Facebook nominert til Nobels fredspris — det er DU som er hypen!

Hva er det egentlig ved Facebook som trekker folk som møkk trekker fluer? Hva er det Facebook har som vi mennesker har så utømmelig behov for?
Er Facebook en hype som har litt lenger enn normal varighet, eller har det kommet for å bli? Om hundre år er alt glemt heter det i ordtaket. Det gjelder ikke for de store oppfinnelsene.

Hvorfor virker det? Svaret er like åpenbart som det er banalt. Ibsen har blitt verdenskjent for sin diktning rundt tematikken, og Facebook er svaret. På Facebook kan vi pleie og polere vårt selvbilde samtidig som vi opprettholder vår livsløgn om at vi er perfekte, flotte, flinke og populære. Facebook er som et speil inkludert anerkjennelse. Å få “Likes” treffer oss midt i forfengeligheten, og det er deilig. Vi føler oss sett. Vi tror alle andre ser oss. Selv har jeg 650 venner som jeg knapt kjenner på Facebook. I tillegg har jeg 597 kontakter på LInkedIn og en håndfull følgesvenner på Twitter. På toppen av det hele skriver jeg blogg. Dette er en del av min virtuelle synlighet – et interaktivt søk etter anerkjennelse og inkludering. For Internett er genialt, det ekskluderer avstandene.

Første gang det virkelig gikk opp for meg hvor stort dette egentlig er, var en gang jeg lekte meg i Second Life (virtuell verden med bl.a. egen valuta.). Da møtte jeg en annen forvirret sjel. Chattefunksjonen i Second Life var så god og overlegent alt annet jeg har vært borti; jeg begynte å prate med vedkommende og det viste seg å være ei jente fra Østerike. Jeg hadde øyeblikkelig en følelse av fellesskap i Second Life. Samtidig vil jeg aldri vite hvem denne jenta er og vil aldri møte henne i virkeligheten. Allikevel tilfredsstiller den virtuelle kontakten mange av de sosiale behov vi har ved å omgås. Facebook gir også dette. Facebook gir oss sårt tiltrengt anerkjennelse. Et moment er at den er oppblåst. Det er ikke Facebook som er hypen – det er vi; bildet vi danner oss av oss selv som følge av at vi tror at alle ser oss like godt som vi ser oss selv der inne. Facebook er genialt. Mange vil få et bedre liv som følge av Facebook. Noen vil få et dårligere liv. Noen synes det er sørgelig at man skal søke bekreftelse på internett. Men faktum er at vi er programmert til å søke bekreftelse, og internett er bare en ny tilleggsdimensjon som vi lever i, og som åpner for muligheten til å lære mer, treffe fler og dele mer.

Det er ingen tvil om at det er forsvar av oppblåste ego som skaper krig og kriser, som forårsaker mobbing offentlig og på arbeidsplassen, som rett og slett er roten til alt ondt. Hvis Facebook kan bidra til bare 1 % mindre ego totalt, bør det tildeles Nobels fredspris. For sjelden har noe eller noen hatt større påvirkning. Zuckerberg var en nerd med et genial idé. Jeg tror ikke han så rekkevidden av teknologien sin da han lanserte den. Kanskje ser han den nå, og kanskje motiveres han mer av muligheten til å få Nobels fredspris enn enda flere digitale milliarder i form av tall på en bankkont han aldri kommer til å tømme.

Jeg nominerer herved Facebook til Nobels fredspris. Om ikke annet kan det kanskje føre til en diskusjon som åpner for refleksjon hos flere av oss. Det alene er det verdt å legge hodet på blokka for. 😉

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂

Oppskrift på å få meg forbannet

Har du noen gang tenkt over ha som får deg skikkelig forbannet?
Og har du noen gang tenkt på hvorfor det er slik?

Brukanvisningen for å få undertegnede i harniks er enkel:
Avbryt meg og ikke lytt til det jeg har å si når jeg meddeler noe jeg mener.

Dette er det aller mest provoserende jeg opplever. Første gang går greit, andre gang også. Når det gjentar seg og gjerne kombinert med en dårlig natts søvn eller at jeg er sliten av andre grunner – da smeller det.

Og smellet er høyt. I hvertfall inni meg. For jeg er også programert til ikke å eksplodere i åsynet på andre. Noen ganger burde jeg kanskje gjøre det. Noen ganger drømmer jeg om det i ettertid, om hvor deilig det hadde vært å la seg sprekke helt og virkelig gitt den andre en verbal omgang så det holdt. Skikkelig parkert vedkommende. Men det funker jo ikke. For vi skjønner jo ofte ikke selv når vi ikke viser respekt for andre. Å lytte til det andre sier, å se andre for det hun eller han er og gjør, samt å agere i henhold til det er en kompentane. På fagspråket heter det relasjonskompetanse. Relasjonskompetanse er i 2012 den ressurs – uavhengig av hvilket land du reiser til – det er størst manko på. Samtidig er relasjonskompetanse det viktigste verktøy for å nå komplekse og sammensatte mål. Relasjonskompetanse handler om empati, sosiale antenner, oppmerksomhet og ikke minst bevissthet på egne følelser og reaksjoner.

Alle har opplevd å bli overfalt av overivrige selgere, kollegaer eller venner som tuter deg ørene fulle av all slags lut. Det kan være både slitsomt og irriterende. Kanskje du i utgangspunktet har stilt et spørsmål for å nettopp vise oppmerksomhet, vise at du ser og bryr deg om vedkommende, og plutselig befinner du deg i en ordflom som river deg av gårde. Først begynner du å svette i ørene. Deretter håndflatene. Til slutt er du så urolig at det river og sliter i hele deg – du skjelver i skjellettet. Pratmakeren merker tilsynelatende ingen ting. Tilsynelatende. For all øresvettingen og skjellettskjelvingen går ikke upåaktet hen – i hvertfall ikke for vedkommendes ubevissthet. Resultatet er gjerne at taleflommen tiltar i styrke, nå forvandlet til et krampaktig grep som holder deg fast til tross for all ristingen. Du kjenner deg sikkert igjen. Situasjonen er ubehagelig. For hvordan skal du klare å rive seg løs uten å være respektløs? Samtidig kjenner du på en gryende irritasjon av … nettopp respektløshet. For når vi overøser andre med våre ordflommer så står vi nettopp i fare for å ikke vise dem respekt. De ser oss (tilsynelatende). Vi ser ikke dem.

Derfor er lytting og balansering av prat så viktig når det gjelder relasjonskompetanse. Har du mye på hjertet, gi i det minste den andre en mulighet til å avslutte samtalen om hun eller han ikke har tid. Det er jo lett å sjekke ut. Ta en liten pause. Får du oppfølgingsspørsmål, kan du tolke det som penger på parkometeret. Skjer ikke det, er det på tide å bevege seg videre.

Mange av oss lider av mangel på anerkjennelse. Vi har et undertrykt behov for å bli sett og hørt. Dette kan være en stor drivkraft – kanskje en av de sterkeste motivasjoner mange har. Brukes den med fornuft og relasjonskompetanse, er dette en fantastisk styrke. Men som med alle sterke muskler, tar du i for hardt går ting i stykker.

Dialog er en samtale med gjensidig respekt og balanse.  Det som preger dialogen er at vi gir hverandre tid og lytter til hverandres synspunkter. En dialog kan gjerne være høylydt og følelsesladet. Det krever imidlertid at deltakerne tåler kroppsspråk, ordbruk og stemmeleie uten at de føler seg truet. Med en gang en av samtalepartnerne føler at han/hun må gå i forsvar, opphører dialogen. Respekten er borte. Kommunikasjonskanalen er stengt. Ordene flommer utenfor. Det skjer ingen refleksjon eller læring. Jeg har tidligere skrevet om et slikt eksempel i “Når samtalen går i stykker“. 

Relasjonskompetanse handler om å balansere. For balanse er en universallov, både fysisk og mentalt. Mentalt kalles det ofte rettferdighet.
Og der har du den – oppskriften på å få meg forbannet:

  • 2 deler respektløshet og en del urettferdighet.
  • Blandes og ferdig på 1,2, PANG!

Bør deretter hvile til tilstekkelig avkjølt før servering.

 

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂

Retro: Forskjellen på god og dårlig tid.

Er du bevisst på språket du bruker?

“Kom, vi må forte oss. Vi har dårlig tid!”
Dette sa jeg til barna en morgen vi skulle i barnehagen.

Barna mine var opptatt av alt annet enn å forte seg. Små barn vet ikke hva forte seg betyr. Det er vi voksne som lærer dem denne ukulturen. Vi må forte oss. Vi må videre. Hele tiden videre. Fort deg! Aldri her og nå. Slikt blir det dårlig tid av…

Det gikk plutselig opp for meg en morgen jeg sa det. Jeg var utålmodig, hadde mast flere ganger, var sent ute. Hvorfor kunne jeg ikke ikke være sent ute og samtidig ha god tid? Selvfølgelig kunne jeg det! Utfordringen for meg, er at jeg blir så opptatt av å komme videre at jeg glemmer her og nå. Hvor stor del av livet ditt lever du i fremtiden? Selv tipper jeg godt over 50%

Jeg kjenner noen som nesten alltid bare prater om gamle dager. Noen andre klager over at jobben har vært slitsom, at møtet var tregt, at det har vært en dårlig dag. Alt var så mye bedre før. Minner er en del av vår bagasje. Noen koser jeg meg med, andre plager meg. Men minnene er ikke den jeg er. Hvor stor del av livet ditt lever du i fortiden?

Når jeg da bruker så mye tid på fremtid og fortid, hva blir da igjen til nuet? Hvor stor andel av livet ditt tilbringer du i travelhet i hodet ditt i fortid og fremtid? Hva blir da igjen til å leve? 40 %? tretti? tjue?

La ikke det neste øyeblikket true dette øyeblikket. Mange har etter hvert innsett at nuet har uendelig kraft hvis vi bare bruker det. De største uutnyttede ressursene i livene våre ligger rett foran nesa vår: “God tid” handler om tilstedeværelse. Planlegging er viktig for å utnytte vår mest truede ressurs: den ikke-fornybare tiden. Men dersom planleggingen blir en hovedaktivitet får du ingen tid igjen til å utøve. Da er planleggingen i beste fall bortkastet.

En annen måte å kaste bort livet på er gjennom bekymringer. Frykt for det som kanskje skulle kunne komme til å skje. Hvor mye av den frykt og usikkerhet vi propper tankene våre med handler om her og nå? Det aller meste handler om negative forventninger. Altså om framtid. Tenk om jeg kommer for sent?! Huttetu. Nå har jeg dårlig tid.

Så, jeg forsøker å slutte å si til barna mine at vi har dårlig tid.
Istedet sier jeg: “Vi har liten tid, men tiden er god.

God helg!
dårligtid

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂

 

Når blir du den onde dronninga?

“Lille speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her?”

Slik begynner historien om Snehvit og de syv dvergene – en fortelling som alle kjenner og kanskje også fortrenger?

Snehvit er et etterlengtet barn, men moren dør og kongen gifter seg på nytt. Den nye dronningen er vakker, men ond og hjerteløs. Hun ville være den vakreste i landet, og var misunnelig på alle som hun trodde var vakrere. Så misunnelig var hun at hun gikk til det skritt å drepe for å opprettholde sin status. Hvilke skritt går du til når du føler du trenger å opprettholde din status som vakrest i landet?

Vi forvandler oss alle til den onde dronningen. Vårt dårlige selvbilde gjør at vi må søke bekreftelse i skjønnhet, i rikdom, i statussymboler på at vi er vakrere enn naboen, enn kollegaen, enn vennene våre…

Neste gang du kikker inn i speilet, så be speilet om å få se det du har inni deg. Be om å få se den du egentlig er. Slik, og bare slik, kan vi unngå å bli ond som Snehvits stemor. Og skulle du få øye på noe du ikke liker, er du jo ganske heldig. For hvis du ikke liker det du ser, er det ganske sikkert mange andre som heller ikke liker det. Endelig har du muligheten til å gjøre noe med det!

Et sterkt indre selvbilde trenger ikke speile seg. Det stråler ut. Ved å akseptere den du er og at det er godt nok, får du det beste fundament for å vokse og å nyte.

Alle kjenner utgangen på eventyret: den onde droninga styrter i døden og Snehvit vinner lykken og får gifte seg med prinsen med syv gode venner til å bære sløret. Så er det bare å velge da – hvilke rolle vil du spille i livet ditt?

God helg!

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂

Unn deg 1% mer tid!

En prosent er ikke stort. Hvis du regner i tid så er en prosent av et minutt, 6 tidels sekund. Det er der dtt…! En prosent av en time derimot, da snakker noe helt annet, da får vi 36 sekunder. 36 sekunder av en hel time, tenk på det! I løpet av en arbeidsdag blir det 4 minutter og 48 sekunder. Så får vi håpe for din arbeidsgivers del at de 4 minuttene og 48 sekundene ikke finner sted mens du sitter på do eller har lunsjpause.

En prosent er nemlig den andel av tiden vi mennesker er bevisst hva vi gjør. Resten av tiden går vi mennesker på autopilot. I hvert fall de aller fleste av oss. Tallet kommer fra svensk forskning, men det er ikke det absolutte tallet som er poenget her. Poenget er at vi mennesker så å si hele tiden er forhåndsprogrammert til det vi gjør. Vi vandrer rundt som emosjonelle roboter, og utfører de handlinger og reaksjoner, de følelser og de tanker som vi er kondisjonert med gjennom arv, miljø, oppdragelse og oppvekst. For sent å gjøre noe med oppdragelsen nå, tenker du kanskje, men faktum er at også nåtiden er med på å kondisjonere deg. Hvorfor tror du ledertalenter tas ut av en hektisk arbeidshverdag for å sendes på kurs for å lære presentasjonsteknikk, kommunikasjonskunnskap og lederskap. Og de lærer helt sikkert en hel masse på de forskjellige kursene. Problemet er at når de kommer tilbake blir de trykt inn igjen i de samme omgivelsene, samme kultur. De har fått masse ny input verdt titusenvis av kroner, men inputen går inn i de samme programmene, som jobber under de samme rammebetingelsene, så hva har de egentlig oppnådd?

Bedriftskultur er selvfølgelig ekstremt viktig. Men det viktigste av alt er å være bevisst. Tenk deg om du kunne doblet din bevissthetstid, slik at du fikk 9 minutter og 36 sekunder bevissthet i løpet av en arbeidsdag. Hva ville ikke det kunne gi deg? I praksis betyr det kanskje at du – med mindre du jobber i en samlebåndsbedrift eller har rutineoppgaver hvor alt går på skinner – kunne ta annen hver dag fri?

For hva vi fyller resten av tiden med er ikke godt å si. Det styrer jo de automatiske programmene. Faktum er at om få år vil datamaskinene kunne erstatte deg på disse områdene. For datamaskinene er raskere enn vår menneskelige hjerne på så å si alt som har med logikk og rasjonelle oppgaver å gjøre. Det eneste området vi mennesker foreløpig er datamaskinene overlegne på er det som gjelder bevissthet og tilstedeværelse. Det er en avgjørende funksjon, spesielt når det gjelder samhandling, nettverksbygging, i empati og også lederskap.

Å utvide sin bevissthet er en krevende oppgave, men det lar seg gjøre. Det må være det mål vi alle hele tiden streber mot. Enten vi er det bevisst eller ikke. Idet ligger kodingen vår, den universale grunnkoden som styrer oss i det som er selve livet, nemlig behovet for å utvikle seg.
Mange har allerede sett businessområder i dette å utvidelse av bevissthetsnivå. Mindfulness er etter hvert et etablert begrep og er særdeles velegnet til stresshåndtering. Wow! Kanskje vi kunne klare oss med å stress mye mindre om vi kunne nøye oss med å jobbe 9 minutter og 36 sekunder om dagen.

Noen ting å starte din bevissthetsreise med:

  • Klærne du tar på deg om morgenen.
  • Utseende ditt
  • Ansiktsuttrykkene du ikler deg i løpet av dagen
  • Ordene du velger
  • Tonefallet ditt
  • Tankene du tenker
  • Følelsene du tillater deg å kjenne på
  • Forsvarsmekanismer
  • Kroppen din, hva den sanser
  • Hva du spiser
  • Hva du drikker
  • Hvordan du sitter
  • Hvordan du går
  • Hvordan du puster
  • Hva du bruker tiden din til.

God helg!

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂

Hvor og hvor mye skal du vokse de neste 6 månedene?

At du endrer deg er uunngåelig:  Liv = utvikling.

Du må vokse. Kommer til å vokse. På et eller (helst) flere områder skjer det:
Bukselinninga, hjernekapasitet, hårlengde, evne til bevisst tilstedeværelse, fagkompetanse, kondis, kunnskap om trivielle ting, evne til å finne forbedringpotensiale hos andre (også kjent som klaging…), størrelse på biceps og triceps…

Det store spørsmålet er derfor: Hva er det du vil skal vokse?

La oss gjøre det tidsavgrenset, feks de neste 6 månedene.
Når vi skriver 5. mai 2013, på hvilke område(r) har du da utviklet deg?

Lykke til!

PS. Du må gjerne kommunisere ditt utviklingsområde offentlig gjennom å legge det igjen som en kommentar under denne bloggen!

Et kompromitterende kompromis

I en notis fra NTB publisert i Aftenposten fredag 7. september kritiserer Høyre-leder i Trondheim en partikollega fordi hun har lagt ut bilder på facebook av politikere som drikker øl og sover på busser under en studietur til Spania. Uthengig og ufint, hevder hun. Partikollegaen har senere bedt om unnskyldning, men spørsmålet er om hun egentlig fortjener et klapp på skulderen?

At politikere (også) drikker øl og av og til sovner med klærne på, er neppe et sjokk for noen. De aller fleste av oss har vel blitt avbildet i mer eller mindre kompromitterende stillinger en eller annen gang. Forskjellen er selvfølgelig det brede skuelag den nye og fantastiske teknologien (i dette tilfellet Facebook) bringer oss. Utstilt og latterliggjort, mener kanskje mange. Samtidig er det grunn til å pløye litt dypere. Hvis det er så skadelig å bli avbildet med en øl eller sovende på en partibuss, burde de (i dette tilfelle Høyre-politikene) da ikke holde seg for gode til slik aktivitet? Man kan si mye om facebook, men her er det glitrende avslørende. En av mine kunder har en gang sagt at han ikke stoler på folk som ikke tør ta seg en fest. Hva er det å skjule? Og hvis slike ting er viktige å skjule, hva mer er det som ikke tåler dagens lys?

Eksempelet bør være bevisstgjørende og holdningsskapende for noen og enhver. Driver du med noe som ikke tåler dagens lys, bør du slutte med det, eller i det minste slutte med å søke rampelys. Politikere skal forvalte samfunnets verdier, både de harde, de mjuke og de midt på. De må finne seg i å måtte framstå som rollemodeller. For politikere, som for ledere, er tillit ikke bare avgjørende, men eksistensielt. Da blir evne til selvledelse proporsjonalt for utfallet. Det kan også ivrige facebook-brukere ta med seg. Åpenhet er bra og utviklende. Tillit er skjør. Det er noe du blir gitt, og fra det øyeblikket du mottar den, må den forvaltes så den ikke svekkes. Hvem som kom heldig og uheldig ut av Trondheim Høyres tur til Spania, kan diskuteres. Uthenging og ufint? Tja. Unødvendig er et annet ord.

PS. Jeg var fristet til å legge ut et kompromitterende bilde av meg selv under denne bloggen, men har fått beskjed fra min kone om at det er uprofesjonelt. Derfor oppfordrer jeg alle til å finne fram et kompromitterende bilde av seg selv og bringe det frem fra glemselen i noen sekunder.