Saftblanderen på sidelinja

Mandag hadde jeg gleden av å følge livets aller største under fra første benk på sidelinjen. Å få være med på fødselen av sitt eget barn må være noe av det aller største man kan oppleve. Samtidig, som mann, så er det ydmykende. Det er sjelden jeg føler meg så til de grader parkert. Om jeg ikke gjorde nyte for meg? Tja, tjo, jeg forsøkte, men jeg tror ikke på noen måte mine bidrag var vesentlige annet enn i at jeg faktisk var der. Jeg var tilstede. Jeg hadde fått det store og viktige blande-saft-ansvaret. Om ikke timingen på spørsmålene om saft-lysten alltid var den beste, var jeg i hvertfall på pletten: “Litt saft, kjære?”
Uten å gå nærmere inn på befrielsen ved å slippe å føde selv, må jeg si at det er en befriende rolle å være så hjelpeløs. Rikshospitalet er landets beste sykehus. De har de fremste ekspertene og maskinene med de heftigste beep-ene. Min kone var i de tryggeste hender. Det var ikke mer for meg å gjøre. Jeg kunne bare sitter der i hjørnet med saften  og hjelpeløsheten min og være liten. For på sidelinjen av en slik maratonøkt som ender ut i verdens største under, føler man seg ikke stor. 7,5 time tok det fra riene satte inn for alvor til fødselen var et faktum. En fødsel er et tidspunkt for refleksjon. Ikke mens det står på, men når det hele er over, og før det hele virkelig begynner, åpner det seg små gløtt av luker til ettertanke. For den overstrømmende følelsen av lykke akkompagneres også av frykten og sorgen. Tankene på alt som kan gå galt, tankene på de jeg kjenner som har falt fra så altfor tidlig. Livet er en nådegave, men livet er ikke nådig. I våre tilmålte skritt her på jorden, er vi ansvarlig for våre handlinger. Det finnes de som mener at det som skjer oss er 90 % våre egne valg og 10 % tilfeldigheter. Jeg stusser litt på dette tallet. 10 % virker urimelig høyt. Paradokset er at det gjør 90% også. For hvem er jeg som velger? Når velger jeg, hvordan og hvorfor? Hva og hvem har bestemt at jeg skal velge slik? Fri vilje handler om bevissthet. Bare når vi er 100 % bevisst har vi fri vilje, og kanskje ikke engang da. Uansett vil det være det nærmeste vi kommer: å ta ansvar og gjøre noe med situasjonene som de oppstår. Andre ganger må vi akseptere rollen av å stå på sidelinja og kanskje klare å nyte tilstanden av å være uten skyld og uten å evne påvirke utfallet. Men det hender man stiger raskt i gradene. Fra saftblander til far på 7,5 time er en bratt karrierestige. Livet svinger fort. Nå er det jeg som sitter på kildekoden og programmereransvaret ovenfor vår vidunderlige nye prinsesse. Man kan bli svett av mindre, så når sommervarmen kommer kan det være greit å bunkre opp med saft og ikke tenke for mye på slumpen.

God sommerhelg!
rødsaft

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Ugga bugga bugga bø* – et valg av verdier?

Har du noen gang drømt om å være Supermann?
Vi mennesker er snåle. Så smålige og egoistiske. Vi tenker kun på oss selv, mangler drivkraft og styrke. Vi tåler ikke tilbakemeldinger og korreksjoner selv når de åpenbart er ment av forbedringshensyn.

Vi fraskriver oss ansvar og skylder på andre, fremstiller oss som hjelpeløse uten initiativ og muligheter. Vi har fokus på oss selv og vårt og er villig til å bruke så mye krefter som helst på å forsvare og fremme det uten å søke bedre alternativer som kan gi oss selv og helheten mer på sikt.

Å omgås tapper oss for all energi. Kampen med å få hverandre til å se de større perspektivene utmatter oss. For vi menneskene er utrygge og redde, selvsentrerte og banale i vår opptreden. Hvis jorden overvinner vår egotripp slik at jordkloden består i enda noen tusen år, så tror jeg fremtidens forskere vil se på oss, dagens mennesker, som mentale neandertalere. For så primitive er vi i vår atferd og forsvarsmekanismer at det er på det banale. I evig skytteltrafikk mellom holdeplassene ”offeret” og ”forfengeligheten”, så redde er vi for å hevde vår egenverdi at vi til stadighet må søke anerkjennelse og bekreftelse for å ikke gå til grunne.

Tenk hvilken verden vi kunne hatt om energien vi hver dag bruker til forsvar og ivaretakelse av våre territorier kunne blitt brukt til målrettet utvikling!

Ja visst ville det vært uenighet om målene, men kreftene hadde blitt brukt til argumentasjon av fordeler og prioriteringer, fremfor den bakstreberske forsvarskultur som hefter ved nær sagt ethvert individ i dag.

Å, vi primitive maur. Hvorfor bruker vi ikke den nådegave som er skjenket oss gjennom refleksjon? Hvorfor kan vi ikke få oss til å forstå at trygghet i det store og det hele handler om vår indre mentale tilstand. Vi skulle bruke våre krefter til å finne ut og vite, i stedet for å klamre oss til uvisshet og skrike opp om uvisshetens trussel i et sakralt og hemningsløst Ugga bugga bø!

Den gode nyheten er imidlertid at vi alle skal dø. Alle som én skal miste alt han har. Det ironiske er at så mange av oss ser på det som en trussel. Men det er det ikke. Når døden kommer vil det være en befrielse. Når døden kommer, er her ikke mer å miste. Det er ikke mer å være redd for. Trusselen opphører, redselen forsvinner. Og når redselen forsvinner, er det kun gleden igjen.

Vi kan debattere til vi blir blå om det finnes et liv etter døden. For meg er en definisjon av ”liv” at noe utvikler seg. Så må vi i tilfelle skille mellom jorderiks liv og annet liv. I forhold til utviklingsdefinisjonen finnes ikke ”liv” etter døden. Dermed er det ikke sagt at sjelen opphører, om den i det hele tatt eksisterer. Spørsmålet om et liv etter døden handler altså ikke om en tro på det som skjer etterpå, det handler om man tror at det er noe som heter sjel eller om dette bare er en følelse som en følge av en mental tilstand. Det må i tilfellet være en grunntilstand som ikke påvirkes av våre emosjoner og rasjonelle handlinger. For min sjel eller grunnfølelse har ikke endret seg siden jeg først han huske å ha kjent på denne. Kanskje er denne grunnfølelsen også årsak til at så mange tror på evig liv. Det er jo forståelig. Hvordan skal vi mennesker kunne begripe at noe som har eksistert så lenge som hele vår persepsjon ikke lenger skal kunne eksistere etter at vår persepsjon opphører. Og mon tro om ikke de to er koblet sammen?

I det nye testamentet (Lukas 18.16) sier Jesus: ”La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til. ” Hva er det så med de små barn? La oss se på hva som kjennetegner dem. For det første, der har svært få ting. De har ingen overbevisninger, ingen tro, ingen verdier å forsvare. De er sårbare fordi de ikke kan forsørge seg selv, samtidig er de uovervinnelige for de er uten frykt. De er åpne, nysgjerrighet og kommer med en forhåndsinstallert versjon av operativsystemet som heter ”Glede 1.0”.
Så kan man tro på Gud eller ikke tro på Gud så mye man vil. Kanskje tanken på en Gud skremmer deg og får deg til å gå så sterkt i forsvarsposisjon at du til og med forkaster hele tankeeksperimentet? Da kan jeg bare ønske lykke til. Men hvis du er med meg på tankeeksperimentet Gud og dermed Guds rike, så kan vi fortsette.
Guds rike er et begrep. Siden det også står et sted i samme blekka at Gud og Guds rike er utenfor menneskets fatteevne, så bør det vi forstå at det handler om en metafor. Selv om vi mennesker er primitive, har mye skjedd med oss de siste har tusen årene. Mange tanker har vært tenkt, mange nye undere har vært skapt. (Hver eneste en av oss går i dag med et under i lomma og betaler hver måned 3-400 kroner til en teleoperatør for å få lov til å bruke det!) Siden så mye har skjedd, betyr det muligens også at vår fatte-evne er utvidet. Selv om antagelser er selve styggedommen og kanskje Guds rikes største opponent, må vi kunne tillate oss å bruke denne i vårt tankeeksperiment. Målet forhelliger som kjent middelet. La oss anta at vår fatteevne er utvidet. Da kan vi tillate oss å tro at begrepet Gud og Guds rike er innenfor vår evne til å forstå.
Hva om Gud er alt? Hva om Gud er deg, meg, blomstene på jorden, eksosen, powerpointpresentasjonen, lufta, havet, fisken, bilen, jorda, asfalten, tankene våre? Hva om Gud bare er en definisjon på alt som finnes og det potensialet for utvikling som ligger i alt som finnes. For det første blir Gud et rasende effektivt uttrykk. For det andre – og hold dere fast – blir begrepet Guds rike mer begripelig. For da vil Guds rike bety Hele vår verden og hele dennes verdens potensialet. ”For Guds rike hører slike til…” En mer moderne oversettelse av Jesus´ ord blir dermed:

Vår verden og hele denne verdens potensiale tilhører de som er åpne, nysgjerrige, glade – uten frykt og uten noe de må forsvare.

For alle som klarer å være enige i dette, betyr jo det at paradiset befinner seg her på jorden. Nå. Det er tilgjengelig her og nå, med en gang og kun avhengig av holdning og mental innstilling.

Den årvåkne leser noterte seg at jeg skrev at små barn ikke har noen verdier å forsvare. Det er nok et tema til diskusjon. Det kommer an på hvor små de er og hvor hjelpeløse de er. For meg er imidlertid dette selve brodden i argumentasjonen. Grunnen til at vi går i forsvar, grunnen til at vi går til kamp, er at vi blir truet. Vi. Jeg. Du. Vår selvstendighet. Vår identitet. Robert Dilts hierarkiske modell som forklarer hva som påvirker vår identitetsopplevelse plasserer Verdier på toppen. Våre kjerneverdier – det vi lever for og er villig til å drepe og dø for er det som i størst grad påvirker vår identitet. Hvordan er det så med identiteten til de små barn? De som ikke har noe å forsvare?
Det er jo identiteten som er hele problemet. Det er vårt forsvar av oss selv som identitet som skaper alle problemene. Vi er så redde for å opphøre å være den vi er.

En kveld jeg satt og skrev og kontemplerte over dette temaet falt et spørsmål ned i hodet mitt: Kan jeg velge mine verdier?

Det slår meg i ettertid at dette må være det mest åpne lukkede spørsmål som finnes. Umiddelbart vil jeg svare Ja! Så vil jeg si Nei. Gjennom barndom og oppvekst programmeres vi av våre foreldre og oppvekstmiljøer og innprentes disses kulturer, etikk og dermed verdier. Religion handler ikke om Gud og Jesus og sånt. Som Göran Tunstrøm sier det i Juleoriatoriet: “Religion er ikke hva folk tror.” Religion handler om kultur, etikk og verdier. Hvorfor er historien full av religionskriger? Det er selvfølgelig verdiene som skulle forsvares. Nåtiden er også full av religionskrig. Dagens terrortrussel er et uttrykk for dette.
Tilbake til temaet. Kan jeg velge mine verdier? Kanskje ikke. De er jo forhåndsprogrammert er innsigelsen. Evner jeg å debugge eller avinstallere forhåndsprogrammeringen? blir neste naturlige spørsmål. Fortsatt er det vanskelig å svare. Men vi vet i hvert fall at det å sitte fast i en evig pendling mellom offerrollen – der alle andre enn deg selv har skylda – og forfengeligheten – hvor vi roper Se på meg da!! – er en tydelig tilstand av denne programmeringen, og derfor en tilstand vi må bryte.
Gitt at svaret er Nei, hva da? For det første eksisterer ikke fri vilje. Det vil heller ikke ha noen hensikt å øke sin egen bevissthet rundt sine handlinger. Det beste vil være å slutte å gruble på hvorfor jeg gjør som jeg gjør i et fortvilet forsøk på å lære noe om det, og heller konsentrere meg om å forsvare meg og få mer oppmerksomhet. Løsningen bør da være å kjøpe seg en ropert og – om du ikke kan det fra før – ta en kurs eller ti i kampsport.

Hva så om svaret er Ja, vi kan velge våre verdier – hva da?
Konklusjonen følger ikke like lett. For det første som åpenbarer seg er et nytt spørsmål – nemlig spørsmålet Hvilke verdier skal jeg velge?.
Det var dette spørsmålet som falt ned i hodet mitt samme kveld der jeg satt foran pcen og skulle skrive. Hvis jeg fritt kunne velge mine verdier, så burde jeg velge meg verdier som ikke kan trues. Da vil ikke identiteten min så lett kunne trues. Jeg vil være trygg, og all verdens glede og herlighet vil være lettere tilgjengelig for meg. Jeg ble slått i ave av denne innsikten. Den sto for meg, ikke bare som essensiell, men som eksistensiell.
Som det ofte er, kommer ting i klumper. Så også med spørsmålene. Og et tredje spørsmål falt ned i hodet mitt: Hvilke verdier lar seg ikke true?
Og det var først nå tankene virkelig fikk framdrift. Jeg satte meg ned med penn og papir og ramset opp alle verdier jeg kunne komme på samtidig som jeg evaluerte dem i forhold til alle mulige trusselbilder. Til slutt sto jeg igjen med to verdier som ikke lot seg true. Den første var respekt. Ikke respekt i sin alminnelighet, men den ubetingede respekten. Den respekten som sier at jeg respekterer at du ikke respekterer meg. Den ubetingede respekten er da også nært beslektet med den andre utrubare verdien; Kjærligheten. Og ikke en hvilken som helst kjærlighet, men den betingelsesløse kjærligheten, den som en mor eller far kjenner for sitt lille barn. Den kjærligheten som sier at du trenger ikke å elske meg, jeg elsker deg allikevel.

Mon tro om det var denne erkjennelsen The Beatles fant i bunnen av vannpipa på sine reiser til India og i aschramen til Maharishi Mahesh Yogi. I motsetning til det mange tror, var denne perioden en av bandets aller mest productive. Naturligvis kan vi si. Særlig når vi hører sangen ”Love is all you need”. Eller vi kan si som Gandhi: “Where there is love there is life.”

Sommer-lykke til med utvikling og verdiskapende arbeid!

God helg! love_is_all_you_need

*Tittelen på denne artikkelen er hentet fra sangen “Ugga Bugga Bugga Bø” fra platen “Ingen Gud Ingen Herre Alt For Kjærligheten” av Sterk Naken og Biltyvene. Sangen kan høres her.

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

På snørra i gørra igjen!

Så gikk jeg rett i fella. Her leser jeg bøker om effektivisering, coacher klienter på hvordan å nå målene sine, skriver blogger om selvledelse, lederskap og strategier, og så klarer jeg sannelig å gå rett på limpinnen. Er det mulig? Ja, åpenbart.

For å få maks ut av mine to produktutviklingsdager hadde jeg skrevet en oppgaveliste. Jeg var klar over at den var ambisiøs, men tenkte at den som har mye å gjøre får mye gjort. Så langt så bra. Det jeg ikke hadde tatt høyde for var det uventede. Verre var det at jeg ikke hadde tatt høyde for det ventede heller. Og begge deler inntraff. Det ventede, som jeg burde ha visst bedre, gikk på konsentrasjonsevne og hvordan det går med den når man blir sliten. Det går på det å ta behørige pauser, fokusere på en og en ting om gangen, å ikke overlesse seg med informasjon, parallelle oppgaver, internett, mail, ditt og datt. Det er helt fantastisk, jeg må faktisk le. Tenk å være så til de grader bevisst på disse faktorene og samtidig gå rett på trynet. Snakk om ikke se skogen for bare trær. For når jeg kom 2/3-deler ut i dagens arbeidsøkt, innså jeg raskt at det ikke bare var koffein-overdose jeg led av. Jeg hadde også Information overload. Hjernen tiltet. Jeg begynte å gå i ring, rive meg i håret, snoke i kjøleskapet, pendle mellom arbeidsstasjonen oppe på kontoret og laptoppen på kjøkkenbordet i fortvilet jag etter nye og forløsende perspektiver. Jeg satt bom fast i tåka. Og det jeg ikke kunne ha ventet? Noe skjedde i morges som satt meg helt ut. Jeg ble lei meg og sint. Så følelsesmessig uttafor at jeg ikke klarte å fokusere. Jeg begynte å jobbe, langsomt og seigt, med noe jeg trodde var relevant, med noe jeg trodde var viktig og fortjente prioritert. Men jeg glemte å stille spørsmål. Ikke glemte. Jeg orket ikke. Energien som de negative følelsene mine forbrant forhindret fremre pannelapp i å sette fokus. Forstyrrelsene i følelsene var så store at jeg ikke klarte å begynne på min vel planlagte gjøremålsliste (som allerede i utgangspunktet var altfor lang). Resultatet er en ekstremt frustrerende arbeidsdag hvor jeg ikke har fått gjort hverken det jeg ønsket eller det jeg burde. Så kan jeg bare håpe at jeg faktisk har lært noe. Eller om det er sant som kameraten min engang sa at det som skiller oss mennesker fra dyrene er at vi ikke lærer av våre feil.

Det gjenstår å se. Det jeg bør har lært, er å planlegge mindre.

God helg!
20130523-095841.jpg
Takk for at du deler.

Nå kan du påvirke “Før det er helg….”!