“I utgangspunktet har de ikke eksepsjonelle stemmer, men sammen er det drømmeaktig vakkert.”

Tittelen på dagens blogg er hentet fra kulturdelen av dagens Aftenposten og plateanmeldelsen av de purunge nye norske popkometene Ingrid Helene Rennemo og Anna Petterdatter Melkild. Disse to drømmeaktig vakre samstemte danner duoen Sassybeat og spås, om vi skal tro Aftenposten, en lysende karriere på pophimmelen.
Personlig kjenner jeg ikke musikken deres (ennå), men det var altså denne ene setningen på slutten av Svein Andersens plateanmeldelse som slo meg. Ikke for det hele plateanmeldelsen er en svanesang. Sassybeat påvirker tydeligvis også Andersen til å få fram sitt vakreste, og han har mange flotte formuleringer her.

Så hva er det som skjer, kan man undre seg.

På slutten av sin anmeldelse skriver Andersen: “…de [Sassybeat] omgir seg med musikere og støttespillere som klarer å omsette deres sanger til det de har blitt.” Dermed er budskapet komplett. De gjør det altså ikke på egen hånd. Hverken Rennemo eller Melkild har (i følge Andersen) eksepsjonelle stemmer, og selv om Melkild visstnok bare var 13 år gammel da hun skrev en av deres låter, er det altså samspiltheten, eller skal jeg si “sam-syngt-heten” som får fram det vidunderlige. Og det må være noe her som også tiltrekker seg andre. For alle som har prøvd å skape noe på egen hånd vet hvor vanskelig det kan være å få de riktige folkene med seg. I tillegg til et musikalsk og kreativt talent, pluss at de naturligvis ikke ser ut som juling heller, har de noe mer, noe som gjør at andre vil jobbe med dem. Det kan kanskje være flere ting, men den pure popgleden som Andersen refererer til, får tydeligvis fram det beste i både Andersen og andre. Det er noe disse to har og eller gjør som har en slik påvirkning at det trekker til seg folk og fe med magnestisk kraft.

Personlig tror jeg mye av magien ligger i tittelen på Andersens anmeldelse. “Pur popglede”. La oss analysere den litt. Tittelen er kort, den er spot on, den har bokstavrim og en lekende setningsrytme. Men det er ikke det jeg vil fram til; det er ordene og ordenes betydning jeg er ute etter. “Pur” kan oversettes med ubesudlet. Det er rent, ikke noen forstyrrende eller skitne elementer som tar oppmerksomheten bort fra essensen (les: målet).  Og essensen er “popglede”. “Pop” i seg selv er ikke så spennende. Derfor fungerer det også så retorisk bra som et spesifikt bindeledd i Andersens tittel. For alle som kjenner retorikken vet at det tyngste argumentet skal komme til sist. Altså glede. Dropper vi popen, blir det “pur glede”.
Ergo finnes det ikke utrygghet igjen. Trygghetsbehovet er dekket. Ingen trenger å se seg over ryggen eller være redd for å bli sveket eller utmanipulert. Slikt blir det konsentrasjon av. Konsentrasjon om et mål. Det blir fokus på det verdiskapende. Det blir nytelse og utvikling hånd i hånd. Dette er essensen i behovsteorien “3 grunnleggende aspekter” og i positivpsykologiens Flow-begrep. Når all utrygghet er fjernet får vi tilgang til alle våre ressurser.

Musikk er av natur åpenbar for direkte tilbakemelding. Vi hører det med engang om noe ikke låter bra. Vi merker det selv. Vi kan derfor (til en viss grad) gi oss selv tilbakemeldinger og foreta de nødvendige korrigeringer for å bli bedre. (Alle som har stått på en scene, kan skrive under på forskjellen av å synge og spille med og uten monitor!). Direkte og kontinuerlig tilbakemelding sammen med konsentrasjon og tydelig mål gir Flow.
Sassybeat evner på magisk vis å skape dette rundt seg selv. Deres natur, og kanskje “purungetheten” lokker fram gleden i oss. De utøver ingen trussel. De synger bare fine sanger. Med glede som drivkraft. Og vips ble det en internasjonal megasuksess.

Noe å tenke på for de mange bedriftsledere der ute?

God helg!
ballongferd
Takk for at du deler!

Når tiden ikke strekker til

Vi jordboere har for lengst trådt inn i informasjonsalderen. Tidligere har vi vært jegere, bønder og industriarbeidere. Nå skiftes store volumer av arbeidsstyrken fra å jobbe innen industri og produksjon til å jobbe med informasjon. Ganske naturlig øker da informasjonsmengden i verden formidabelt. Jeg har hørt tallene. De er ikke til å tro. Dessverre har jeg ingen kilder for hånden, og jeg har definitivt ikke tid til å finne dem, men litt rundlig formulert kan vi si at vi de neste 10 årene kommer til å skape mer informasjon enn det som har vært skapt hittil i jordens levetid. Det er rett og slett ufattelig.

Det rare med informasjon, er at den er som en unge. Den skriker etter oppmerksomhet. Og jo mer informasjon, dessto mer å vie oppmerksomheten på. Dagens gjennomsnittmenneske har et langt høyere antall fokus enn bare for noen få år tilbake. Vi skal gjøre alt. I løpet av helgen skal vi helst gå en skitur, gjøre noe spennende, lære noe nytt, vi skal slappe av, lese en bok, løse fredagssudokuen, surfe litt på internett, bære ved/vaske gølvet, tilbringe tid med venner og familie, samt se en god film og kose oss med litt god mat. Sleng på toppen litt meditasjon og ett par hobbier, så kan man bli så sliten bare ved tanken på helg at man gleder seg til jobbmandagen igjen. Men nei, la deg ikke lure. For det er ikke noe bedre på jobb. Det ene møtet tar det andre, I kontorlandskapene (som er så moderne og velfungerende) så er det stadig skift i oppmerksomheten. Det er nye prosedyrer, nye regler, nye mennesker, nye samtaletemaer, nye prosjekter, nye problemstillinger, nye teknologiske vidundere i form av software, hardware, det er knowhow og showdown som skal gjøre arbeidshverdagen raskere, enklere og mer effektiv. Ikke rart vi allerede til lunsj mandag lengter etter helga (for korttidhukommelsen har ikke utviklet seg).

Dette blir vi syke av. Det uendelig krav om oppmerksomhet fra ting og tang og aktiviteter, gjør at vi i mindre og mindre grad får tid til å konsentrere oss om én ting av gangen. Det til tross for at all forskning tilsier at å fokusere på én og én oppgave er den overlegent raskeste veien fram til målet, den overlegent mest effektive måte å arbeidet på og dessuten den måten vi opplever størst lykke på (jfr. Flow). På skolene snakker man om multitasking og at ungdommens hjerne utvikler seg på en ny måte, nettopp på grunn av at det er så vanlig å multitaske. Kall meg gjerne gammeldags, men jeg har ingen tro på at vår menneskelige hjerne lar seg omprogrammere til å fungere bedre med multitasking enn singeltasking. Multitasking er mulig når det gjelder å ta imot inntrykk. Vi kan lytte, se, lukte og føle samtidig. Allikvel gir det å nyte et stykke musikk med øynene igjen større glede enn om du hører på radioen mens du pusser tennene (og smaker på den friske økologiske stimorol-tannkremen med antikaries og antiplakk og biologisk nano-fiberteknologi som kommer til overalt), kjører bil og snakker i mobilen på samme tid. Det er da elementært. Fordi hvert informasjonselement krever oppmerksomhet. Det er kanskje banal retorikk, men formidler du et budskap på 5 ord, så får hvert ord i snitt 20% av oppmerksomheten. Bruker du 10 ord, får hvert ord 10%. Så hvilke(t) ord er det viktigste? Og hvor mye oppmerksomhet ønsker du at det ordet skal få?

Dette er kjernen i vår informasjonsalders største utfordring. Å finne fram til innholdet. Hva handler alle disse uendelige antallige artikler og podcasts og blogger og meldinger og rapporter og utredinger, som bare er et par tastetrykk unna, om?

(Deler av) IT-bransjen skjønte det for lenge siden. Søkemotorer var den tids svar på alt. Det er de forsåvidt fortsatt, bare at i mellomtiden har mennesket blitt et hakk hvassere. SEO er blitt et allmennfag (og hvis du ikke vet hva SEO står for er det jammen på tide å slå det opp!) Teknologiens svar på kraftig stemme er blitt like viktig for informasjonsalderen som gummi og smøreolje var for industrialderen. Poenget er bare at hverken søkemotorene eller SEO-teknologien er til hjelp for deg og meg som i hverdagen trenger den nødvendige informasjonen. Søkemotorene baserer seg på det de vet om deg fra før. Du får mer av det samme. Tilbake sitter hver og en av oss med en formidabel oppgave med å finne fram i kaoset. Vi må ta stilling til enorme mengder informasjon hver dag. I tillegg har vi alle tingene våre som vi helst skulle ha brukt litt siden vi nå engang har kjøpt dem. Er det rart vi blir stresset? Er det rart vi blir syke? Er det rart folk går på veggen, tilter på jobben og ender opp som langtidssykestatistikk med ME og utbrenthet og gud vet hva de kan pådra seg av ulomskheter i informasjonsalderens støyhelvete?

Puh.

Det er ikke tiden som ikke strekker til. Det er vi som strekker tiden for langt. Helga har 48 timer. Ikke bruk dem. La dem bare være. La tiden bruke deg. Hvem vet, kanskje kommer du opplagt og uthvilt på jobb på mandag.

God helg!
tiaflyr
Takk for at du deler.

Er du en drittsekk?

På side 2 i årets første avis fra Aftenposten sto en engasjert kommentar av journalist Johnny Gimmestad. Noen hadde satt igjen et flyttelass gamle møbler på parkeringen hans lille julaften, og han trigget på alle pluggene. Heldigvis resulterte det i noe så positivt som en fyrrig og moralsk pekefingerartikkel. Temaet er forsøpling. Han tar opp føtter på trikkeseter, snusklatter og hundeetterlatenskaper og peker på vårt felles ansvar for å holde omgivelsene ved like.

Jeg kjenner meg igjen i Gimmestads følelser, og jeg deler langt på vei hans meninger.
Samtidig reagerer jeg litt på det aggressive ordbruken. “Drittsekk” er på mange måter et genialt valgt uttrykk i artikkelen. Det får meg til å humre, men jeg kjenner også det pirrer litt. For hvem av oss er ikke drittsekker? Kan den som aldri har påført noen andre harme rekke opp en hånd?

Hvordan vi oppleves av andre er ikke alltid lett å hverken forstå eller forutsi, men vi kan ta våre forhåndregler. Å rydde opp etter seg er en åpenbar slik regel, men det er ikke forsøpling – i hvert fall ikke fysisk – som er temaet i denne bloggartikkelen: Det handler om empati.

Stephen Covey har en liten historie om dette i en av sine bøker. Han forteller om en gang han sto og ventet på t-banen i New York. På en krakk satt en mor og sløvet mens hennes unge sønn løp rabiat rundt og herpet på skilter, sparket i vegger etc. Stephen forteller at han ble meget irritert. Til slutt gikk han bort til kvinnen og spurte om hun ikke la merke til hvordan hennes sønn oppførte seg. Hun ser opp på ham og sier: “Jeg beklager, du skjønner, vi kommer fra sykehuset. Han har akkurat mistet faren sin.”

Hva årsaken til at flytteskrotet sto igjen på Gimmestads parkeringsplass, vet hverken han eller jeg. Men hvem er vi til å dømme?

Alle handlinger gjøres av en hensikt (selv om hensikten kan ha gått ut på dato for enkelte), og denne hensikten er – på en eller annen måte – positiv for den det gjelder. Ansvar for fellesskapet er viktig, men i dette ansvaret ligger også et ansvar for omsorg for hverandre.

Negativ kritikk og angrep er eksempler på mental forsøpling. Vi har et felles mål om å ha det bra. Alle må forstå at det ikke kan skje på andres bekostning. Framkomstmiddelet for å nå målet er kommunikasjon. Og for at kommunikasjonen skal fungere er det viktig å forstå kommunikasjonens bærende verdi, nemlig respekt.

God helg!
garbman

Takk for at du deler.

Hvor mye er motivasjonen verdt?

Hvor mye er motivasjon verdt?
Motivasjonsforedrag er en industrien er i sterk vekst. Det er morsom lesning om nettopp denne industrien i Aftenposten Lørdag 28.12.2013. Avisen skal ha skryt for å få fram gode vinklinger, gjennom gode poenger fra foredragere i fin balanse med forsker på ledelse og kultur, Endre Sjøvold fra NTNU, som sier at han “har til gode å se at slike foredrag har noen effekt.”

Enkelte av de omtalte foredragsholderne kjenner jeg, både personlig og av erfaring. Disse selger opplevelser, nei forresten, de selger inntrykk. Og veldig mange av de motivasjonsforedragene jeg har vært på har gitt nettopp det: Inntrykk.

Sterke historier rører og beveger oss. De gir oss ikke bare påfyll og rom for refleksjon. De skaper nye perspektiver. Og akkurat det tviler jeg på at ledelsesforsker Sjøvold har tatt med i betraktningen når han kommer med sine observasjoner. Stadige påminnelser skaper bevissthet, og det er nettopp dette som er det gylne innholdet i motivasjonsforedragene. De skaper nye perspektiver. De gir inntrykk. De blir husket. Ergo fungerer de også som påminnelser og vil ha en effekt selv om denne effekten er vanskelig å måle for en som sitter på Gløshaugen. På den annen side kan man spørre seg hva nyttegrensen er for det n-te foredraget.

En utfordring for motivasjonsindustrien er at den må være så fordømt positiv hele tiden. Det må skapes glede og entusiasme for at det skal selge! Men som det også så påpasselig påpekes i Aftenpostens artikkel: ”i det øyeblikk firmaet har problemer, vil det bli gjort iskalde valg.” Da er entusiasme og munterhet kun et svunnet minne, om enn det. Noe av det vi mennesker trengs flest påminnelser om, er nettopp det faktum at det er vi kommer lenger i fellesskap enn alene. Og her er Sjøvold spot on når han sier at ”I bedriftene er det heller behov for å dempe egoene, få folk til å kommunisere på tvers for å dra lasset sammen.”

Dette er et kjernepoeng. For de best betalte motivasjonsentertainerne har nødvendigvis profilert seg med en tydelig identitet; historiene deres handler om deres egne ego, og det er i disse historiene vi liker å kjenne oss igjen, fordi vi alle sammen søker bekreftelse og ønsker anerkjennelse for den vi er. Men det er nettopp denne søken etter anerkjennelse som er problemet. For der vi verner og dyrker våre ego, blir det nødvendigvis mer å forsvare. Således blir motivasjonsforedragene selvmotsigende. Alle som har opplevd medarbeidere eller sjefer med oppblåste ego kan skrive under på at det er motivasjon med negativt fortegn.

Alle som har en hobbymastergrad i nlp-coaching eller individpsykologi forstår effekten og viktigheten av en positiv holdning og følelsenes makt. Randi Skaug, som er oppvokst et motivert steinkast fra her jeg sitter og skriver nå, snakker om å erstatte ”grue-seg”-følelsen med kongefølelsen. Tilstand er superviktig når du skal utrette noe, enten det er daglig dont eller spesielle anledninger. Men enda viktigere er holdning, holdning til å stå på, stå opp, stå i mot, jobbe videre når verden går deg i mot, når venner svikter, når tidligere sjefer dolker deg i ryggen, når pengene forsvinner og utgiftene stiger, når kundene ikke kommer og den enkleste utveien er offerrollen og bitterheten med dens fristende avstandssødme.

Over kr 100 000,- tar de best betalte motivasjonsforedragsholderne skriver Aftenposten. Det hadde vært mer interessant å vite hvor mye de tok pr. tilskuer og i hvilken grad de gjennom sitt foredrag klarte å økte tilskuernes ansvarlighet. For jeg tror de fleste er enig med meg i at økt bevissthet og ansvarlighet kan være verdt det mangedobbelte for en bedrift, for ikke å snakke om for hver enkelt av oss. For andre er kanskje kr 100 000,- motivasjon nok. 😉

God og ansvarlig helg!

Takk for at du deler.