Hvordan oppdra voksne mennesker

Hva er forskjellen mellom barn og voksne?

Svaret er åpenbart. Og samtidig ikke. Jeg snakker selvfølgelig om utvikling og følelser i ledelseskontekst. Barn kan du oppdra. Du velger belønning og straff for å stimulere atferd.
Det gjør vi også som ledere (både de som leder med tittel og de som leder uten).
Forskjellen er at  barn i større grad lar seg forme. De er smidigere, mykere, ikke så fastgrodd og stive. Likheten er imidlertid at movitasjonsmekanismene som former er de samme! For hva er vel implementert oppdragelse annet enn vaner og motivasjon?

Belønning har mange former og fasonger, men jeg vil påstå at de alle sammen er knyttet til våre tre grunnleggende behov. En tilfredsstillelse eller forsterkning av disse, oppleves som belønning. For det må da være selve definisjonen av belønning; at vi får noe vi ønsker oss.
Så kan du kanskje si at ønsker og behov ikke er det samme. La oss se litt nærmere på det. Jeg ønsker meg en cabriolet.

Har jeg behov for en cabriolet? Hallo! Jeg bor i Norge. Her har vi 3 dager med sommer i pinsen, snitttemperatur på 16 grader i Juni (Blindern) og regn i fellesferien. Hva skal jeg med en cabriolet? Jeg har jo to andre biler!
Men ser vi bort fra det rent økonomiske og det praktiske, ønsker jeg meg fortsatt en cabriolet. Så hvordan kan jeg si at dette ønsket er knyttet til et behov? For å finne ut det må jeg gå i dybden på ønsket mitt. Hva er det ved det å ha cabriolet som taler til meg? Det er enkelt. Det er det estetiske, det er frihetsfølelsen av å ha en åpen himmel over meg, å kjenne luften blåse gjennom håret, synshorisonten som åpner seg. I tillegg er det (for meg) en viss status.
Status og frihetsfølelse handler om trygghet. Estetikk og vind i håret handler om sanselig nytelse. Opplevelsen av horisont handler om klarsyn og utvikling. For meg er det å ha cabriolet knyttet til alle de tre basisbehovene trygghet, sanselig glede og utvikling.
Jeg klarer meg uten, men om vi skal begynne å se på det, får vi en større diskusjon.

Om noen ga meg en cabriolet ville det være en utrolig belønning. Faktisk tror jeg at jeg kunne gjøre temmelig mye om jeg ble lovt en cabriolet. Der er koblingen til motivasjon. Motivasjon er positiv stimulering av behov. Straff er demotivering. Motivasjon må alltid kobles til et ønsket mål. Hvis ikke kan det bli både skadelig og direkte farlig – både for deg selv og andre. Da sier det seg selv at det å være bevisst på målet er vesentlig. Sånn sett har straff sin hensikt. For er ikke straff bare belønning med motsatt fortegn?
Så hvis vi blir utsatt for trusselen om å miste noe som er tett knyttet opp til våre behov, som har høy grensenytte for oss, så virker det korrigerende. Vi gjør det som må til for å slippe å miste det vi trenger eller liker så godt. Kanskje du synes dette er banalt. Men for deg som har holdt ut helt hit; her kommer poenget: Noen av de sterkeste behovene vi mennesker har, handler om respekt, oppmerksomhet, og handlingsfrihet. Hvor mange ganger om dagen straffer du – som leder (med eller uten tittel) – dine medarbeidere ved å true dem disse behovene? Respekt og oppmerksomhet er noe som kommer utenfra. Jo større en persons indre trygghet er, jo mindre er behovet. Men det vil aldri forsvinne. Handlingsfrihet derimot er et behov som kommer innenfra. Forsøker du å frata noen en handlingsfrihet, blir det trøbbel. Og behovet blir større jo høyere kompetanse medarbeideren sitter på. Her ligger gullet i ledelse. Å gi handlingsfrihet er derfor utrolig motiverende. Som leder for en kompetansebedrift setter du rammene og peker ut målet. Resten er opp til dine medarbeidere.

Jeg oppdras gjerne til å kjøre en slik…

Men så var det dette med vaner da…

http://www.a-changing.com

Er du en emosjonell robot?

Hvis du vil endre livet ditt, må du endre tankesett ditt!

Vi mennesker er emosjonelle roboter. Følelsene styrer oss. 99 % av tiden styres våre handlinger av våre følelser. Og følelsene er lynraske. De utkonkurrerer enhver spirende rasjonell tanke. Følelsene trigges av assosiasjoner. De trenger ikke mer enn tre fire gjenkjennelige faktorer, så er de i gang. Antakelsene er ferdig brent inn i hovedkortet, du får ingen tid til å stille kritiske spørsmål.

Derfor er det så viktig å opparbeide seg rutiner på å stille disse spørsmålene etter at følelsene har trådd i kraft. Det krever trening. Og før du kan trene må du utvikle en bevissthet på det. Vi vet alle hva følelser er, men vi er ikke alltid like bevisst på hvorledes følelsene påvirker våre handlinger, våre ord og kroppsspråk.

Første steg på veien er å bli bevisst at du faktisk er i en følelse.
For å hjelpe deg med dette, kan du stille deg følgende tre spørsmål:

  1. Hva føler du nå?
  2. Hva får denne følelsen deg til å gjøre/avstå fra å gjøre?
  3. Hvilke alternative handlinger er faktisk tilgjengelig?

Tre enkle spørsmål som er enkle å svare på.
Utfordringen: Å huske å stille seg dem.

Så herved utlyses en konkurranse:
Sette en strek på et ark hver gang du klarer å stille deg spørsmål nr 1.
Hver dag teller du antall streker og skriver inn som kommentar til dette blog-innlegget.

Premien: Bedre kontroll på alle aspekter av livet!

Lykke til!

 

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂

Et alternativt til telys…


Onsdag 13. juni hadde Aftenposten et bilag som heter Jobb & Utdanning. Sukk.
Å spre budskapet om at det aldri er for sent å endre kurs, er vel og bra. Mitt hjertesukk går til midtsiden i bilaget. Med fete typer på venstre side: Kvinner i kø for å bli coach. Under står merkelappen: ALTERNATIVT.  Ved siden av et bilde på 40×30 cm med fire kvinner som sitter på på en matte på gulvet rundt en orkide med stearinlys dandert lett utover. Selve artikkelen har fokus på alternativterapi og new age-bevegelsen. Begge deler har mye positivt å bidra med, men Aftenposten tar verden et steg tilbake når de knytter coaching ensidig opp til det de omtaler som “slitne, uinspirerte kvinne i helse- og omsorgssektoren” og alternativterapi. Coaching har ingenting med alternativ-terapi å gjøre. Coaching har ingenting med telys, meditasjonsmatter, vide kjoler eller overgangsalder som Aftenposten så fintfølende antyder mellom linjene.

“Coaching er som å komme hjem” er en lett slitt klisjé. Og ja, for mange føles det slik. Men i denne settingen blir kobling og kontekst feil. Jeg kjenner meg ikke hjemme. For i motsetning til det Aftenposten gir inntrykk av, er ikke coaching en alternativterapi. Coaching er ikke terapi, det er et alternativ til terapi. Coaching er en samling teknikker. Coaching er metodikk. Coaching er kommunikasjons-ekspertise på høyt nivå. Det har ingenting med lilla løpere, vide kjortler, røkelse og telys flytende i vann å gjøre.

Selvfølgelig appelerer disse verktøyene og metodene til new age-miljøer og omsorgsarbeidere som jobber med mennesker med plager som ikke lar seg løse av “skolemedisin”. For coachingteknikkene er effektive til å skape bevegelse; det handler om å skape refleksjon og innsikt og ansvar for egne handlinger. Det handler om å lytte og kommunisere med respekt og åpenhet. Og ikke minst, handler det om å ikke la seg true.

Skulle jeg Imidlertid som internasjonalt serifisert coach (www.icfnorge.no) vurdere hvor coaching som verktøy har størst effekt, ville jeg uten å nøle hevde “ledelse”.
For jeg tør våge følgende påstand: Hadde flere av Norges ledere behersket kommunikasjonsteknikkene som kommer med sertifisert coaching, så hadde sykefraværet i norske bedrifter vært betydelig resultert!

Men alle forstår at det er lettere å lappe sokkene i etterkant enn å kjøpe sko som passer. Debatten om reaktivt kontra proaktiv psykososial helseinnsats hører hjemme i en annen blogg. Poenget mitt denne gang er å gi landets største og mest seriøse avis et spark:
Hvis coaching er alternativt, så er det i tilfelle alternativt til gammeldags, demotiverende og sykdomsfremmende ledelse. Den nyheten ser ennå ikke ut å ha nådd fram til pressen.

http://www.a-changing.com

Det riktige valget

Imorges leverte jeg mine to barn i barnehagen. Den elste, ei jente, blir fire i sommer. For tiden er en av hennes største oppgaver i forhold til personlig utvikling å utfordre. Det stilles spørsmål ved de fleste ting, grenser testes non stop.

Jeg tror jeg har mange med meg når jeg sier at grensesetting kanskje er noe av det vanskeligste ved å være foreldre. Barnas jobb er å teste grensene. Skal du bygge et hus må du ned på grunnfjellet. Først da er du  sikker på at huset står støtt. Likeledes er det med personlighet. Det ligger i vår natur å teste grenser for å vite hva vi har å forholde oss til. Grenser, regler og rutiner gir oss den trygghet vi trenger for å lære og vokse, for å utvikle oss og for å glede oss.

Som pappa er jeg opptatt av grensesetting. Så også i barnehagen denne morgenen.
Først ble jeg utfordret på frokostinnholdet. Fordi mamma tidligere hadde gitt tillatelse ga jeg nølende etter. Så kom neste prøve. I barnehagen drikker barna av plastkopper, mens de voksne har porselenskrus. Nå ville min datter ha porselenskrus. Jeg sa nei. Min datter visste å reagere. Jeg tok det som et tegn på vranghet og bestemte meg for å stå vennlig, men fast imot, da dette normalt er en strategi som etter et lite minutt eller to gir ønskede resultat. Slik gikk det ikke idag. Min datter ble åpenbart lei seg og begynte å gråte. Jeg ble usikker. Skulle jeg gi etter? Jeg bestemte meg for å stå på mitt. Jeg løftet min datter opp og tok henne med til et rolig hjørne, hvor jeg forsøkte å forklare. Etter at gråten etterhvert stilnet var det imidlertid jeg som fikk forklaringen. Min datters venninne, Hannah, som hadde sittet ved siden av hadde drukket av porselenskrus, noe jeg ikke hadde fått med meg. Med ett gikk det opp for meg. Min datters reaksjon handlet ikke denne gang om å teste grensene – det handlet om status. At venninnen fikk drikke av porselenskrus, mens hun selv måtte ta til takke med plastkrus, ga henne i egen oppfatning lavere status enn venninnen.

Plutselig sto jeg i et dilemma. Skulle jeg stå på avgjørelsen eller gi etter for å normalisere min datters status-opplevelse. Samtidig kom en episode fra min egen ungdom tilbake til meg, hvor min far ikke hadde oppfattet at situasjonen handlet om status og hadde stått på sitt. Den gang oppfattet jeg ham som særdeles urettferdig. Mine verdier var i vill kamp. Hva skulle jeg gjøre?

Normalt vil jeg tenke at det beste hadde vært å vise fleksibilitet. Samtidig er både min kone og jeg enige om at vi er inne i en periode hvor det å stå på reglene er veldig viktig.
Så fikk jeg en idé.
“La du merke til at Hannah spiste fra matboks”, sa jeg til min datter. Hun så på meg.
“Du fikk en ordentlig tallerken,” fortsatt jeg, “en slik som voksne bruker.
Jeg holdt pusten og ventet på effekten. Hun så ut til å tenke over saken  – vurdere for hvorvidt ordentlig tallerken kunne veie opp for plastkopp. Jeg så muligheten.
“Nå har Hannah gått til tegnebordet. Kom! Skal vi gå og spise, så kan jeg sitte litt sammen med deg?”.
Det gikk. Langsomt vendte humøret tilbake. Jeg fortsatte å snakke om den ordentlige tallerkerenen og fant samtidig noe andre eksempler som underbygget hennes status som “stor”. Slik fikk saken et lykkelig utfall.

Etterpå, da jeg var alene i bilen, slo en tanke meg: Hva om jeg ikke hadde oppfattet at det handlet om status? Utfallet hadde neppe blitt like bra, hverken for min datter, meg eller relasjonen.

Barneoppdragelse og ledelse har mange ting til felles. Episoden fra barnehagen kan kanskje virke banal. Men ledere havner også i konflikt og må treffe valg på bakgrunn av sine verdier og oppfattelsen av situasjonen. Noen ganger får man ikke med seg hele bildet og kan treffe valg som får negative konsekvenser. Å forstå atferdsmekanismer som går på status og trygghet, er vesentlig når det gjelder å vedlikeholde gode relasjoner. Og som alle vet, så er både struktur og relasjonskompetanse sentrale elementer i det rammeverk en bedrift har for å nå sine mål.

God helg!
http://www.a-changing.com

Mad Man

Ser du på serier?

Jeg har inntil nylig styrt unna, men for kort tid tilbake kom jeg over serien Mad Men, ble fanget og fenget. I går så jeg og min kone en episode med en scene som jeg syntes var aldeles fantastisk.

don-draper_630Hovedpersonen Donald Draper sitter tankefull og alene på en kinarestaurant etter å ha avsluttet et klientforhold. Kamera starter bak ham og dreier langsomt fram til å se ansiktet hans. I bakgrunnen spilles Kyo Sakaguchis “Sukiyaki”.

En kinesisk servitrise entrer scenen. Donald Draper ser på henne. Musikken skrus dramatisk opp. Servitrisen glir inn. Extreeme Closeup på ansiktet hennes. Musikken på maks. Så begynner hun å snakke. Kamera går tilbake til Donald Draper som ser lenge på henne. Så sier han unnskyld, hva sa du?

Det er selvfølgelig mange nivåer bygd inn i denne scenen. Men filmteknisk og estetisk er det noe av det beste jeg har sett.  Utgangspunktet er at Donald Draper har blitt presset av sine businesspartnere til å gå på tvers av en av sine verdier. Nå kommer den kinesiske servitrisen som en lekker trøstende fristerinne. Donalds verdier må på ny ut i kamp.

Så hva har dette med ledelse og selvledelse å gjøre?

For det første er scenen ekstremt appelerende til både våre og Drapers sanser. Hva vi tar inn, hva vi velger bort er en del av vår programmering. Som tv-tilskuer ser vi en kinesisk servitrise og hører japansk musikk. Du kan velge å ignorere det, å si at det er typisk amerikansk ignoranse av andres kultur, eller velge å se på det som et genialt virkemiddel for å få fram kampen mellom Donalds verdier. Som med så mye annet, er det ditt valg.

Videre handler det om at tilbud dukker opp når man minst venter det, og da gjelder det å være forberedt og bevisst. Scenen viser også et vendepunkt i Donald Drapers karakter. Tidligere i serien har han ikke akkurat vist seg å være verdens mest moralske. I jakten på sin identitet både lyver og bedrar han. Her velger han riktig. Vi aner en endring i Donald. Her – om ikke alltid tidligere – viser han seg som en leder i eget liv.

Du kan se klippet her: youtube=http://www.youtube.com/watch?v=dK3ATi_fFXY

Se og nyt!
http://www.a-changing.com