Når barne-tv ikke lenger virker…

Aside

– Nå må dere se på barne-tv!
Formaningen fra far er alt annet enn utydelig. Like lite utydelig er tilbakemeldingen:
– Jeg har vokst fra barne-tv!
Utsagnets opphav er min fem år gamle datter. En far som nærmer seg middagshøyden kan bare rive seg i de grå hårtustene og mumle ”Ungdommen nå til dags…

For sånn har det altså blitt hos oss. Ungene vil ikke lenger se barne-tv. Så har vi ikke det å lokke/true med lenger heller. For jeg innrømmer det så gjerne. Det hender jeg innenfor husets fire vegger tyr til fryktbasert lederskap når tidsklemma tar kvelertak og terrenget ikke stemmer med målbildet. Formaningen denne artikkelen begynte med, kunne like gjerne vært byttet ut med: Nå må dere spise maten deres eller så får dere ikke se barne-tv!

Det hender disse tingene diskuteres etter at ungene er i seng. I teorien har min kone og jeg ganske god kunnskap og forståelse, synes vi. Men når kulene går varmt er det fortsatt praksis som gjelder. Oppførsel må få en konsekvens, er undertegnedes mantra, vel vitende om at det er positiv oppførsel som skal gis fokus, mens den negative i det lengste skal ignoreres. Det er teorien. Når klokka er ti over leggetid og ungene planter nevene i Corn Flakes-en, er imidlertid teorien like lite verdifull som barne-tv har blitt når det gjelder lokkemat. Det er greit med slinger i valsen når takten er romslig. Dessverre er det oftest det motsatte som er tilfellet i vår informasjonshverdag, og da blir det lett teknisk feil.

Kravene i dagens samfunn er skyhøyt over kravene fra den gang jeg selv vokste opp. Den gang holdt det å følge moten. Grein du deg til Busnel-genser og Docksides så var du inne i varmen de neste 6 månedene. Men selv om kravene er hardere i dag, handler det om det samme; nemlig å høre til, å være ønsket. Det handler om status og anerkjennelse. Gjennom sosiale medier, blogger etc, kan man fort få følelsen av at man må være perfekt. Og selv om den reflekterte perfeksjonist vet at ting bare er perfekt når det kan bli bedre, er dette neppe et sunt krav på være unge. På det punktet er vi i hvert fall ganske gode rollemodeller: for her feiles det i bøtter og spann. Ikke er vi redde for å fortelle ungene at vi gjør feil heller.

Så drit da i om det av og til vanker trusler mot lørdagsgodtets eksistens en sen torsdagskveld når mais-melkesølet står som ei fonténe over middagsbukta. For det som er viktig er at ungene blir sett. Anerkjennelse og respekt bygger selvfølelse. Også for store unger som har passert 40 og vel så det. Min teori er at ingen har vondt av litt straff om man har gjort noe galt. Men alle har vondt av å ikke bli sett. Kanskje med unntak av barne-tv…

God helg!
tekniskfeil
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Tror du fortsatt ondskapen finnes?

I innlegget “Når ondskapen opphører” varslet jeg at noen kom til å bli provosert. Det viste seg å slå til. Og hold deg fast, for her kommer fortsettelsen…

Er du en av de som velger å tro at ondskapen eksisterer?
Da er det på tide å ta inn over deg at du er en av de som daglig bidrar til verdens smerte. Bare fordi du er deg og ikke en av alle sammen, påfører du daglig – bevisst eller ikke – andre som kommer i din vei smerte. Liker du tanken? Da bør du ta en tur til psykologen. Hvis du derimot (forhåpentligvis) opplever ideen som plagsom, så har jeg gode nyheter:
Du kan gjøre noe med det!

Ved å utvikle din bevissthet vil du gradvis bli mer klar over hvordan du virker på dine omgivelser. Belønningen for strevet er at du får ekte valgfrihet! Nå er ikke denne artikkelen et innlegg i debatten om fri vilje, men det er åpenbart at det du ikke er deg bevisst, kan du ikke velge bort.

Går du rundt og tror du bare er god og snill?
Ikke vær naiv! I et univers fullt av klinkekuler er to kuler før eller senere nødt til å støte sammen – særlig når plassen er begrenset og det er 7 milliarder som triller rundt og kjemper om glans og oppmerksomhet.

Menneskesyn er et valg. Å velge et positivt menneskesyn slik det er beskrevet i “Når ondskapen opphører” handler ikke om å godta smerte påført deg selv (eller andre). Det handler om å gi seg selv større kraft.

Fordi du hever deg over raseriet, fordi du gir deg selv den styrken som ligger i å tenke rasjonelt, kan du tilnærme deg de hendelser som normalt påfører smerte, irritasjon, tristhet, raseri med nysgjerrighet, åpenhet og respekt.
Du kan velge å observere handlingene uten å forsvare deg. Forsvaret kan være en bevisst strategi senere, men lar du roboten i deg styre, står du maktesløs i beslutningsøyeblikket. Den amerikanske forfatteren Stephen Covey sier at det handler om å skape seg et handlingsrom mellom Input og din respons på input. Å telle til 10 altså.

Følelsene er et verktøy for å ivareta oss. Vi har dem fordi vi iblant har behov for å reagere raskere enn “skildpaddeskallen”, den logiske enheten, eller “System B”, som psykolog og Nobelprisvinner i økonomi, Daniel Lahnemann, kaller det. Men følelsene kan gjøre oss bjørnetjenester. Har du først havnet i det negative, suger det energi – energi som ellers kunne være brukt til å sette deg selv i en bedre posisjon for å håndtere det som har skjedd.

Er vi redde, sinte eller triste, er våre verdier på en eller annen måte truet (jfr. SCARF(E)).
For å forsvare oss, bruker vi energi som vi ellers kunne brukt til framdrift eller til å finne gode løsnigner. Da sier det seg selv at den som sitter fast i negative følelser ikke har tilgang på sine ypperste ressurser. I filmen illustreres dette ved at skurken etter hvert gjør feil som fører til at det gode vinner.

På mange måter handler et positivt menneskesyn om tilgivelse. Men det handler vel så mye om empowerment. Du gir deg kraft og styrke til å handle rasjonelt, slik at du slipper de overskyggende følelsene som automatisk starter dine forhåndsprogrammerte programmer. For vi er alle som designet av software-ingeniøren Arve T. Ogoppvokst.

Vi lever alle i vår egen boble. Saken er at vi blåser opp bobla selv. Blir den for stor får vi hele greia i fleisen. Akkurat som med tyggegummi.

Å velge et positivt menneskesyn handler om debugging, avlusning av feilkoding og å sprekke bobler. Du gjør deg selv bedre rustet til å velge optimale løsninger på ikke-ønskede situasjoner.

Det handler ikke om å akseptere, men å respektere. Urett begås, både av deg og meg.
Du kan velge å tro at det gjøres av en grunn. Du kan velge å tro at når urett begås, så er det alltid er med en positiv hensikt for gjerningsmannen. Å mangle empati er synd, men å mangle en åndsgave er ikke et bevisst valg, det er en defekt. Empati er en intelligens, en meget avgjørende sådann. De som ikke har tilstrekkelig med empati, står svakere i livet. De stiller på andre rekke i livets tevling om ressurser og oppmerksomhet. De er mer utrygge og svakere enn den som besitter empatiens gaver.

Å være dine egne handlinger og følelser bevisst handler også om intelligens. Å være dum er ingen unnskyldning. Å sitte fast i et raseri eller redsel er heller ingen unnskyldning. Du må ta ansvar for deg selv og dine handlinger 100%.

Vi kan oppnå vesentlig mye mer gjennom og sammen med andre enn alene. Å styrke sine evner i relasjonskompetanse er med andre ord en styrking av deg selv. Så var det dette med troen da? Finnes fortsatt ondskapen?

God helg!
sprekk ballongen

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Tror du fortsatt ondskapen finnes?

I innlegget “Når ondskapen opphører” varslet jeg at noen kom til å bli provosert. Det viste seg å slå til. Og hold deg fast, for her kommer fortsettelsen…

Er du en av de som velger å tro at ondskapen eksisterer?
Da er det på tide å ta inn over deg at du er en av de som daglig bidrar til verdens smerte. Bare fordi du er deg og ikke en av alle sammen, påfører du daglig – bevisst eller ikke – andre som kommer i din vei smerte. Liker du tanken? Da bør du ta en tur til psykologen. Hvis du derimot (forhåpentligvis) opplever ideen som plagsom, så har jeg gode nyheter:
Du kan gjøre noe med det!

Ved å utvikle din bevissthet vil du gradvis bli mer klar over hvordan du virker på dine omgivelser. Belønningen for strevet er at du får ekte valgfrihet! Nå er ikke denne artikkelen et innlegg i debatten om fri vilje, men det er åpenbart at det du ikke er deg bevisst, kan du ikke velge bort.

Går du rundt og tror du bare er god og snill?
Ikke vær naiv! I et univers fullt av klinkekuler er to kuler før eller senere nødt til å støte sammen – særlig når plassen er begrenset og det er 7 milliarder som triller rundt og kjemper om glans og oppmerksomhet.

Menneskesyn er et valg. Å velge et positivt menneskesyn slik det er beskrevet i “Når ondskapen opphører” handler ikke om å godta smerte påført deg selv (eller andre). Det handler om å gi seg selv større kraft.

Fordi du hever deg over raseriet, fordi du gir deg selv den styrken som ligger i å tenke rasjonelt, kan du tilnærme deg de hendelser som normalt påfører smerte, irritasjon, tristhet, raseri med nysgjerrighet, åpenhet og respekt.
Du kan velge å observere handlingene uten å forsvare deg. Forsvaret kan være en bevisst strategi senere, men lar du roboten i deg styre, står du maktesløs i beslutningsøyeblikket. Den amerikanske forfatteren Stephen Covey sier at det handler om å skape seg et handlingsrom mellom Input og din respons på input. Å telle til 10 altså.

Følelsene er et verktøy for å ivareta oss. Vi har dem fordi vi iblant har behov for å reagere raskere enn “skildpaddeskallen”, den logiske enheten, eller “System B”, som psykolog og Nobelprisvinner i økonomi, Daniel Lahnemann, kaller det. Men følelsene kan gjøre oss bjørnetjenester. Har du først havnet i det negative, suger det energi – energi som ellers kunne være brukt til å sette deg selv i en bedre posisjon for å håndtere det som har skjedd.

Er vi redde, sinte eller triste, er våre verdier på en eller annen måte truet (jfr. SCARF(E)).
For å forsvare oss, bruker vi energi som vi ellers kunne brukt til framdrift eller til å finne gode løsnigner. Da sier det seg selv at den som sitter fast i negative følelser ikke har tilgang på sine ypperste ressurser. I filmen illustreres dette ved at skurken etter hvert gjør feil som fører til at det gode vinner.

På mange måter handler et positivt menneskesyn om tilgivelse. Men det handler vel så mye om empowerment. Du gir deg kraft og styrke til å handle rasjonelt, slik at du slipper de overskyggende følelsene som automatisk starter dine forhåndsprogrammerte programmer. For vi er alle som designet av software-ingeniøren Arve T. Ogoppvokst.

Vi lever alle i vår egen boble. Saken er at vi blåser opp bobla selv. Blir den for stor får vi hele greia i fleisen. Akkurat som med tyggegummi.

Å velge et positivt menneskesyn handler om debugging, avlusning av feilkoding og å sprekke bobler. Du gjør deg selv bedre rustet til å velge optimale løsninger på ikke-ønskede situasjoner.

Det handler ikke om å akseptere, men å respektere. Urett begås, både av deg og meg.
Du kan velge å tro at det gjøres av en grunn. Du kan velge å tro at når urett begås, så er det alltid er med en positiv hensikt for gjerningsmannen. Å mangle empati er synd, men å mangle en åndsgave er ikke et bevisst valg, det er en defekt. Empati er en intelligens, en meget avgjørende sådann. De som ikke har tilstrekkelig med empati, står svakere i livet. De stiller på andre rekke i livets tevling om ressurser og oppmerksomhet. De er mer utrygge og svakere enn den som besitter empatiens gaver.

Å være dine egne handlinger og følelser bevisst handler også om intelligens. Å være dum er ingen unnskyldning. Å sitte fast i et raseri eller redsel er heller ingen unnskyldning. Du må ta ansvar for deg selv og dine handlinger 100%.

Vi kan oppnå vesentlig mye mer gjennom og sammen med andre enn alene. Å styrke sine evner i relasjonskompetanse er med andre ord en styrking av deg selv. Så var det dette med troen da? Finnes fortsatt ondskapen?

God helg!
sprekk ballongen

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Dette GARANTERER jeg at du vil ha!

Jeg har noe du vil ha.
Jeg har noe alle vil ha!

Nå ble du nysgjerrig. Du tenker sikkert hva i all verden er det for noe fint jeg har som jeg nå skal skryte av. Men faktum er at du har det du også, men selv om du har det selv vil du allikevel ha det fra meg. Slik er vi alle sammen. Vi mennesker er rare. Vi har det vi trenger i oss selv, allikevel trenger vi det bekreftet fra andre.

Jeg snakker selvfølgelig om oppmerksomhet. Oppmerksomhet er mangelvare i samfunnet vårt. Vi har nok mat, olje og klær. Det eneste godet vi i sum har for lite av er oppmerksomhet. Oppmerksomhet som knapphetsgode, er på mange måter synonymt med tiden vi lever i. Vi har ikke tid nok til å gi fra oss oppmerksomheten. Tid og oppmerksomhet henger nøye sammen, men kanskje ikke helt slik som vi tror. Selv tror jeg oppmerksomhetsdtyring er like viktig som forventningstyring. For om noen forventer oppmerksomhet og ikke får det, blir det opprør. Da blir “Se meg!”-ropene bare høyere og høyere, og de få sekundene det i utgangspunktet var snakk om blir til lange strider og kanskje feider. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om. Oppmerksomhet handler om respekt, om å motta respekt, respekt som i definisjonen: å se igjen (underforstått med nye øyne). Åpen og ikke-dømmende nysgjerrighet er den handelsvare som står høyest i kurs hos oss alle.

Jeg har snart bursdag. Da pleier jeg å gi meg selv en gave.
Hva om jeg kunne gi meg selv litt oppmerksomhet istedet for å kreve like mye oppmerksomhet fra andre? Se det var en tanke.

Det er ikke så mye som skal til. Sammen med oppmerksomheyen kommer anerkjennelsen, bekreftelsen, beviset for at vi er ønsket og hører til. Har du noen gang følt at du ikke har vært ønsket? Da vet du hva jeg snakker om. Tenk litt på det neste gang du selv skriker om oppmerksomhet. Tenk enda litt mer på det neste gang du tar deg i å avbryte eller ikke lytte skikkelig til det andre har å si. Det er ikke alltid det tar så lang tid.

God helg!
dynatt

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Har du ubalanse i multe-regnskapet?

Det er alltid en grunn til at vi gjør det vi gjør. Gutten var sliten. Han hadde sittet oppe hele natta og lekt med data´n, som far hans kalte det. Nå var faren irritert. De hadde avtalt å gå på multetur sammen. Målet var å finne 5 liter, de hadde vært enige om det. De fant drømmemyra, det blinket gulorange så langt de kunne se. Imidlertid gikk det ganske smått med gutten. Ikke så rart kanskje. Nattens økt hadde tatt ham igjen. Nå var han sliten, og det gikk ikke lenge før han måtte hvile. Han fant seg ei lun tue og la seg ned. Far hans gikk og tråkket på andre siden av myra. Ryggen verket, men de saftige bærene inspirerte ham. Han unnlot å ta pauser, tenkte de heller kunne ta en skikkelig hvil sammen og spise litt når de hadde bærene i spannet. Slik gikk han og presset seg, bet tennene sammen for den verkende ryggen, hele myra rundt. Spannet hans var nesten fullt. Han gledet seg til å vise gutten fangsten og gledet seg like mye til å se hans. Da fant han sønnen sovende i lyngen, i spannet ved siden ham var det såvidt bærene dekket bunnen.

Historien slutter her. Men den etterlater et spørsmål. Hvordan ville du reagert hvis du var faren? Hvordan ville du ønsket at faren skulle reagere om du hadde vært gutten?

Tja, vi kan se for oss mange scenarioer. En del ville nok hatt sympati med en far som ble sint og irritert over at sønnen lå og sløvet når han selv presset seg for å nå deres felles besluttede mål. Andre ville tenke at sønnen måtte få lov til å hvile seg når han var trøtt.

Det eneste jeg prøver å si med denne lille anekdoten, er at det finnes (minst) to perspektiver, avhengig av hvem du ser saken fra.
På den ene siden må man være lojal mot seg selv om man skal drive bærekraftig. På den andre siden må man bidra med sin andel der det er skapt forventninger rundt felles mål.

Jeg tror dette er en av de sentral utfordringene i samfunnet vårt i dag. For det første er multene sjeldne, for det andre er det mange som er slitne. Å tørre å si nei når man vet man ikke orker eller kan, det krever mot. Da kan det synes lettere å forsøke å snike seg unna. Men det går utover balansen i relasjonen. lar du relasjonsregnskapet lide fordi du pleier deg selv, bli det fort gnisniger. Tydelig kommunikasjon er en vesentlig faktor her. Gjennom å være tydelig kan man bedre styre andres forventninger til en selv. Sier du allid “ja” til felles mål, men er mest opptatt av å ivareta deg selv fordi du har sittet oppe hele natta og lekt med data´n, blir det fort ubalanse i regnskapet.

Vi mennesker er oss selv nærmest. Dermed gjør vi alle stadig den feil å regne rettferdighetsregnskapet om vår egen person. Neste gang du står ovenfor et slik regnestykke, forsøk – ikke å tenke på hva som er rettferdig for deg, eller for den andre, men tenk på hva som er rettferdig for relasjonen. For relasjonen er også en identitet, og den er sterkere enn deg og meg til sammen. Gode relasjoner kan utrette mirakler, dårlige relasjoner fører bare til sorg.

God relasjonshelg!

multerpåbord

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.