Storebror ikke bare ser deg – han noterer!

I går morgen ble jeg stående og prate med en kamerat om bruken av Facebook. Jeg lyttet respektfullt og delvis uenig til det han hadde å si.

Kameraten min er meget skeptisk ovenfor den innsamling av data, som hele tiden pågår, om våre internettvaner og de dataspor vi sprer om oss med på internett. Aftenposten har gjennom en håndfull artikler denne uken tydelig belyst hvor enkelt det er å hente ut personopplysninger gjennom funksjonaliteten Facebook Graph. Det George Orwell skrev om i 1949 er blitt realitet. “Storebror ser deg”-samfunnet er her, i dag.

Hva så, forsøkte jeg å innvende? Jeg bryr meg nemlig nevneverdig lite om hva folk vet om meg. Jeg har ikke noe å skjule. Av og til ønsker jeg å være i fred, men det funker helt greit her ute på bondelandet hvor jeg bor.

Min kamerat er ingen dumming, og det var heller ikke skjuling som var på hans agenda. Han var mer opptatt av hvordan informasjonen vi mottar, gjennom internett, blir formet og valgt ut for oss på bakgrunn av våre data og vårt bruksmønster. Og han har flere med seg. Datatilsynet uttrykker stor skepsis over måten Facebook, Google og Yahoo (med flere) lagrer brukerdata på oss alle. Smarte algoritmer programmert inn i servere lokalisert i et eller annet øde datarom, er klare til å ta valgene for oss; de vil fore oss med informasjon som de mener er viktig og riktig for oss, påvirke våre meninger og gi oss den kunnskapen de mener vi trenger. Det er til å få frysninger av. Mente min kamerat.

Selv er jeg ikke like skeptisk. Selv om jeg liker en god konspirasjonsteori, tror jeg bildet er mer nyansert. Dog må jeg innrømme at min kamerat er inne på noe mer enn betenkelig. Ethvert fremskritt blir fulgt av en kostnad. Overvåkning og informasjonssiling er kostnaden ved et internett som skaper muligheter både når det gjelder kunnskapsformidling, underholdning og relasjonsbygging utover alle tidligere grenser.

Sånn sett handler det å velge i dag mest om å velge bort. Maktkampen på internett er i full gang. Som vanlig kan vi velge å skille mellom det gode og det vonde. Det som nå pågår er kampen om perspektivene. Ikke bare på internett finner vi maktstrukturer forsøker å kontrollere vår oppfatning gjennom siling av informasjon. Det frie marked er en illusjon, akkurat som demokratiet er det – det har vi visst i en mannsalder. I dag er temaet på nytt aktuelt i debatten om ny boklov. Hadia Tajik er enten kjøpt og betalt, truet og kuet eller plassert i en situasjon hvor hun intet kan gjøre. Alternativt er hun feig eller dum eller begge delene, noe jeg ikke akkurat får inntrykk av. Bok-kartellene har så mye makt at de kan påvirke det politiske bildet. De politiske partikartellene har også slik makt. Det sitter dørvoktere i alle store selskaper. Hvem som egentlig styrer hvem er kanskje ikke så opplagt, men at det utøves både markedsmakt og politikermakt i det frie, flotte, demokratiske landet vårt er hevet over enhver tvil. Og som om ikke det var nok, har vi på toppen av det hele også fått Facebook og Google.

Min kamerat har rett til å være bekymret. Det er ikke utenkelig at vi kan ende opp som informasjonsslaver alle mann, indoktrinert av “The Powers That Be” til å mene det de mener vi skal mene. Det er et mareritt uten like. Det er lett å gi seg over og enten slutte å bruke Facebook eller bruke det og gi blaffen. Men det finnes, etter min mening, en kur.

Den nye digitale virkeligheten krever mer av vår bevissthet. Mye mer. Vi må ikke bare avluse tidligere programmert kode fra barndom og oppvekst. Som de emosjonelle roboter vi er, er vi kontinuerlig under angrep av ondartet kode (virus), som prøver å programmere våre handlevaner og meninger – enten de utspiller seg på internett, på Rema 1000 eller i heimen. Vi må være bevisst hele tiden, nei vi må være mer enn bevisst; vi må være årvåkne! For vår frie vilje er under angrep, og det er bare én måte å forsvare seg på. Økt bevissthet og økt refleksjon.

Også “Før det er helg…” indoktrinerer deg med mine (forfatterens) synspunkter. Det er ikke mitt ønske at du sluker det jeg skriver rått og røti. Tvert i mot, min hensikt er at du skal reflektere over hva det betyr for deg. Og kan jeg bare oppnå at en eneste en av mine lesere øker sin bevissthet og refleksjonsevne, ja da er det verdt innsatsen i å skrive disse artiklene hver uke.

God helg!
indoctrinated

Fikk det du leste deg til å tenke?
Jeg er takknemlig om du deler!

Penger, lykke og sånt.

“Den som kjøper alt han ser…”
Bestefars gamle munnhell, surrer i hodet mitt. Jeg skjønner ikke helt hvorfor. Kanskje fordi jeg har hatt noen heftige turer på Ikea i det siste. Og jeg har ikke bare vært på Ikea, jeg har kjøpt meg nytt kamera og ny pc også.
“Så businessen går bra?” spør folk.
Jeg klager ikke. Og jeg tenker at jeg burde glede meg litt over alt dette nye. Samtidig svirrer bestefars stemme under kalotten:
“…må gråte når andre ler.”

Jeg prøver å få tak på det – munnhellet, se relevansen;
“Den som kjøper alt han ser må gråte når andre ler.”
Jeg kjøper ikke alt jeg ser – er det allikevel grunn til å være på vakt? Er det bare et gammelt ordtak som forfølger meg som utgått Fortran77-programmeringskode? Som preger min oppfatning av det å bruke penger?
Mon det.
Ordtaket kommuniserer noe om økonomisk trygghet. Jamfør SCARF(e)-modellen, så vil en trussel mot opplevd sikkerhet vekke negative følelser. Selv deler jeg sikkerhet i tre: Fysisk sikkerhet, økonomisk sikkerhet og forutsigbarhet. Og nå ser jeg koblinga:
I Norge var det ikke bare 1930-årene som var harde. 1920-åra var like harde. Min bestefar var ung mann som tjente sine første kroner den gang. Selvfølgelig måtte det være fristende å kjøpe seg både det ene og det andre, den gang som nå. Som selvstendig næringsdrivende i oppstartfase, har jeg lært meg å snu på krona. Det er mange paralleller til min bestefars oppvekst når det gjelder økonomi. Men hvorfor skal jeg føle det at jeg har slått på stortromma som en trussel?
Jeg må være ærlig: Hadde jeg hatt en fast jobb med en fast inntekt, så ville jeg neppe tenkt tanken. Som konsulent er imidlertid aldri neste måned sikret. Det jeg tjener én måned, må også kunne rekke til neste måned og kanskje også neste der igjen. Forutsigbarhet er en sjelden luksus som selvstendig konsulent. Så får jeg gjøre som jeg forteller kundene mine da; velge meg et annet perspektiv.

For litt tid tilbake gikk det opp for meg at lykke er et produkt. Ikke som kan kjøpes, men som du får i lønn. Innsatsen du belønnes for, er å takke – slik reflekterte jeg. Så istedet for å la meg true av den økonomisk risiko og uforutsigbarhet jeg i mitt nåværende virke lever under, vil jeg heller takke. Takke for det jeg har fått, takke for tilliten som er vist meg av mine kunder, takke for muligheten, takke for at jeg nå får mange fine ting som jeg kan nyte i mitt nærvær. Og jeg vil glede meg over dem. Hvilken SCARF-verdi er det som belønnes? Tja, jeg sliter faktisk litt med den. Kanskje fordi SCARF er en fin modell, men bare et lite utsnitt. For det handler om dine verdier. Bytt ut Status, Certainity etc med dine egne kjerneverdier, og vips får modellen en mye bredere anvendelse. Glede er i seg selv en verdi for meg. Nytelsen av å dra håndflaten over et vakkert møbel, å høre klikket fra et herlig stykke mekanikk i speilreflekskameraet, eller å nyte synet av grafikken fra vår tids mest fascinerende teknologi gir meg enorm glede om jeg bare tar meg tid til det. Å nyte er viktig. I hvert fall for meg. Belønner jeg min nytelse, blir jeg også glad. Den utvidede SCARF funker, og jeg kan med god samvittighet redusere Bestefars munnhell til et lykkelig minne.

God helg og takk for at du leser bloggen min!

dollars

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler!

Pleaser, please meg.

Jeg sitter her, det er torsdag kveld og jeg skal skrive en blogg, jeg har ingen på lager, ingen tidligere produsert. Jeg kjenner presset. Jeg kjenner meg stresset, jeg har stort underskudd på søvn, skulle gjerne ha sovet 7 timer i natt, og jeg har et firetimers kurs i morgen som jeg trenger å forberede. Og så må jeg altså skrive denne bloggen, fordi jeg har forpliktet meg til.

Men hei!, vent et øyeblikk… Har jeg egentlig det? Har jeg egentlig forpliktet meg? Hvem er det som legger dette presset på meg? Det er jo meg selv. For jeg har jo selv gått ut og proklamert at det hver fredag kommer det et nytt innlegg på denne bloggen. Og nå er det mange som forventer det. Eller kanskje det ikke er så mange… Noen av dem er venner og vil ha full forståelse for situasjonen, og de andre kjenner jeg kanskje ikke engang, så hva bryr de seg?  Men jeg sitter nå altså her og pusher meg selv. Og det koster ganske mye, jeg kjenner det i hver nervecelle. For jeg rister, jeg skjelver, jeg svetter, kaffen har overtatt for lymfestoffene og de røde blodlegemene. Det er koffeinen som driver meg videre. Så får jeg bare håpe den er på retur når jeg endelig kan legge hodet på puta i natt.

Hvorfor gjør vi dette? Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor er jeg så opptatt å please selv de av dere jeg ikke kjenner? For det er det det handler om, er det ikke? Jeg, Pleaseren – det er pleaseren i meg som driver meg til dette her. Hovedsakelig så er det det. Jeg må gjøre det fordi dere forventer det. For hva ville dere tenke, og hva ville skje hvis det ikke kom noe innlegg en fredag, eller at det kom en dag for sent?

Pleaseren i meg er en genial oppfinnelse. Den gjør noe med det sosiale, med båndene, rammene. Den sørger for at vi oppfører oss, sørger for at vi lærer. Sørger for at vi gidder å utøve relasjonskompetanse, sørger for at vi bygger nettverk og blir sterkere og kommer lengere. Det er pleaseren som driver oss. For hva ville andre tenke om vi ikke gjorde sånn og sånn? Det er pleaseren som får oss til å holde oss i skinnet. Det er den som av og til går dukken når vi ryker i tottene på hverandre på hjemmebane. Pleaseren er vår venn, men også noen ganger en sabotør. Enhver handling er drevet av et motiv, selv det vi tror et betydningsløst. Å etterprøve våre motiver og å bli dem bevisste, er noe av det mest effektfulle vi kan investere vår tid og våre krefter i.

God fredag og God helg!

bloodsweattears

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Til alle som trenger litt oppdrift en mandag morgen…

Quote

“You can build walls all the way to the sky and I will find a way to fly above them. You can try to pin me down with a hundred thousand arms, but I will find a way to resist. And there are many of us out there, more than you think. People who refuse to stop believing. People who refuse to come to earth. People who love in a world without walls, people who love into hate, into refusal, against hope, and without fear.

I love you. Remember. They cannot take it.”
― Lauren OliverDelirium

over-the-wall-1358112280_b

Likte du det du leste? 
Jeg er takknemlig om du deler!

Unner du deg litt sabotasje?

Det er tidlig (nåvel) morgen. Jeg sitter med kaffekoppen og Aftenposten og kjenner på et sug etter noe søtt. Jeg er inne i en diett. Vel, for å være ærlig, skulle dietten avsluttes igår, men målet er ikke nådd. Det gikk greit lenge, men så dro vi på ferie. Da skar det seg. Så var det påske. Da skar det seg igjen. Det verste er at jeg på forhånd hadde pekt ut disse to hendelsene som de største truslene mot mitt diettmål. Allikevel slår de inn. Hva i all verden skjer? Hvorfor? Når jeg er så dedikert!?!

Denne artikkelen handler egentlig ikke om hverken slanking eller kosthold, men mitt vektmål er et ypperlig eksempel på en endringsprosess som møter sterk indre motstand. Om og om igjen. For jeg har vært på slanker´n før. 3 relativt vellykkede prosjekter. Jeg har nådd relativt krevende mål. Utfordringen er at jeg sklir tilbake. Jeg endrer meg, men endringen er så liten, (u)vanene er ikke fordrevet. Jeg saboterer for meg selv.
Denne morgenen, hvor jeg sitter der med kaffekoppen, søtsuget og den dårlige samvittigheten min, skriker en avisoverskrift imot meg: “Derfor klarer du ikke å si nei!”
Aftenposten lokker med sex, sjokolade, alkohol, gambling. Jeg klarer ikke å stå imot.

Artikkelen referer en bok, “The Fix”, som peker på at det finnes en fellesnevner for avhengigheter: Dopamin. Dopamin stimulerer oss. Den erfares som belønning eller glede. Ikke som tilfredshet, men som et sug. Artikkelen lander som mitt siste vektprosjekt midt i mellom: Som bokanmeldelse pirrer den nysgjerrigheten men gir ingen evaluering, som artikkel uteblir svaret. For det er svaret vi er ute etter. Hvorfor klarer jeg ikke å stå i endringen. Hvorfor går motstanden til stadige omkamper? Hvorfor forføres vi om og om igjen selv om vi vet at det ikke er bra for oss. Hjernens belønningssystemer går uransakelige veier.
testostoroneLa meg tenke tilbake på de deilige påskedagene. Sol, familieidyll, hytte, fløyselføre… for ikke å glemme snømåking, vannbæring, vedfyring, ungeskrik, tunge bører med glatte ski som spriker i alle retninger og hytta som aldri blir varm. Jo da. Valg av perspektiv bestemmer opplevelsen. Men det hender vi føler vi må ta i litt. Som f.eks. da jeg skulle ta igjen det tapte etter syden-ferien med innlagte fastedager. Det gikk greit det, både en og to ganger, men når påsken dukket opp og jeg hadde båret 40 kilo og fire skipar til hytta og måkt hele terrassen, da fortjente jeg litt belønning, ikke sant? Og gjett om det var belønning i min 40 kilos sekk! I Syden klarte jeg å holde igjen i 3 dager. Vi var borte 10. På dag fire, ga jeg etter for tante Toves matlagingskunstner og min sabotør-kones overtalelsesevner. “Unn deg litt ekstra nå som du er på ferie da!” Som sagt så gjort. Mer skulle det ikke til. For målet jeg hadde satt meg var så krevende. Systemet (og kulturen) var ikke tilrettelagt. Jeg fortjente belønning for innsatsen. Poenget var at jeg ikke klarte å stå i mot fristelsen. Snop og mat som belønning var for sterkt implementert til at jeg klarte å følge den åpenbare logikken om at de dro meg i feil retning av vektmålet.
For det er her det svikter hver gang. Svakheten i spillifiseringen, i belønningsstrukturene. Når de nye belønningsstrukturene er for svake i forhold til anstrengelsen tar de tradisjonelle over. Vår oppfatning av “rettferdighet” er ikke akkurat en venn. “Unn deg litt ekstra nå som vi er på ferie da! Nå har du vært så flink lenge…”, sa min kone og la et nytt lag lebestift. 978x

Selvfølgelig er det hverken tante Tove, min kone eller feriens skyld at jeg sprekker. Samtidig er det grunn til å tro at om påsken hadde kommet en uke senere og vi hadde droppet vinterferien, ville jeg idag vært 4,5 kilo lettere. For det handler om fascilitering. Det handler om å legge til rette for den atferd man ønsker. Aftenposten-artikkelen kommer også inn på det. Det handler om tilgang og kultur. Det null problem å faste en dag om man har nok å gjøre. Værre er det når godsakene formelig renner ut av påskesekken. Valgdesign er et uttrykk her. Shawn Archer skriver i sin bok “The Happiness Advantage” om sine problemer med å få øvd nok på gitar til tross for at han hadde dette som mål. Løsningen ble å plassere gitaren i et stativ midt i arbeidsrommet istedet for å ha den i skapet. Han mener det er en 20-sekundersgrense. Så lenge gitaren er tilgjengelig innen en rekkevidde på 20 sekunder, tar han den opp. Tar det 21 sekunder å hente den fram, lar han være. Dette er valgdesign. Hjemme pakker jeg potetgullposer inn i både en, to og tre plastposer og gjemmer dem innerst, øverst i skapet. Jeg putter sjokoladen i fryseren i kjelleren og sørger for ikke å være sulten når jeg går i butikken. Rutinene jeg etablerer er med omhu. De skal lede meg til å unngå alle fristelser, slik at de seiler forbi på betryggende avstand. Det hender jeg “ryker på”, men det er tilgangen som styrer det. Og mens jeg jobber videre med mine valgdesign, må jeg også jobbe med perspektivene på hva som egentlig er belønning og hva som er sabotører. Som med alt annet er det målet som avgjør.

God helg!

red_mouth_eating_dark_chocolate

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler! På forhånd takk!

Perfeksjonistens mål

Quote

Perfection is achieved, not when there is nothing more to add, but when there is nothing left to take away.

— Antoine Saint-Exupery

EmptySpacesNow8

Likte du det du leste?
Jeg er svært takknemlig om du deler denne artikkelen med dine venner på din egen blogg eller på Facebook, LinkedIn og Twitter! På forhånd takk! 🙂