Hvem er jeg?

Hvem er jeg?

“Hvem er jeg?” er det mest grunnleggende og skjellsettende spørsmål du kan stille seg. For hva svarer du egentlig? Og hvor lenge svarer du? Finnes det i det hele tatt noe kort svar?

Denne uka skal jeg begynne å dyrke jorda på gården min (faren min har gjort det til nå) – betyr det at jeg heretter er bonden Asle? Hva med de 17 årene jeg jobbet som utvikler, prosjektleder og leder innen IT, gjør de meg til datamannen Asle? Og hva med de siste 5 årene hvor jeg har jobbet som coach og karriereveileder, gjør det meg til karriereeksperten Asle Gundersby?

Svaret på spørsmålet ”Hvem er du?”, avhenger av konteksten det stilles i. På hjemmebane er jeg ektemann og familiefar; i bandet mitt, CMYK, er jeg synth-mann og vokalist; og blant venner og når jeg er alene, prøver jeg bare å være meg selv.

For hver situasjon krever sin rolle.  Jeg er fortsatt sønnen til mine foreldre, jeg er fortsatt den lille gutten. Samtidig har jeg tilegnet meg kunnskap og spilt en masse roller oppgjennom, som dem jeg i den forbindelse har omgått, vil forbinde meg med.

Hvorfor holder vi på på denne måten?
Hvorfor er det så viktig for oss å definere (og dermed begrense) oss?
Hvorfor er vi så opptatt av titler og navn?
Hvorfor er det så viktig å sette alle disse merkelappene?

Det handler naturligvis om identitet. Og identitet handler om å være synlig, om å skille seg ut. Hvorfor ønsker vi å skille oss ut? For å bli lagt merke til. Hvorfor ønsker vi å bli lagt merke til? Fordi vi trenger å selge – selge våre produkter, selge vår kompetanse, selge våre meninger. Fordi vi trenger anerkjennelse, bekreftelse på at vi har verdi, at vi er ønsket eller til og med etterspurt, fordi vi trenger trygghet, fordi vi trenger hverandre, særlig når vi selv ikke lenger strekker til.

Og der er ringen sluttet. Det er noe å tenke på når vi blir for opptatte med å forsvare våre feil og mangler. For fysj! Tenk om noen oppdaget at jeg gjorde feil og noen ganger kom til kort!

Hvem er det jeg tror jeg lurer? Jeg lurer i hvert fall ikke deg.

God helg!

 

Lar du egoet ditt komme i veien for en god deal?

Noen er så opptatt av å se seg selv og at andre skal se dem at de går glipp av gode muligheter. Jeg har vært der selv. Og jeg har opplevd andre gjøre samme tabbe.

Det er fullt forståelig, samtidig like forunderlig hver gang. Hvorfor er vi så opptatt av å forsvare oss? Hvorfor tillater vi oss å være så sårbare?
Vi er jo den vi er. Hva andre sier, tenker eller tror, har vi liten kontroll på. Det er kun våre egne handlinger og reaksjoner vi kan styre. Og det er disse som forteller hvem vi er.  Egoet vårt, eller identiteten vår, bryter til stadighet inn i livene våre og minner oss om viktigheten av å være synlig. For det er viktig å være synlig. Den som ikke er synlig, har ingen markedsplass for sine kvaliteter eller synspunkter.

Av og til må vi forsvare oss. Av og til må vi synliggjøre våre grenser, særlig hvis noen utfordrer dem, eller ikke respekterer dem. Men et krast og hissig forsvarsverk gjør sjelden underverker. Blir vi for opptatte og storforlangende om at andre skal se oss, kan vi lett glemme å se andre. Jeg har sitert Stephen R. Cowey mange ganger, men han fortjener å bli gjentatt: ”Seek to understand others before you ask to be understood.” Sjelden eller aldri har det vært uttalt noe som er nærmere et relasjonskompetansens ”Sesam, Sesam, lukk deg opp”.
Aladdin hadde sin oljelampe som han gned på. Hvis du gnir litt på andres ego, kan de bli til svært så medgjørlige ånder. Men det er så uendelig lett å trå feil. Ofte skal det bare en misforståelse til. Et sårt ego er vanskelig å lege. Vi får i stedet konsentrere oss om vårt eget ego, og ta ansvar for at vi – når vi reagerer og går i forsvar – ikke forblir der inne i borgen vår, men søker ut, gjennom muren for å forstå og lære, med nysgjerrighet, hva andre har å by på av tanker og opplevelse.

God helg!

PS. Takk for at du deler! 🙂