Befridd av selveste Selveste…

Terje Formoe har lagt gullegget. Det er forunderlig hvordan han i en årrekke har klart og fortsatt klarer å trollbinde unger med sitt magiske sjørøverepos. Min sønn er i hvert fall hekta. Han er ikke enda fire år, men har fullstendig dilla. I dag hadde hans søster bursdag og jammen vanket det ikke en gave på ham også. Mormor hadde kjøpt en kaptein Sabeltann-sabel. Nå sover han med den i senga. Snakk om å skape og dekke behov.
I morges i forbindelse med selskapsforberedelsene satt Jonathan og jeg og så en Sabeltann-episode mens mor og bursdagsbarn pyntet prinsessekaka. Skjønt det var Jonathan som så, jeg var mer opptatt av fotballrykter på pcen, men en ting fikk jeg med meg. Langemann introduserte sin kaptein for folkene i Kjuttavika: “Havets skrekk, selveste Kaptein Sabeltann!!” Grøss og beundring bølget gjennom herskaren som var møtt opp. Og det var dette som traff meg. Ordet “Selveste”. Dette banale, men samtidig usedvanlige lille hverdagsordet. Ved første lytting ikke noe spesielt med det, men da jeg gikk det litt nærmere i sømmene, så framsto det ikke som så ordinerært som det høres. Selvet. Selveste. Den som er seg selv mest? Det slo meg plutselig at dette handlet om ego. Det handlet om identitet og (naturligvis) om markedsføring. Kaptein Sabeltann er både havets skrekk og en mester i markedsføring. Selvfølgelig må han være selveste. Hva sinnet hans kommer av vil vi trolig aldri få vite. Personlig tenker jeg at alt sinne kommer fra frykt eller redsel. Det handler om at vi føler oss straffet eller truet, på sikkerheten eller våre verdier, vår identitet. Så når er vi vår selveste mest? Må vi heve stemmen og skrike, true med stirrende og stikkende blikk bak en bleket maske eller markedsføre oss med brask og bram for at andre skal legge merke til oss?
For er ikke markedsføring kun en kamp om oppmerksomhet? Av frykt for å ikke bli lagt (vare-)merke til hever vi stemmen, investerer tusenvis, kanskje millioner for å bli sett og anerkjent (som vårt eget havs skrekk), fordi anerkjennelse er en form for respekt, og det å bli sett er en bekreftelse på vår eksistens, at vi har en plass, at vi hører hjemme, at vi er ønsket (?)
Mine filuleringer ble avbrutt av at noen eklinger hadde tatt Pinky til fange. Jonathan ble redd. Han krøp inn i armkroken min og klynket idet jeg trakk ham inntil meg. Da dukket kaptein Sabeltann opp. Naturligvis med sin fryktede sabel i hende. Med et par fekteslag  nøytraliserte han eklingene. Pinky kunne gå fri. Puh! Havets skrekk er også en redningsmann. Egoet er vår sikkerhet som enkeltindivid. Samtidig er det eklingen i gruppa. Ingen liker egoister. Vokt deg vel for å fekte for lenge på de bølgelengder. For når det er selveste deg og meg det handler om, lar vi oss lett henføre og beruse. Oppmerksomhet er deilig, og i sommerens nytelsestid er det lett å glemme at det er noe som heter balanse. Rettferdighetssansen tar aldri ferie, og når en person har snakket lenge og høyt nok, begynner andre å føle at det kanskje er på tide med et sceneskifte. Da må selveste ta en pause og kanskje heller stille inn antennene på mottakerfrekvens. For det er utrolig hva litt nysgjerrighet kan gjøre. Er du interessert i andre blir du plutselig interessant selv. Nysgjerrighet er faktisk verdens billigste markedsføring. Det eneste det krever er litt tid og litt mot. Til å tørre å la selv selveste Selveste få en pause. Men frykt ikke; for hiv og hoi, snart er skatten vår, og da skal vi ta det rolig de neste 100 sommerferier.

God sommerferiehelg og splitte mine bramseil!Selveste relasjonskompetanse
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Retro: Gullet du glemte

Trenger du et pustehull i ferien?

Noen jobber med å bli bedre på å planlegge arbeidsdagen og fritiden sin for å få mer ut av livet. Time management er big business og utvilsomt et sted der det er mye å hente. Jeg har forsøkt noen forskjellige varianter. Noen dager er jeg flink. Klarer jeg å holde skjema får jeg gjort utrolig mye og blir utrolig fornøyd med meg selv. Klarer jeg ikke å holde skjema sklir det helt ut og jeg blir utrolig misfornøyd med meg selv. Faktisk må jeg være så ærlig å si at sistnevnte leder ganske komfortabel i konkurransen. Det er lite hyggelig, både for meg selv og omgivelsene å være i nærheten av den versjonen av meg som er misfornøyd med meg selv. Altså må jeg bli flinkere, alltid flinkere. Og finnes det noe som er mer irriterende enn å måtte blir flinkere? Arrrrrrgh!

Jeg leste et sted at vi har konstant mengde selvdisiplin. Jeg vet ikke om dette stemmer, men det er en interessant vinkling. For gitt at det er slik, hva ville du bruke den på? Når på dagen bruker du dagens tildelte dose? Selvdisiplin er antakelig en av de vanskeligst tilgjengelige energiformer som finnes, og dermed både kostbar og verdifull (alt ettersom situasjonen). Om det er slik, så er det også en forklaring på hvorfor jeg noen dager (de fleste) ender opp bak skjema. Kan hende jeg kan tillater meg aldri så lite god samvittighet for det ved å si: “Ha, det er da ikke så rart. Jeg måtte jo bruke all selvdisiplinen allerede til frokost!” Jo visst, det er en idé! Men så fikk jeg en annen idé. Hva om å snu det helt på hodet? Hva med å planlegge hvile istedet for oppgaver?

Jeg er utrolig dårlig på å hvile, helt elendig faktisk. Det er nesten så jeg må ta meg en ferie for å komme igang. Innlysende nok er derfor dette et prosjekt som må ta tid. Erik Møller i Pepp Norge sa en gang jeg var på kurs med ham at hvis han var leder ville han pålegge alle sine ansatte å ta en power-nap i to-tre tiden på ettermiddagen. Det gikk så inn på meg at jeg satte i gang kollektive power-naps med konsulentene mine. Stakkars, de var helt forstyrret. Der lå de på gulvet på møterommene sammen med meg og fakturerte tusen kroner timen. Det er mulig de ble mer anspente av det, men hensikten var god. Og tankegangen er langt fra ny. For jeg var bare 6 år første gang jeg stiftet bekjentskap med fenomenet planlagt hvile. Ok, perspektivet var litt annerledes. På barneskolen ble frikvarteret ofte brukt til fotball, slåball, langgrenn eller snøballkrig. Men hvile kan være så mangt. Poenget er at vi allerede den gang hadde en pause på noen minutter hver time. Av alt jeg har lært på skolen har jeg altså gått glipp av det aller viktigste – nemlig pausene! Helt til nå. Pausene er det glemte gullet! Og nå må jeg avluses. Prestasjonssamfunnet og et selvbilde som er bygd opp nesten utelukkende på å yte, har forvandlet meg til en manisk arbeidsmaskin som ikke klarer å ta pauser. Dette er det på tide å gjøre noe med. Inn med nye “fag” på timeplanene: “Gå tur”, “Sitte i en stol og ikke gjøre noe”, “Mindfulness”,”Pust-meditasjon”,”Fokusert meditasjon”,Power-nap”. Det blir en bratt lærekurve og helt sikkert smertefullt. Samtidig forteller en lett vibrerende følelse langt inne og nedenfor mellomgulvet meg at jeg endelig kan være inne på noe. For hva er det verste som kan skje? En rastløs meg som må jobbe på spreng et par timer? Pføy! Det er da ikke noe farlig – det kan jeg alt om.

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler! 🙂

Når vann blir hardt… (en stupeleksjon)

For et par uker siden kom min nevø hjem fra leirskole sprekkferdig av stolthet. Han hadde en hemmelighet han ville meddele. Vi satte oss spent til rette. Alle trodde det handlet om en ny kjæreste, men det var ikke det. Nevøen min trakk pusten, skøt pupillene opp til venstre og tok fart – det var tydelig at han gjenopplevde hendelsen.
“Jeg har hoppet fra 13 meter”, sa han.
Vi ble naturligvis både overrasket, imponert og aldri så lite sjokkert. Personlig har jeg aldri turt å hoppe fra høyere enn 3 meter, 13 virker intet mindre enn groteskt. Ikke desto mindre er jeg imponert og stolt over å ha en så modig nevø.

Vann er deilig, bløtt og mykt. Ikke fra 13 meter. Fra 13 meter er vannet knallhardt og nådeløst. Nevøen min hadde da også slått seg litt. Hvordan vannet opplevde å få nevøen min brasende inn i seg i en hastighet på 57,5 km/t vet jet ikke, men det ville neppe vært særlig ålreit om vannet var meg.

Det var vannets forvandling til hardhet som fikk meg til å tenke. Kraften av smellene vi påfører hverandre når vi dulter inn i hverandre på vei mot våre mål er proporsjonal med kvadratet av hastigheten vi kjører i. Det kan fort gjøre vondt når våre veier krysses, selv om vi i utgangspunktet er like milde og bløte som vannet.

Litt skrubbsår var et lite offer for nevøen min for opplevelsen av mestringen og selve prestasjonen. Et mageplask fra den høyden hadde imidlertid vært livstruende. Derfor er det  vel verdt å tenke over hva vi påfører andre av smerte gjennom våre handlinger i higet etter å nå våre mål. For vi lever alle i hver vår boble, og hver og en av disse boblene er som en klinkekule, hver med hver sin kurs. Sammenstøt er uunngåelig. og når ressursene, enten det er tid, penger eller plass, er begrensede – ja da er det duket for konflikt. Og konflikter kan løses på to måter: enten med overkjørsel eller med kursendring alternativt en omvei. Den siste krever smidighet og mer av de egenskapene vannet har fra den 13 centimeter høye bryggekanten jeg tør å stupe fra i sommer.

På tide med et bad? Fortsatt god sommer!
diving-lesson2

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Branding av babyer – ikke uten utfordringer

Navn er en ømtålelig greie. Nylig hadde vi barselbesøk og barnets navn var et uunngåelig tema. Og jeg kan røpe det like godt først som sist: Nei, vi har ikke bestemt oss. Dermed var grunnlaget for diskusjonen lagt. Vi presenterte vår “short list” og begynte å diskutere. Siden saken ikke er konkludert følger det naturligvis at vi ikke helt har klart å enes. Diskusjonen utartet og den store norske navneboken ble trukket fram for om mulig å finne alternative kandidater som kunne føre til konklusjon. Tabbe!  For, som sagt, navn er en ømtålelig greie; alle har en mening om det. Ikke så rart. Navnet vårt sammen med ansiktet og stemmen  er jo våre sterkeste signaturer, det er selve logoen vår, merkevarenavnet, brandet. Det oppsummerer den vi er og det vi står for. Intet mindre.
Det som imidlertid skjedde ved middagsbordet vårt var at alle plutselig begynte å assossiere negativt ved navnene. Noen hadde hatt ei fæl grandtante som het Agathe, noen  en elkete nabo som het Gerda. Sånn sett ble eliminasjonsprosessen effektiv. Samtidig kjente jeg at jeg ble sur. Negativiteten tok overhådn og fikk lov til å styre. Det var ikke slik jeg ville ha prosessen. Jeg vil høre på navnet, smake på det, lytte til klangen og se om jeg synes det passer til personligheten. I stedet var det de automatiske koblingene som tok styringen. Ja, for selv vår opplevelse av navn er styrt av vår programmering, enten denne programmeringen handler om kultur, mote eller egne opplevelser. Vi har en hyggelig nabo som heter Gjørdis. Hvorfor tok ikke de positive assosiasjonen opp kampen med motekulturen i dette tilfellet?
Personlig tror jeg det handler om to ting. For det første holdning. Er holdningen og innstillingen vår positivt eller negativt rettet? Deretter bevissthet. Er vi bevisst på hva holdningen gjør med våre prosesser, våre synspunkter og (automatiske) tanker? For det er så lett å bli fanget av et mønster. Og negativitet er et slikt mønster. Når vi først var kommet inn i sporet om å finne negative assosiasjoner på navnene, var vi fanget. Det var nærmest umulig å komme ut av det. Ergo ble det heller ingen løsning ved middagsbordet. Den store norske navneboken ble lagt bort til et bedre egnet tidspunkt; saken er fortsatt uavklart.
Enn så lenge. For om ikke valget er tatt innen 6 måneder vil den norske stat komme inn og ta beslutningen for oss. Og Folkeregisteret velger ut ifra statistikken; det navnet som er mest brukt blir tildelt. For når det gjelder identitet er det viktig å ikke skille seg ut.

“They couldn´t think of a number so they gave me a name.” (Rupert Hine)

Fortsatt god sommer!

"Identity" av Rachel Middleton.

“Identity” av Rachel Middleton.

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.