tro at det tar lengre tid å få disse bitene til å falle på plass enn det tar å gjennomføre IQ-testen. Før gruppa oppleves ‘trygg’ vil det selvfølgelig påvirke testindividenes indre tilstand. Stress, forstyrrelser, det å føle seg sikker påvirker i hvilken grad du har tilgang på egne ressurser.

Når det er sagt: Mediene elsker å provosere. Men det blir for dumt og virker bare som om de ikke har fulgt med i timen når de refererer intelligens som IQ.

IQ er et måltall for å si noe om evnen til å gjøre logiske og kausale koblinger. Å bruke IQ for å angi et menneskes intelligens er som å bruke skonummeret for å si hvor høy noen er.

Bildet er mye mer sammensatt. Dog kan det hende at kanskje ikke Aftenposten har intelligens nok til å fatte det…

Fremtiden er ikke som før!

Fremtiden er ikke som før!

Tittelen er hentet fra mottoet på Aspen-konferansen i 1983 hvor nylig avdøde Steve Jobs la fram sitt syn på industridesign, kort oppsummert i mantraet fra Apples første salgsbrosjyre: “Enkelhet er det ultimate raffinement”.

epleDet eneste som er 100% sikkert er at fremtiden ikke blir som før. Det eneste som er sikkert er at noe blir annerledes. Så lenge vi mennesker har sanser og evner å reflektere over inntrykkene, er læring garantert. Og læring = utvikling.

Uansett mål på utviklingen, vil det medføre endring – endring som vi må ta stilling til i form av vår nåværende kunnskap og kompetanse.

Informasjonsmengden vi mennesker utsettes for har for lengst eksplodert. Resultatet er stress og meningsløse blogger. Hvordan skjermer du det i dette stadig mer komplekse samfunn? Hvordan dyrker du din enkelhet samtidig som du tilpasser deg?

Steve Jobs hadde et annet uuttalt motto: No compromise. Han holdt på sitt. Relasjonskompetanse var ikke hans sterkeste side. Han oppnådde mye uten, men ikke uten å etterlate seg fiender og forsmådde frender på veien. Samtidig hadde han en magisk evne til å engasjere og bygge team-identitet fordi han hadde så klare visjoner. Han visste hvor han ville. Hans fremtid var ikke vilkårlig: Målene var tydelige.

Å vite hvor du vil er svaret på mye. Derfor er spørsmålet også så vanskelig. Men om du ikke tar styringen og setter deg et mål, setter andre det for deg. Den grad av aktiv medvirkning du velger i egen liv, er det som bestemmer retningen; om du selv tar kontrollen eller lar deg kontrollere.

Hva fremtiden bringer er usikkert, men at det ikke blir som før er helt sikkert. Det visste arrangørene av Aspen-konferansen allerede i 1983.

Idag startet en annen konferanse i Europas svar på Aspen; verdens økonomiske forum (WEF) i Davos.

Johan H. Andresen. har i forkant av konferansen uttalt at “Kapitalismen er ikke god nok.” Eller for å vri litt på det: Kapitalismen er ikke som før. Den usikre økonomiske situasjonen i vesten og dermed verden preger diskusjonsbildet. Grådighetskultur, budsjettstyring og reaksjonærisme må bort. Det må investeres i løsninger og opplæring som hindrer skadevirkningene av kortsiktig gevinst og helsefarlige ledere i jobb, hjem og skole. Pengene må investeres i ny kompetanse og ikke svis av i desperate forsøk på å flikke på skadene. I utviklingskrigen må det sterkere krutt til enn Norgesplaster!

Den “nye kapitalismen” må telles over et produkts eller en generasjons (flere?) levealder, ikke over årlige budsjetter.

En lengre horisont er avgjørende for at finanssystemene skal overleve det nye paradigme vi er i ferd med å begi oss over i. Regnskapets tidslengdeskala må til de grader omdefineres.

Personlig tror jeg vi er iferd med å vinke kapitalismen som paradigme, farvel. Løsningen er like enkel som den er raffinert: Neste trinn på vårt samfunns evolusjonsstige må, som Olav Thon, være langsiktig. Derfor våger jeg meg på et nytt paradigmenavn på det økonomene snakker om som den “nye kapitalismen” og benytter anledningen til å ønske velkommen Bærekraftighet!

Og til alle økonomene: Lykke til i Davos! Det trenger dere. For her må det gjøres noe både med skjema og rundetider!!

http://www.a-changing.com

Forskjellen på god og dårlig tid.

Er du bevisst på språket du bruker?

“Kom, vi må forte oss. Vi har dårlig tid!”
Dette sa jeg til barna en morgen vi skulle i barnehagen.

Barna mine var opptatt av alt annet enn å forte seg. Små barn vet ikke hva forte seg betyr. Det er vi voksne som lærer dem denne ukulturen. Vi må forte oss. Vi må videre. Hele tiden videre. Fort deg! Aldri her og nå. Slikt blir det dårlig tid av…

Det gikk plutselig opp for meg en morgen jeg sa det. Jeg var utålmodig, hadde mast flere ganger, var sent ute. Hvorfor kunne jeg ikke ikke være sent ute og samtidig ha god tid? Selvfølgelig kunne jeg det! Utfordringen for meg, er at jeg blir så opptatt av å komme videre at jeg glemmer her og nå. Hvor stor del av livet ditt lever du i fremtiden? Selv tipper jeg godt over 50%

Jeg kjenner noen som nesten alltid bare prater om gamle dager. Noen andre klager over at jobben har vært slitsom, at møtet var tregt, at det har vært en dårlig dag. Alt var så mye bedre før. Minner er en del av vår bagasje. Noen koser jeg meg med, andre plager meg. Men minnene er ikke den jeg er. Hvor stor del av livet ditt lever du i fortiden?

Når jeg da bruker så mye tid på fremtid og fortid, hva blir da igjen til nuet? Hvor stor andel av livet ditt tilbringer du i travelhet hodet ditt i fortid og fremtid? Hva blir da igjen til å leve? 40 %? tretti? tjue?

dårligtidLa ikke det neste øyeblikket true dette øyeblikket. Mange har etter hvert innsett at nuet har uendelig kraft hvis vi bare bruker det. De største uutnyttede ressursene i livene våre ligger rett foran nesa vår: “God tid” handler om tilstedeværelse. Planlegging er viktig for å utnytte vår mest truede ressurs: den ikke-fornybare tiden. Men dersom planleggingen blir en hovedaktivitet får du ingen tid igjen til å utøve. Da er planleggingen i beste fall bortkastet.

En annen måte å kaste bort livet på er gjennom bekymringer. Frykt for det som kanskje skulle kunne komme til å skje. Hvor mye av den frykt og usikkerhet vi propper tankene våre med handler om her og nå? Det aller meste handler om negative forventninger. Altså om framtid. Tenk om jeg kommer for sent?! Huttetu. Nå har jeg dårlig tid.

Så, jeg forsøker å slutte å si til barna mine at vi har dårlig tid.
Istedet sier jeg: “Vi har liten tid, men tiden er god. http://www.a-changing.com

Hvor krokodillene ikke er… (Av en som har vært på bunnen)

Erin Laung Worth bungee-hoppet fra 111 meters høyde over den krokodille-befestede Zambesi-elva. Så røyk strikken… Den dramatiske historien står i dagens VG.
Erins mareritt er lett å ta del i. Selv kjenner jeg på to ting: Min frykt for høyder, og det faktum at jeg har vært på bunnen av Zambesi.

Det var merkelig mørkt og stille der nede. Jeg husker en mørk blå stillhet til tross for de virvlende og stormende vannmassene over meg. Bortsett fra en følelse av å være merkelig tilstede og samtidig framværende, husker jeg én tydelig tanke: Jeg må være dypt.

Forskjellen mellom Erin og meg er at jeg ikke hoppet. Jeg ville aldri utsatt meg for noe sånt… Så gikk jeg heller dypere.

Det var avslutningen på et to ukers “overland” safari i Botwana og Zimbabve. Zambesi-floden hadde vært stengt de siste to ukene på grunn av for store vannmasser. Utrolig flaks for oss at den akkurat haddee åpnet, mente mange – både safarideltakere, reiseledere og rafting-personell.

Selv var jeg ikke så høy i hatten. Jeg hadde raftet to ganger før, i Sjoa og i Johnson River utenfor Cairns i Australia. Begge gangene var det stor moro. Men noe ved Zambesi skremte meg. Floden sydet og kokte. Rett som det var kunne det åpne seg virvler mellom boblene – virvler som kunne vokse, bli meterstore i diameter. Disse kunne trekke hele båter ned ble vi fortalt av raftingpersonalet. Åpnet det seg en virvel var det bare å padle som om man hadde sett styggen selv!

Det var en underlig truende følelse. Så kom vi til strykene. Jeg husker enkelte av alle de kreative navnene, RollerCoaster og Washing Machine… Men det jeg husker best var en vegg med vann som reiste seg foran båten. Den var utrolig høy – minst 5-6 meter, husker jeg at jeg tenkte. Båten ble kjippet rundt som en barkebåt og kastet veggimellom. Det neste jeg registrerte var den dypblå stillheten. Alene. På bunnen av Zambesi.

ipad-art-wide-lifesaving-420x0Jeg skjønte at jeg var nede i en virvel. Jeg husket rådet om at det gjalt å forholde seg rolig, ikke mase, bare slappe av; vente på at virvelen skulle spytte meg ut.

Gammel kunnskap fra den gang jeg hadde tatt CMAS dykkerkurs på NTH kom tilbake: Hold hodet bakover og pust langsomt ut ettersom du stiger til overflaten…

Sakte ble vannet gradvis lysere over meg. Jeg begynte å stige. Jeg merket at jeg begynte å få lite luft, at jeg snart ikke klarte mer. Samtidig ble det lysere og lysere, det gjalt bare å holde ut.

Så ble alt mørkt. Luften var borte. Lyset var borte. Jeg befant meg under båten. Båten og jeg  i vilt ritt nedover floden. Nok en gang kom rådene klart for meg. Bevege deg med hendene, tak for tak, til du kommer til båten side. Det tok en evighet. Lungene var vrengt. Skulle jeg dø nå?

Jeg døde ikke. Jeg kom meg til siden. Noen fikk tak i vesten min og etter møye strev tippet meg over kanten og opp i båten. På hengende håret.

Erin reddet seg også. Når jeg leser historien hennes tenker jeg på krokodillene, på det boblende vannet som koker før strykene.

Hva handler denne historien om?

Det handler om kunnskap. Det som sitter i oss. Hodet bakover. Hendene over hodet, tak for tak. Å ikke gjøre motstand. Det handler om tillit. Tillit til seg selv og at man har det som trengs selv til å mestre selv ekstreme situasjoner.

Stort råere overmakt enn en illsint Zambesi-flod går det ikke an å møte naturkreftene som et lite menneske. Jeg har vært på bunnen. Der er ikke krokodillene. http://www.a-changing.com

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂

Hvordan unngår DU tupé?

grey tupeeEr du av typen som er svak for engstelser?

Vi er så vidt inne i det nye året. Kalenderne står merkelig rolige og vaier i vinden. Det er noe friskt og ubesudlet over den første arbeidsuka i et nytt år. Hvilke utsikter bringer det nye året med seg? Blir det et godt nytt år eller fører det med seg nye gråe hår?

Europa skjelver. Statsminister Stoltenberg tegner dystre kurver på tv og forteller at han som George i Seinfeld, er redd for dobbel-dipping. Det handler om psykologi. Dobbeldippen er mental. Det går slik vi frykter – blir slik vi bestemmer oss for at det skal bli.

Vi i Norge har det bra. Vi vant i lotto for lenge siden og fortsetter å vinne hvert år. Men hvilke konsekvenser får en skyhøy oljepris for oss i det lange løp, hva betyr den tilsynelatende uendelige gjeldsbyrden til Europa for vår økonomi – min og din?

Hva vil skje med jobben dette året? Blir jeg overflødiggjort, ignorert eller investert i? Hva med hosten jeg har hatt så lenge? Hva med lyden jeg hørte i bilen på vei til jobb i morges? Det er lett å engste seg. Enten det gjelder en selv, ens økonomi, jobb eller unger.

På et “Kick off” jeg var på i Fagernes for mange år siden var det en foredragsholder som hadde innsett noe smart. Han sa: “Bekymringer er bortkastet energi!”. Det er vanskelig å være uenig. Samtidig oppleves det en smule arrogant. Fordi jeg har det jo slik JEG HAR DET. Min situasjon er unik. Jeg kan ikke bare kutte ut?!

Spørsmålet du må stille deg selv er om du kan gjøre noe med det? Beslutningen om å ta affære er viktig. Skal du ringe verkstedet? Skal du ta en alvorsprat med poden? Skal du gå til legen?

Bekymringer har en tendens til å legge på seg også etter jula. De formerer seg som hybelkaniner og blir til et tankesurr som aller helst stormer scenen etter at lyset er slukket og sengeteppet er trukket godt opp over haka. Når du ligger der i mørket kan du komme til å tenke på mange ting. Tankene stjeler nattesøvnen din. Den stjeler den viktige hviletiden som gir deg grunnlag for ny energi. Og energi er viktig. Prefrontal Cortex forbruker glykose over en lav sko. Oppgavene til den fremre pannelappen er blant annet å prioritere og å ta beslutninger. Etter hvert som du blir sliten, går effektiviteten ned. Du yter dårligere på jobb, i skiløypa, ved middagsbordet og spesielt når du skal ta stilling til om du skal ta affære. Et nytt grått hår blir fort til ny tupe.

Kuren er like enkel som den er vanskelig å komme på: Stopp opp. Sett fingeren i bordet. Gå inn i sanseapparatet og bli der i noen minutter. Hva hører du akkurat nå? Hva ser du? Hvor stopper kroppen og når begynner omgivelsene rundt? Pust! Hva føler du nå?

Godt nytt år eller nytt grått hår? http://www.a-changing.com