Lar du egoet ditt komme i veien for en god deal?

Noen er så opptatt av å se seg selv og at andre skal se dem at de går glipp av gode muligheter. Jeg har vært der selv. Og jeg har opplevd andre gjøre samme tabbe.

Det er fullt forståelig, samtidig like forunderlig hver gang. Hvorfor er vi så opptatt av å forsvare oss? Hvorfor tillater vi oss å være så sårbare?
Vi er jo den vi er. Hva andre sier, tenker eller tror, har vi liten kontroll på. Det er kun våre egne handlinger og reaksjoner vi kan styre. Og det er disse som forteller hvem vi er.  Egoet vårt, eller identiteten vår, bryter til stadighet inn i livene våre og minner oss om viktigheten av å være synlig. For det er viktig å være synlig. Den som ikke er synlig, har ingen markedsplass for sine kvaliteter eller synspunkter.

Av og til må vi forsvare oss. Av og til må vi synliggjøre våre grenser, særlig hvis noen utfordrer dem, eller ikke respekterer dem. Men et krast og hissig forsvarsverk gjør sjelden underverker. Blir vi for opptatte og storforlangende om at andre skal se oss, kan vi lett glemme å se andre. Jeg har sitert Stephen R. Cowey mange ganger, men han fortjener å bli gjentatt: ”Seek to understand others before you ask to be understood.” Sjelden eller aldri har det vært uttalt noe som er nærmere et relasjonskompetansens ”Sesam, Sesam, lukk deg opp”.
Aladdin hadde sin oljelampe som han gned på. Hvis du gnir litt på andres ego, kan de bli til svært så medgjørlige ånder. Men det er så uendelig lett å trå feil. Ofte skal det bare en misforståelse til. Et sårt ego er vanskelig å lege. Vi får i stedet konsentrere oss om vårt eget ego, og ta ansvar for at vi – når vi reagerer og går i forsvar – ikke forblir der inne i borgen vår, men søker ut, gjennom muren for å forstå og lære, med nysgjerrighet, hva andre har å by på av tanker og opplevelse.

God helg!

PS. Takk for at du deler! 🙂

Den lange marsjen

Jeg har noen spreke venner som går Marchialonga – det 7 mil lange årlige klassiske skiløpet  i Val de Fiemme i nord-Italia. Jeg tipper de er ganske lykkelig slitne når de kommer i mål. Kanskje er de ikke like lykkelige underveis.

Det eneste liknende jeg har vært med på var 3-mila til fots i militæret. Etter 6 kilometer hadde jeg gnagsår fordi jeg hadde tatt på meg for tjukke sokker. Halvveis hadde jeg så vondt og var så sliten at jeg ikke trodde jeg skulle klare å gå et skritt til. Jeg var ikke lykkelig. Et par timer senere da jeg var i mål med mine blødende føtter var jeg derimot meget glad.

En av grunnpilarene i teorien om de 3 grunnleggende behov (se tidligere bloggartikler Frykten er mitt våpen, Gleden er på min side og Optimal lykkefølelse på jobb?) er at trygghet = glede. Jeg tror at vi mennesker har glede som et naturlig utgangspunkt. Er ikke det fantastisk?!! Det som frarøver oss gleden er bekymringer og redsler. Uten bekymringer og redsler er vi rett og slett frydefulle. Men det hender vi er slitne, kan du kanskje innvende, og det er et poeng, men handler ikke det om at man ikke har mer energi, at vi ikke orker mer og at det samtidig er en frykt for at vi fortsatt må orke?

Et lite barn som løftes opp smiler og ler. Det er ikke mye som skal til. Bare det å se en voksen lavere enn seg er frydefullt. Dette er ting å ta inn over seg når hverdagens tjas og mas gjør oss slitne og motløse. Kjenn litt på tryggheten her og nå. Ta tak i deg selv og løft deg opp til et nytt perspektiv. Vi som lever i dette landet er så heldige. Vi trenger ikke å la oss true. For mange ting velger du selv at la true deg, og hvorfor gjør vi nå egentlig det?

Kanskje blir det lettere å bære gnagsåret da, kanskje klarer vi å nyte den lange marsjen bedre om vi husker å takke oss selv for at vi faktisk har kommet dit vi er og klarer å glede oss over det uten hele tiden å måtte streve mot målet som alltid henger over horisonten.

Der regnbuen slutter er en krukke med gull, fortalte min far meg da jeg var liten. Jeg tenker på det hver gang jeg ser en regnbue. Jeg ser etter punktet der den går ned i skogen, i dalen nedenfor, i åssiden. Noen ganger er jeg ute og går; jeg går nærmere og nærmere regnbuen. Et par ganger har jeg vært så nære at jeg har trodd jeg skulle klare å ta på den. Men så er den borte. Den har flyttet seg lenger vekk, og jakten på gullkrukka fortsetter. 

Hemmeligheten ved livet er takknemmelighet og balanse. Balanse mellom anstrengelse og hvile, balanse mellom målrettethet og tilstedeværelse. Vi strekker oss, og så kryper vi litt sammen, vel vitende om at det må være akkurat slik. Hjertet forteller oss det. Hvert eneste slag. Kompresjon og ekspansjon – slik er livets pulserende muskel. 

VI må huske å nyte og glede oss. Og vi må ikke glemme å holde fokus mot regnbuens ende. Men skatten er det vakre synet underveis. 

God helg.
regnbue
Takk for at du deler.

Godt nytt år!

Det er årets siste mandag, og for alle som kjenner “Før det er helg….” så vet de at det er et sitat til motivasjon som da vanligvis publiseres. Men slike “siste”-dager er skapt til ettertanke og til takknemlig. Derfor vil jeg benytte anledningen til å takke alle lesere av “Før det er helg….” for besøkene i året som har gått, for alle kommentarer og bidrag og alle “Likes” og ikke minst delinger.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle mine kunder for et godt samarbeid i året som har gått. Takk for den tillit dere har vist meg og fortsetter å vise meg.

I går fikk jeg en liten ledig time og satte meg ned for å tenke over hva jeg har fått til i 2013 og ikke minst hva jeg ønsker å få til i 2014. Slike oppsummeringer og drømmestunder er alltid spennende og motiverende. Jeg oppfordrer dere alle til å sette dere ned og skrive en kort status, og ikke minst skrive en liste over de mål du ønsker å oppnå i 2014, personlig og forretningsmessig. Derfor blir siste utfordring herifra i 2013, et dobbeltspørsmål som du kan ta med deg inn i nyttårshelgen og grunne på, og som kan gi deg motivasjon og drivkraft til å gi det nye året en flying start. Er du klar?

Her kommer det:
Hva er det viktigste du får til i 2014 og hva er det som gjør akkurat dette så viktig?

Godt nytt år!
2013-blir-til-2014
Takk for at du deler.

Hvordan pakke inn budskapet med julehandel

– “Så hva motiverer deg til denne oppgaven?
Neeeei…
Øynene går opp og til høyre. Han jobber intenst med å finne formuleringen og drar på det for å kjøpe seg tid. Det får han ikke.
– “Nei?!” utbryter jeg krast.
Han ser forvirret på meg.
– “Nei?” gjentar jeg, roligere denne gangen. “Du skal vel ikke begynne med Nei?”

Han er en kunde. Vi jobber med kommunikasjon. Vi jobber med tydlighet, med å få fram poenget. Poenget mitt er enkelt: kutt ut alle unødvendige ord. Tørr å bruke stillhet. Ikke fyll pausene med unødvendige “æ” “ø” og “å” eller fyllord som “liksom”, “egentlig” eller “altså”. For hva skjer med budskapet ditt når du fyller på med disse tomme lydene? messer jeg videre. Han tar poenget. Skjønner at dette er viktig.

Tydlighet er viktig for ledere. For ledere av alle slag, både med og uten tittel. Tydelighet i kommunikasjon gjør kommunikasjonsmottakeren tryggere. Det blir mindre å fokusere på. Hjernen vår må jobbe mindre med å filtrere bort og finne fram til essensen. Tenk på det som en kjele med julesaus som står og putrer og koker for å reduseres ned til riktige og rike smaksnivå; kokeplatas energi går med til å fordampe all den uttynnende væsken. Sånn er det med Prefrontal Cortex (fremre pannelapp) også. All unødvendig innpakning, enten den er lyder som “æ”, “ø” eller fyllfraser som “holdt jeg på å si”, er utvannende på språket. Ordene og lydene krever oppmerksomhet. Prefrontal Cortex må deretter foreta prioriteringen “Viktig”, “haster” eller “uvesentlig”. Dette krever energi. Energi som kunne vært brukt til viktigere beslutninger.

Tydelig kommunikasjon er energiøkonomisk. Budskapet (og dermed målet) trer tydeligere fram. Det blir enklere å fokusere og mer energi igjen til å overvinne hindringene på veien.
Samtalepartneren får tak i hva du egentlig vil si. Tydelighet fjerner usikkerhet og styrker motivasjon.

Temaet kan overføres til og tidsaktualiseres vår travle førjulstid.
I går vandret jeg rundt i butikkaoset på jakt etter gaver. Det gjelder å kjøpe de riktige tingene og for de rette beløpene. Jeg fant noe fint og bestemte meg for å kjøpe det. Dessverre kostet det ikke nok. Så måtte jeg finne noe mer. Kjøpepress og gavestress er høytidens “æ” og “å”. De fjerner fokuset fra det viktige, fra det som virkelig betyr noe. Mottakeren av min gave har alt han trenger. Han har mer enn nok og verdien av enda en ting er så marginal at det neppe vektlegges av andre enn meg selv. På den annen side, stjeler det energien min, og etter den ørkesløse vandringen i julebutikkene kom jeg utslitt hjem til barn og kone.

Mine foreldre har løst dette på en interessant måte. I år har de gjort det de har truet med i alle år; de har kuttet ut gavene. Selv vil de ikke ha gaver. De har overført en passelig sum til hver av sine barns kontoer og bedt oss o å ordne opp selv. Uforberedt og umoden som jeg var for denne tankegangen, resulterer det i at jeg kjøper gavene for dem istedet for å samle sammen til noe større og dyrere som vi kanskje kunne ønske oss mer eller trenge. For vi er alle sammen enige om at det ville vært bedre å få én litt fin ting som alle gikk sammen om, enn flere mindre ubetydeligheter.
Men den slags krever planlegging og koordinasjon i tillegg til den tidligere omtalte kommunikasjonen.  Det har slått meg at jeg burde gjøre det samme med mine søsken. Men hva ville resultatet bli? Vi skal jo helst gi det samme, og at vi fører samme pengebeløp att og fram mellom våre bankkonti er bare bankene tjent med. Det ville også fjerne den siste dråpe personlighet fra gavekjøret. Så spørsmålet er: Hvordan løser vi dette?

Nylig leste jeg om frilansjournalist Irina Lee som har vært shoppingfri i 2 år. Hun bruker pengene på opplevelser: konserter, frisør, teater istedet for “plastikkdrit”. Omtrent samtidig leste jeg at det i Stillehavet flyter en øy med søppel som er ufattelige 4 ganger så stort som Norge i areal. Det slår meg at det må finnes synergier med mitt eget spinkle prosjekt.

For jeg vil gjerne få fram julens budskap framfor maset og ståket etter “plastikkdrit”. Religiøs eller ikke; julen handler om kjærlighet, glede og samvær. Kan jeg i tillegg slippe å gå i butikker, synes gevinsten enorm. Men ikke misforstå; gaver hører julen til, og jeg vil gjerne gi bort noe. Derfor presenterer jeg allerede nå årets første julenøtt: Hvordan får vi det til? (svar gjerne i kommentarfeltet nedenfor)

Det slår meg at svaret handler om planlegging, koordinering og kommunikasjon. Prosjektledelse med andre ord. Men prosjektledelse er dyrt og tidkrevende, så her er det bare å håpe på systemutviklerne. Jeg vet hva slags App jeg ønsker meg til jul…

God shoppinghelg!
hell kjøpesenter
Takk for at du deler!

Når du ikke har noe å fare med…

Så sitter jeg her igjen da, og kjenner på presset. Denne artikkelen burde allerede vært ute for to og en halv time siden! Jeg er på etterskudd, jeg er halehenget i julerushet. Luka til tetgruppa synes stadig større. Cortisolen presser på oppover i tinningen, koffeinen prikker i blodårene som en symaskinfabrikk under høytiden av den industrielle revolusjon, jeg føler meg punktert.

For det er ikke bare å sette seg ned å skrive noe. Jeg vil jo gjerne skrive noe bra også!
Noe som er smart, noe klokt, noe som teller! Noe som dere lesere kan nikke anerkjennende til og ta inn over dere og berike deres juleforberedelser med. Men hva har jeg å fare med? Hva smart kan jeg klare å koke i hop på 1-2-3?

Det er mange som føler det slik. Tvilen sniker seg inn. Prestasjonspresset er i ferd med å gå forbi julestresset i samfunnet vårt. For alle vil bli sett. Må bli sett. Må bli sett for noe bra. Må få til noe. Og det evig tilbakevendende spørsmålet er: Hva har jeg å fare med?

I det siste har jeg kjørt en del kurs i karriereveiledning. Folk som har fått julegaven tidlig kommer til meg for å finne ut hva de skal gjøre i 2014 når jobben ikke lenger står der for dem. De kan ha valgt det selv eller fått gaven i fanget. Felles for mange er spørsmålet: Hva har jeg å fare med?

Det mest åpenbare svaret og det svaret vi liker best å høre, er: DEG SELV.
Og det er egentlig også det eneste farbare svaret. For vi kan da ikke være noen annen enn den vi er, kan vi vel? Selv om vi kjenner det innbildte presset av forventnigner fra stillingsannonser, arbeidsgivere, venner og kjære skape skummtopper på magesyra, kan vi ikke være annerledes enn den vi er. Og det er nok. Det er nok å være seg selv. Å anerkjenne seg selv for den man er, helt, holdent og fullt ut er viktig. Det er viktigere enn du tror. Dette er ikke flåseri. For om du ikke anerkjenner deg selv? Hvilke krav bidrar du ikke med å laste over dine relasjoner, på arbeidsgiver og samfunnet i helhet? Søker du anerkjennelse fra andre, er du sårbar. Gjør du det bra, vil du få anerkjennelse, men når du går på trynet, gjør det så vondt at du nesten ikke klarer å stå på beina. Jeg har vært der. Jeg vet det.

Det merkelige er at det største presset og de strengeste kravene, legger vi på oss selv. Fra vi er ørsmå babyer lærer vi at maten og tryggheten kommer fra mor (og far). Vi er ikke i stand til å ta vare på oss selv. Som foreldre burde dette være et varselskudd. Det beste du kan lære barna dine er å ta vare på seg selv. Og den beste måten du kan ta vare på deg selv er gjennom å utvikle din indre trygghet. Gjennom et godt og stabilt selvbilde vil du nettopp klare det du ofte trygler andre om; nettopp å gi deg selv anerkjennelse for den du er. Akkurat slik som du er og slik som du er verdensmester på å være.

Nå skal ikke det bli en hvilepute for ikke å jobbe mot nye mål, å oppnå nye prestasjoner. Men la ikke laget etter resultater bli til Press-stasjoner. La ikke resultatene bli til PRESSULTATER. Du yter best når du er trygg. Det er bare da du kan lære, og – ergo – utvikle deg. Gi deg selv og omgivelsene litt slack! Stopp opp, se på stjernene, ta en pust i bakken, før du strever videre. Husk å leve! Selv med alt du har å gjøre og alt som allerede skulle vært gjort for to og en halv time siden.

God helg!
slit
Takk for at du deler!

Hvilken innstilling har du?

Odd Arne Støstad MarsteinstredetDagens bloggartikkel er skrevet av gjesteblogger Odd Arne Støstad Marsteinstredet.

Odd Arne er utdannet ved Hærens krigsskole (KS), har ledelsesutdanning fra UiT og er sertifisert coach fra Right Management. Han har 12 års erfaring fra forsvaret, 9 år fra legemiddelbransjen, har jobbet innen øyekirurgi og vært daglig leder av en dyreklinikk. Odd Arne er over middels sportsinteressert, er upublisert forfatter med 4 manus på samvittigheten. Han er gift og har 2 barn.

Det er innstillingen det kommer an på!

Gjennom alle kollegaer jeg har jobbet med, utøvere jeg har trent, personer jeg har coachet ender jeg ofte tilbake til at en av de største nøklene til å oppnå det man ønsker er innstillingen. Det er innstillingen det kommer an på ynder jeg å si. Hvor lett er egentlig dette? Hvor lett er det egentlig å ha den riktige innstillingen, og hva er egentlig den rette innstillingen?

For å oppnå det man ønsker, det være seg et idrettslig resultat, salgsmål på jobb, slutte å røyke, ja faktisk uansett hva du har satt deg som mål er det til syvende og sist innstillingen det kommer an på. Jeg har selv startet toppmotivert på lengre utdanning og trodd at motivasjon er noe som varer når man først har fått den. Men motivasjon er som god fysisk form, ferskvare. Motivasjon for aktiviteter som fører frem til målet du har satt deg er noe som kontinuerlig må foredles og jobbes med.

Hvordan jobber man med motivasjon?
For meg handler det om innstilling. Innstilling som utgangspunkt, og innstilling underveis og innstilling som valg. Valgene avgjøres av ditt mindset. Mindset. Og igjen, hva er dette?
Jeg har ofte lett for å snakke om innstilling og mindset som nøkler til suksess. Ikke bare suksess på jobb, men ikke minst og kanskje det aller viktigste, innstillingen din til livet, til familien, venner, situasjoner som oppstår, planer og historikk.

Innstilling og mindset kan virkelig gjøre noe med livet ditt. Har du tapt på forhånd, så gjør du som regel det. Taper, altså. Sier du til deg selv at dette klarer jeg ikke, så gjør du som regel ikke det. Pippi Langstrømpes innstilling er det motsatte «Dette har jeg ikke gjort før, så det er jeg sikkert god til». En naiv inngang, og fallhøyden er forholdsvis stor, men det er noe med innstillingen som bare er fullstendig herlig. Jeg har trent mange jenter i håndball og dessverre er det slik at mange av dem sier at dette er vanskelig og at «jeg er så dårlig i dette». Da stiller jeg alltid kontrollspørsmålet «Hvem er det som forteller deg at du er dårlig?» Svaret er i hundre prosent av tilfellene «Jeg selv». Igjen, innstilling er noe jeg selv og du kan gjøre noe med hver dag. Og da er jeg tilbake til mindset igjen. Hvordan er ditt mindset? Hvordan tenker du? Hva tenker du på? Hva bruker du tiden i hjernen din til?

Mange har sikkert opplevd sjefer som snakker om mindset og innstilling. Spesielt etter engasjerte foredrag så er alle enige om at mindset og innstilling er viktig. Sjefer har også sagt at det er viktig å ha mennesker med riktig mindset, og at andre må endre mindset. Når var det sist at du endret mindset? Når merket du sist at gruppens mindset var endret?Altså, ikke rett etter et foredrag, men sånn over tid. Slik at prioriteringer, valg og innstilling faktisk var påvirket av mindset? Sjefen som holdt foredraget trodde sikkert at de ansatte virkelig tok alt inn over seg, men allerede i neste pause kunne man fastslå at det meste var ved det gamle. Samme problemene som ble angrepet på samme måte som før. De samme menneskene var idioter, fortsatt «oss mot dem» holdning og stort sett så er det alle andre som ikke forstår, som ikke kan, som ødelegger for vår suksess.

Mindset. Innstilling. Endring av mindset – endring av innstilling – endring av prioteringer og valg – endring av fokus. Hva er det egentlig som betyr noe? Hva bruker du tiden din på, privat og på jobb? Det er det opp til den enkelte å avgjøre, da finner du også ut hva som er riktig mindset og innstilling i ditt hode!

Hvordan vil du leve ditt liv?
Det er innstillingen det kommer an på.

God helg!
minset2

Takk for at du deler!

Rødt kort til psykologene

Visste du at det er vitenskapelig bevist at tro virker?

Ted Kaptchuk, professor ved Harvard i USA dokumenterte i sitt forskningsprosjekt* den såkalte Placebo-effektens virkning. Han ga pasientene placebopiller og informerte dem om at pillene var virkningsløse. Samtidig ble pasientene fortalt at forskning har vist at det å få slike piller kan stimulere kroppens selvlegende egenskaper. Hva skjedde? Jo, pasientene opplevde likevel mer bedring enn dem som ikke fikk behandling.

M.a.o. det er bevist: Tro virker.

Så når psykologer deler ut grønne, gule og røde kort som bedømmelse av personlige forhold i beste sendetid på tv, trengs det at noen blåser i fløyta.

Et av de mest omtalte og mest populære tv-prgrammene i disse dager, er “Bør de gifte seg?” som går på NrK1 i beste sendetid onsdager. Med bakgrunn i en valgt personlighetstest vurderer psykologene parpersonenes evne og likheter i kommunikasjon- og atferdsstil, og påpeker parenes styrker og mulige “problemområder”. Så langt vel og bra. Men når det hele avsluttes i beste “Vil du bli millionær”-stil med at psykologene deler ut grønne, gule og røde kort, mener jeg det går for langt. Første par ut fikk gult kort i hovedkonklusjon. På bakgrunn av det valgte de å gå fra hverandre. Før NRK med psykologene Frøydis Lilledalen og Andreas Løes Narum kom på banen, trillet paret ball i beste (?) uvitende velgåenhet. De hadde sågar planlagt å kjøpe hus sammen.

Bevisstgjøring er vel og bra, og det er godt mulig at dette resultatet på sikt ville være til det beste for paret. Men i denne situasjonen opplever jeg at psykologene misbruker sin kompetanse og fagautoritet.

Ibsen har sagt det så treffende i Villanden: “Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme.”
Gjennom sine bedømmelser påvirker psykologene i programmet parpersonenes tro på forholdet. Jamfør Placeboens dokumenterte kraft, beveger de seg fra å være observatører, til å gå inn og tukle med resultatet.

Den valgte personlighetstesten, The Big Five,  fremstilles som ”den man snakker om i psykologien”. Hvis ikke dette er produktplassering, så lukter det i hvert fall offside. Meg bekjent eksisterer det en mengde forskjellige profesjonelt utviklede tester hvorav flere er anvendt både i psykologi, prosess- og karriereveiledning. At The Big Five nærmest presenteres som en psykologiske fasit finner jeg betenkelig.

Jeg reagerer også på at de velger å beskrive personlighetstestens empatidimensjon med hvorvidt en person oppleves som “Varm”. Ordet ”Kald”, som nødvendigvis må være i den ene enden av skalaen, og hvem ønsker vel å karakteriseres som kald? “Kald” gir klare negative assosiasjoner. Underforstått tenker vi at vedkommende er svak på sosial intelligens, og er EQ-en lav nok får vi klare psykopatiske assosiasjoner. Dette er stemplende og følger ikke de etiske krav jeg som coach er vant til og pålagt å følge.

For egenskaper har ingen valør. Et begrep kan være forurenset eller ”opphypet”, men i seg selv er egenskapene uten verdi. Det er først når de plasseres i en kontekst at det gir verdi; for eksempel er egenskapen ”kreativ” opphypet med en kraftig positiv klang. Men er konteksten bokføring, blir anvendelsen av denne egenskapen kun positiv dersom det er ulovlig virksomhet vi snakker om.
Det blir problematisk å spille på ord hvis motsats gir så klare negative assosiasjoner når man skal karakterisere en person fra et profesjonelt standpunkt. TV-programmet gir meg  forøvrig et inntrykk av at testen viser hvordan testpersonen ER. Noe de fleste vet når de får tenkt seg om, er at man skal være forsiktig med å karakterisere noen som at de ER slik eller sånn. Det blir det trøbbel av. For den vi framstår som i en gitt situasjon, er formet av våre evner og våre valg i forhold til det situasjonen krever. At empati, evne til å vise omsorg og sosiale antenner handler om en form for emosjonell intelligens, er åpenbart. Men å måle denne for å sammenlikne personer på denne måten mener jeg er betenkelig.
Nok et overtramp etter min mening. Og, som alle som er interessert i fotball vet, 2 gule kort gir automatisk utvisning.

Som ICF**-sertifisert coach er jeg underlagt visse etiske retningslinjer som skal ivareta både coach-profesjonen, men i særdeleshet kundene. Hvilke etiske retningslinjer psykologer er underlagt, er jeg usikker på, men det er min klare oppfatning av dette programmet går over streken. Det er profesjon/autoritetsovertramp og burde således ikke vært vist i den formen det til nå har hatt. At det er ”god tv”, hjelper ikke, selv om det er lett å forstå at også psykologer kan la seg rive med av et ”kult” konsept.

Om ikke annet, så beviser dette at bevisstgjøring er like viktig profesjonelt som privat.

God helg!

redcard2
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

* Kilde: “Placebos without Deception” (Kaptchuk 2010)
**International Coach Federation http://www.icfnorge.no

PS. Alle synspunkter i denne artikkel representerer artikkelforfatterens egen opplevelse av programmet. De deles for å sette fokus på elementer som fortjener diskusjon og bevisstgjøring.

Du er hva du tror!

Hva tror du?

Tror du på Krig og Fred og Sånt, Gud og Jesus eller Vitenskapen?
Hva tror du om deg selv? Hva tror du om ledelse? Hva tror du at andre tror om deg?

Dine tro-er definerer deg. Tro som element er høyt, høyt oppe i det hierarkiske systemet som gir oss vår oppfatning av identitet. Faktisk er det bare et element over, og det er våre kjerneverdier – det vi er villig til å kjempe og dø for. Nåvisst, mange er villige til å kjempe og dø for sin tro også. Det er kanskje en av grunnene til at mange har fått religionene opp i halsen. Misjonering utført gjennom pistoldelegering vekker sjelden sympati. Faktisk har det gått så langt at for mange er religionsbegrepet så forurenset at det kun vekker avsky. De det gjelder velger ofte å tro på vitenskapen istedet og klamrer seg til det rasjonelle og beviselige som sin Gud. Det fine med tro er at rasjonelle argumenter ikke biter på den. Du kan være verdens beste retoriker, men har noen først bestemt seg for å tro på noe, så nytter det ikke med logiske argumenter.

Det interessante er at selv de som definerer seg som religionsmotstandere lar seg styre av verdier. Og verdiene får vi inn gjennom oppveksten, gjennom kulturen vår. Og lik det eller ikke, i Norge er to skikkelser som gjelder når vi snakker om etiske verdier. Det er Jesus. Også er det Thorbjørn Egner. Livsfilosofiene som presenteres i Det Nye Testamentet,  i Klatremus og i Folk og Røvere gjennomsyrer den norske folkesjela og definerer sannsynligvis identiteten til også ikke-religiøse.

Kardemummeloven, De Ti Bud og regler som at du skal vende det andre kinn til, er innprentet i oss.

En kveld jeg satt og studerte Gregory Batesons Logiske nivåer og hvordan vi kan påvirke vår identitet, slo en idé ned i meg. Vi mennesker føler oss ofte truet og handler deretter. Hvordan ville det være om vi ikke var truet, men trygge? Da ville vi oppleve mer glede og kunne (les tørre) lære mer! Neste spørsmål var uunngåellig. Hva om man kunne velge seg kjerneverdier som ikke lot seg true?

Finnes det i det hele tatt verdier som ikke lar seg true?
Ja. Jeg har funnet to. Ubetinget kjærlighet og ubetinget respekt.
En kunde fortalte meg en sterk historie en gang. Vedkommende slet med relasjonen til sine stebarn. Barna var i opposisjon og utfordrert forholdet gang på gang. Så en dag hadde det toppet seg og et av barna hadde ropt: “Vi elsker deg ikke!”
Min kunde hadde trukket pusten før hun gikk ned på kne. Hun så barna dypt inn i øyene og sa: “Det gjør ingenting. Jeg elsker dere allikevel.”
Dette lille eksempelet på ubetinget kjærlighet kunne like gjerne handlet pm respekt. Du kan velge å respektere selv de som ikke respekterer deg. Kjemper du imidlertid for dine egne “rettigheter” til enhver tid, blir det vanskelig, men ubetinget respekt som verdi er uangripelig. For meg er det dette innholdet i Det Nye Testamentet handler om. Elsk din neste som deg selv, Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og forøvrig kan du gjøre som du vil.
Topp disse enkle levereglene med ordtaket: Det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du tar det, så trenger man ikke så mange flere lover og regler.

Tror jeg da.

God helg.
tro
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Livet er en liten dings på haken

Livet er skjørt. Det kan virke så robust, så hverdagslig og stødig, ja kanskje enda til kjedsommelig før det tar en Brækhus og gir deg en uppercut så det singler i stjernetåka.
Jeg skal ikke dra den så langt i dag, for sant å si, så har jeg det bra. Jeg har nok å klage over til at jeg er fornøyd. Fotfinte. Tilbake til livet og de slag det gir.

En skikkelig uppercut etterlater deg med breisida opp ei stund. Du ligger og dupper i vannskorpa mens du hiver etter pusten. Faren er at du tar sats, hiver deg rundt og går under på ny, bare med motsatt rotasjon. Og det er dette jeg mener: livet er en liten dings. Tingenes tilsynelatende stillstand er overvelvende ustabil. En liten bevegelse for mye til høyre og vips… full rulle.

Ikke noe politisk i den kommentaren, men Newton har allerede oppsummert det jeg prøver å si for 326 år siden. Kraft = motkraft.
For har du først fått deg en på tygga, enten det er i barndommen eller siden, reagerer du med motkraft.
Poenget er at der Newton har sitt på det tørre, bikker vi andre under. Splætt, sier det, idet målet for vår utagering glir slepent til side og lar oss trå med full tyngde ut i den store herlige heslige sølepytten.
Two wrongs doesn´t make one right, sier engelskmennene. Det handler om det samme. I livet opplever vi diverse situasjoner. Vår naturlige programmering tilsier at vi skal reagere på disse situasjonene ut i fra vår bedømming av rettferdighet og balanse. Det siste er det som bringer systemet ut i ubalanse. Rettferdighet er bare et internt regnestykke. Det er egentlig bare tullprat. Alle som driver med økonomi enten det er for eget personlig regnskap eller av andre årsaker, bidrar kun til å rapportere om tilstand. Poenget er at disse balansene stort sett bare er egnet til en ting, nemlig å skape ubalanse. Newtons berømte motkraft er uunngåelig. Med mindre du er den bevisst da.

Noe du opplevde da du var barn som du ikke vil dine barn skal oppleve? Pass på så du ikke gjør dem en bjørnetjeneste. Skinnet du tror du skal innkassere dine gyldendaler på, kan vise seg møllspist når det kommer på markedet. Den lille dingsen i hagen må voktes som en snurrebass. Jevne små snurr gir lavt tyngdepunkt og god stabilitet. Ingen grunn til å være tjukk i huet.

God helg!
upperten
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Kjenner du dine behov?

Hvilke behov har du egentlig?

Kaffe, litt søvn, fred og ro i blant… kanskje litt mat, et glass vin, eller ei pølse på veien hjem?

Spørsmålet får svar ettersom når det stilles. Behov er en øyeblikksgreie, for det handler om manko. Når vi lever i overflod så har vi ingen sterke behov. For meg kom dette til uttrykk da jeg nylig ble spurt om hva jeg ønsket meg til bursdagen min.
Jeg har nok vært litt sløv i det siste, for vansligvis pleier jeg å ha en oppdatert liste med bøker, klær og passende duppedingser som jeg kan distribuere til kjente og nære. Nå ble jeg svar skyldig. Det vil si, jeg svarte jo. “Nææh, tja, jeg har jo alt jeg trenger.” sa jeg.

Det er jo selvfølgelig bare tøys, men ut ifra den gitte konteksten (les: gaver det egnet å gi for andre), var det riktig. Så fikk jeg også bare penger. Ikke for det, gaven var raus og jeg har naturligvis behov for penger. Men som giveren selv påpekte (og avdekket et nytt behov): “Det var kanskje ikke så spennende…” For spenning er et behov. En spennende gave kan være noe som oppleves nytt, som oppleves utviklende. For vi vil ha utvikling. Ikke endring, men utvikling (forstå det den som kan.) Vi vil ha sensorisk nytelse og vi vil ha trygghet. Penger handler definitivt om trygghet, men er også genialt i og med at de kan fremskaffe både nytelse og utvikling. Men fordi pengene i seg selv ikke handler om nytelse (med mindre du er onkel Skrue) er de dekoblet fra de indre behovene og oppleves derfor ikke som så motiverende i seg selv. Tanken på hva de kan gjøre for oss, kan imidlertid oppleves som meget motiverende. Det er den emosjonelle koblingen som gir denne motivasjonen. Den positive energien vi får ved å tenke på de dekkede behovene er det vi kjenner som motivasjon. Motivasjonen kommer altså fra våre behov. Enhver leder som ønsker å motivere sine medarbeidere bør skrive seg dette bak øret. Den emosjonelle koblingen finner bare sted når de kobles til individet og hva som er viktig for det (verdiene).
Modellen med tre grunnleggende behov gir en basistilnærming som kan være av stor nytte, men det kreves altså en avdekking av den enkeltes personlige behov for å skape den emosjonelle koblingen vi kaller motivasjon. Ingen snarveier altså. Det å ta seg tid til å se hverandre og forstå hverandres behov er grunnleggende dersom vi skal motivere andre. Så hva er det som så ofte stopper oss?
Svaret er lke latterlig enkelt som et er krevende. Det er våre egne behov. Våre egne behov står ofte i veien for oss selv. De kan hindre oss i å se andre og dermed fort ende opp med å boikotte oss selv på veien mot hva nå enn vårt mål er. Å forstå seg selv og hvilke behov som til enhver tid gjør seg gjeldende er selve gullet: Alt vi gjør er med en hensikt. Forstår du hensikten, kan du sette den inn i rette perspektiv og dermed sikre at dine handlinger responderer vel med den aktuelle kontekst. Ikke rakettforskning akkurat, men kanskje like vanskelige i praksis?

For å sitere Meryl Streeps sitat om suksess: “Start with starting”. Vi kommer ingen vei hvis vi ikke dedikerer oss til oppgaven. Så hvorfor ikke avslutte lesningen av denne bloggen med litt refleksjon: Hvilken hensikt lå bak din lesning av bloggen idag?
Var det avkobling? Nysgjerrighet? Eller en annen driver? Og hva er behovet bak driveren?

Når du har funnet svaret på det, gjenstår det bare å si:

God helg!
photo17
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Aldri gi opp drømmen

For tiden holder jeg på med en sertifisering i en personlighetstypetest. Menneskeheten deles uhildret opp i 4 katergorier, eller mennesketyper om du vil, alt ettersom hva du svarer på testens 298 spørsmål. For en systemiker som meg er dette helt vidunderlig. Det er herlig å kategorisere og arrangere mennesker etter typer og dimensjoner. Naturligvis er det ingen kategorier som er bedre enn andre. Vi er alle forskjellige, med forskjellige behov. Dvs, gitt at vi er forskjellige typer.

Tanken med sertifiseringen er at jeg skal kunne bruke testen til å gå mer i dybden når jeg coacher mine klienter på karrierevalg, utviklingsområder og selvbevissthet. For det er nå engang slik at vi har våre behov, og når de ikke dekkes, så opplever vi stress, eller spenninger. Vi gjør alt for å dekke våre behov. Teorien om de 3 grunnbehovene* sier at det er trygghet som må tilfredsstilles først. Opplever vi ikke trygghet, vil vi gjøre hva som helst for å skaffe oss det. Hvordan det påvirker atferden vår, avhenger av kultur, oppvekst, rasjonalitet og ikke minst tidligere suksesser/fiaskoer. Erfaringslæring er nemlig temmelig kraftige saker.
Det skal ikke mer en en markant opplevelse til for at vi tror vi har funnet sannheten. Hva vi tror farges av hva vi har erfart. Men er det nødvendigvis sant?
Svaret på det, er et høyt og rungende NEI.  For vi lurer oss selv. Samme mekanisme som gjør at jeg tiltrekkes av personlighets-systemene, slår inn. Det kalles priming. Har vi først oppfattet noe, så søker vi temmelig aktivt, om enn ubevisst, for å få det bekreftet. Hvis Arne sa noe dumt første gangen vi møttes, kan du banne på at han sier noe dumt andre gangen også. Sa Arne derimot noe lurt, så har vi snart anskaffet oss en håndfull “bevis” for at vi står ovenfor en smarting. Den som leter skal finne. Bare tilsett utholdenhet, så har du suksessoppskriften.

Denne teksten vandrer en del. For hva har personlighetstyper, priming og utholdenhet med hverandre å gjøre? Før jeg svarer på det, må jeg svare på et annet spørsmål. Hvorfor primer vi egentlig?

Det handler selvfølgelig om behov. Og selvfølgelig er det vårt grunnbehov for trygghet. Vi trenger å vite. Vi trenger å være trygge på hva slags fyr vi har framfor oss. Derfor putter vi Arne i bås etter 20 sekuner. “You´ll never have a second chance to make a first impression”. Etter 20 sekunder har de fleste bestemt seg for hva slags type Arne er. Eller verre: Hva slags type du er? Personlighetstypetesten kan bidra til å dokumentere noe annet, gitt at du noen gang kommer i posisjon til å få lov til å presentere deg slik. Førsteinntrykk er litt som et rykte: er det først blitt dårlig er det fryktelig vanskelig å gjøre noe med. For folk kommer til å lete. De kommer til å vente, og kikke og lete med lupe. Og de kommer til å finne. Utholdenhet er rene magien slik. Før eller senere kommer vi til å kunne si “Det var det jeg visste!” Sannheten kommer alltid fram. Eller aldri. Hvis den i det hele tatt finnes.

Vi lever alle i vår egen boble med våre egne særpreg og erfaringer. Å gå våre troer og holdninger litt nærmere i sømmene kan gi uanede resultater. Vi kan komme til å endre mening, eller lære noe nytt. Så kan vi kanskje anvende utholdenheten vår til noe annet. For eksempel å forfølge en drøm. For uavhengig hva slags mennesketype du er har du ønsker og drømmer. Og holder du fast ved dem, vil du før eller siden lykkes. Men du trenger å sjekke troene dine. Kanskje har dine priminger satt deg på helt feil kurs slik at du har endt opp på feil hylle i livet. Ikke alle er så heldige å få ta en personlighetstypetest som kan korrigere kursen. Derfor gjelder det å stille spørsmål der spørsmål kan stilles. Og det er nesten overalt.

God helg!
cliffhanger
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

*(c) A-Changing Company

Når barne-tv ikke lenger virker…

Aside

– Nå må dere se på barne-tv!
Formaningen fra far er alt annet enn utydelig. Like lite utydelig er tilbakemeldingen:
– Jeg har vokst fra barne-tv!
Utsagnets opphav er min fem år gamle datter. En far som nærmer seg middagshøyden kan bare rive seg i de grå hårtustene og mumle ”Ungdommen nå til dags…

For sånn har det altså blitt hos oss. Ungene vil ikke lenger se barne-tv. Så har vi ikke det å lokke/true med lenger heller. For jeg innrømmer det så gjerne. Det hender jeg innenfor husets fire vegger tyr til fryktbasert lederskap når tidsklemma tar kvelertak og terrenget ikke stemmer med målbildet. Formaningen denne artikkelen begynte med, kunne like gjerne vært byttet ut med: Nå må dere spise maten deres eller så får dere ikke se barne-tv!

Det hender disse tingene diskuteres etter at ungene er i seng. I teorien har min kone og jeg ganske god kunnskap og forståelse, synes vi. Men når kulene går varmt er det fortsatt praksis som gjelder. Oppførsel må få en konsekvens, er undertegnedes mantra, vel vitende om at det er positiv oppførsel som skal gis fokus, mens den negative i det lengste skal ignoreres. Det er teorien. Når klokka er ti over leggetid og ungene planter nevene i Corn Flakes-en, er imidlertid teorien like lite verdifull som barne-tv har blitt når det gjelder lokkemat. Det er greit med slinger i valsen når takten er romslig. Dessverre er det oftest det motsatte som er tilfellet i vår informasjonshverdag, og da blir det lett teknisk feil.

Kravene i dagens samfunn er skyhøyt over kravene fra den gang jeg selv vokste opp. Den gang holdt det å følge moten. Grein du deg til Busnel-genser og Docksides så var du inne i varmen de neste 6 månedene. Men selv om kravene er hardere i dag, handler det om det samme; nemlig å høre til, å være ønsket. Det handler om status og anerkjennelse. Gjennom sosiale medier, blogger etc, kan man fort få følelsen av at man må være perfekt. Og selv om den reflekterte perfeksjonist vet at ting bare er perfekt når det kan bli bedre, er dette neppe et sunt krav på være unge. På det punktet er vi i hvert fall ganske gode rollemodeller: for her feiles det i bøtter og spann. Ikke er vi redde for å fortelle ungene at vi gjør feil heller.

Så drit da i om det av og til vanker trusler mot lørdagsgodtets eksistens en sen torsdagskveld når mais-melkesølet står som ei fonténe over middagsbukta. For det som er viktig er at ungene blir sett. Anerkjennelse og respekt bygger selvfølelse. Også for store unger som har passert 40 og vel så det. Min teori er at ingen har vondt av litt straff om man har gjort noe galt. Men alle har vondt av å ikke bli sett. Kanskje med unntak av barne-tv…

God helg!
tekniskfeil
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Tror du fortsatt ondskapen finnes?

I innlegget “Når ondskapen opphører” varslet jeg at noen kom til å bli provosert. Det viste seg å slå til. Og hold deg fast, for her kommer fortsettelsen…

Er du en av de som velger å tro at ondskapen eksisterer?
Da er det på tide å ta inn over deg at du er en av de som daglig bidrar til verdens smerte. Bare fordi du er deg og ikke en av alle sammen, påfører du daglig – bevisst eller ikke – andre som kommer i din vei smerte. Liker du tanken? Da bør du ta en tur til psykologen. Hvis du derimot (forhåpentligvis) opplever ideen som plagsom, så har jeg gode nyheter:
Du kan gjøre noe med det!

Ved å utvikle din bevissthet vil du gradvis bli mer klar over hvordan du virker på dine omgivelser. Belønningen for strevet er at du får ekte valgfrihet! Nå er ikke denne artikkelen et innlegg i debatten om fri vilje, men det er åpenbart at det du ikke er deg bevisst, kan du ikke velge bort.

Går du rundt og tror du bare er god og snill?
Ikke vær naiv! I et univers fullt av klinkekuler er to kuler før eller senere nødt til å støte sammen – særlig når plassen er begrenset og det er 7 milliarder som triller rundt og kjemper om glans og oppmerksomhet.

Menneskesyn er et valg. Å velge et positivt menneskesyn slik det er beskrevet i “Når ondskapen opphører” handler ikke om å godta smerte påført deg selv (eller andre). Det handler om å gi seg selv større kraft.

Fordi du hever deg over raseriet, fordi du gir deg selv den styrken som ligger i å tenke rasjonelt, kan du tilnærme deg de hendelser som normalt påfører smerte, irritasjon, tristhet, raseri med nysgjerrighet, åpenhet og respekt.
Du kan velge å observere handlingene uten å forsvare deg. Forsvaret kan være en bevisst strategi senere, men lar du roboten i deg styre, står du maktesløs i beslutningsøyeblikket. Den amerikanske forfatteren Stephen Covey sier at det handler om å skape seg et handlingsrom mellom Input og din respons på input. Å telle til 10 altså.

Følelsene er et verktøy for å ivareta oss. Vi har dem fordi vi iblant har behov for å reagere raskere enn “skildpaddeskallen”, den logiske enheten, eller “System B”, som psykolog og Nobelprisvinner i økonomi, Daniel Lahnemann, kaller det. Men følelsene kan gjøre oss bjørnetjenester. Har du først havnet i det negative, suger det energi – energi som ellers kunne være brukt til å sette deg selv i en bedre posisjon for å håndtere det som har skjedd.

Er vi redde, sinte eller triste, er våre verdier på en eller annen måte truet (jfr. SCARF(E)).
For å forsvare oss, bruker vi energi som vi ellers kunne brukt til framdrift eller til å finne gode løsnigner. Da sier det seg selv at den som sitter fast i negative følelser ikke har tilgang på sine ypperste ressurser. I filmen illustreres dette ved at skurken etter hvert gjør feil som fører til at det gode vinner.

På mange måter handler et positivt menneskesyn om tilgivelse. Men det handler vel så mye om empowerment. Du gir deg kraft og styrke til å handle rasjonelt, slik at du slipper de overskyggende følelsene som automatisk starter dine forhåndsprogrammerte programmer. For vi er alle som designet av software-ingeniøren Arve T. Ogoppvokst.

Vi lever alle i vår egen boble. Saken er at vi blåser opp bobla selv. Blir den for stor får vi hele greia i fleisen. Akkurat som med tyggegummi.

Å velge et positivt menneskesyn handler om debugging, avlusning av feilkoding og å sprekke bobler. Du gjør deg selv bedre rustet til å velge optimale løsninger på ikke-ønskede situasjoner.

Det handler ikke om å akseptere, men å respektere. Urett begås, både av deg og meg.
Du kan velge å tro at det gjøres av en grunn. Du kan velge å tro at når urett begås, så er det alltid er med en positiv hensikt for gjerningsmannen. Å mangle empati er synd, men å mangle en åndsgave er ikke et bevisst valg, det er en defekt. Empati er en intelligens, en meget avgjørende sådann. De som ikke har tilstrekkelig med empati, står svakere i livet. De stiller på andre rekke i livets tevling om ressurser og oppmerksomhet. De er mer utrygge og svakere enn den som besitter empatiens gaver.

Å være dine egne handlinger og følelser bevisst handler også om intelligens. Å være dum er ingen unnskyldning. Å sitte fast i et raseri eller redsel er heller ingen unnskyldning. Du må ta ansvar for deg selv og dine handlinger 100%.

Vi kan oppnå vesentlig mye mer gjennom og sammen med andre enn alene. Å styrke sine evner i relasjonskompetanse er med andre ord en styrking av deg selv. Så var det dette med troen da? Finnes fortsatt ondskapen?

God helg!
sprekk ballongen

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.