Huset ved havet

En dag jeg var på en reise gikk jeg en tur. Det var et strålende vær, jeg gikk langs kysten. Turkist vann brøt i dønninger og ble kastet mot klippene og strendene nedenfor. Det suste i palmekronene av en mild bris som strømmet over åsene. Turen tok meg ut av byen, over en slette og gjennom et lite skogholt. Veien strakte seg ut over en eng. Jeg må ha gått i egne tanker for etter å ha krysset en liten elv kom jeg til noen hus som lå på kam mellom havet og veien. Husene var av de slitne sorten. Malingen var sprukken, noen steder flaket av i store biter. Flere vinduer var knust, gården og hagen fløt av søppel. Tilstanden kunne kort beskrives med et ord: forfall.
Det så ikke ut til å bo noen i huset, og kanskje skulte det en personlig tragedie. Men tiltross for eiendommens tilstand, var beliggenheten der den tronte på skrenten over havet helt fantastisk. Jeg ble slått av undring; for hvordan kan det være mulig å ha slik potensiale uten å utnytte det bedre?
Tomten huset lå på måtte være verdt enormt. I rette miljøer og markedsført med litt kløkt og kompetanse ville et salg garantert innbringe en betydelig sum. Synet gjorde meg trist. Så gjorde det meg glad. For er det ikke slik med oss alle? Vi har unyttede potenial som bare ligger der og venter på å bli gjenoppdaget?

Samtidig må vi selv ta ansvar for å markedsføre det. Vi må selv henvende oss til rette publikum, de som kunne tenkes å ha glede av vår kompetanse og våre talenter. Hvorfor la verdiene ligge uutnyttede og forfalle? Det finnes ingen bedre dag å starte på enn i dag.

God helg!

20140227-200646.jpg
Takk for at du deler!

Kunsten å lukke en dør

Det er ikke alltid så lett å vite hva en vil. I hvert fall har jeg det slik i blant. Da minnes jeg noe min mor sa til meg da jeg var liten. “Vit i hvertfall hva du ikke vil!” Dette utsagnet har jeg grublet mye over. Ved første øyekast kan det virke som om det er en enkel utvei. Nei vel, så vet jeg ikke hva jeg vil, men så lenge jeg styrer unna ting jeg ikke liker, så går det vel greit. Litt naivt kanskje, men en sikker og farbar livsstrategi.

Så, etterhvert som jeg ble opptatt av målutforming, kom irritasjonen. Var ikke mors utsagn direkte årsak til at jeg ikke hadde satt meg de store, konkrete målene her i livet? Var det ikke en unnskyldning for ikke å bestemme seg og satse på det ene?

For det er jo ikke noe farlig å satse. Det verste som kan skje er at du feiler! Og som vi alle vet er det jo i feilingen gullet ligger lagret; der sitter kunnskapen, erfaringene som senere hjelper deg over de nødvendige kneikene. Da jeg begynte å tenke slik, ble min mors råd til irritasjon. Jeg må til og med innrømme at jeg kanskje av og til også klandret henne for denne programmeringen. Halvbevisst har jeg surret rundt i tåka. Å ikke brenne broer har vært min taktikk. Og det er jo en grei taktikk, men når man samtidig holder alle dører åpne, blir det fort motvind på alle etapper. En ting av gangen, forsøker jeg å lære mine barn – vel vitende om at hjernen er vesentlig mye mer effektiv når den fokuserer på én ting enn om man forsøker å multitaske. David Rock refererer i boken “Your Brain at Work” en undersøkelse gjort av University of London, der det ble funnet at konstant e-mailing og sms-ing reduserer vår mentale kapasitet med et snitt på 10 IQ poeng – 5 for kvinner, 15 for menn. For menn er dette 3 ganger mer enn effekten av å røyke cannabis! Multitasking får alt til å gå betydelig saktere. Bedre da å lukke de dørene som ikke representerer det gjeveste målet.

Lett å si, tenker du kanskje. Og du har helt rett. For hvis det var så lett, hvorfor har jeg ikke gjort det selv? Hvorfor har jeg ikke bare satset på en og en ting, gjort som hopperne og latt det stå til? Det er ingen skandale å lande på kulen. Kanskje kvalifiserer du deg ikke for finaleomgangen i nyttårshopprennet, men det kommer både VM og OL senere.

Utfordringen handler om to ting. Først må man finne målet. Så må man tørre å satse.
Dessverre, for mange av oss, meg inkludert, så er det feigheten som stopper oss. Og feigheten har en utmerket støttespiller i frykten. Frykten for å dumme seg ut, frykten for å bli stående igjen som en taper. Kanskje til og med frykten for å lykkes!
Økonomi er også et vesentlig element. For hva ville du ikke ha gjort om du hadde 100 millioner på konto?!

Frykten legger sin klamme hånd over oss. Sakte, men like sikkert som graven, dreper den motivasjonen, suger inspirasjonen ut av oss til det fisler ut som et siste pust. Bedre å ta seg en jobb i det offentlige. Da er vi ihvert fall trygge.  Eller?

Utfordringen blir altså å skaffe seg litt mot. Og igjen å finne målet. Men hva om målet var så spennende, så givende, så…. ja, alt vi ville ha?! Dersom vissheten bare var til stede! Ville vi ikke alle ofre både det ene og det andre dersom premien i den andre enden var stor nok? Selvfølgelig. Mot og visshet kommer med målet. Det er målet som gir oss motivasjon, det er målet som gir oss trygghet, stamina og driv til å stå i motgang og krysse elver av ildmørje og svoveldamp. Så vis meg da målet!!

Vips er mor der igjen: “Det er ikke alltid så lett å vite hva man vil…”
Åååå! Jeg er på nippet til å bli gal.
Jeg vil jeg vil, men får det ikke til! skriker det inni meg.
Men hva vil du da?
Jeg vet ikke!
Minidialogen forstummer. Jeg kroer fingrene og forsøker å krafse hull på stillheten.
Men det er i stillheten svaret ligger: “Vit i hvert fall hva du ikke vil.”

Mor ga meg hemmeligheten uten selv kanskje å være klar over det. For til alle som ikke har målet lysende foran seg på himmelen; her er hva du skal gjøre! Sett deg ned og skriv en liste over de tingene du ikke vil ha – dvs som du er misfornøyd med i livet ditt. Få alt ned enten det gjelderer vekt, økonomi, helse eller relasjoner. Så kommer trikset: Når listen er komplett, ta for deg hvert punkt og spør: Hva er det motsatte?

Hemmeligheten ligger i negasjonen. Minus minus blir pluss. “Vit i hvert fall hva du ikke ikke vil ha!” Vips har du en hel rekke flotte mål. Så er det bare å velge. Og husk at der smerten er sterkest, blir lettelsen størst. Så gjelder det bare å lukke de andre dørene imens.

God helg!
jump
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Aldri gi opp drømmen

For tiden holder jeg på med en sertifisering i en personlighetstypetest. Menneskeheten deles uhildret opp i 4 katergorier, eller mennesketyper om du vil, alt ettersom hva du svarer på testens 298 spørsmål. For en systemiker som meg er dette helt vidunderlig. Det er herlig å kategorisere og arrangere mennesker etter typer og dimensjoner. Naturligvis er det ingen kategorier som er bedre enn andre. Vi er alle forskjellige, med forskjellige behov. Dvs, gitt at vi er forskjellige typer.

Tanken med sertifiseringen er at jeg skal kunne bruke testen til å gå mer i dybden når jeg coacher mine klienter på karrierevalg, utviklingsområder og selvbevissthet. For det er nå engang slik at vi har våre behov, og når de ikke dekkes, så opplever vi stress, eller spenninger. Vi gjør alt for å dekke våre behov. Teorien om de 3 grunnbehovene* sier at det er trygghet som må tilfredsstilles først. Opplever vi ikke trygghet, vil vi gjøre hva som helst for å skaffe oss det. Hvordan det påvirker atferden vår, avhenger av kultur, oppvekst, rasjonalitet og ikke minst tidligere suksesser/fiaskoer. Erfaringslæring er nemlig temmelig kraftige saker.
Det skal ikke mer en en markant opplevelse til for at vi tror vi har funnet sannheten. Hva vi tror farges av hva vi har erfart. Men er det nødvendigvis sant?
Svaret på det, er et høyt og rungende NEI.  For vi lurer oss selv. Samme mekanisme som gjør at jeg tiltrekkes av personlighets-systemene, slår inn. Det kalles priming. Har vi først oppfattet noe, så søker vi temmelig aktivt, om enn ubevisst, for å få det bekreftet. Hvis Arne sa noe dumt første gangen vi møttes, kan du banne på at han sier noe dumt andre gangen også. Sa Arne derimot noe lurt, så har vi snart anskaffet oss en håndfull “bevis” for at vi står ovenfor en smarting. Den som leter skal finne. Bare tilsett utholdenhet, så har du suksessoppskriften.

Denne teksten vandrer en del. For hva har personlighetstyper, priming og utholdenhet med hverandre å gjøre? Før jeg svarer på det, må jeg svare på et annet spørsmål. Hvorfor primer vi egentlig?

Det handler selvfølgelig om behov. Og selvfølgelig er det vårt grunnbehov for trygghet. Vi trenger å vite. Vi trenger å være trygge på hva slags fyr vi har framfor oss. Derfor putter vi Arne i bås etter 20 sekuner. “You´ll never have a second chance to make a first impression”. Etter 20 sekunder har de fleste bestemt seg for hva slags type Arne er. Eller verre: Hva slags type du er? Personlighetstypetesten kan bidra til å dokumentere noe annet, gitt at du noen gang kommer i posisjon til å få lov til å presentere deg slik. Førsteinntrykk er litt som et rykte: er det først blitt dårlig er det fryktelig vanskelig å gjøre noe med. For folk kommer til å lete. De kommer til å vente, og kikke og lete med lupe. Og de kommer til å finne. Utholdenhet er rene magien slik. Før eller senere kommer vi til å kunne si “Det var det jeg visste!” Sannheten kommer alltid fram. Eller aldri. Hvis den i det hele tatt finnes.

Vi lever alle i vår egen boble med våre egne særpreg og erfaringer. Å gå våre troer og holdninger litt nærmere i sømmene kan gi uanede resultater. Vi kan komme til å endre mening, eller lære noe nytt. Så kan vi kanskje anvende utholdenheten vår til noe annet. For eksempel å forfølge en drøm. For uavhengig hva slags mennesketype du er har du ønsker og drømmer. Og holder du fast ved dem, vil du før eller siden lykkes. Men du trenger å sjekke troene dine. Kanskje har dine priminger satt deg på helt feil kurs slik at du har endt opp på feil hylle i livet. Ikke alle er så heldige å få ta en personlighetstypetest som kan korrigere kursen. Derfor gjelder det å stille spørsmål der spørsmål kan stilles. Og det er nesten overalt.

God helg!
cliffhanger
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

*(c) A-Changing Company

Spiser du dritt?

Alle har vel hørt uttrykket ”Shit in, Shit out”, men har du tenkt over hva det faktisk betyr for deg?

Psykologen og gestaltterapeuten Kurt Levin har utarbeidet en formel som sier at Oppførsel er en funksjon av Personlighet og Miljø. Sammenhengene er åpenbare. Har du det travelt, skynder du deg hvis det du skal rekke er viktig for deg. Viktig for deg handler om personligheten din, det handler om dine verdier og behov. Travelt representerer Miljø , det er knapphet på ressursen Tid i ditt miljø. Skynder deg er selvfølgelig oppførselen.

Det er helt logisk: Har du liten tid til å rekke flyet som skal ta deg på drømmeferien, så skynder du deg. Har du imidlertid liten tid til å rekke et møte du ikke vil gå på, kan det hende at du oppfører deg litt annerledes. Noen velger å gi F. Det forteller om verdier og behov og hvordan det slår ut i prioriteringer.

Sammenhengen kan også representeres som et system i sin enkleste form:20130829-124136.jpg

Miljø representerer INPUT. Oppførsel er OUTPUT. Personlighet er systemets egenskap. Det er ikke gitt at enhver egenskap passer til ethvert miljø. Heller du skumbad i badevannet får du en deilig opplevelse. Mister du hårføneren oppi, har du en dødsfelle, selv om både temperatur og duft kan virke uimotståelig. Slik er det også med hver enkelt av oss. Når inputen er shit, så kommer ofte shit ut. Mange finner drømmejobben, men slutter fordi miljøet ikke er til å leve med. Blir du satt under stress, kommer det ofte merkelige (og ofte negativt assosierte) opptredener ut. Selv kan jeg bli høyrøstet, sint og aldri så lite fascistisk.

Det sier seg selv at det er enklere å endre input enn å endre personlighet. ”Intet problem er så stort at man ikke kan løpe fra det”, sier Baltus i Knøttene. Det er en sannhet med modifikasjoner. Noen ganger kommer vi i konflikt med oss selv. Verdiene våre kan plutselig fremstå som motstående, og hva da? Resultatene er dramatiske. Jeg har opplevd dette en gang. Jeg trodde jeg skulle gå i oppløsning. Jeg forventet faktisk å slutte å eksistere som ved et fingerknips. Nå skjedde ikke det, men jeg har hørt om andre som faktisk besvimer og er borte i flere minutter. Som om de trenger en re-boot. For enkelte andre nytter det ikke engang med en re-boot. Da får det tragiske utfall.

Det er bare når man er 18 år at man ikke endrer seg. For faktum er at det eneste som er konstant er at det er endring. Du endrer personligheten din dag for dag, sekund for sekund. Men hjernemassen er en treg masse. Det er lettere å forflytte kroppen. Da er det greit å tenke ”Shit in, Shit out!”. Gi deg selv et nytt Miljø, så vil du levere annerledes. Er Miljøet mer støttende til dine behov, vil du yte bedre. Så enkelt er det faktisk. Og mens man leter etter det optimale miljøet, kan man jo alltids jobbe litt med bevisstheten rundt Personlighetene også. Å vite hva slags motor og krefter som befinner seg under panseret er ikke så dumt. Det kan i hvert fall fort bli kostbart å fylle feil drivstoff på tanken.

God helg!
Snoopy-glad

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

 

Til alle som trenger litt oppdrift en mandag morgen…

Quote

“You can build walls all the way to the sky and I will find a way to fly above them. You can try to pin me down with a hundred thousand arms, but I will find a way to resist. And there are many of us out there, more than you think. People who refuse to stop believing. People who refuse to come to earth. People who love in a world without walls, people who love into hate, into refusal, against hope, and without fear.

I love you. Remember. They cannot take it.”
― Lauren OliverDelirium

over-the-wall-1358112280_b

Likte du det du leste? 
Jeg er takknemlig om du deler!

Unner du deg litt sabotasje?

Det er tidlig (nåvel) morgen. Jeg sitter med kaffekoppen og Aftenposten og kjenner på et sug etter noe søtt. Jeg er inne i en diett. Vel, for å være ærlig, skulle dietten avsluttes igår, men målet er ikke nådd. Det gikk greit lenge, men så dro vi på ferie. Da skar det seg. Så var det påske. Da skar det seg igjen. Det verste er at jeg på forhånd hadde pekt ut disse to hendelsene som de største truslene mot mitt diettmål. Allikevel slår de inn. Hva i all verden skjer? Hvorfor? Når jeg er så dedikert!?!

Denne artikkelen handler egentlig ikke om hverken slanking eller kosthold, men mitt vektmål er et ypperlig eksempel på en endringsprosess som møter sterk indre motstand. Om og om igjen. For jeg har vært på slanker´n før. 3 relativt vellykkede prosjekter. Jeg har nådd relativt krevende mål. Utfordringen er at jeg sklir tilbake. Jeg endrer meg, men endringen er så liten, (u)vanene er ikke fordrevet. Jeg saboterer for meg selv.
Denne morgenen, hvor jeg sitter der med kaffekoppen, søtsuget og den dårlige samvittigheten min, skriker en avisoverskrift imot meg: “Derfor klarer du ikke å si nei!”
Aftenposten lokker med sex, sjokolade, alkohol, gambling. Jeg klarer ikke å stå imot.

Artikkelen referer en bok, “The Fix”, som peker på at det finnes en fellesnevner for avhengigheter: Dopamin. Dopamin stimulerer oss. Den erfares som belønning eller glede. Ikke som tilfredshet, men som et sug. Artikkelen lander som mitt siste vektprosjekt midt i mellom: Som bokanmeldelse pirrer den nysgjerrigheten men gir ingen evaluering, som artikkel uteblir svaret. For det er svaret vi er ute etter. Hvorfor klarer jeg ikke å stå i endringen. Hvorfor går motstanden til stadige omkamper? Hvorfor forføres vi om og om igjen selv om vi vet at det ikke er bra for oss. Hjernens belønningssystemer går uransakelige veier.
testostoroneLa meg tenke tilbake på de deilige påskedagene. Sol, familieidyll, hytte, fløyselføre… for ikke å glemme snømåking, vannbæring, vedfyring, ungeskrik, tunge bører med glatte ski som spriker i alle retninger og hytta som aldri blir varm. Jo da. Valg av perspektiv bestemmer opplevelsen. Men det hender vi føler vi må ta i litt. Som f.eks. da jeg skulle ta igjen det tapte etter syden-ferien med innlagte fastedager. Det gikk greit det, både en og to ganger, men når påsken dukket opp og jeg hadde båret 40 kilo og fire skipar til hytta og måkt hele terrassen, da fortjente jeg litt belønning, ikke sant? Og gjett om det var belønning i min 40 kilos sekk! I Syden klarte jeg å holde igjen i 3 dager. Vi var borte 10. På dag fire, ga jeg etter for tante Toves matlagingskunstner og min sabotør-kones overtalelsesevner. “Unn deg litt ekstra nå som du er på ferie da!” Som sagt så gjort. Mer skulle det ikke til. For målet jeg hadde satt meg var så krevende. Systemet (og kulturen) var ikke tilrettelagt. Jeg fortjente belønning for innsatsen. Poenget var at jeg ikke klarte å stå i mot fristelsen. Snop og mat som belønning var for sterkt implementert til at jeg klarte å følge den åpenbare logikken om at de dro meg i feil retning av vektmålet.
For det er her det svikter hver gang. Svakheten i spillifiseringen, i belønningsstrukturene. Når de nye belønningsstrukturene er for svake i forhold til anstrengelsen tar de tradisjonelle over. Vår oppfatning av “rettferdighet” er ikke akkurat en venn. “Unn deg litt ekstra nå som vi er på ferie da! Nå har du vært så flink lenge…”, sa min kone og la et nytt lag lebestift. 978x

Selvfølgelig er det hverken tante Tove, min kone eller feriens skyld at jeg sprekker. Samtidig er det grunn til å tro at om påsken hadde kommet en uke senere og vi hadde droppet vinterferien, ville jeg idag vært 4,5 kilo lettere. For det handler om fascilitering. Det handler om å legge til rette for den atferd man ønsker. Aftenposten-artikkelen kommer også inn på det. Det handler om tilgang og kultur. Det null problem å faste en dag om man har nok å gjøre. Værre er det når godsakene formelig renner ut av påskesekken. Valgdesign er et uttrykk her. Shawn Archer skriver i sin bok “The Happiness Advantage” om sine problemer med å få øvd nok på gitar til tross for at han hadde dette som mål. Løsningen ble å plassere gitaren i et stativ midt i arbeidsrommet istedet for å ha den i skapet. Han mener det er en 20-sekundersgrense. Så lenge gitaren er tilgjengelig innen en rekkevidde på 20 sekunder, tar han den opp. Tar det 21 sekunder å hente den fram, lar han være. Dette er valgdesign. Hjemme pakker jeg potetgullposer inn i både en, to og tre plastposer og gjemmer dem innerst, øverst i skapet. Jeg putter sjokoladen i fryseren i kjelleren og sørger for ikke å være sulten når jeg går i butikken. Rutinene jeg etablerer er med omhu. De skal lede meg til å unngå alle fristelser, slik at de seiler forbi på betryggende avstand. Det hender jeg “ryker på”, men det er tilgangen som styrer det. Og mens jeg jobber videre med mine valgdesign, må jeg også jobbe med perspektivene på hva som egentlig er belønning og hva som er sabotører. Som med alt annet er det målet som avgjør.

God helg!

red_mouth_eating_dark_chocolate

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler! På forhånd takk!

Tips til ledere som vil bygge en positiv utviklingskultur (1)

Snakk så mye om å feile at det blir normalen og ikke tabubelagt.
dumpTrk

Likte du det du leste? 
Jeg er svært takknemlig om du deler denne artikkelen med dine venner på din egen blogg eller på Facebook, LinkedIn og Twitter! Tusen takk! 🙂

Hvorfor jeg vil ha en BMW

– “Vet du hva BMW står for?
Det er tidlig formiddag en maidag i 1999. Himmelen er dyp blå. Jeg er i Soweto. Jeg har akkurat vært med på en omvisning i en plankelandsby i slummen. Nå står jeg sammen med en lokal forretningsmann som har solgt meg et håndflettet nylonarmbånd ivevd fargerike plastperlekombinasjoner. Det er åpnebart at han vil feire slutføringen av handlen med å fortelle en vits, så jeg rister på hodet.
– “Be My Wife!” sier han og skrattler.

Soweto-BMWAt BMW er et statussymbol i Sør Afrika kommer ikke som noen overraskelse, og det er vel ikke å tøye strikken for langt å si at det fortsatt har en viss statuseffekt også her til lands. Status som driver er negativ. Det vil alltid være minst én taper når noen vinner. Som regel er det mange flere. Enkelte tyske bilprodusenter hadde nok vært mer enn fornøyd om alle kjørte BMW, men så var det alle de andre bilprodusentene da…

Hvorfor vil jeg ha BMW? Det er todelt. Det ene handler om status. Jeg har alltid vært svak for status. Det kommer av min litt skrantende selvfølelse, at jeg søker anerkjennelse utenfra, at jeg må ha disse stadige påminnelsene i form av bekreftelser fra andre for å forstå at jeg faktisk er verdt noe. Men det er et annet element også, og det handler om en av de tingene som provoserer meg mest. Albuene mine er ikke særlig spisse, tvert i mot er de rimelig avrundede. Jeg er med andre ord ikke særlig god til å ta meg til rette. Ta deg en tur til Oslo og kjør Ring 3 fram og tilbake noen ganger i rush-tiden, og jeg er villig til å vedde frokosten min på at du vil se minst én BMW som bytter fil, eller svinger av i en avkjørsel uten å blinke. Av en eller annen grunn har jeg bitt meg merke i at BMW-eiere er i særklasse når det gjelder å ta seg til rette i trafikken. Og det er lite som provoserer meg mer enn de som tar seg til rette. For meg har derfor BMW blitt et symbol på det jeg har mest aversjon mot. I 2006 gikk jeg til en coach i firmaet Courage. Konrad Magnus lærte meg mye om meg selv. Blant annet at jeg burde søke å bli mer som det som provoserer meg.  Ved å søke mot mine negative triggere ville jeg kunne balansere dem.  Å ta seg til rette var og er definitivt en av mine sterkeste negative triggere. Konklusjonen fra samtalen med Konrad var soleklart. Jeg vil antakeligvis utvikle meg mye hvis jeg torde å ta meg mer til rette.

Kanskje kunne jeg gjort det så enkelt som å la være å blinke i trafikken. Samtidig; å sette mine medtrafikkanter i fare er en dårlig løsning på mitt problem med lav selvfølelse, for er det noe jeg definitivt ikke ønsker, så er det å skade andre. Derimot finnes det en annen tilnærming. Jeg kan skaffe meg tilsvarende statussymbol! Ikke bare for å tekke min eget behov for anerkjennesle, men for å (bokstavelig talt) sette meg inn i min negative trigger. For meg er BMW-eiere en stereotyp som tar seg til rette på andres bekostning. Hvis jeg endelig kunne identifisere meg med å være en BMW-eier, ville jeg kanskje kunne få bukt med både sterotypen og min negative trigger. Jeg kunne få balansert mine runde albuer med en litt mer fremoverlent og proaktiv holdning selv når jeg ikke har fått tildelt et dedikert mandat. Det ville jeg vokse på, og det tror jeg også mine omgivelser ville tjene på. Så der har du grunnen: Derfor vil jeg ha BMW.

Så, til alle dere som allerede nyter gleden av å ha en lekkerbisken i trafikken; Husk å blinke!

God helg! 😉

Ga artikkelen deg noe?
Jeg er takknemlig om du deler på mail, blogg, Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk!

Hvordan dele uten å røpe hemmeligheter

I disse dager pågår den årlige World Economic Forum i Davos. Det diskuteres heftig for å finne løsningen på finanskriser og om hva som er framtidens kapital. Samtidig brer åpenhetskulturen om seg med internetts hastighet. Firmaer klør seg i hodet. Konkurransen er hardere enn noen sinne. Det er rått parti der ute. Hvordan kan vi dele uten å avsløre våre forretningshemmeligheter? Svaret er enkelt: Du kan ikke! Du må dele eller dø!
Den som deler skal få. Den som ikke deler vil miste alt. Merkelig nok er dette tett knyttet opp til Emosjonalitetens 1. lov *:
Du kan selv forme så mye emosjonell materie og aktivisere så mye emosjonell energi du vil. Jo mer du gir dess mer får du.“.

For noen er dette selvfølgelig. Kjøp og salg har alltid vært en emosjonell greie. Selgerens hemmelighet er enkel, det handler om tillit. Men aldri før har tillit vært så tydelig som salgsvare. Den nye åpenhetskulturen bretter grenene til side og vips springer den fram:

Tillit er den nye kapitalen! Den som skaper mest tillit vil Continue reading

Ut av tåka stiger…

Du ser leiderne som fører ut over avgrunnen, men du ser ikke avgrunnen, og veien framover forsvinner inn i tåkehavet. Er du klar for å ta neste steg?
Kanskje ikke så veldig fristende…?
I sin bok “Good to Great” har Jim Collins abstrahert ledelsesbegrepet opp til å gjelde også ikke menneskelige egenskaper. Han trekker fram rutiner, disiplin og regler som eksempler på “ledelse”. Min første assosiasjon er “gjerder”. Et gjerde er definitivt et eksempel på ledelse hvis man skal følge Collins abstraksjonsmodell. Midtdeler i veien også, autovern, veier, særlig de enveiskjørte. Skal vi abstrahere det et ledd videre betyr det at all struktur er ledelse. Fordi struktur er innrettet etter et mål. Struktur, som bedriftsledelse, har som hovedfunksjon å peke ut veien til målet.

Det er interessant å abstrahere for de av oss som er filosofisk anlagt, men kan disse refleksjonene brukes til noe nyttig?
Det første som faller meg inn er at det gir oss et verktøy til å etterprøve etablerte ordninger og rutiner. Verden endrer seg, målene endrer seg. Tjener etablerte strukturer i samfunnet, i din bedrift, lenger sin opprinnelige hensikt, eller er formålet endret? Norge har et stadig voksende byråkrati. Et byråkrati er et eksempel på et innfløkt system av rutiner og regler. Særlig statlig og komunalvirksomhet trenger å gjøre denne øvelsen for å finne ut om all byråkratiet faktisk fortsatt tjener den opprinnelige hensikten. hvis ikke har ikke rutinene og reglene lenger noen leverett. Vi, både som samfunn og leder, må aldri miste målet av syne. Gjør vi det er vi på vidvanke. Vi utfører ikke lenger ledelse. Vi roter rundt uten mening, og det er starten på å gå til grunne. Mange peker på finanskrisen som den største samfunnstrusselen. For Norge, som resten av verden, er jeg overbevist om at finanskrisen ikke er trussel nr én. På en solid førsteplass rager ivartagelse av ego. Hvis vi alle blir opptatt av å ivareta oss selv påkostning av målet, rakner alt. Det er der den sosialdemokratiske ånd bør ligge. Sett de tydelige og viktige målene, for deg og din bedrift og fjern funksjoner, rutiner og gjøremål som ikke lenger bidrar til bevegelse i målets retning.

Søk hjelp hvis målet av en eller annen grunn er uklart. Målutforming er det definitivt viktigste verktøyet for å oppnå resultater. Allikevel er det en jobb vi utfordrer med venstrehånden dersom den i hele tatt får oppmerksomhet. Noen ganger kan målutformingen kreve modning. Da jeg var liten gutt sa min mor til meg: Det er ikke alltid du vet hva du vil – da kan det være lettere å vite hva du ikke vil. Vet du ikke helt hva du vil, kan du starte eliminasjonsprosessen allerede idag. Spør deg selv og dine nærmeste: Hvilke ting skal du slutte å gjøre fordi det ikke tjener din hensikt? Her tror jeg det ligger uendelig mye gull. Tenk bare på alle pausene du kan ta istedet for å gjøre at det som ikke har noen hensikt. Tenk på all glede og energi du kan gi plass til istedet.

God helg!
foggy-1355979961_b

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂

10 000 ord fortettet handling pr arbeidsdag fem dager i uka.

I høst lærte jeg en ny metode for å øke min bevissthet rundt en spesifikk målsetning. Metoden går under det hemmelighetsfulle navnet 22×11 og krever en målrettet og inderlig innsats. Første november var startdatoen for mitt eksperiment. Tidlig på kvelden satt jeg meg ned og definerte målet mitt. Dessverre var jeg ikke helt årvåken i det jeg holdt på med. Jeg valgte meg et mål som var urealistisk. Det var for krevende, det var rett og slett ikke gjennomførbart. Utfordringen var at disse tingene ikke slo meg skikkelig hardt før jeg var godt i gang med øvelsen. Gang på gang vurderte jeg å snu, å endre målet. Jeg var særdeles fristet, for øvelsen hadde slik god virkning at jeg synes det var synd å utføre den på et mål som ikke lot seg nå. Allikevel holdt jeg ut. Jeg bestemte meg for, som en læreprosess, å stå i det og gjennomføre øvelsen til tross for at valget var ganske tåpelig og jeg mange ganger fryktet at anstrengelsene ville være til ingen nytte. Standhaftighet, min gode mann, sa jeg til meg selv gang på gang. Det valgte målet mitt var som følger:
“Jeg skriver 10 000 ord fortettet handling pr arbeidsdag fem dager i uka.”
Så du skjønner at det var et temmelig idiotisk valgt mål. For det første hadde jeg ikke fem arbeidsdager til rådighet til å skrive. For det andre er ti tusen ord temmelig mye. For det tredje ville det være nær sagt umulig å skrive slike mengder fortettet. om det i det hele tatt ville la seg gjøre å komme opp i slike tekstmengder i løpet av en dag, ville naturligvis mye av det være delirium og dermed svært lite fortettet. Allikevel sto jeg i det.

Øvelsen er som følger: Hver dag, helst på samme tidspunkt på dagen, setter du deg ned og skriver ut din målsetning for hånd eller på en pc. Målsetningen må skrives helt ut hver gang. Etter å ha skrevet den ut, stopper du opp et øyeblikk og venter på din egen respons på påstanden. Denne responsen skriver du ned. Det kan være alt fra “Jeg er helt tom”, “ingen merkbar reaksjon” til lengre utgreiinger og målets uoppnålighet eller strategier om hvordan du kan tilnærme deg målet. Du skriver ned det som faller deg inn der og da. Så gjentar du dette 22 ganger nonstop. Ja, du leste riktig 22 ganger skrive ut målsetningen og de 22 umiddelbare responsene setningen skaper i deg. For meg tok dette mellom 30 minutter og en time, oftest nærmere en time. Du kan ikke ta pause, du må gjøre det uforstyrret. Så kommer siste nivå: du må gjøre det 11 dager på rad. Ingen pause. Ikke fri på hverken fredag, lørdag eller søndags kveld, ingen skulking fordi du er sliten, trøtt eller har noe annet du bare må gjøre. Da får du heller ofre nattesøvnen.

Som du skjønner er det en ganske arbeidskrevende metode. Så skulle man da kanskje tro at man burde være litt smartere enn meg og faktisk velge en målsetning som var oppnålig. Det er ikke 10 000 ord fortettet handling pr arbeidsdag fem dager i uka.

Det som skjedde med meg var at jeg etterhvert som jeg innså min tåpelighet, begynte å vri og vrenge på uttrykket mitt. Hvert ord ble snudd på hodet, alle meninger og vinklinger ble utforsket gang på gang. Noen kvelder fikk jeg mindre ut av det. Ganske tidlig begynte jeg å skrive en kort oppsummering etter mine 22 refleksjoner for å trekke ut de mest verdifulle momentene. Så begynte jeg å ta tiden på meg selv. Jeg begynte å telle ordene. Det ble ganske mange ord på en time. For å underholde meg selv regnet jeg ut skrivehastigheten. Deretter begynte jeg halvveis bevisst å konkurrere med meg selv når jeg skrev mine små kveldslige refleksjoner.

På den ellevte og siste dagen, skrev jeg 2547 ord på 57 minutter; altså en hastighet på 44,68 ord pr minutt!!! WOAWWW! Jeg måtte telle på nytt. Det var riktig. På bakgrunn av tidligere målinger hadde jeg tippet at jeg kanskje ville klare en hastighet på 40.8 ord/min. Resultatet var helt rått. Og enda bedre. Med en slik hastighet ville jeg ha skrevet 10 000 ord på 3 timer 43 minuter og 49 sekunder, dvs på under en halv arbeidsdag! Det var kult. Det var megakult. Måtte det bare bli slik, tenkte jeg. Men så slo det meg. NEI. Ikke måtte det skje – DET ER JO SLIK!

Greit nok; det var ikke en snitthastighet over fem arbeidsdager uke ut og uke inn. Men øvelsen viste at jeg hadde hastigheten inne også med realistiske hvilepauser, -tøy og finger-bøy. Fortettet handling var det kanskje ikke, men har jeg først klart å trene inn hastigheten, kan kanskje også den biten kunne trenes inn? Uansett ga øvelsen meg utrolig mange morsommme ideer og vinklinger. Jeg fikk noen nye tanker om hvordan jeg kunne videreutvikle min lidenskap for skrivingen, og mest spennende av alt; jeg ble vitne til at et aldri så lite under inntraff bokstavlig talt mellom fingrene på meg.

Mest av alt, lærte det meg at alt er mulig om du bare gir det oppmerksomhet nok.

God nytt år, kjære lesere og lykke til med årets målsetninger!
Sett deg et hårete mål for 2013!

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂

Mine 22 sabotører

Har du opplevd å ikke nå målet ditt, selv om målet både var S.M.A.R.T. og viktig for deg? Da mener jeg ikke at du ble stoppet av ytre faktorer eller avhengigheter, men at du selv kom i veien. At du gjorde et eller annet som – til tross for at målet var viktig for deg, til tross for at du hadde kompetansen, til tross for at du var motivert – allikevel ødela for deg selv?

Jeg hadde en slik opplevelse tidligere i høst. Jeg hadde nærmest walkover inn i et meget luksuriøst og prestisjefylt prosjekt. Jeg trengte pengene, jeg trengte referansen, dette var den gylne muligheten. Allikevel ødela jeg for meg selv. Etterpå var jeg så sint at jeg gråt. Hva i all verden var det som skjedde?

En klassisk problemstilling relatert personlig endringsledelse er slanking. Alle klarer å gå ned 5 eller 10 kilo. Utfordringen kommer etterpå. De fleste som har satt seg et vektreduksjonsmål har opplevd å nå det, for så, et år senere, å være tilbake der de startet, eller kanskje enda litt tyngre. Hva er det som skjer?

Målsetting er viktig. S.M.A.R.T er en metodikk for å øke sannsynligheten for at målet nås. Det spesifikke gjør det tydelig, det målbare sikrer progresjon og feedbackparametre som du kan sekunderes på. Ambisiøst og realistisk strekker og jorder målet i forhold til motivasjon. Vi kan slenge på en haug med parametere til; positivt, personlig, økologisk, motiverende, viktig for deg.

Særlig det siste er viktig. Viktig for deg. Deg. DU. Og her ligger både utfordringen og hemmeligheten. For hvem er DU som setter målet?

For noen uker siden satt jeg meg ned og gjorde en analyse av hvilke delpersonligheter jeg har. Jeg fant analytikeren, demokraten, den avskyelige og pleaseren, sammen med en hop andre – totalt 22 stykker. Hadde jeg holdt på lenger ville det sikkert dukket opp enda et par til. Dette er delpersonligheter som er dimensjoner ved min personlighet. Se på det som en 22-dimensjonal vektor som i sum blir til meg. Så kan vi stille spørsmålet igjen.

Hvem er JEG som setter dette målet? Hvilke delpersonligheter bestemmer at jeg ønsker å nå målet? For hvilke delpersonligheter er dette målet viktig?

I coachingutdanningen hos Erickson lærer vi at våre kjerneverdier er det som påvirker vår identitet mest. Disse indre verdiene opptrer hierarkisk og dynamisk med det som er viktigst for oss til en hver tid øverst i hierarkiet. Men hvorfor er hierarkiet dynamisk? Hvorfor endrer det seg etter som vi i løpet av dagen, ja noen ganger i løpet av sekunder, går fra den ene til den andre situasjonen?

Det er fordi vi til enhver tid preges av vår dominerende delpersonlighet. Hver delpersonlighet har et fast verdihierarki. Situasjonen vi er i lokker fram delpersonligheten med den tilsynelatende mest passende mestringsstrategien.

Når jeg er sliten og trøtt etter en lang uke med krevende oppgaver, tjas og mas, så er ikke vektmålet så viktig. Da blir det viktigere å vise litt omsorg for meg selv, kanskje i form at et ekstra stykke pizza, en sjokoladebit til, eller et glass vin… Hvor mye trenger vi for å trøste oss? Her kommer vår mentale tilstand inn i bildet. Den avgjør hvilke personligheter vi trekker på og hvor lenge de får lov til å spille ut sin rolle på scenen. Hvis trøsteren – med pizza, sjokolade og vin som mestringsstrategi – for lov til å holde på, vil det sannsynligvis gå på bekostning av noen andre mål, blant annet ønsket om å holde den vekta vi har kjempet så hardt for å nå. Et mål kan være så S.M.A.R.T. det bare vil, men dersom målet henger sammen med den vi er som person, så må vi underveis bli bevisst hvilke av våre delpersonligheter som kan komme til å sabotere, og lytte til dem. Først når våre indre sabotører er ivaretatt, kan vi få til vedvarende endring. Ignorerer vi våre sabotører, blir det trøbbel. Da kan du, som jeg gjorde, gå glipp av en gyllen mulighet.

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂