Kunsten å lukke en dør

Det er ikke alltid så lett å vite hva en vil. I hvert fall har jeg det slik i blant. Da minnes jeg noe min mor sa til meg da jeg var liten. “Vit i hvertfall hva du ikke vil!” Dette utsagnet har jeg grublet mye over. Ved første øyekast kan det virke som om det er en enkel utvei. Nei vel, så vet jeg ikke hva jeg vil, men så lenge jeg styrer unna ting jeg ikke liker, så går det vel greit. Litt naivt kanskje, men en sikker og farbar livsstrategi.

Så, etterhvert som jeg ble opptatt av målutforming, kom irritasjonen. Var ikke mors utsagn direkte årsak til at jeg ikke hadde satt meg de store, konkrete målene her i livet? Var det ikke en unnskyldning for ikke å bestemme seg og satse på det ene?

For det er jo ikke noe farlig å satse. Det verste som kan skje er at du feiler! Og som vi alle vet er det jo i feilingen gullet ligger lagret; der sitter kunnskapen, erfaringene som senere hjelper deg over de nødvendige kneikene. Da jeg begynte å tenke slik, ble min mors råd til irritasjon. Jeg må til og med innrømme at jeg kanskje av og til også klandret henne for denne programmeringen. Halvbevisst har jeg surret rundt i tåka. Å ikke brenne broer har vært min taktikk. Og det er jo en grei taktikk, men når man samtidig holder alle dører åpne, blir det fort motvind på alle etapper. En ting av gangen, forsøker jeg å lære mine barn – vel vitende om at hjernen er vesentlig mye mer effektiv når den fokuserer på én ting enn om man forsøker å multitaske. David Rock refererer i boken “Your Brain at Work” en undersøkelse gjort av University of London, der det ble funnet at konstant e-mailing og sms-ing reduserer vår mentale kapasitet med et snitt på 10 IQ poeng – 5 for kvinner, 15 for menn. For menn er dette 3 ganger mer enn effekten av å røyke cannabis! Multitasking får alt til å gå betydelig saktere. Bedre da å lukke de dørene som ikke representerer det gjeveste målet.

Lett å si, tenker du kanskje. Og du har helt rett. For hvis det var så lett, hvorfor har jeg ikke gjort det selv? Hvorfor har jeg ikke bare satset på en og en ting, gjort som hopperne og latt det stå til? Det er ingen skandale å lande på kulen. Kanskje kvalifiserer du deg ikke for finaleomgangen i nyttårshopprennet, men det kommer både VM og OL senere.

Utfordringen handler om to ting. Først må man finne målet. Så må man tørre å satse.
Dessverre, for mange av oss, meg inkludert, så er det feigheten som stopper oss. Og feigheten har en utmerket støttespiller i frykten. Frykten for å dumme seg ut, frykten for å bli stående igjen som en taper. Kanskje til og med frykten for å lykkes!
Økonomi er også et vesentlig element. For hva ville du ikke ha gjort om du hadde 100 millioner på konto?!

Frykten legger sin klamme hånd over oss. Sakte, men like sikkert som graven, dreper den motivasjonen, suger inspirasjonen ut av oss til det fisler ut som et siste pust. Bedre å ta seg en jobb i det offentlige. Da er vi ihvert fall trygge.  Eller?

Utfordringen blir altså å skaffe seg litt mot. Og igjen å finne målet. Men hva om målet var så spennende, så givende, så…. ja, alt vi ville ha?! Dersom vissheten bare var til stede! Ville vi ikke alle ofre både det ene og det andre dersom premien i den andre enden var stor nok? Selvfølgelig. Mot og visshet kommer med målet. Det er målet som gir oss motivasjon, det er målet som gir oss trygghet, stamina og driv til å stå i motgang og krysse elver av ildmørje og svoveldamp. Så vis meg da målet!!

Vips er mor der igjen: “Det er ikke alltid så lett å vite hva man vil…”
Åååå! Jeg er på nippet til å bli gal.
Jeg vil jeg vil, men får det ikke til! skriker det inni meg.
Men hva vil du da?
Jeg vet ikke!
Minidialogen forstummer. Jeg kroer fingrene og forsøker å krafse hull på stillheten.
Men det er i stillheten svaret ligger: “Vit i hvert fall hva du ikke vil.”

Mor ga meg hemmeligheten uten selv kanskje å være klar over det. For til alle som ikke har målet lysende foran seg på himmelen; her er hva du skal gjøre! Sett deg ned og skriv en liste over de tingene du ikke vil ha – dvs som du er misfornøyd med i livet ditt. Få alt ned enten det gjelderer vekt, økonomi, helse eller relasjoner. Så kommer trikset: Når listen er komplett, ta for deg hvert punkt og spør: Hva er det motsatte?

Hemmeligheten ligger i negasjonen. Minus minus blir pluss. “Vit i hvert fall hva du ikke ikke vil ha!” Vips har du en hel rekke flotte mål. Så er det bare å velge. Og husk at der smerten er sterkest, blir lettelsen størst. Så gjelder det bare å lukke de andre dørene imens.

God helg!
jump
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Livet er en liten dings på haken

Livet er skjørt. Det kan virke så robust, så hverdagslig og stødig, ja kanskje enda til kjedsommelig før det tar en Brækhus og gir deg en uppercut så det singler i stjernetåka.
Jeg skal ikke dra den så langt i dag, for sant å si, så har jeg det bra. Jeg har nok å klage over til at jeg er fornøyd. Fotfinte. Tilbake til livet og de slag det gir.

En skikkelig uppercut etterlater deg med breisida opp ei stund. Du ligger og dupper i vannskorpa mens du hiver etter pusten. Faren er at du tar sats, hiver deg rundt og går under på ny, bare med motsatt rotasjon. Og det er dette jeg mener: livet er en liten dings. Tingenes tilsynelatende stillstand er overvelvende ustabil. En liten bevegelse for mye til høyre og vips… full rulle.

Ikke noe politisk i den kommentaren, men Newton har allerede oppsummert det jeg prøver å si for 326 år siden. Kraft = motkraft.
For har du først fått deg en på tygga, enten det er i barndommen eller siden, reagerer du med motkraft.
Poenget er at der Newton har sitt på det tørre, bikker vi andre under. Splætt, sier det, idet målet for vår utagering glir slepent til side og lar oss trå med full tyngde ut i den store herlige heslige sølepytten.
Two wrongs doesn´t make one right, sier engelskmennene. Det handler om det samme. I livet opplever vi diverse situasjoner. Vår naturlige programmering tilsier at vi skal reagere på disse situasjonene ut i fra vår bedømming av rettferdighet og balanse. Det siste er det som bringer systemet ut i ubalanse. Rettferdighet er bare et internt regnestykke. Det er egentlig bare tullprat. Alle som driver med økonomi enten det er for eget personlig regnskap eller av andre årsaker, bidrar kun til å rapportere om tilstand. Poenget er at disse balansene stort sett bare er egnet til en ting, nemlig å skape ubalanse. Newtons berømte motkraft er uunngåelig. Med mindre du er den bevisst da.

Noe du opplevde da du var barn som du ikke vil dine barn skal oppleve? Pass på så du ikke gjør dem en bjørnetjeneste. Skinnet du tror du skal innkassere dine gyldendaler på, kan vise seg møllspist når det kommer på markedet. Den lille dingsen i hagen må voktes som en snurrebass. Jevne små snurr gir lavt tyngdepunkt og god stabilitet. Ingen grunn til å være tjukk i huet.

God helg!
upperten
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Kjenner du dine behov?

Hvilke behov har du egentlig?

Kaffe, litt søvn, fred og ro i blant… kanskje litt mat, et glass vin, eller ei pølse på veien hjem?

Spørsmålet får svar ettersom når det stilles. Behov er en øyeblikksgreie, for det handler om manko. Når vi lever i overflod så har vi ingen sterke behov. For meg kom dette til uttrykk da jeg nylig ble spurt om hva jeg ønsket meg til bursdagen min.
Jeg har nok vært litt sløv i det siste, for vansligvis pleier jeg å ha en oppdatert liste med bøker, klær og passende duppedingser som jeg kan distribuere til kjente og nære. Nå ble jeg svar skyldig. Det vil si, jeg svarte jo. “Nææh, tja, jeg har jo alt jeg trenger.” sa jeg.

Det er jo selvfølgelig bare tøys, men ut ifra den gitte konteksten (les: gaver det egnet å gi for andre), var det riktig. Så fikk jeg også bare penger. Ikke for det, gaven var raus og jeg har naturligvis behov for penger. Men som giveren selv påpekte (og avdekket et nytt behov): “Det var kanskje ikke så spennende…” For spenning er et behov. En spennende gave kan være noe som oppleves nytt, som oppleves utviklende. For vi vil ha utvikling. Ikke endring, men utvikling (forstå det den som kan.) Vi vil ha sensorisk nytelse og vi vil ha trygghet. Penger handler definitivt om trygghet, men er også genialt i og med at de kan fremskaffe både nytelse og utvikling. Men fordi pengene i seg selv ikke handler om nytelse (med mindre du er onkel Skrue) er de dekoblet fra de indre behovene og oppleves derfor ikke som så motiverende i seg selv. Tanken på hva de kan gjøre for oss, kan imidlertid oppleves som meget motiverende. Det er den emosjonelle koblingen som gir denne motivasjonen. Den positive energien vi får ved å tenke på de dekkede behovene er det vi kjenner som motivasjon. Motivasjonen kommer altså fra våre behov. Enhver leder som ønsker å motivere sine medarbeidere bør skrive seg dette bak øret. Den emosjonelle koblingen finner bare sted når de kobles til individet og hva som er viktig for det (verdiene).
Modellen med tre grunnleggende behov gir en basistilnærming som kan være av stor nytte, men det kreves altså en avdekking av den enkeltes personlige behov for å skape den emosjonelle koblingen vi kaller motivasjon. Ingen snarveier altså. Det å ta seg tid til å se hverandre og forstå hverandres behov er grunnleggende dersom vi skal motivere andre. Så hva er det som så ofte stopper oss?
Svaret er lke latterlig enkelt som et er krevende. Det er våre egne behov. Våre egne behov står ofte i veien for oss selv. De kan hindre oss i å se andre og dermed fort ende opp med å boikotte oss selv på veien mot hva nå enn vårt mål er. Å forstå seg selv og hvilke behov som til enhver tid gjør seg gjeldende er selve gullet: Alt vi gjør er med en hensikt. Forstår du hensikten, kan du sette den inn i rette perspektiv og dermed sikre at dine handlinger responderer vel med den aktuelle kontekst. Ikke rakettforskning akkurat, men kanskje like vanskelige i praksis?

For å sitere Meryl Streeps sitat om suksess: “Start with starting”. Vi kommer ingen vei hvis vi ikke dedikerer oss til oppgaven. Så hvorfor ikke avslutte lesningen av denne bloggen med litt refleksjon: Hvilken hensikt lå bak din lesning av bloggen idag?
Var det avkobling? Nysgjerrighet? Eller en annen driver? Og hva er behovet bak driveren?

Når du har funnet svaret på det, gjenstår det bare å si:

God helg!
photo17
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Aldri gi opp drømmen

For tiden holder jeg på med en sertifisering i en personlighetstypetest. Menneskeheten deles uhildret opp i 4 katergorier, eller mennesketyper om du vil, alt ettersom hva du svarer på testens 298 spørsmål. For en systemiker som meg er dette helt vidunderlig. Det er herlig å kategorisere og arrangere mennesker etter typer og dimensjoner. Naturligvis er det ingen kategorier som er bedre enn andre. Vi er alle forskjellige, med forskjellige behov. Dvs, gitt at vi er forskjellige typer.

Tanken med sertifiseringen er at jeg skal kunne bruke testen til å gå mer i dybden når jeg coacher mine klienter på karrierevalg, utviklingsområder og selvbevissthet. For det er nå engang slik at vi har våre behov, og når de ikke dekkes, så opplever vi stress, eller spenninger. Vi gjør alt for å dekke våre behov. Teorien om de 3 grunnbehovene* sier at det er trygghet som må tilfredsstilles først. Opplever vi ikke trygghet, vil vi gjøre hva som helst for å skaffe oss det. Hvordan det påvirker atferden vår, avhenger av kultur, oppvekst, rasjonalitet og ikke minst tidligere suksesser/fiaskoer. Erfaringslæring er nemlig temmelig kraftige saker.
Det skal ikke mer en en markant opplevelse til for at vi tror vi har funnet sannheten. Hva vi tror farges av hva vi har erfart. Men er det nødvendigvis sant?
Svaret på det, er et høyt og rungende NEI.  For vi lurer oss selv. Samme mekanisme som gjør at jeg tiltrekkes av personlighets-systemene, slår inn. Det kalles priming. Har vi først oppfattet noe, så søker vi temmelig aktivt, om enn ubevisst, for å få det bekreftet. Hvis Arne sa noe dumt første gangen vi møttes, kan du banne på at han sier noe dumt andre gangen også. Sa Arne derimot noe lurt, så har vi snart anskaffet oss en håndfull “bevis” for at vi står ovenfor en smarting. Den som leter skal finne. Bare tilsett utholdenhet, så har du suksessoppskriften.

Denne teksten vandrer en del. For hva har personlighetstyper, priming og utholdenhet med hverandre å gjøre? Før jeg svarer på det, må jeg svare på et annet spørsmål. Hvorfor primer vi egentlig?

Det handler selvfølgelig om behov. Og selvfølgelig er det vårt grunnbehov for trygghet. Vi trenger å vite. Vi trenger å være trygge på hva slags fyr vi har framfor oss. Derfor putter vi Arne i bås etter 20 sekuner. “You´ll never have a second chance to make a first impression”. Etter 20 sekunder har de fleste bestemt seg for hva slags type Arne er. Eller verre: Hva slags type du er? Personlighetstypetesten kan bidra til å dokumentere noe annet, gitt at du noen gang kommer i posisjon til å få lov til å presentere deg slik. Førsteinntrykk er litt som et rykte: er det først blitt dårlig er det fryktelig vanskelig å gjøre noe med. For folk kommer til å lete. De kommer til å vente, og kikke og lete med lupe. Og de kommer til å finne. Utholdenhet er rene magien slik. Før eller senere kommer vi til å kunne si “Det var det jeg visste!” Sannheten kommer alltid fram. Eller aldri. Hvis den i det hele tatt finnes.

Vi lever alle i vår egen boble med våre egne særpreg og erfaringer. Å gå våre troer og holdninger litt nærmere i sømmene kan gi uanede resultater. Vi kan komme til å endre mening, eller lære noe nytt. Så kan vi kanskje anvende utholdenheten vår til noe annet. For eksempel å forfølge en drøm. For uavhengig hva slags mennesketype du er har du ønsker og drømmer. Og holder du fast ved dem, vil du før eller siden lykkes. Men du trenger å sjekke troene dine. Kanskje har dine priminger satt deg på helt feil kurs slik at du har endt opp på feil hylle i livet. Ikke alle er så heldige å få ta en personlighetstypetest som kan korrigere kursen. Derfor gjelder det å stille spørsmål der spørsmål kan stilles. Og det er nesten overalt.

God helg!
cliffhanger
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

*(c) A-Changing Company