Å feire og feile

Det er etter lunsj på årets siste arbeidsdag. Det du ikke har fått gjort til nå, er det nesten like greit å la være. For årets siste arbeidstimer fortjener refleksjon. Refleksjon over hva du kan feire, over hva du har fått til, hva du ikke har fått til og hva du nå legger til side for å reflektere over hvorfor du ikke har rukket det tidligere. Refleksjon er prosessering av informasjon til kunnskap. Kunnskap er teoretisk basis for ferdigheter, ferdigheter er grunnlaget for de resultater du oppnår. De sentrale enhetene blir informasjon, kunnskap, ferdigheter. Foredlingsprosessene blir refleksjon og trening, og når ferdighetene er det, handler det om mål og målformuleringen. Refleksjon er første steg i prosessen for å oppnå resultater. Uten refleksjon oppnår du svært lite nytt. Derfor er tiden du setter av til refleksjon så verdifull. Det merkelige er at vi så sjelden tar oss tid til å reflektere. Vi har jo så mye vi må gjøre!

Personlig er jeg temmelig utålmodig av natur. Av en eller annen grunn er det viktigere for meg å gjøre noe enn å gjøre det som (sannsynligvis) er riktig. Derfor feiler jeg også gang på gang. Kanskje er det meg han tenker på kameraten min når han sier at “det som skiller oss mennesker fra dyrene er at vi ikke lærer av våre feil.” Kanskje henger det sammen med hvordan vi ser på feil i vårt samfunn: Feil er noe vi bør unngå. Feil er forbundet med skam. Så ille er det å feile at vi lukker øyne og øre når vi har gjort det og velger dermed – sannsynligvis ubevisst – å ikke lære noe av det. Vi vedkjenner oss ikke den tilbakemelding og dermed informasjon, som ligger i å feile. Således vedkjenner vi oss ikke grunnlaget for refleksjonen; refleksjon som kan bli til kunnskap og ferdigheter. Vår iboende oppfatning om oss selv som ufeilbarlige hindrer oss i å bli bedre utgaver av oss selv. Men, jeg tror da ikke jeg er feilfri, sier vi, kanskje helt oppriktig. Samtidig; hvor ofte setter du deg ned og tenker på feilene du har gjort uten å føle skam eller sorg? Hvor ofte tar du for deg en feil og tenker Hvilket lykketreff – nå kan jeg virkelig lære noe nytt! ?

Så sårbar er ihvertfall ofte jeg. Dermed kommer vi fram til mitt nyttårsforsett: Hver fredag i det nye året skal jeg skrive ned ukas største feil og feire det. Hvis flere vil være med, heng dere gjerne på og reflekter i kommentarfeltet til denne bloggen!

Takk for følget i året som fortsatt er, og godt nytt feilfylt år!
boldness

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂

Når verden går under

Dagen idag, den 21.12.2012 er den siste i Maya-indianernes berømte kalender. Mange har derfor spekulert i – og vil fortsette å spekulere i enda noen timer etter at denne artikkelen publiseres – om dagen idag er vår siste her på kloden. Vrøvl! sier du kanskje, men dersom du tror at den dagen aldri kommer, tar du skammelig feil.

En dag vil bli den siste, for oss alle. Det vil ikke nødvendigvis og heller ikke sannsynligvis skje på samme tidspunkt, men jeg vedder alle sparepengene mine på at det kommer til å skje. Kanskje er den dagen idag. Og for noen er den faktisk det. Hva om det var deg? Hva ville du gjort da?
Min første (og intuitive) reaksjon er at jeg ville sette meg ned å grine av sorg. Sorg over tapet av famile og venner naturligvis, men også over tapte muligheter, alt jeg ikke rakk å gjøre. Så når jeg da forhåpentligvis på et eller annet tidspunkt hadde innsett at jeg hadde brukt nok tid på sorgen, hva ville jeg da gjort? Ryddet opp i viktige forhold, forberedt meg på å ta adjø, tatt adjø…
Men så; gitt at sjefsmayakalenderdesigneren hadde blitt forstyrret i et kritisk øyeblikk og hadde regnet feil; dine jorderiks ende var ikke før om 2 uker, 5 måneder, 3 år. Hva ville du da gjort?

Forskjellige horisonter krever forskjellig planlegging. Svaret som forhåpentligvis de fleste av oss hadde kommet fram til er å sette igang å gjøre noe. Av de tingene du ennå ikke har rukket og som vil forårsake deg sorg på din siste dag om de fortsatt er ugjort. Det er et stort og nesten umulig spørsmål å svare på. Poenget er at få dager er så egnet til å stikke fingeren i jorda (som er hardfrossen hvis du bor på mine breddegrader) og finne ut hva du bør gjøre, som dagen idag. Ikke bare kan det være dagen før jordens undergang, men det er også dagen sola snur: Hvis vi våkner i morgen går det mot lysere tider folkens!

Min oppfordring inn i julehøytiden blir derfor å bruke noen minutter i tankeboksen for å finne ut hva du skal gjøre i løpet av de neste 6 månedene som du ikke vil ha ugjort den dagen du takker for deg. Det er lite som setter tingene så kraftig i perspektiv som tanker om døden. Ingenting gjør en mer ydmyk og får en til å slippe mer tak i sitt ego. Sitter du fast i en sorg? Sitter du fast i forfengelighet? Eller går du i en evig skytteltrafikk mellom de to?
Velkommen ut på den andre siden!
Med ønske om en god og fredfylt julefeiring!
Verden slik du ser den

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂

Mine 22 sabotører

Har du opplevd å ikke nå målet ditt, selv om målet både var S.M.A.R.T. og viktig for deg? Da mener jeg ikke at du ble stoppet av ytre faktorer eller avhengigheter, men at du selv kom i veien. At du gjorde et eller annet som – til tross for at målet var viktig for deg, til tross for at du hadde kompetansen, til tross for at du var motivert – allikevel ødela for deg selv?

Jeg hadde en slik opplevelse tidligere i høst. Jeg hadde nærmest walkover inn i et meget luksuriøst og prestisjefylt prosjekt. Jeg trengte pengene, jeg trengte referansen, dette var den gylne muligheten. Allikevel ødela jeg for meg selv. Etterpå var jeg så sint at jeg gråt. Hva i all verden var det som skjedde?

En klassisk problemstilling relatert personlig endringsledelse er slanking. Alle klarer å gå ned 5 eller 10 kilo. Utfordringen kommer etterpå. De fleste som har satt seg et vektreduksjonsmål har opplevd å nå det, for så, et år senere, å være tilbake der de startet, eller kanskje enda litt tyngre. Hva er det som skjer?

Målsetting er viktig. S.M.A.R.T er en metodikk for å øke sannsynligheten for at målet nås. Det spesifikke gjør det tydelig, det målbare sikrer progresjon og feedbackparametre som du kan sekunderes på. Ambisiøst og realistisk strekker og jorder målet i forhold til motivasjon. Vi kan slenge på en haug med parametere til; positivt, personlig, økologisk, motiverende, viktig for deg.

Særlig det siste er viktig. Viktig for deg. Deg. DU. Og her ligger både utfordringen og hemmeligheten. For hvem er DU som setter målet?

For noen uker siden satt jeg meg ned og gjorde en analyse av hvilke delpersonligheter jeg har. Jeg fant analytikeren, demokraten, den avskyelige og pleaseren, sammen med en hop andre – totalt 22 stykker. Hadde jeg holdt på lenger ville det sikkert dukket opp enda et par til. Dette er delpersonligheter som er dimensjoner ved min personlighet. Se på det som en 22-dimensjonal vektor som i sum blir til meg. Så kan vi stille spørsmålet igjen.

Hvem er JEG som setter dette målet? Hvilke delpersonligheter bestemmer at jeg ønsker å nå målet? For hvilke delpersonligheter er dette målet viktig?

I coachingutdanningen hos Erickson lærer vi at våre kjerneverdier er det som påvirker vår identitet mest. Disse indre verdiene opptrer hierarkisk og dynamisk med det som er viktigst for oss til en hver tid øverst i hierarkiet. Men hvorfor er hierarkiet dynamisk? Hvorfor endrer det seg etter som vi i løpet av dagen, ja noen ganger i løpet av sekunder, går fra den ene til den andre situasjonen?

Det er fordi vi til enhver tid preges av vår dominerende delpersonlighet. Hver delpersonlighet har et fast verdihierarki. Situasjonen vi er i lokker fram delpersonligheten med den tilsynelatende mest passende mestringsstrategien.

Når jeg er sliten og trøtt etter en lang uke med krevende oppgaver, tjas og mas, så er ikke vektmålet så viktig. Da blir det viktigere å vise litt omsorg for meg selv, kanskje i form at et ekstra stykke pizza, en sjokoladebit til, eller et glass vin… Hvor mye trenger vi for å trøste oss? Her kommer vår mentale tilstand inn i bildet. Den avgjør hvilke personligheter vi trekker på og hvor lenge de får lov til å spille ut sin rolle på scenen. Hvis trøsteren – med pizza, sjokolade og vin som mestringsstrategi – for lov til å holde på, vil det sannsynligvis gå på bekostning av noen andre mål, blant annet ønsket om å holde den vekta vi har kjempet så hardt for å nå. Et mål kan være så S.M.A.R.T. det bare vil, men dersom målet henger sammen med den vi er som person, så må vi underveis bli bevisst hvilke av våre delpersonligheter som kan komme til å sabotere, og lytte til dem. Først når våre indre sabotører er ivaretatt, kan vi få til vedvarende endring. Ignorerer vi våre sabotører, blir det trøbbel. Da kan du, som jeg gjorde, gå glipp av en gyllen mulighet.

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂

Gullet du glemte

Noen jobber med å bli bedre på å planlegge arbeidsdagen og fritiden sin for å få mer ut av livet. Time management er big business og utvilsomt et sted der det er mye å hente. Jeg har forsøkt noen forskjellige varianter. Noen dager er jeg flink. Klarer jeg å holde skjema får jeg gjort utrolig mye og blir utrolig fornøyd med meg selv. Klarer jeg ikke å holde skjema sklir det helt ut og jeg blir utrolig misfornøyd med meg selv. Faktisk må jeg være så ærlig å si at sistnevnte leder ganske komfortabel i konkurransen. Det er lite hyggelig, både for meg selv og omgivelsene å være i nærheten av den versjonen av meg som er misfornøyd med meg selv. Altså må jeg bli flinkere, alltid flinkere. Og finnes det noe som er mer irriterende enn å måtte blir flinkere? Arrrrrrgh!

Jeg leste et sted at vi har konstant mengde selvdisiplin. Jeg vet ikke om dette stemmer, men det er en interessant vinkling. For gitt at det er slik, hva ville du bruke den på? Når på dagen bruker du dagens tildelte dose? Selvdisiplin er antakelig en av de vanskeligst tilgjengelige energiformer som finnes, og dermed både kostbar og verdifull (alt ettersom situasjonen). Om det er slik, så er det også en forklaring på hvorfor jeg noen dager (de fleste) ender opp bak skjema. Kan hende jeg kan tillater meg aldri så lite god samvittighet for det ved å si: “Ha, det er da ikke så rart. Jeg måtte jo bruke all selvdisiplinen allerede til frokost!” Jo visst, det er en idé! Men så fikk jeg en annen idé. Hva om å snu det helt på hodet? Hva med å planlegge hvile istedet for oppgaver?

Jeg er utrolig dårlig på å hvile, helt elendig faktisk. Det er nesten så jeg må ta meg en ferie for å komme igang. Innlysende nok er derfor dette et prosjekt som må ta tid. Erik Møller i Pepp Norge sa en gang jeg var på kurs med ham at hvis han var leder ville han pålegge alle sine ansatte å ta en power-nap i to-tre tiden på ettermiddagen. Det gikk så inn på meg at jeg satte i gang kollektive power-naps med konsulentene mine. Stakkars, de var helt forstyrret. Der lå de på gulvet på møterommene sammen med meg og fakturerte tusen kroner timen. Det er mulig de ble mer anspente av det, men hensikten var god. Og tankegangen er langt fra ny. For jeg var bare 6 år første gang jeg stiftet bekjentskap med fenomenet planlagt hvile. Ok, perspektivet var litt annerledes. På barneskolen ble frikvarteret ofte brukt til fotball, slåball, langgrenn eller snøballkrig. Men hvile kan være så mangt. Poenget er at vi allerede den gang hadde en pause på noen minutter hver time. Av alt jeg har lært på skolen har jeg altså gått glipp av det aller viktigste – nemlig pausene! Helt til nå. Pausene er det glemte gullet! Og nå må jeg avluses. Prestasjonssamfunnet og et selvbilde som er bygd opp nesten utelukkende på å yte, har forvandlet meg til en manisk arbeidsmaskin som ikke klarer å ta pauser. Dette er det på tide å gjøre noe med. Inn med nye “fag” på timeplanene: “Gå tur”, “Sitte i en stol og ikke gjøre noe”, “Mindfulness”,”Pust-meditasjon”,”Fokusert meditasjon”,Power-nap”. Det blir en bratt lærekurve og helt sikkert smertefullt. Samtidig forteller en lett vibrerende følelse langt inne og nedenfor mellomgulvet meg at jeg endelig kan være inne på noe. For hva er det verste som kan skje? En rastløs meg som må jobbe på spreng et par timer? Pføy! Det er da ikke noe farlig – det kan jeg alt om.

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂

O´Jul med din vrede, panikk, mas og angst….

Det er den tida på året. Du burde egentlig glede deg, men du har dårlig samvittighet for stress og press fra alt som skal gjøres og burde vært gjort. Kanskje er du en som meg som velger “see no evil hear no evil”-taktikken – lukker øyne og øre for alle krav inntil det nesten er for sent. Etter å ha erfart dette et par ganger, vet jeg hva det gjør med julestemningen. For selv når vi tar med gavene og all den gode maten, hva er det vi ønsker oss aller mest til jul?

Jeg vet ihvertfall hva jeg ønsker meg mest. Det er hyggelig med bøker, sokker og vin, ribbe, sylte, lefser, sennep, svisker og dadler hører til. Men aller viktigst er fred og harmoni i sjel og sinn. Jeg ofrer gjerne en julegave jeg allikevel må bytte i romjula for det.

I vår travle og overfylte hverdag, er det plass til jul og juleforberedelser lenger? Må ikke denne ekstragavante fråtsetradisjonen snart vike for viktigere ting? Selvfølgelig ikke. Men jula må endre seg. Det vil si, du må endre din innstilling til jula og spesielt til juleforberedelsene. Alt må gå raskere. Vi har ikke lenger tid til å lage pepperkakedeigen selv. Istedet kjøper vi den full av deilig palmeolje i butikkene. Det samme med julepynten. Hvor mange her lager julepynten selv? Nei, da sender jeg heller en varm tanke til Nille og den som ryddet bort i fjor.

Men julehandelen slipper vi ikke unna. En ting er maten, en annen ting er gavene. For et ståk, tenker du kanskje som meg. Men så kommer jeg på at disse to tingene har mer enn at de må handles felles. De kan nemlig planlegges. Hurra for alt som kan planlegges! Og av alt som kan planlegges, er kanskje julehandelen det som aller mest kan dra nytte av planleggingen. Start med en gang! Finn to ark – eventuelt to mobiltelefoner: På den ene skriver du Julegaver og setter en strek under, den andre skriver du Julemat. Så er det bare å sette igang. Begynn med julematen – den gir deg noen “quick wins/ones”. Ribbe, sylte, sennep, surkål. Ta for deg måltidene en etter ett. Julaften, førstedag frokost, ikke glem rakfisk til lille julaften etc. Del opp i forrett, hovedrett, dessert og drikke. Når du har alle måltidene dekket, er det bare å gå løs på mellommåltidene. Hvor me har du tenkt å legge på deg i jula? 3 kilo? Da trengs ditto potetgull, sjokolade, klementiner og marsipan. Når du har vært gjennom alt, gjør du som med julebaksten, la den heve. La lista ligge på kjøkkenbenken noen dager og hvile, så blir den sprø og god. Kanskje har du glemt sylteagurkene eller tyttebærsyltetøyet, hva med molter og kremfløte? Ja det er sant! Når du føler du er i havn, ta et siste overblikk og stryk 25%. Vi kaster alt for mye mat og jula er intet unntak.

Sånn, nå kan du fordele innkjøpssteder! Sylteagurk: Remi 900, sylte og ribbe: Leiv Vidars slakteforretning, Frukt og grønt hos din lokale nyetniske-variant. Snart har du grunnlaget for å lage handlelapper. Det avgjørende er å gjennomføre handelen på riktig tidspunkt i forhold til planleggingen. La det være tid nok til å kunne gjøre vendereis for å kjøpe det du glemte, men gi deg nok tid med listene så du glemmer minst mulig. Yes! Det var maten.

Så var det julegavene. Gå fram på samme måte. Skriv først en liste over hvem som skal få. Deretter hvor mye du skal gi. Slik holder du også kontroll på budsjettet. Deretter samler du sammen ønskelister og studerer disse. Er det noe som skiller seg ut, som du tror du ville like å gi og som matcher ditt budsjett? Før det opp! Her også er det veldig lurt å få ned noen raske punkter. Men så en utfordring; ingen ønskeliste fra onkel Teobald! Her kommer spørsmålsteknikken inn. Hvor gammel er han? Hva er det onkel Teobald trenger? Eventuelt hva er det han blir glad av? Eksotiske dadler, en time for å få stelt sin inngrodde tånegl, eller en ny tversover? Ting til forbruk, eller tang til nytelse? Sliter du fortsatt, må du søke inspirasjon. Nå kan du legge ut på inspirasjonstur. NB! Dette er en tur hvor du med fordel kan legge igjen lommeboka hjemme. Du skal nemlig ikke handle. Du skal bare gå og se. Du tar med deg lista di og en penn, evt mobiltelefon nr 2 – den med kamera. Fine steder å søke inspirasjon er leketøysforetninger, bokhandler og eksklusive matbutikker. Clas Ohlson, Biltema, Hansen og Dysvik er heller ikke å forakte. Hold deg borte fra butikkene med dyre ting som du ønsker deg selv. Boss og Bose får vente. Det er salg over nyttår.

Ikke fortvil om du ikke har identifisert gaver til alle selv etter motivasjonsturen. Nå går du hjem – glad og fornøyd med ro i hjertet; fordi du stoler på prosessen! Unn deg en gløgg foran peisen og tøm tankene, slapp av. Gjør du det, kan du være sikker på at inntrykkene du har fått i løpet av inspirasjonsturen utkrystalliserer den perfekte gave, også til onkel Teobald. Når så lista er klar, er det bare å varme opp kredittkortet og smøre seg med to lag tålmodighet. Det blir en lang kveld, og når du kommer hjem er du herlig utslitt med roser i kinn og minus på konto. Men, min venn, du er i mål og kan glad og fornøyd gi deg over til salighet og vedbæring. God juleforberedelse!

Christmas shopping woman holding gifts

 

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂