Retro: Trodde du at du hadde fri vilje? Think again!

Hvis du vil endre livet ditt, må du endre tankesett ditt!

freewill_largeVi mennesker er emosjonelle roboter. Følelsene styrer oss. 99 % av tiden styres våre handlinger av våre følelser. Og følelsene er lynraske. De utkonkurrerer enhver spirende rasjonell tanke. Følelsene trigges av assosiasjoner. De trenger ikke mer enn tre fire gjenkjennelige faktorer, så er de i gang. Antakelsene er ferdig brent inn i hovedkortet, du får ingen tid til å stille kritiske spørsmål.

Derfor er det så viktig å opparbeide seg rutiner på å stille disse spørsmålene etter at følelsene har trådd i kraft. Dette er fullt mulig, men det krever trening. Og før du kan trene må du utvikle en bevissthet på det. Vi vet alle hva følelser er, men vi er ikke alltid like bevisst på hvorledes følelsene påvirker våre handlinger, våre ord og kroppsspråk.

Første steg på veien er å bli bevisst at du faktisk er i en følelse.
For å hjelpe deg med dette, kan du stille deg følgende tre spørsmål:

  1. Hva føler du nå?
  2. Hva får denne følelsen deg til å gjøre/avstå fra å gjøre?
  3. Hvilke alternative handlinger er faktisk tilgjengelig?

Tre enkle spørsmål som er enkle å svare på.
Utfordringen: Å huske å stille seg dem.

Så herved utlyses en konkurranse:
Sette en strek på et ark hver gang du klarer å stille deg spørsmål nr 1.
Hver dag teller du antall streker og skriver inn som kommentar til dette blog-innlegget.

Premie: Bedre kontroll på alle aspekter av livet!

God påskehelg!

freewill2

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂

Et øyeblikks klarhet i greiene…

“Always say “yes” to the present moment. What could be more futile, more insane, than to create inner resistance to what already is? what could be more insane than to oppose life itself, which is now and always now? Surrender to what is. Say “yes” to life — and see how life suddenly starts working for you rather than against you.”
― Eckhart Tolle

20130324-124616.jpg

Ta en strålende dag!

For noen år tilbake havnet jeg i en diskusjon rundt punchlines og livsmotto. Vedkommende jeg pratet med var sikker i sin sak – favoritten var: “Det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du tar det.”
Jeg husker ikke hva som var mitt motto på den tiden, kanskje jeg ikke hadde noe. Det jeg med sikkerhet kan si er at vedkommende var vesentlig klokere enn meg. For over årene har dette ordtaket vokst i meg og vunnet meg over.

Rent språklig har ordtaket to interessante momenter. Det mest åpenbare er Har/Tar-dualismen. Litt mer fordekt er ordet “Det”. Ordet “Det” har ingen betydning i seg selv, det er et rederanseord. (Annet enn i denne setningen) Så hva peker det på? Det kan i prinsippet være hva som helst. Og det er det som gir ordtaket sin almenngyldighet. Vi kan med andre ord velge å abstraher “det” opp til å gjelde hele Livet.
Nå er det hele 3 det-er i utgangspunktet, så her er det greit med en presisering. Ovenfornevnte abstraksjon er kanskje best på siste “det”, men fungerer faktisk på alle tre.
“Livet kommer ikke an på hvordan du har livet, men hvordan du tar livet.

Du kan ha det på den ene eller annen måte. Du kan ha smerter, du kan ha gleder, du kan ha motgang, du kan ha sorg. Livet bringer med seg en rekke slag. Uansett, følelsene du opplever er der av en positiv hensikt for deg. Selv sinne, tristhet og redsel er følelser som vil deg vel og fortjener respekt. Som for enhver kritiker eller bråkmaker er eneste medisin oppmerksomhet og status. Vis at du anerkjenner kritikeren. Gi ham en stemme! La ham bli hørt. Da vil han dempe seg og gå fra å være opponent til å bli en støttespiller og endatil en drivkraft. Så også med følelsene. Anerkjenn dine skyggesider!
Skyggesidene er mer enn følelser, de er også hang, trang og egenskaper som vi helst ikke vil vedkjenne oss. Noen ganger får de inn sine fulltreffere. Robert Johnson skriver om dette i boka “Owning your own shadow”. Den anbefales de som er interessert i temaet.

For å ta imot slaget, må du ikke bare anerkjenne følelsene, du må også akseptere situasjonen du har havnet i: Nå har jeg det faktisk “sånn” – dette var da reint for jæ… 

Da blir spørsmålet: -“Tar du ansvar for egen situasjon?” -“Naturligvis.” -“BRA! Hvor mye?” Oppfølgingsspørsmålet kommer som en uppercut. Mange bruker tid på å svare. For hva er egentlig 100% ansvarlighet? Hva medfører det? Klarer vi å bære det ansvaret? Kanskje, kanskje ikke alltid. For betinget ansvarlighet gir oss muligheten til å dytte skylda over på andre. Nå er det ikke sikkert disse andre er uten skyld, men hjelper det deg? Nope! Ligger du nede, er det du selv som må reise deg igjen.

Det eneste som hjelper er hvordan du agerer. Du er den eneste som kan gjøre noe med det.  Det er altså disse handlingene det handler om.  For disse handlingene er under din kontroll. Det andre har du ikke mulighet til å styre. Det er disse handlingene som er det du TAR. Og tar du dem, fører det til endring. For 100% ansvarlighet slår knock-out på det meste.

Ta en god helg!

20130321-120139.jpg

Likte du det du leste? 
Da er jeg takknemlig om du trykker på Del-knappen.
Tusen takk! 🙂

Tips til ledere som vil bygge en positiv utviklingskultur (1)

Snakk så mye om å feile at det blir normalen og ikke tabubelagt.
dumpTrk

Likte du det du leste? 
Jeg er svært takknemlig om du deler denne artikkelen med dine venner på din egen blogg eller på Facebook, LinkedIn og Twitter! Tusen takk! 🙂

Jeg – en humørsyk?

Er jeg humørsyk? Er jeg uvanlig humørsyk? En kommentar på bloggen min treffer meg som et slag i mellomgulvet. Jeg feier det vekk som et sleivspark, men må svelge, for jeg aner at slaget har streifet vitale organer. Er jeg humørsyk?

Noen dype åndedrag og panikken roer seg. Det er på tide å gjenvinne kontrollen. Med fokus på det rasjonelle går jeg analytisk til verks. Først punkt er en begrepsavklaring. For hva er i tilfellet det å være humørsyk? Er det en henfallenhet til negative følelser? Er det et tegn på svake emosjonelle muskler? Er det i så fall noe som kan trenes? Eller er det arvelig? Handler det om energinivå, eller har det med holdning å gjøre? Jeg avviser temmelig raskt det siste. Humørsyke er nemlig en sterk negativ trigger hos meg. Så hva om jeg er det selv? Forkaster ikke dette både teorien om å søke mot sine negative triggere samtidig som det vitner om at jeg er mitt eget monster?

Spørsmålet river i sjelen. Rasjonaliteten er truet. For er det noe jeg ikke ønsker, så er det å bli ansett som humørsyk. Men hva om jeg er det? Hva om diagnosen er ugjenkallelig? Hva om sykdommens utgang er av terminerende art, og den eneste som møter opp i min begravelse er en nabo jeg en gang var snill med men som bodde langt nok unna til ikke å kjenne meg? O’ smerte og gru. Har jeg – svake menneske – endelig blitt råket av mitt banesverd, er dette det endelige svar på hvem jeg er? Asle, den humørsyke?

Pøh! Det finnes piller mot møkkete vann. Det er medisin for det meste. Har du brokk, kan det opereres, er du låghalt kan det kompenseres med innleggssåler. Så hvilke innleggssåle kan jeg kompensere med?
Kanskje det er derfor jeg er så opptatt av SCARF… Kanskje det er derfor jeg interesserer meg slik av atferdstyring. Igjen; det blir bare ytterligere beviser og ingen avdiagnostisering. Er jeg humørsyk? Ok. La oss si at jeg er det (sukk). Så, hva kan det skyldes?

For høye forventninger om 5 minutters fred og ro nå og da, har vært nevnt. Uavhengig av forventning vil jeg kanskje hevde at behovet er påfallende. For jeg er sliten. Jeg trenger hvile. Energinivået mitt er truet. Og dette er et alvorlig sikkerhetssignal. Jeg må ta mer pauser. Sjelden har det blitt uttalt tydeligere enn når den følelsesmessige reaksjonen som frarøvelsen av fem minutters stillhet frembrakte, gir meg stemplet “uvanlig humørsyk”! Warning-warning-warning! Jeg balanserer på stupet. Kanskje er jeg allerede manisk. Jeg har alltid hatt topper og bunner og mener selv at jeg kontrollerer dem (i hvertfall bunnene) ganske bra. Kanskje er det fortsatt håp for at jeg slipper å møte min kone i kontortiden (Hun er psykolog). Lite emosjonell stabilitetsstyrke lyder min foreløpige selvdiagnose. Så hva er medisinen? Selvforaktelse? Neppe. Foraktelsen får andre stå for. Det bryr jeg meg ikke om. Styrketrening og energi er derimot resepter som tiltaler den lidende mer. Fred, ro og hvile er piller jeg gjerne tar. En ting er omgivelsenes stadig tiltagende krav til meg som menneske (nå får jeg ikke engang lov til å irritere meg over uvanlig høy radio før kontortid!), en annen ting er mine indre forstyrrelser. Det koker ned til prefrontal cortex. Min fremre pannelapp likner antakelig magen. Ingen umiddelbare six-packs i syne. Og med det glykosebehovet pannelappen angivelig har, kan det virke som om jeg også kan vinke farvel til eventuelle fremtidige sixpacks. Nei, her må trenes! Jeg må ta mer pauser og trene konsentrasjon. Bare slik kan jeg unngå å svi ned det jeg eventuelt måtte ha igjen av pannelappstyrke. Og NB! dette er viktig. For jeg ønsker ikke ende opp som utbrent med ME-stempelet i panna. Ingen ønsker det. Det er nemlig dette jeg tror skjer: Musklene i pannelappen slites i stykker. Det handler ikke om holdning. Det hjelper ikke å ta seg sammen. Hvis du først har dobbeltklikket på desktop-snarveien til den emosjonelle muskelen, går du i spinn. Du har under et sekund på å prøve merkelappmetoden, og funker ikke det, er du ille ute. Jo mer humørsvak du er, desto mer trenger du selvmonitoreringsmekanismen og dens skjerfende analyse. I “Skjerf deg” anvente vi SCARF, i “En tidlig morgen på Ringstadbekk…” gikk vi direkte løs på hemmeligheten bak Gleden. Ved å anvende takknemligheten metode direkte oppnår vi det samme som ved å utfordre SCARF-elementene med nye perspektiver. Min gamle sjefs virkelighetsforankrede verktøy (“Det kan alltid bli verre!“) har nok en gang vist seg verdifullt. Jeg kunne hatt ME, jeg kunne hatt lungebetennelse og brokk, jeg kunne hatt sukkersyke og aldri kunnet trøstet meg med sjokolade eller bittersøte drops, jeg kunne vært låghalt og butikken kunne vært utsolgt for innleggssåler. Det kunne vært trøbbel på t-banen, så jeg måttet fryse mye lenger og den plagsomme radiodama kunne vært min nye sjef. Mulighetene er uendelige. Så tusen takk til alle som snakker kinesisk på t-banen, tusen takk til Golfen min (ja, jeg er fortsatt i mangel av BMW 😉 som bringer meg fra verdensmetropolen Åsbygda til den avsidesliggende t-banen på Ringstabekk før skjema. Takk til min gode venn Martin som tør å utfordre meg der det gjør som aller mest vondt, og takk til sjefen min og til David Rock som begge har gitt meg persepsjonsoppgraderende verktøy til hjelp i livet.

Folkens, jeg tror faktisk jeg er humørfrisk – jeg trenger bare helg.

Så, god helg til dere alle!
Måtte eventuelle humørforkjølelser gå hurtig over og pass endelig på forventninger om snarlig vår!

Surf´s up!
522648_262082727260075_973502983_n

Likte du det du leste?
Del det med dine venner og de du kjenner og de som trenger no´ annet enn penger!

En tidlig morgen på Ringstabekk t-banestasjon

Det er tirsdag morgen, klokken er kvart over syv og jeg har akkurat parkert bilen på parkeringsplassen ved Ringstabekk T-banestasjon. For en sjelden gangs skyld har jeg god tid. Jeg kan senke skuldrene og slappe av. Jeg lener meg tilbake i setet og vurderer om jeg skal legge inn en fem minutter meditasjon eller bare sitte stille og nyte den øredøvende stillheten. Så fanger jeg en bevegelse i bakspeilet. En bil med en middelaldrende kvinne svinger inn på parkeringsplassen. Hun blinker og gjør tegn til å kjøre inn på plassen ved siden av hvor hun stopper motoren. Først da hører jeg radioen. Høyt og tydelig tyter den ut et eller annet – for henne tydeligvis interessant – radioprogram. Damen forblir sittende. Radioen forblir på. Mer skulle det ikke til denne morgenen…

Jeg kjente jeg ble gjennomsur. Jeg vurderte å kakke på ruta og si at jeg egentlig ikke var interessert i å høre på radio, men fant ut at jeg ikke var i stand til å konfrontere vedkommende på en vennlig nok måte til å holde min irritasjon skjult. Istedet gikk jeg. Sto fem minutter på t-banestoppet, hutret og frøs og irriterte meg minst like mye som jeg ville gjort i bilen. For hvem var denne – unnskyld uttrykket – kjerringa som trodde hun kunne tillate seg hva som helst?! Det var én bil på parkeringsplassen: Min. Hun måtte på død og liv finne plassen ved siden av som utgangspunkt for sin kringkasting.

Lydforstyrrelser burde være med på min SCARF-liste (se tidligere blogg). Jeg tror det handler om handlingsfrihet. Jeg er først på plassen, skulle ikke jeg ha rett på 5 minutters meditasjon når jeg for en gangs skyld var tidlig ute og fant rom en tidlig morgen?

Irritasjonen vedvarte. Det hjalp noe å sette merkelappen “trussel mot handlingsfrihet” på den. Men på t-banen fortsatte det. Jeg valgte meg er ensomt stille hjørne. Først kom en mannsperson med kraftig behov for markering av åndedrettsfunksjonen, deretter fyltes plassene ved siden av meg av to kinesiske damer som plapret som spålapper i vårstorm. Jeg var i ferd med å gå av skaftet.

Heldigvis forstår jeg ikke hva de sier, tenkte jeg – sånn sett burde jeg sikkert være takknemlig! Pling! …

Ja, jeg sier det igjen: Pling! For med en gang tanken om takknemlighet slo meg, endret det humøret mitt. Jeg fant en humoristisk innfallsvinkel. Bare påminnelsen om takknemlighet – og at det, jfr. min gamle sjef, kunne vært værre – fikk meg i godt humør. Faktisk hjalp meg slik at det lokket fra et smil i munnvikene mine. Innen t-banen hadde nådd mitt bestemmelsessted hadde smilet vunnet over irritasjonen, og da jeg møtte mine kollegaer på kontoret i Tordenskioldsgate var både smilet og hverdagsgleden ekte.

God helg! 🙂
collage-artwork

Ga det deg noe? Jeg er takknemlig om du deler. På forhånd takk!

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/541676f5ca83451fac0490d63e78355bfc3f3d87 

Når ondskapen opphører

Det du kommer til å lese nå, vil sannsynligvis komme til å provosere deg. Du er herved advart! Temaet ondskap eller snarere opphør av ondskap er kontroversielt for mange, særlig de som sliter med en sorg eller på andre måter sitter fast i offerrollen. Og for all del: Jeg mener ikke på noen måte med dette å være respektløs for de som sørger. Sorg er en naturlig prosess. Sorg handler om sår som må gro. Per Arne Dahl sa på et foredrag jeg en gang var på at “Sorg er fravær av noe(n) å rette kjærlighet til”. Kloke og dype ord. Men det er ikke dette denne artikkelen skal handle om. Det skal handle om ondskap. Eller rettere, om at ondskap ikke finnes…

Hvordan i all verden kan jeg påstå noe slikt, tenker du sikkert. Jeg skal forklare.
Utgangspunktet er at alle våre gjerninger er eller har vært drevet av en hensikt. Noen ganger har hensikten bak gjerningen gått ut på dato. Vi sitter fast i en gammel vane, og som Jan Georg Kristiansen hos Erickson Coaching sier: “En vane som går ut på dato bli til en uvane”. Poenget er at vi ikke har innsett at hensikten har gått over datostempelet. For alle gjerninger, alle våre handlinger oppstår som en respons på en situasjon eller en utfordring. Alt du gjør, gjør du med en hensikt, og denne hensikten er positiv for deg! For deg eksisterer det ikke noe vondt i det du gjør, du er bare ute etter å gjøre deg selv trygg, belønne deg selv eller stimulere deg selv på en positiv måte. Enhver handling jeg utfører er utført i en god hensikt for meg. Og det samme gjelder for deg!  Wow!

Kvadruppelwow!!!!

Ser du poenget?
Vi, alle 7 milliardene av oss, går rundt og utfører handlinger som utelukkende er i postiv hensikt!

En sannhet med modifikasjoner, tenker du kanskje, men her på må jeg si nei. Det er ingen modifikasjoner. Det er bare en referanseramme. Poenget er at vi mennekser så lett faller inn i det koordinatsystemet som heter “meg”. Vi lever alle i vår egen boble. Av og til (og ikke så rent sjelden) støter disse boblene sammen. Min gode hensikt for meg kan oppleves smertefullt for deg. Du forstår den ikke fordi ditt koordinatsystem heter “deg”. Derfor må du finne en forklaring – alltid en forklaring – og den enkleste løsningen er å sette en merkelapp. Har du blitt påført smerte finner du fram smerte-lappene. Dumming, slemming, drittsekk, kødd. Eller enda verre ting. Fordi du er en egoist. Du er så opphengt i din egen identitet og av å forsvare deg selv at du ikke evner å se dummingen, slemmingen og drittsekkens positive hensikt.

Men noen er sadister, kan du innvende. Ja, noen er sadister. Men jeg våger å påstå de det gjelder faktisk får en syk tilfredsstillelse av det. For sadisten har det sadistiske en positiv hensikt. Jeg vet det er en seig kamel å svelge, men tenk litt over det.
Og dersom du klarer å bli enig med meg, så ser du himmelriket:
Hvis alle verdens gjerninger gjøres i positiv hensikt, så eksisterer ikke ondskapen! Velger du dette som ditt positive menneskesyn, så opphører ondskapen å eksistere. Og tror du at ondskap ikke eksisterer, blir det utrolig mye lettere å tilgi. Du slipper å sitte fast i dine offerroller, du slipper å sitte fast i urettferdighetens raseri, du kan sette deg selv og alle andre fri.

Hvordan hadde verden sett ut om alle 7 milliardene som går og humper omkring på denne planeten hadde klart å leve etter et slikt menneskesyn? Hva hadde skjedd med mengden sinne, redsel, tristhet, for ikke å nevne glede da? Hvor mye tid og energi hadde vi ikke satt fri, som kunne benyttes til å utvikle oss og våre omgivelser? Hvor mye tid ville ikke blitt frigjort til ren nytelse?

Og det beste av det hele: du kan bare velge å tro det, så vil du bidra!

Sa jeg kvadruppelwow? Det var et understatement.

God helg! 😀
bubble-e1348721378573

PS. Ideen om et positiv menneskesyn og at alle gjerninger har sitt utspring i en (positiv) hensikt for den det gjelder kommer ikke fra meg, men fra Milton Erickson. Milton Ericksons menneskesyn ligger også til grunn for de verdier Erickson Coaching praktiserer.

Likte du det du leste? 
Jeg er svært takknemlig om du deler denne artikkelen med dine venner på din egen blogg eller på Facebook, LinkedIn og Twitter! Tusen takk! 🙂