Slik unngår du å bli utbrent?

Føler du deg sliten?
Tærer alt maset og stresset på nervene dine? Kjenner du på stadig frustrasjon, mangelfull energi og fortvilelse over aldri å komme i mål?

Da står du i fare for å bli utbrent. Det er på tide å ta signalene på alvor.
Den enkleste og vanskeligste tilnærmingen er å kutte ut noe du gjør. Enkelt fordi det er bare å slutte å gjøre noe. Vanskelig fordi du så gjerne vil mestre og vise at du mestrer.
Det er lett fysisk, men vanskelig mentalt.
Slik fungerer også utbrenthet. Det handler sjelden om fysisk overbelastning, snarere om mental overbelastning og stress. Noen får den den mentale situasjonen toppet med en sykdom eller skade. Kroppen trenger ekstra energi for å helbredes. Energioverskuddet som allerede var sterkt prøvet, bukker under og kroppen innstiller seg på sparebluss; du blir utbrent. Stadig fler får sekkeposediagnosen ME. Sekkepose fordi det er en MErkelapp som settes på det som ikke andre diagnoser dekker og som har disse symptomene. Sannynligvis kan det være flere forskjellige årsaker; virus, sjokk, mental overbelastning som har blitt et autaomatisk program. Felles for alle er energisluket. Blir man først utbrent tar det lang tid å komme seg, i noen tilfeller mange år, og noen klarer det ikke. Det er med andre ord god grunn til varsku.

Mange som jobber i omsorgsyrker blir utbrent. Mange småbarnsmødre og andre med jobber som opplever lidelse og smerter. Det kan selvfølgelig være andre grunner, men er du en av de som ofte viser medfølelse i jobbsituasjon må du slutte med det. Det er veldig få som har behov for å motta medfølelse. De aller fleste er fornøyd om de blir sett og forstått. Å vise medfølelse tapper deg for energi. Andres lidelse kan bli et energisluk du ikke klarer å stoppe. Derfor er det viktig å være bevisst på hvem og hva du føler med. Føl gjerne med de som opplever glede. Ta del i en feiring eller fest og opplev hvordan det gir deg energi, men møter du smerter og sorg, hold på dine egne følelser og gi av din oppmerksomhet og tilstedeværelse. Eller for å si det på en annen måte: Vær sparsom med sympati, men raus med emapti

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂

Er lederskap alltid å gjøre det “rette”?

“Lederskap er å gjøre ting rett.” Dette sitatet kommer fra en lederutviklingsgruppe jeg hadde nylig. Utsagnet ble uttalt med slik ettertenksomhet og ro, at jeg i farten tok det for å være klokskap. Vedkommende som ytret det, hadde hørt det i et lederskapsprogram. Det hadde satt seg. Og jammen har det ikke satt seg hos meg også.
“Lederskap handler om å gjøre de rette tingene”.
Fordi samtalen i gruppen jeg refererer til gikk på engelsk, kan vi tillate oss flere oversettelser. De to versjonene ovenfor betyr imidlertid to vidt forskjellige ting. For det første, vil jeg si brutalt og konsekvent FEIL! For den andre versjonen vil jeg rope et høyt og samtykkende JA.
Spørsmålet blir da bare, hva er de “rette tingene”? Og hva blir de “feil tingene”?

Dette bringer meg raskt videre til neste punkt i mine lederskapsprogrammer, hvor oppgaven gå ut på å diskutere forskjellen mellom god og dårlig ledelse. Det er en meget interessant øvelse. Særlig fordi det alltid fremkaller en mengde punkter dersom man tar seg tid til det. Alle som er eller har vært ansatt i en bedrift har en formening om hva som er god og hva som er dårlig ledelse. Listen med “krav” til en god leder blir fort temmelig lang. Høye krav er bra, men ikke urealistiske. Hvis listen i tillegg skal krones med at det ikke er lov å feile, blir det svært få gode ledere igjen. Jeg tror alle medarbeider i alle bedrifter har svært godt av å gjøre denne øvelsen. Hvis man i tillegg har en tøff leder som tør å strippe ned til undertøyet for å vise at han/hun er laget av kjøtt og blod, vil det skape et uforglemmelig perspektiv blant tilhørerne. Hvis du som ansatt legger så strenge krav på din leder, hvilke krav skal da lederen få lov til å legge på deg?
Å være leder, er å bekle en rolle. Å utøve lederskap, kan man gjøre uavhengig av formell rolle, tittel eller posisjon. Belønner vi de som “feiler” fordi de skaper kunnskap og lærdom framfor å straffe, får vi en læringskultur, vi får en lærende organisasjon.
Men der feiltrinnene straffes hardt, vil man være opptatt av å verne seg selv, enten man er leder eller ikke. Energien vår vil gå med på å forsvare oss og det bestående. Det sier seg selv at i slike miljøer blir det lite kraft til overs for innovasjon og nyskapning.

Hvis “lederskap handler om å gjøre de rette tingene”, så er det å tillate feiling definitiv en del av å utøve lederskap, enten man er leder med eller uten tittel.

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂

Dette visste du ikke om deg selv!

Enhver handling har en hensikt. Hvis du grunner litt på det, vil du komme fram til at det er faktisk så.

Først er det litt skremmende å tenke på. Deretter blir det ganske spennende. Du kan være detektiv i eget sinn og lete etter dine skjulte motivasjoner. For tro ikke at du gjør ting umotivert. Det kan kanskje synes sånn, men får du ikke tak på den bakenforliggende motivasjonen, så må du gå dypere, stille deg selv flere og mer utgrunnelige spørsmål. For motiveres gjør du, om det så er for å pirke deg i nesa.

Når det er sagt, så er det også handlinger som blir til vanemønstre. Den opprinnelige motivasjonen er kanskje ikke lenger gyldig, kanskje er den til og med glemt. Da er det ekstra god grunn til å bli bevisst dine handlinger. Spiser du kanskje litt hist og her til trøst?
Går det hardt utover snusen mens du sitter og jobber? Sliter du spor i parketten på vei til kaffemaskina? Når du går for å hente den tiende koppen cappuchino, er kanskje ikke hensikten lengre å våkne, og nytelsens grensenytte er sannsynligvis vesentlig lavere enn da du startet dagen.

Ved å øke din bevissthet om hva du gjør og spørre etter den bakenforliggende hensikten, kan du lære mye om deg selv som du kan få stor nytte av. Hvem vet, kanskje klarer du å stoppe en gammel uvane når du oppdager at hensikten har gått ut på dato.

Visste du at kroppen består av 57,7% kaffe?

Kroppen består av mellom 55 og 78 prosent vann. De høyeste tallene er for barn, kvinnekroppen har ca 55%, mens mannekroppen er på ca 60% alt avhengig av hvor mye muskler (75% vann) man har ift fett.

En kaffe kopp inneholder 99,5 % vann. Tar vi 58% som et snitt for et voksent mennske og multipliserer med 99,5% får vi 57.7%. Gitt at alt vannet vi har i kroppen kommer gjennom kaffedrikking. Det er en temmelig skjør antakelse. Alle skjønner at å kombinere prosenter og unionsregning på denne måten blir helt feil. Tallene tas ut av konteks og “sannheten” som fremstår blir feil. Ikke ulikt det journalister ofte gjør når de intervjuer folk.

Logikkens lover er spennende, men de medfører ikke alltid riktighet: Hvorfor drikker Jeppe? Fordi han er tørst. Hvorfor er han tørst? Fordi han har salt i grøten? Hvorfor har han salt i grøten? Fordi han har råd til det. Løsning: Ta fra Jeppe pengene/inntekten. 

Slike løsninger ser vi til stadighet i samfunnet. Etter kinomasakeren i Denver, reagerte myndighetene med å forby kostymer. En skikkelig hvorfor drikker Jeppe-løsning. Og Jeppe-løsningene vinner fram mange steder, der det å gå til roten koster for mye penger eller smerte. Men løser man problemet? Nei. Flyplass-sikkerhet er en Jeppe-løsning kombinert med kremmerånd. Etter 9-11 ble flyplassikkerheten innskjerpet over hele verden. Det var kun lov å ha med seg flasker på 2dl gjennom sikkerhetskontrollen. Ergo: mer salg på flyplassene og en innbilt følelse av sikkerhet for de som ikke reflekterte over tiltaket. Så hvem er det vi tror vi lurer? For noen, og gjerne de som sitter med et ansvar, er det viktig å vise til at “de har gjort noe”. Frykten for å bli anklaget er så stor at vi gladelig roper ut: “Hei! Ikke skyld på meg! Jeg innførte jo en Jeppe-løsning!”
Problemet er feighet og frykt. Mot er stor mangelvare. Vi trenger mot for å møte frykt. Frykt hos andre og ikke minst frykt hos oss selv. Den fryktløse er uovervinnelig. Så forteller et tusentalls (minst) heltesagaer fra alle verdenshjørner. Hvorfor dyrker vi da ikke denne verdien høyere i det daglige? Å bli modigere på egne vegne (og da mener jeg ikke dumdristighet som “planking”, basehopping etc), er noe av det som kan gi oss størst personlig utvikling. Personlig utvikling ligger til grunn for all utvikling. Bedrifter som sliter med “kulturproblemer”, må ta tak i personene bak. Først lederne, deretter de uformelle lederne. Utvikling av personlig mot må følges opp med dialog og åpenhet. Vår personlighet  kan deles opp i underpersonligheter. Sett deg ned med penn og papir, så finner du fort 10-12 forskjellige roller du spiller. I hver rolle har du et sett av krav til deg og en hensikt. Det er fort gjort å glemme hensikten når kravene blir store. Når delpersonligheten begynner å bevare identiteten og glemmer hensikten, oppstår problemene. Det er der “mot” kommer inn. Min erfaring er at det på mange arbeidsplasser (spesielt offentlige) handler vel så mye om å forsvare revir, kontra å gjøre det som er best for bedriften. Småkongedømmet som ofte er en funksjon av byråkratisering og personlig frykt, er suboptimalisering på sitt verste. For å utnytte ressursene vi har i natur og gode hoder, må vi være bevisst hensikten med rollen.
Hvis ikke lar vi frykten skremme våre handlinger ut av kontekst. Da kan kroppen fort komme til å bestå av 57,7% kaffe.

 

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂

Slik gjør du dine gode intensjoner om til faktiske resultatet i en håndvending!

Jeg skal bli en bedre versjon av meg selv!

Wow! Hvilket formål!
Vi kan alle raskt lage en meterlang liste av fordeler dette vil gi, både personlige, relasjonsmessige og for omgivelsene. Som mål derimot er det dessverre udugelig. For når er jeg en bedre verson av meg selv? I morgen? Når jeg har lest denne bloggartikkelen? Etter at jeg har trent? Eller er du der allerede nå?

Det blir litt som ingeriøren og matematikeren som ble lovet Marilyn Monroe. Du kommer aldri helt fram om du bare kan halvere avstanden. For at du skal få faktiske resultatet er første uunngålig steg å vite hvilket resultat du skal nå. Hva er bedre? Hva er mer effektiv?

Den enkleste måten å begynne på er å endre din oppfatning av ordet mål. Sett et utropstegn bak! Imperativformen synliggjør at det handler om et verb. Du må måle veien dit du skal. Så kan du sette opp belønninger når du har kommet halvveis, 3/4-deler, 7/8-deler osv.

Slik kommer du nærme nok formålet til å oppnå alle ønskelige praktiske resultater.

20120929-103741.jpg

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂