Slik blir du en god motivator

Har du noen gang hatt en skikkelig motiverende leder eller medarbeider?
Hva var det hun eller han gjorde? Var han vill og gæærn og øste av sitt uendelige reservoar av engasjement og iver? Hoppet og danset hun og brukte høy og lys stemme om hverandre for å vekke alle musene som hadde sovnet? Engasjement og entusiasme trekkes ofte fram som viktige faktorer når man snakker om motivasjon. Og det er ikke til å komme fra; energi smitter. Positiv som negativ. Men noen ganger kan man bli litt sliten. Særlig hvis du er litt sliten fra før. Jokke synger det så treffende i “Her kommer vinteren”:
Har du problemer, med å omgås overdrevent positive folk? Du ække aleine. Vi er mange som har det sånn…

Hva var det som ikke virket på Jokke? Hva gjør du som leder – med eller uten tittel – når du ønsker å motivere, hoppe og sprette og ødsle med energien din, når objektet for ditt motivasjonsraid bare trekker likegyldig på geipen eller – enda verre – stikker fingeren i halsen bak ryggen på deg?
Noen som kjenner seg igjen? Noen som har opplevd at viljen ikke var nok?
Så er det lett å snu på flisa og begynne klandringen. Hun er jo alltid negativ. Han er jo så sløv og uinteressert…. Men det er jo ikke slik det er. Det er bare jeg som er dårlig til å motivere. Jeg når jo ikke fram! Jeg treffer ikke publikummet mitt, og da nytter det ikke å skylde på et dårlig publikum!

Neste gang dette inntreffer, forsøk en av disse delene: Først; fjern forstyrrelsene. Uansett hva det handler om, om det så skulle være dine egne entusiasmerop, så fjern alt som virker forstyrrende på den aktiviteten du skal motivere til. Så; pek ut målet. Ingenting er som et tydelig mål. Dit! Det er dit VI skal! Du og jeg. Sammen. Deretter kommer den mest krevende biten, nemlig tilbakemeldingene. Gi ros med bevis har jeg lært av Ellen Kristine Breiby hos Dale Carnegie Norge. Og er det noen som er gode på å gi ros med bevis så er det Ellen. Der, som på så mange andre områder er hun helt rå!
Det krever trening. Det krever tilstedeværelse og observasjonsevne, men når du får tilbakemeldingen, og den er knyttet til noe du har gjort og som beviser at du er akkurat så god som du er, ja da er det ingen vei utenom: Du er simpelten nødt til å tro på det.

Å rose med bevis er en vinner. Prøv det neste gang du skal motivere noen og observer reaksjonen. Hvordan blir reaksjonen? Det vet jeg ikke. Men det du kommer til å få se er motivasjon.

Gratulerer med 100-års jublieumsfesten i morgen, Ellen!

God uke! 🙂

talking-shadows

Likte du det du leste? 
Jeg er svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn og Twitter! På forhånd takk! 🙂

Hvorfor jeg vil ha en BMW

– “Vet du hva BMW står for?
Det er tidlig formiddag en maidag i 1999. Himmelen er dyp blå. Jeg er i Soweto. Jeg har akkurat vært med på en omvisning i en plankelandsby i slummen. Nå står jeg sammen med en lokal forretningsmann som har solgt meg et håndflettet nylonarmbånd ivevd fargerike plastperlekombinasjoner. Det er åpnebart at han vil feire slutføringen av handlen med å fortelle en vits, så jeg rister på hodet.
– “Be My Wife!” sier han og skrattler.

Soweto-BMWAt BMW er et statussymbol i Sør Afrika kommer ikke som noen overraskelse, og det er vel ikke å tøye strikken for langt å si at det fortsatt har en viss statuseffekt også her til lands. Status som driver er negativ. Det vil alltid være minst én taper når noen vinner. Som regel er det mange flere. Enkelte tyske bilprodusenter hadde nok vært mer enn fornøyd om alle kjørte BMW, men så var det alle de andre bilprodusentene da…

Hvorfor vil jeg ha BMW? Det er todelt. Det ene handler om status. Jeg har alltid vært svak for status. Det kommer av min litt skrantende selvfølelse, at jeg søker anerkjennelse utenfra, at jeg må ha disse stadige påminnelsene i form av bekreftelser fra andre for å forstå at jeg faktisk er verdt noe. Men det er et annet element også, og det handler om en av de tingene som provoserer meg mest. Albuene mine er ikke særlig spisse, tvert i mot er de rimelig avrundede. Jeg er med andre ord ikke særlig god til å ta meg til rette. Ta deg en tur til Oslo og kjør Ring 3 fram og tilbake noen ganger i rush-tiden, og jeg er villig til å vedde frokosten min på at du vil se minst én BMW som bytter fil, eller svinger av i en avkjørsel uten å blinke. Av en eller annen grunn har jeg bitt meg merke i at BMW-eiere er i særklasse når det gjelder å ta seg til rette i trafikken. Og det er lite som provoserer meg mer enn de som tar seg til rette. For meg har derfor BMW blitt et symbol på det jeg har mest aversjon mot. I 2006 gikk jeg til en coach i firmaet Courage. Konrad Magnus lærte meg mye om meg selv. Blant annet at jeg burde søke å bli mer som det som provoserer meg.  Ved å søke mot mine negative triggere ville jeg kunne balansere dem.  Å ta seg til rette var og er definitivt en av mine sterkeste negative triggere. Konklusjonen fra samtalen med Konrad var soleklart. Jeg vil antakeligvis utvikle meg mye hvis jeg torde å ta meg mer til rette.

Kanskje kunne jeg gjort det så enkelt som å la være å blinke i trafikken. Samtidig; å sette mine medtrafikkanter i fare er en dårlig løsning på mitt problem med lav selvfølelse, for er det noe jeg definitivt ikke ønsker, så er det å skade andre. Derimot finnes det en annen tilnærming. Jeg kan skaffe meg tilsvarende statussymbol! Ikke bare for å tekke min eget behov for anerkjennesle, men for å (bokstavelig talt) sette meg inn i min negative trigger. For meg er BMW-eiere en stereotyp som tar seg til rette på andres bekostning. Hvis jeg endelig kunne identifisere meg med å være en BMW-eier, ville jeg kanskje kunne få bukt med både sterotypen og min negative trigger. Jeg kunne få balansert mine runde albuer med en litt mer fremoverlent og proaktiv holdning selv når jeg ikke har fått tildelt et dedikert mandat. Det ville jeg vokse på, og det tror jeg også mine omgivelser ville tjene på. Så der har du grunnen: Derfor vil jeg ha BMW.

Så, til alle dere som allerede nyter gleden av å ha en lekkerbisken i trafikken; Husk å blinke!

God helg! 😉

Ga artikkelen deg noe?
Jeg er takknemlig om du deler på mail, blogg, Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk!

Til den som føler seg viktig

Quote

“Half the harm that is done in this world is due to people who want to feel important. They don’t mean to do harm; but the harm does not interest them. Or they do not see it, or they justify it because they are absorbed in the endless struggle to think well of themselves.”

T.S. Eliot

me

Likte du det du leste?
Jeg setter pris på om du deler artikkelen på mail, på bloggen din, på Facebook, LinkedIn eller Twitter. På forhånd takk! 🙂

Skjerf deg! En effektiv teknikk til et lykkeligere og mer utbytterikt liv

Hva føler du nå? Nei, dette er ikke et forsøk på å etterape et intervju med Petter Nordthug eller Bente Skari etter at de har passert målstreken i et eller annet renn. Dette spørsmålet med disse fire ordene er det viktigste spørsmålet du kan stille deg, når som helst og hvor som helst, forutsatt at du har lest hele denne artikkelen. Saken handler nemlig om atferdstyring. Skulle du gjerne hatt mer glede i livet? Vel, les videre!
For atferdsstyring handler om styring av følelser. Følelsene styrer atferden, og du har liten sjans når følelsene først kommer og tar deg. Følelsene er som trollet under brua, og har du ikke et kjapt svar, så er du trollbiff. Hvis en negativ følelse tar deg, så har du ca 0,5-1 sekund på deg. I løpet av den tiden må du sette navn på følelsen. Du må gi den en merkelapp eller identitet slik at du kan forholde deg til den “objektivt”.

Denne artikkelen skal imidlertid ikke handle om “labelling” (merkelappsetting), men om metoden SCARF. David Rock har beskrevet denne teknikken i boka “Your Brain at Work“. Saken er nemlig å stille spørsmålet: Hva føler du nå? Hvis svaret er “Glede”, eller “ingenting”, så kan du gå tilbake til det du holdt på med, men hvis svaret er en av de tre negative grunnfølelsene Sinne, Redsel eller Tristhet, har du en jobb å gjøre. Så lenge du sitter fast i enten Sinne, Redsel eller Tristhet er du nemlig opptatt med å forsvare deg. Du lukker deg inn og stenger kommunikasjonsportene. Ingen informasjon kommer inn. Ingen ny kunnskap kan tilføres, ingen læring eller utvikling kan finne sted. Et bra sted å være? Neppe. Og enda verre blir det. Å sitte fast i en negativ følelse tapper deg for energi. Og når energien din straffes eller trues, så – guess what! – blir du enda sintere, reddere og tristere. Dette er starten på den negative spiralen som heter depresjon og som ender med elendighet. Hva føler du nå? Registrer faresignalet og kom deg vekk fra trollet – fortere enn Svint! (dagens produktplassering;)

Nå kan det hende du blir grepet av fortvilelsen, sinnet eller frustrasjonen. For det du har lest til nå virker fornuftig på deg, men ord er billige, hvordan i all verden gjør man det?
Det er her SCARF kommer inn i bildet. SCARF – tingen du har om halsen – er en forkortelse for Status, Certainity, Autonomy, Relatedness, Fairness – eller på norsk Status, Sikkerhet, Handlingsfrihet, Tilhørighet og Rettferdighet. Og her kommer trikset.
Når du identifiserer en negativ følelse, så går du gjennom denne sjekklista. Hvilken av disse verdiene er truet. Er statusen din under angrep? Blir du ikke sett, respektert? Er du i fysisk fare, kjenner du på økonomisk usikkerhet, eller er forutsigbarheten din fraværende? Har du frihet til å handle, til å finne dine egne løsninger, tid til deg selv eller en mulig fluktrute? Kjenner du deg ønsket, elsket, får du være med på festen eller er du utelatt og overlatt til deg selv? Har du blitt urettferdig behandlet? Eller er du sliten og trøtt og møter enda en motbakke (Energi)?
Ved å gå gjennom denne spørsmålslista finner du ut hva som er årsaken til det du føler. Jeg pleier å legge til Energi som et siste punkt. En belønning av energien din vil bringe deg i retning Glede. Faktisk er det slik at dersom du belønner, blir belønnet eller opplever positiv stimulering av en (eller flere) av disse temaene, så vil du oppleve Glede. Er det ikke genialt?
Er du trist og lei – arrangér en konkuranse hvor det gjelder å være best i å være deg!
For gjett hva, den konkurransen vinner du! Du er verdens beste i å være deg! Blir du glad av å lese det? Ikke? Si det høyt. Gjenta det ti ganger. Hvis du ikke føler en ørliten forbedring, så får du pengene tilbake.

For dette er hele hemmeligheten. Alle disse temaene handler om verdier. Status, sikkerhet, handlingsfrihet, tilhørighet og rettferdighet er alle aspekter av trygghet. Jeg kaller dem trygghetskapitaler. Det du gjør er å velge deg et annet perspektiv. For belønning handler om perspektiv. Som min gamle sjef pleide å si: Det kan alltid bli verre! Velg deg et perspektiv som gjør det bedre. Se etter alternative tolkninger som setter situasjonen i bedre lys. Vips! er du ikke lenger Trist og lei, men på vei over til Glede hvor du har tilgang på alle dine ressurser og hele deg. Kraftfullt? Javisst. Enkelt? Åpenbart. Det eneste som er krevende er å huske å stille spørsmålet.

Hva føler du nå?

God helg!

"We wear our scarves just like a noose, but not cause we want eternal sleep"

Ga det deg noe?
Da er jeg takknemlig om du deler artikkelen på mail, på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn og/eller Twitter! På forhånd tusen takk! 🙂

Innrømmelser fra farlig farvann

Hvorfor vil du være leder?
I en samtale jeg hadde nylig, sa en kunde at han ønsket å undersøke om det å være leder egentlig passet for ham.
Hvorfor vil du være leder? spurte jeg. Hva er ditt motiv for å velge lederrollen?

Svarene får du selvfølgelig ikke av en ICF-Coach 😉 – du må finne dem selv. Men hvis svaret ditt er at du ønsker makt, status, anerkjennelse, oppmerksomhet, respekt eller rett og slett å bestemme, så er du i farlig farvann. Ja, det er verre enn det. Du er i deep shit. Og enda verre; dine medpassasjerere på skuta du styrer er også i deep shit. Sannsynligvis ender du opp som en dårlig leder, i verste fall som en farlig leder som seiler skip og medarbeidere lukt i avgrunnen. Og det er mange av den typen der ute. Jeg kjenner et par.

Dessto mer honnør til min klient som ønsket å undersøke sin motivasjon.
Jeg må innrømme at jeg har brukt litt tid på dette spørsmålet selv. Og det er mulig at det jeg skriver nå kan komme til å diskvalifisere meg fra alle fremtidige lederstillinger, men jeg må være ærlig. Jeg har alltid hatt lyst til å være leder. Da jeg var barn og noen spurte meg om hva jeg skulle bli, svarte jeg en stund administrerende direktør. Lenge kjente jeg et dypt og intenst sug etter å bli sjef. Så plutselig stilte jeg meg selv spørsmålet om hvorfor dette var så viktig for meg. Svarene jeg fant gjorde vondt. Veldig vondt. For det handlet om anerkjennelse. Det handlet om status. Det handlet – ikke så mye om makt og det å få bestemme, men om å bli hørt. Nå vet jeg hvordan disse behovene har oppstått i meg, og således er jeg i stand til å identifisere og til en viss grad nøytralisere mine handlinger når disse verdiene trår fram. Det er ikke et svar jeg er stolt av. Alt tyder nemlig på at min drivkraft til å bli leder, handler om meg selv og min egen tilfredsstillelse, dessverre. Jeg kjenner jeg blir inderlig lei meg når jeg tenker på dette.

Mine egne svakheter beveger meg. Konklusjonen er slående. Jeg er en person med lav selvfølelse som trenger bekreftelse utenfra på min egen verdi. Nuvel. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Nå som jeg vet det, kan jeg gjøre noe med det. Å jobbe med sin egen selvfølelse og sin egenomsorg, er noe av den beste investeringen man kan gjøre i livet. Jeg har jobbet med det en stund, og det er fortsatt et stykke igjen. For det handler til en viss grad om å velge seg verdier som ikke kan trues. Det er ikke gjort i en håndvendig.

Er alt håp ute, tenkte jeg. Jeg må innrømme at det så mørkt ut. Men noe et sted langt inni meg ville ikke legge seg flat. Jeg har vært leder, og jeg har fått mange gode tilbakemeldinger på jobben jeg gjorde. Et eller annet sted langt nede i dypet skurret det. Kunne det være noen flere sider ved saken?

På tirsdag fikk jeg svaret. Jeg var på oppdrag som karriereveileder og gikk igjennom en personlighetstest med en kunde. Akkurat denne typen personlighetstest har et kapittel som går på hva du trenger av omgivelsene for å fungere best mulig. Av en eller annen grunn hadde jeg ikke reflektert særlig over dette kapittelet før. Men det er jo innlysende. For at vi skal prestere vårt beste må jo forholdene ligge til rette! Det er jo helt opplagt. Sakte steg boblene til overflaten, de små grå begynte å komponere et argument. Hva var det jeg selv trengte for å være den beste utgaven av meg selv? Var noe av dette som var på plass i lederrollen? Og her fant jeg svaret. Jeg er nemlig godt oppdratt, pleier jeg å si. Heder til mor og far. Jeg har lært hvordan man skal oppføre seg, være høflig og beskjeden. Jeg pleier sågar å si at jeg lider av falsk beskjedenhet. Jeg sier det for å være morsomt, men plutselig slo det meg hvor sant det er. Jeg lider. Av falsk. Beskjedenhet. Wow! Trippel WOWOWOW! For her kommer endelig greia folkens: Min barndoms programmering, all min gode oppdragelse som har resultert i beskjedenhet og til en viss grad autoritetsfrykt, holder meg tilbake. Albuene mine er for runde. Jeg tar meg ikke nok til rette. Jeg må alltid spørre om lov. En god strekkøvelse for meg er faktisk å jobbe med å bryte lover og regler! Så da jeg for litt siden var på teater og det ble opplyst at fotografering og filming ikke var tillatt, dro jeg fram kameraet. Det var skrekkelig skummelt, men også litt deilig.

Det er dette lederrollen gir meg. I mange år hadde jeg lederoppgaver og til en viss grad lederansvar i min jobb, men mangelen av et formelt mandat holdt meg tilbake. Tillatelsen til å være leder var ikke gitt, og i min beskjedenhet og hensyn til mine medarbeidere, turde jeg ikke å “ta rommet”. Jeg har blogget om det å være leder uten tittel, at alle kan være det, og at lederskap ikke handler om mandat. For meg er mangelen på mandat noe som holder meg tilbake. Da jeg endelig ble “formell” leder merket jeg hvordan jeg vokste på det. Rammene var på plass, jeg hadde den forankringen jeg trengte. Ja visst kjente jeg på statusen og den (innbilte ?) anerkjennelse det lå i å være leder, men jeg trengte ikke hevde meg, jeg trengte ikke mer enn det jeg hadde fått. Mandatet gjorde meg trygg. Denne innsikten gjorde at jeg fikk igjen håpet. Kanskje er jeg egnet som leder allikevel? Men, jeg – som alle andre – må overvåke mine drivere. I et svakt øyeblikk, når jeg er sliten eller uoppmerksom, kommer de gamle motivene stormende. Autopiloten kobler inn; det er den forhåndsprogrammerte roboten som styrer. Da er det grunn til å være bekymret (selv om du neppe er det). Den gode nyheten: Selvinnsikt forsvinner ikke. Er du først blitt bevisst på noe, så glemmer du det ikke.

God uke!
Styrer du i farlig farvann?

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen med dine venner på din egen blogg eller på Facebook, LinkedIn og Twitter! Tusen takk! 🙂

Slik blir du din egen lykkes smed

Temaet for denne blogg-artikkelen er hentet fra facebook-siden min. Sammenhengen gikk egentlig for alvor opp for meg i høst, da jeg i forbindelse med et utviklingsprosjekt hadde pålagt meg selv en litt spesiell øvelse. Men før jeg blir konkret, skal vi gå noen år tilbake i tid, nærmere bestemt til en vårdag i 1995. Jeg husker ikke nøyaktig hvilken ukedag det var, men jeg vet det var en ukedag, for jeg var på vei hjem fra jobb. Den gang jobbet jeg som forsker ved meteorologisk institutt, en jobb som ble veldig utviklende for meg, ikke i seg selv, men fordi den var så kjedelig at jeg fikk god tid til å gruble over livets viderverdigheter. Jobben føltes ofte meningsløs. Jeg hadde få krav på meg og enda færre mål, og dette førte til at jeg på den drøye halvtimen det tok meg å gå hjem, begynte å gruble over meningen med livet. Et stort tema, som jeg ikke skal gå i dybden på. la meg bare si at min konklusjon som 26 år gammel, singel og nyutdannet var FUN & LOVE. Ergo ble det målet for livet videre. I 2002 begynte jeg å skrive på mitt første romanmanus. Da jeg ble spurt hva det handlet om hadde jeg vanskelig for å svare. Jeg kunne fortelle om karakterene og handlingen, men hva var den røde tråden? Det tok hele manus å skrive pluss et par gjennomarbeidinger før jeg fant svaret. Budskapet i min roman var at “Du er selv ansvarlig for egen lykke”.  Og da er vi endelig ved denne artikkelens tema: Lykke. Alle vil ha det, alle prøver med hud og hår å skaffe seg det, mange lykkes, mange mislykkes. Selv mener jeg å ha oppdaget hemmeligheten bak. For FUN & LOVE kan gi lykke, men ikke i seg selv. Det spiller ingen rolle hvor moro du har det eller hvor mye kjærlighet du møter på din vei om du ikke evner å sette pris på den. Prissetting er altså hele hemmeligheten. Eller sagt med et annet ord: Takknemlighet.

Øvelsen i mitt utviklingsprosjekt var et entusiasmemål. Jeg hadde valgt meg som oppgave å hver dag skrive ned minst 3 ting jeg var takknemlig for. Da prosjektet var gjennomført hadde jeg en liste på over 300! Men det er ikke listens lengde som er poenget. Poenget er hva oppgaven gjorde med meg – hver dag! Ved å begynne dagen med denne oppgaven, ga jeg meg selv et utgangspunkt for alt jeg skulle gjøre. Ganske raskt begynte jeg å minne meg på mine takknemligheter ut over dagen, det ga meg glede, jeg ble gladere og fikk mer energi og entusiasme i hele min være og alt jeg gjorde. For det spiller ingen rolle om hvor du er i livet, det spiller ingen rolle hvor mye moro du har, hvor mye penger du har eller om du kjenner på den store kjærligheten der og da. For ved å fokusere på de ting du er fornøyd med og være takknemlig for de, gjødsler du din kjærlighet til livet. Og nettopp derfor vil jeg dele denne enkle øvelsen med dere, og oppfordre deg til å skrive ned 3 ting du er takknemlig for akkurat nå under denne bloggen. La meg begynne med mine 3 ting for dagen. Jeg er takknemlig for

  1. At dagene har blitt lengre og at sola snart går over Harehaugen,
  2. At slimet i halsen begynner å løsne,
  3. At jeg har 2 herlige barn og en deilig, gravid kone.

Så, nå er det din tur til å bli din egen lykkes smed.
Lykke til!
blacksmith

Likte du det du leste? 
Jeg blir svært takknemlig om du deler artikkelen på mail, din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/9e049b6041f3f13e99973e7206390077858103b7

No kjem eg og tar deg!

Er Facebook det nye bygdedyret? I A-magasinet som kom ut fredag 25. Januar var sosiolog Gunnar C. Aakvaag intervjuet da han denne uka utgir boken ”Frihet – et essay om å leve sitt eget liv.” Intervjuet går ikke akkurat i dybden, men vi får et innblikk i forfatterens synspunkter rundt temaet frihet i dagens samfunn. Frihet er tydeligvis en verdi forfatteren deler med undertegnede og mange andre, og temaet er spennende og åpent for kontroversielle tolkninger. Men på et punkt rykker det skikkelig til i triggerfingeren: Forfatteren uttrykker bekymring for sosiale medier. Han sier at ”Sosiale medier er en snikinnføring av det gamle bygdedyret.”

Jeg håper for Aakvaags skyld dette ikke er mer av Sofia Jupithers Kardemomme-fascisme-vås for å få oppmerksomhet, for dette har jeg vanskelig for å være enig i.
Ja visst; sosiale medier gjør det mulig å baksnakke andre (What else is new?).
Ja visst; sosiale medier med sin tilgjengelighet, gjør vår kommunikasjon mer transparent og åpen. Men Bygdedyret? Ærlig talt!

Et raskt søk på internett kan avdekke at Aakvaag har postadresse Oslo vest. Faktisk viser det seg at vi nesten har vært naboer, og det nabolaget der er ikke definitivt bygde-Norge. Jeg har bodd like mange tiår i Oslo 1-2-og-3 som på bondelandet. Her jeg sitter og skriver dette, er det så vidt jeg kan se nabos hus gjennom frostrøyken. Bygdedyret har sitt utspring i misunnelse og lediggang. Her ute på bygdene satt vi før internetts tid i kjedsommelighet og skulte bort på naboen for å se hva han holdt på med? I et anfall av selvopprettholdelse falt vi for misunnelsen og selvhevdelsen, og så fort vi fant noe å pirke på, så pirket vi. Dette er Bygdedyret. Det har selvfølgelig med innstilling å gjøre, men jeg vil hevde at bygdedyret også i stor grad fant næring i kjedsomheten, i mangelen av inspirasjons- og atspredelseskilder. Det er nemlig dette jeg finner så merkelig. Sosiale medier er for meg nemlig det stikk motsatte av hva Aakvaag hevder. Med Facebook & Co på fanget, så trenger du ikke spekulere i naboens elendighet for å underholde deg; i stedet holder du kontakt med venner, bekjente, du får impulser fra andre du ellers kanskje nesten aldri ville snakket med. Slik jeg ser det, er Internett Bygdedyrets største trussel. Fokuset blir så uendelig mye større enn naboen. Skytset må med andre ord spres utover. Jeg tror for øvrig at diversiteten internett og sosiale medier representerer er med på å pulverisere det negative. Prøv bare å skrive en surmaget kommentar på Facebook og se hvor mange ”Likes” du får. Så skriver du en positiv og hyggelig melding og sammenlikner. Noen som har lyst til å vedde på hvilken som går av med seieren?

Så hvorfor hisser jeg meg sånn opp over Aakvaags kommentarer?
Se den er interessant. Hva er det i meg som føler seg truet når jeg leser dette, mon tro?
La meg si først: Jeg har ingenting i mot Aakvaag. Han er sikkert en hyggelig og reflektert fyr. Jeg kjenner ham ikke.
Så, etter en liten runde selvrefleksjon kom jeg fram til følgende: Dette handler selvfølglig om verdier. En sentral verdi for meg er positiv holdning. Bygdedyret representerer alt som er negativt; begrensende, dømmende, misunnelse, selvhevdende, kort sagt frykt. Sånn sett er Bygdedyret noe jeg gjerne bidrar til å utrydde. Sosiale medier er en revolusjon for menneskesamfunnet. Sosiale medier er, for meg, ikonet på åpenhetskulturen som er på så sterk frammarsj. At sosiale medier forfremmer Bygdedyret har jeg derfor lite tro på. Snarere tvert imot: Få trollet ut i sola. Død over Bygdedyret!

For det er her det ligger; det er nemlig dette som gjør at det blir fullstendig krøll for meg når frihetskjemperen utpeker sosiale medier som den store stygge ulven. Det er nesten så man må spørre seg om ”kjemperen” er en for-kjemper eller en be-kjemper. Men for all del; den som frykter må få lov til å velge å fortsette med det. Og ingen tvinger deg til å delta i den største samfunnsomveltningen noensinne. Vi står alle fritt til å logge av og heller ta en titt ut av glasset for å se hva naboen holder på med. Sannsynligvis er han på Facebook.

God helg!

bygdedyret2

Likte du det du leste? 
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn og/eller Twitter! Tusen takk! 🙂