Når tiden ikke strekker til

Vi jordboere har for lengst trådt inn i informasjonsalderen. Tidligere har vi vært jegere, bønder og industriarbeidere. Nå skiftes store volumer av arbeidsstyrken fra å jobbe innen industri og produksjon til å jobbe med informasjon. Ganske naturlig øker da informasjonsmengden i verden formidabelt. Jeg har hørt tallene. De er ikke til å tro. Dessverre har jeg ingen kilder for hånden, og jeg har definitivt ikke tid til å finne dem, men litt rundlig formulert kan vi si at vi de neste 10 årene kommer til å skape mer informasjon enn det som har vært skapt hittil i jordens levetid. Det er rett og slett ufattelig.

Det rare med informasjon, er at den er som en unge. Den skriker etter oppmerksomhet. Og jo mer informasjon, dessto mer å vie oppmerksomheten på. Dagens gjennomsnittmenneske har et langt høyere antall fokus enn bare for noen få år tilbake. Vi skal gjøre alt. I løpet av helgen skal vi helst gå en skitur, gjøre noe spennende, lære noe nytt, vi skal slappe av, lese en bok, løse fredagssudokuen, surfe litt på internett, bære ved/vaske gølvet, tilbringe tid med venner og familie, samt se en god film og kose oss med litt god mat. Sleng på toppen litt meditasjon og ett par hobbier, så kan man bli så sliten bare ved tanken på helg at man gleder seg til jobbmandagen igjen. Men nei, la deg ikke lure. For det er ikke noe bedre på jobb. Det ene møtet tar det andre, I kontorlandskapene (som er så moderne og velfungerende) så er det stadig skift i oppmerksomheten. Det er nye prosedyrer, nye regler, nye mennesker, nye samtaletemaer, nye prosjekter, nye problemstillinger, nye teknologiske vidundere i form av software, hardware, det er knowhow og showdown som skal gjøre arbeidshverdagen raskere, enklere og mer effektiv. Ikke rart vi allerede til lunsj mandag lengter etter helga (for korttidhukommelsen har ikke utviklet seg).

Dette blir vi syke av. Det uendelig krav om oppmerksomhet fra ting og tang og aktiviteter, gjør at vi i mindre og mindre grad får tid til å konsentrere oss om én ting av gangen. Det til tross for at all forskning tilsier at å fokusere på én og én oppgave er den overlegent raskeste veien fram til målet, den overlegent mest effektive måte å arbeidet på og dessuten den måten vi opplever størst lykke på (jfr. Flow). På skolene snakker man om multitasking og at ungdommens hjerne utvikler seg på en ny måte, nettopp på grunn av at det er så vanlig å multitaske. Kall meg gjerne gammeldags, men jeg har ingen tro på at vår menneskelige hjerne lar seg omprogrammere til å fungere bedre med multitasking enn singeltasking. Multitasking er mulig når det gjelder å ta imot inntrykk. Vi kan lytte, se, lukte og føle samtidig. Allikvel gir det å nyte et stykke musikk med øynene igjen større glede enn om du hører på radioen mens du pusser tennene (og smaker på den friske økologiske stimorol-tannkremen med antikaries og antiplakk og biologisk nano-fiberteknologi som kommer til overalt), kjører bil og snakker i mobilen på samme tid. Det er da elementært. Fordi hvert informasjonselement krever oppmerksomhet. Det er kanskje banal retorikk, men formidler du et budskap på 5 ord, så får hvert ord i snitt 20% av oppmerksomheten. Bruker du 10 ord, får hvert ord 10%. Så hvilke(t) ord er det viktigste? Og hvor mye oppmerksomhet ønsker du at det ordet skal få?

Dette er kjernen i vår informasjonsalders største utfordring. Å finne fram til innholdet. Hva handler alle disse uendelige antallige artikler og podcasts og blogger og meldinger og rapporter og utredinger, som bare er et par tastetrykk unna, om?

(Deler av) IT-bransjen skjønte det for lenge siden. Søkemotorer var den tids svar på alt. Det er de forsåvidt fortsatt, bare at i mellomtiden har mennesket blitt et hakk hvassere. SEO er blitt et allmennfag (og hvis du ikke vet hva SEO står for er det jammen på tide å slå det opp!) Teknologiens svar på kraftig stemme er blitt like viktig for informasjonsalderen som gummi og smøreolje var for industrialderen. Poenget er bare at hverken søkemotorene eller SEO-teknologien er til hjelp for deg og meg som i hverdagen trenger den nødvendige informasjonen. Søkemotorene baserer seg på det de vet om deg fra før. Du får mer av det samme. Tilbake sitter hver og en av oss med en formidabel oppgave med å finne fram i kaoset. Vi må ta stilling til enorme mengder informasjon hver dag. I tillegg har vi alle tingene våre som vi helst skulle ha brukt litt siden vi nå engang har kjøpt dem. Er det rart vi blir stresset? Er det rart vi blir syke? Er det rart folk går på veggen, tilter på jobben og ender opp som langtidssykestatistikk med ME og utbrenthet og gud vet hva de kan pådra seg av ulomskheter i informasjonsalderens støyhelvete?

Puh.

Det er ikke tiden som ikke strekker til. Det er vi som strekker tiden for langt. Helga har 48 timer. Ikke bruk dem. La dem bare være. La tiden bruke deg. Hvem vet, kanskje kommer du opplagt og uthvilt på jobb på mandag.

God helg!
tiaflyr
Takk for at du deler.

Er du en drittsekk?

På side 2 i årets første avis fra Aftenposten sto en engasjert kommentar av journalist Johnny Gimmestad. Noen hadde satt igjen et flyttelass gamle møbler på parkeringen hans lille julaften, og han trigget på alle pluggene. Heldigvis resulterte det i noe så positivt som en fyrrig og moralsk pekefingerartikkel. Temaet er forsøpling. Han tar opp føtter på trikkeseter, snusklatter og hundeetterlatenskaper og peker på vårt felles ansvar for å holde omgivelsene ved like.

Jeg kjenner meg igjen i Gimmestads følelser, og jeg deler langt på vei hans meninger.
Samtidig reagerer jeg litt på det aggressive ordbruken. “Drittsekk” er på mange måter et genialt valgt uttrykk i artikkelen. Det får meg til å humre, men jeg kjenner også det pirrer litt. For hvem av oss er ikke drittsekker? Kan den som aldri har påført noen andre harme rekke opp en hånd?

Hvordan vi oppleves av andre er ikke alltid lett å hverken forstå eller forutsi, men vi kan ta våre forhåndregler. Å rydde opp etter seg er en åpenbar slik regel, men det er ikke forsøpling – i hvert fall ikke fysisk – som er temaet i denne bloggartikkelen: Det handler om empati.

Stephen Covey har en liten historie om dette i en av sine bøker. Han forteller om en gang han sto og ventet på t-banen i New York. På en krakk satt en mor og sløvet mens hennes unge sønn løp rabiat rundt og herpet på skilter, sparket i vegger etc. Stephen forteller at han ble meget irritert. Til slutt gikk han bort til kvinnen og spurte om hun ikke la merke til hvordan hennes sønn oppførte seg. Hun ser opp på ham og sier: “Jeg beklager, du skjønner, vi kommer fra sykehuset. Han har akkurat mistet faren sin.”

Hva årsaken til at flytteskrotet sto igjen på Gimmestads parkeringsplass, vet hverken han eller jeg. Men hvem er vi til å dømme?

Alle handlinger gjøres av en hensikt (selv om hensikten kan ha gått ut på dato for enkelte), og denne hensikten er – på en eller annen måte – positiv for den det gjelder. Ansvar for fellesskapet er viktig, men i dette ansvaret ligger også et ansvar for omsorg for hverandre.

Negativ kritikk og angrep er eksempler på mental forsøpling. Vi har et felles mål om å ha det bra. Alle må forstå at det ikke kan skje på andres bekostning. Framkomstmiddelet for å nå målet er kommunikasjon. Og for at kommunikasjonen skal fungere er det viktig å forstå kommunikasjonens bærende verdi, nemlig respekt.

God helg!
garbman

Takk for at du deler.

Årets 10-på-topp hos “Før det er helg….”

Det er romjul og kavalkadetid. Så også på “Før det er helg….”
Her følger derfor en liten oppsummering over året som har gått.
Totalt har jeg publisert 106 ganger i 2013, deriblant 2 videoblogger samt 51 nyskrevne artikler inkludert en gjesteartikkel. Målet for antall visninger ble nådd på høsten og er overskredet med hele 40 %.

Beste måned i besøkstall var februar. Artikkelen Innrømmelser fra farlig farvann bidro kraftig til det og er året desidert mest leste og best likte artikkel.
På plass nr 2 og 3 i antall likes følger hhv. På snørra i gørra igjen! og Du er hva du tror!.
Også godt mottatt ble artikkelen En statue i Hønefoss… selv om den ikke ble lest av så mange at den nådde opp på topp 10-listen.

Nedenfor følger den fullstendig lista over de mest leste innleggene i 2013:

1. Innrømmelser fra farlig farvann
2. Slik blir du din egen lykkes smed
3. Jeg – en humørsyk?
4. Du er hva du tror!
5. Hvilken innstilling har du?
(av gjesteskribent Odd Arne Støstad Marsteinstredet)
6.  Når ondskapen opphører
7.  Penger, lykke og sånt.
8. På snørra i gørra igjen!
9. Er du en tyv uten at du vet det?
10. Storebror ikke bare ser deg – han noterer!

Jeg benytter derfor anledningen til å takke alle mine lesere for et godt år og for alle bidrag, “likes” og delinger i 2013.
Jeg håper å se deg her igjen i 2014 og gleder meg til å lese dine kommentarer!

Fortsatt god romjul!

Bilde
Takk for at du deler!

Hvordan pakke inn budskapet med julehandel

– “Så hva motiverer deg til denne oppgaven?
Neeeei…
Øynene går opp og til høyre. Han jobber intenst med å finne formuleringen og drar på det for å kjøpe seg tid. Det får han ikke.
– “Nei?!” utbryter jeg krast.
Han ser forvirret på meg.
– “Nei?” gjentar jeg, roligere denne gangen. “Du skal vel ikke begynne med Nei?”

Han er en kunde. Vi jobber med kommunikasjon. Vi jobber med tydlighet, med å få fram poenget. Poenget mitt er enkelt: kutt ut alle unødvendige ord. Tørr å bruke stillhet. Ikke fyll pausene med unødvendige “æ” “ø” og “å” eller fyllord som “liksom”, “egentlig” eller “altså”. For hva skjer med budskapet ditt når du fyller på med disse tomme lydene? messer jeg videre. Han tar poenget. Skjønner at dette er viktig.

Tydlighet er viktig for ledere. For ledere av alle slag, både med og uten tittel. Tydelighet i kommunikasjon gjør kommunikasjonsmottakeren tryggere. Det blir mindre å fokusere på. Hjernen vår må jobbe mindre med å filtrere bort og finne fram til essensen. Tenk på det som en kjele med julesaus som står og putrer og koker for å reduseres ned til riktige og rike smaksnivå; kokeplatas energi går med til å fordampe all den uttynnende væsken. Sånn er det med Prefrontal Cortex (fremre pannelapp) også. All unødvendig innpakning, enten den er lyder som “æ”, “ø” eller fyllfraser som “holdt jeg på å si”, er utvannende på språket. Ordene og lydene krever oppmerksomhet. Prefrontal Cortex må deretter foreta prioriteringen “Viktig”, “haster” eller “uvesentlig”. Dette krever energi. Energi som kunne vært brukt til viktigere beslutninger.

Tydelig kommunikasjon er energiøkonomisk. Budskapet (og dermed målet) trer tydeligere fram. Det blir enklere å fokusere og mer energi igjen til å overvinne hindringene på veien.
Samtalepartneren får tak i hva du egentlig vil si. Tydelighet fjerner usikkerhet og styrker motivasjon.

Temaet kan overføres til og tidsaktualiseres vår travle førjulstid.
I går vandret jeg rundt i butikkaoset på jakt etter gaver. Det gjelder å kjøpe de riktige tingene og for de rette beløpene. Jeg fant noe fint og bestemte meg for å kjøpe det. Dessverre kostet det ikke nok. Så måtte jeg finne noe mer. Kjøpepress og gavestress er høytidens “æ” og “å”. De fjerner fokuset fra det viktige, fra det som virkelig betyr noe. Mottakeren av min gave har alt han trenger. Han har mer enn nok og verdien av enda en ting er så marginal at det neppe vektlegges av andre enn meg selv. På den annen side, stjeler det energien min, og etter den ørkesløse vandringen i julebutikkene kom jeg utslitt hjem til barn og kone.

Mine foreldre har løst dette på en interessant måte. I år har de gjort det de har truet med i alle år; de har kuttet ut gavene. Selv vil de ikke ha gaver. De har overført en passelig sum til hver av sine barns kontoer og bedt oss o å ordne opp selv. Uforberedt og umoden som jeg var for denne tankegangen, resulterer det i at jeg kjøper gavene for dem istedet for å samle sammen til noe større og dyrere som vi kanskje kunne ønske oss mer eller trenge. For vi er alle sammen enige om at det ville vært bedre å få én litt fin ting som alle gikk sammen om, enn flere mindre ubetydeligheter.
Men den slags krever planlegging og koordinasjon i tillegg til den tidligere omtalte kommunikasjonen.  Det har slått meg at jeg burde gjøre det samme med mine søsken. Men hva ville resultatet bli? Vi skal jo helst gi det samme, og at vi fører samme pengebeløp att og fram mellom våre bankkonti er bare bankene tjent med. Det ville også fjerne den siste dråpe personlighet fra gavekjøret. Så spørsmålet er: Hvordan løser vi dette?

Nylig leste jeg om frilansjournalist Irina Lee som har vært shoppingfri i 2 år. Hun bruker pengene på opplevelser: konserter, frisør, teater istedet for “plastikkdrit”. Omtrent samtidig leste jeg at det i Stillehavet flyter en øy med søppel som er ufattelige 4 ganger så stort som Norge i areal. Det slår meg at det må finnes synergier med mitt eget spinkle prosjekt.

For jeg vil gjerne få fram julens budskap framfor maset og ståket etter “plastikkdrit”. Religiøs eller ikke; julen handler om kjærlighet, glede og samvær. Kan jeg i tillegg slippe å gå i butikker, synes gevinsten enorm. Men ikke misforstå; gaver hører julen til, og jeg vil gjerne gi bort noe. Derfor presenterer jeg allerede nå årets første julenøtt: Hvordan får vi det til? (svar gjerne i kommentarfeltet nedenfor)

Det slår meg at svaret handler om planlegging, koordinering og kommunikasjon. Prosjektledelse med andre ord. Men prosjektledelse er dyrt og tidkrevende, så her er det bare å håpe på systemutviklerne. Jeg vet hva slags App jeg ønsker meg til jul…

God shoppinghelg!
hell kjøpesenter
Takk for at du deler!

Hvor er du på veg?

Visste du at bare 2-5% av studentene ved Harvard har et klart mål for hva de vil?
Visste du at et klart mål er helt avgjørende for å kunne oppleve det som kalles optimal lykkefølelse (flow)? Visste du at hvordan du formulerer målet kan være avgjørende for hvilken motivasjon du klarer å skape hos andre og deg selv?

Det kan synes påfallende at lykke skal avhenge av formuleringsevne. Men saken er at det ofte er ordene som enten motiverer oss eller demotiverer oss. Det er bare å åpne avisen og lese en stillingsannonse. Blir du motivert til å søke på jobben eller ikke? På samme måte, hvis du er ute etter en ny jobb. Hvordan motiverer du noen til å møte deg og til å gi deg et tilbud om en jobb?

Ordene vi velger er avgjørende. Ikke bare for vår egen og andres motivasjon, men hvordan vi faktisk opplever lykke. Et klart mål er en av de mest avgjørende faktorene som går igjen i tilstanden som betegnes Flow. Mihaly Csikszentmihalyi har gjort over 100 000 forsøk. Tilbakemeldingene er krystallklare. Et klart mål bidrar i sterk grad till opplevelse av lykke. Så er da spørsmålet: Hvordan står det til med dine mål?

Jeg henvender meg til deg som er bedriftseier eller leder og jeg henvender meg til deg som er privatperson. Hvilke personlige mål har du? Hva vil du? Hvor er du på vei?
Dette er viktig. Hvis du ønsker å være lykkelig. Dette er viktig hvis du ønsker å være effektiv og oppnå noe. Og det er generelt viktig for å ta kontroll. For om du ikke selv tar kontrollen og gir deg selv utfordringer og mål å jobbe mot, blir du raskt viklet inn i andres mål og jag etter gevinst. Du blir benyttet og brukt av andre. Det er kanskje greit? Andre ganger er det kanskje ugreit. Å være bevisst på hva man ønsker å oppnå er nøkkelen til både personlig effektivitet, til økonomisk lønnsomhet og til lykke. Så hvor mange minutter i uka bruker du til å formulere egne mål?

Tenkte meg det ja.

Jernia hadde for noen år siden en reklamekampanje med slagordet “God redskap er halve arbeidet. Jeg vil driste meg på en variant. En god målutforming er halve arbeidet. Minst. Så  siste spørsmål blir, hvor mye tid setter du av til å gjøre denne viktige halvdelen av arbeidet?

Du vet selv svaret.

God helg.
Where ya goin
Takk for at du deler.

Dette GARANTERER jeg at du vil ha!

Jeg har noe du vil ha.
Jeg har noe alle vil ha!

Nå ble du nysgjerrig. Du tenker sikkert hva i all verden er det for noe fint jeg har som jeg nå skal skryte av. Men faktum er at du har det du også, men selv om du har det selv vil du allikevel ha det fra meg. Slik er vi alle sammen. Vi mennesker er rare. Vi har det vi trenger i oss selv, allikevel trenger vi det bekreftet fra andre.

Jeg snakker selvfølgelig om oppmerksomhet. Oppmerksomhet er mangelvare i samfunnet vårt. Vi har nok mat, olje og klær. Det eneste godet vi i sum har for lite av er oppmerksomhet. Oppmerksomhet som knapphetsgode, er på mange måter synonymt med tiden vi lever i. Vi har ikke tid nok til å gi fra oss oppmerksomheten. Tid og oppmerksomhet henger nøye sammen, men kanskje ikke helt slik som vi tror. Selv tror jeg oppmerksomhetsdtyring er like viktig som forventningstyring. For om noen forventer oppmerksomhet og ikke får det, blir det opprør. Da blir “Se meg!”-ropene bare høyere og høyere, og de få sekundene det i utgangspunktet var snakk om blir til lange strider og kanskje feider. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om. Oppmerksomhet handler om respekt, om å motta respekt, respekt som i definisjonen: å se igjen (underforstått med nye øyne). Åpen og ikke-dømmende nysgjerrighet er den handelsvare som står høyest i kurs hos oss alle.

Jeg har snart bursdag. Da pleier jeg å gi meg selv en gave.
Hva om jeg kunne gi meg selv litt oppmerksomhet istedet for å kreve like mye oppmerksomhet fra andre? Se det var en tanke.

Det er ikke så mye som skal til. Sammen med oppmerksomheyen kommer anerkjennelsen, bekreftelsen, beviset for at vi er ønsket og hører til. Har du noen gang følt at du ikke har vært ønsket? Da vet du hva jeg snakker om. Tenk litt på det neste gang du selv skriker om oppmerksomhet. Tenk enda litt mer på det neste gang du tar deg i å avbryte eller ikke lytte skikkelig til det andre har å si. Det er ikke alltid det tar så lang tid.

God helg!
dynatt

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Har du ubalanse i multe-regnskapet?

Det er alltid en grunn til at vi gjør det vi gjør. Gutten var sliten. Han hadde sittet oppe hele natta og lekt med data´n, som far hans kalte det. Nå var faren irritert. De hadde avtalt å gå på multetur sammen. Målet var å finne 5 liter, de hadde vært enige om det. De fant drømmemyra, det blinket gulorange så langt de kunne se. Imidlertid gikk det ganske smått med gutten. Ikke så rart kanskje. Nattens økt hadde tatt ham igjen. Nå var han sliten, og det gikk ikke lenge før han måtte hvile. Han fant seg ei lun tue og la seg ned. Far hans gikk og tråkket på andre siden av myra. Ryggen verket, men de saftige bærene inspirerte ham. Han unnlot å ta pauser, tenkte de heller kunne ta en skikkelig hvil sammen og spise litt når de hadde bærene i spannet. Slik gikk han og presset seg, bet tennene sammen for den verkende ryggen, hele myra rundt. Spannet hans var nesten fullt. Han gledet seg til å vise gutten fangsten og gledet seg like mye til å se hans. Da fant han sønnen sovende i lyngen, i spannet ved siden ham var det såvidt bærene dekket bunnen.

Historien slutter her. Men den etterlater et spørsmål. Hvordan ville du reagert hvis du var faren? Hvordan ville du ønsket at faren skulle reagere om du hadde vært gutten?

Tja, vi kan se for oss mange scenarioer. En del ville nok hatt sympati med en far som ble sint og irritert over at sønnen lå og sløvet når han selv presset seg for å nå deres felles besluttede mål. Andre ville tenke at sønnen måtte få lov til å hvile seg når han var trøtt.

Det eneste jeg prøver å si med denne lille anekdoten, er at det finnes (minst) to perspektiver, avhengig av hvem du ser saken fra.
På den ene siden må man være lojal mot seg selv om man skal drive bærekraftig. På den andre siden må man bidra med sin andel der det er skapt forventninger rundt felles mål.

Jeg tror dette er en av de sentral utfordringene i samfunnet vårt i dag. For det første er multene sjeldne, for det andre er det mange som er slitne. Å tørre å si nei når man vet man ikke orker eller kan, det krever mot. Da kan det synes lettere å forsøke å snike seg unna. Men det går utover balansen i relasjonen. lar du relasjonsregnskapet lide fordi du pleier deg selv, bli det fort gnisniger. Tydelig kommunikasjon er en vesentlig faktor her. Gjennom å være tydelig kan man bedre styre andres forventninger til en selv. Sier du allid “ja” til felles mål, men er mest opptatt av å ivareta deg selv fordi du har sittet oppe hele natta og lekt med data´n, blir det fort ubalanse i regnskapet.

Vi mennesker er oss selv nærmest. Dermed gjør vi alle stadig den feil å regne rettferdighetsregnskapet om vår egen person. Neste gang du står ovenfor et slik regnestykke, forsøk – ikke å tenke på hva som er rettferdig for deg, eller for den andre, men tenk på hva som er rettferdig for relasjonen. For relasjonen er også en identitet, og den er sterkere enn deg og meg til sammen. Gode relasjoner kan utrette mirakler, dårlige relasjoner fører bare til sorg.

God relasjonshelg!

multerpåbord

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Befridd av selveste Selveste…

Terje Formoe har lagt gullegget. Det er forunderlig hvordan han i en årrekke har klart og fortsatt klarer å trollbinde unger med sitt magiske sjørøverepos. Min sønn er i hvert fall hekta. Han er ikke enda fire år, men har fullstendig dilla. I dag hadde hans søster bursdag og jammen vanket det ikke en gave på ham også. Mormor hadde kjøpt en kaptein Sabeltann-sabel. Nå sover han med den i senga. Snakk om å skape og dekke behov.
I morges i forbindelse med selskapsforberedelsene satt Jonathan og jeg og så en Sabeltann-episode mens mor og bursdagsbarn pyntet prinsessekaka. Skjønt det var Jonathan som så, jeg var mer opptatt av fotballrykter på pcen, men en ting fikk jeg med meg. Langemann introduserte sin kaptein for folkene i Kjuttavika: “Havets skrekk, selveste Kaptein Sabeltann!!” Grøss og beundring bølget gjennom herskaren som var møtt opp. Og det var dette som traff meg. Ordet “Selveste”. Dette banale, men samtidig usedvanlige lille hverdagsordet. Ved første lytting ikke noe spesielt med det, men da jeg gikk det litt nærmere i sømmene, så framsto det ikke som så ordinerært som det høres. Selvet. Selveste. Den som er seg selv mest? Det slo meg plutselig at dette handlet om ego. Det handlet om identitet og (naturligvis) om markedsføring. Kaptein Sabeltann er både havets skrekk og en mester i markedsføring. Selvfølgelig må han være selveste. Hva sinnet hans kommer av vil vi trolig aldri få vite. Personlig tenker jeg at alt sinne kommer fra frykt eller redsel. Det handler om at vi føler oss straffet eller truet, på sikkerheten eller våre verdier, vår identitet. Så når er vi vår selveste mest? Må vi heve stemmen og skrike, true med stirrende og stikkende blikk bak en bleket maske eller markedsføre oss med brask og bram for at andre skal legge merke til oss?
For er ikke markedsføring kun en kamp om oppmerksomhet? Av frykt for å ikke bli lagt (vare-)merke til hever vi stemmen, investerer tusenvis, kanskje millioner for å bli sett og anerkjent (som vårt eget havs skrekk), fordi anerkjennelse er en form for respekt, og det å bli sett er en bekreftelse på vår eksistens, at vi har en plass, at vi hører hjemme, at vi er ønsket (?)
Mine filuleringer ble avbrutt av at noen eklinger hadde tatt Pinky til fange. Jonathan ble redd. Han krøp inn i armkroken min og klynket idet jeg trakk ham inntil meg. Da dukket kaptein Sabeltann opp. Naturligvis med sin fryktede sabel i hende. Med et par fekteslag  nøytraliserte han eklingene. Pinky kunne gå fri. Puh! Havets skrekk er også en redningsmann. Egoet er vår sikkerhet som enkeltindivid. Samtidig er det eklingen i gruppa. Ingen liker egoister. Vokt deg vel for å fekte for lenge på de bølgelengder. For når det er selveste deg og meg det handler om, lar vi oss lett henføre og beruse. Oppmerksomhet er deilig, og i sommerens nytelsestid er det lett å glemme at det er noe som heter balanse. Rettferdighetssansen tar aldri ferie, og når en person har snakket lenge og høyt nok, begynner andre å føle at det kanskje er på tide med et sceneskifte. Da må selveste ta en pause og kanskje heller stille inn antennene på mottakerfrekvens. For det er utrolig hva litt nysgjerrighet kan gjøre. Er du interessert i andre blir du plutselig interessant selv. Nysgjerrighet er faktisk verdens billigste markedsføring. Det eneste det krever er litt tid og litt mot. Til å tørre å la selv selveste Selveste få en pause. Men frykt ikke; for hiv og hoi, snart er skatten vår, og da skal vi ta det rolig de neste 100 sommerferier.

God sommerferiehelg og splitte mine bramseil!Selveste relasjonskompetanse
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Er du en tyv uten at du vet det?

Du skal ikke stjele. Moses´og Bibelens syvende bud. Stjeling er noe som vi idag hovedsaklig identifiserer med smånasking i butikker og fagorganiserte fra Litauen eller Albania. Således kan temaet virke trivielt og endatil feilplassert i en blog som handler om lederskap og kommunikasjon. Men vent nå litt. For led oss ikke ut i fristelsen til å ta for lett på dette. La oss analysere. Og frykt ikke, for jobben er relativt grei. “Du skal ikke” er åpenbar. Det er oss, deg, meg, hvermannsen budet henvender seg til. Så har vi det siste ordet “stjele”: et rent handlingsverb, aktivt og fint som bare det, flott til å tegne livlige bilder i hodene på deg, meg og Hvermannsen. Og der er greia. For bildene vi får i hodet er av en sortmusket og hårete herremann i sandaler som løper usannsynlig fort mellom salgsbodene mens folk skvetter unna, krimskramsbokser går i bakken, appelsinstabler raser og melet fyker til alle kanter. Hva er det han har tatt, denne tyven, spør vi oss, nysgjerrige som vi blir av all dynamikken. Og det er her det ligger. For hva er det tyven har tatt? Hva er det tyver tar? Hva er det som kan stjeles for at det blir relevant for en blog om lederskap og kommunikasjon?

I business er det tre ting som er interessant: Tid, kvalitet og penger. Alt annet er eller bør være ledd i strategien om å generere mer av disse tre entitetene. Så hva med deg? Stjeler du penger? La oss håpe at så ikke er tilfellet. Uansett er det utenfor scope. Kan man stjele kvalitet?  Med litt velvilje kan vi kanskje trekke det dithen at dersom du bidrar med dårligere kvalitet enn gjennomsnittet, så vil du trekke ned (les: ´stjele av´) den totale produkt- og tjeneste-kvaliteten. Men det er heller ikke hit jeg vil heller.
Er du en tyv uten å vite om det? er dagens tittel. Det må altså være noe vi gjør ubevisst.

Så handler det altså nok en gang om tid. Du stjeler tid. Ja, jeg er så freidig at jeg påstår at du gjør det. Alle gjør det; du gjør det, jeg gjør det. Jeg stjeler tid. Jeg stjeler din tid akkurat nå. Selv om det er et mål for meg å skrive så stramt  at intet ord er overflødig, vil det ikke ta deg mange sekundene å finne noe i denne teksten du kan stryke. Ordene stjeler oppmerksomhet. Og oppmerksomhet er den største mangelvare i dagens moderne samfunn – mer enn saltmat og søtmat og penger og gull.
Når du stjeler andres tid, tar du deg til rette. Det skjer oftere enn du tror. Noen som skal på et møte idag? Noen som skal prate med noen idag? Noen som ikke har lommeboka klar til å betale når varene er slått inn i kassa på Kiwi? Vi stjeler hverandres tid hele tiden.
En av de vanligste tyveriene finner sted i samtaler. Når jeg bruker for mye tid på et tema, omtaler en sak for omstendelig eller bruker for mange ord, da stjeler jeg din tid. Så blir du kanskje utålmodig, begynner å tromme med fingrene eller flakke med blikket i et forsøk på å kommuniserer “Get to the point!”, mens alt jeg ser er at du ikke lytter. Du ser meg ikke, hører meg ikke, jeg har ikke din oppmerksomhet og det provoserer meg, for jeg opplever det som om du ikke respekterer meg. Men sannheten er at jeg har stjålet tiden din og nå finner du deg ikke lenger idet. Du har blitt utålmodig, og mer skal det ikke til.

En samtale som kunne blitt en god dialog blir til et innbrudd i en travel hverdag og ender opp med å forrurense relasjonen. For ikke bare er tid stjålet som kunne vært brukt til utvikling, hvile eller ren forlystelse, det har også oppstått en nagende liten følelse ofte omtalt som irritasjon. Ikke bare jeg er irritert. Du er irritert. Relasjonen er irritert, og får det fortsette kan relasjonen bli betent og det går ut over samarbeidet.

Jeg ber deg om tålmodighet. Tålmodighet og overbærenhet med at jeg ikke er bedre til å komme til poenget. At jeg ikke er en dyktigere kommunikator enn at jeg dytter inn en masse unødvendige ord og termer for å få deg til å forstå. Jeg skal være ærlig. Jeg stjeler ofte. Hvorfor er jeg så opptatt av tydelig kommunikasjon? Jo, fordi en av mine mestringsstrategier som slår inn når jeg opplever at noen ikke følger tilstrekkelig med på hva jeg sier, er å pøse på med flere ord. Si det en gang til.  Si det høyere. Til slutt må da vedkommende høre? Eller hva, eller Hva, ELLER HVA?!

Vet du hva? Det funker ikke. Jeg har brukt opp min tildelte oppmerksomhet. Jeg har misbrukt min besøkelsestid slik at den kommunikasjonsporten som ørene representerer, lukker seg. Det er mitt ansvar å sørge for at budskapet når til bestemmelsessted. Og jeg har feilet. Så jeg blir sint. På deg. Selv om jeg burde vært sint på meg selv.

Tydelig kommunikasjon er av mange vurdert til å være en sentral lederegenskap, og for alle som vil bli bevisst sin språkbruk og sitt tidstyveri, her kommer en fin liten øvelse:

Skriv et meddelende ned på et stykke papir. Så setter du deg ned for å stryke alle overflødige ord.

Denne øvelsen er forholdsvis lett å gjøre på papiret. Verre er det når vi snakker. Å lytte til seg selv kan være enda vanskeligere enn å lytte til andre. Ta opp det du sier på “bånd”. Spill det av for deg selv. Skriv ordene du sier ned på et papir og gjenta strykeøvelsen,  legg merke til hvilke ord du bruker som ikke tilfører budskapet mening.

Gjennom å utvikle og forberede tydelig kommunikasjon kan du unngå å stjele tid og oppmerksomhet fra andre. Det beste av det hele er at du unngår å stjele fra deg selv. For sannsynligheten øker for at du faktisk blir både hørt og forstått.

God helg!
thouShaltNotSteal
Likte du det du leste?
Jeg setter pris på om du deler.

En statue i Hønefoss…

Det var jeg som fikk Hønefoss Ballklubb opp i tippeligaen. Året var 2002. Jubelen var endeløs. Det ble reist staue av meg utenfor idrettsparken. Jeg hadde spilt dataspillet Football Manager i mangfoldige timer. Endelig hadde jeg lykkes!

I den virkelige verden var tippeligespill på Stadio´n en ønskedrøm i 2002. Men noen år senere gikk mange Ringerikingers drøm i oppfyllelse. 1. november 2009 rykket HBK opp i tippeligaen for første gang. Året etter rykket de ned igjen, men etter et år i Adeccoligaen var de tilbake i tippeligen i 2011 og på onsdag denne uka slo de Vålerenga på selveste Ullevål. Sånt blir det patriotisme av. Derfor er det trist å lese på dagens nettsider av Ringerikes Blad at lagets kaptein og store stjerne, Frode Lafton, legger knottene på hylla.

For er det noen det bør reises statue av, så er det Frode Lafton. Med 20 sesonger og 523 kamper for klubben, har Lafton oppnådd noe så sjeldent som å bli konge i eget rike. Han har naturligvis sin egen sang blant supporterne. Mer sjeldent er det kanskje å ha et eget revynummer som hyllest i Hønefoss-revyen.

Det som imidlertid har satt størst spor hos undertegnede, var da jeg hørte om Frodes i barnehagen. Ikke av ungene som løper rundt i HBK-drakt, men av de ansatte. Barnehagen vår har dyktige ansatte som er meget gode på kommunikasjon med barna. Når de samtidig forteller hvor imponert de er over Laftons evne til å snakke med ungene på trening, så gjør det inntrykk. Ikke for det, i fjor fikk Frode Lafton også MOT-prisen for sin lojalitet og holdningsstyrke. Frode Lafton er en sann lederskikkelse. I 20 år har han pekt ut målet for sine medspillere; måten han kommuniserer på vitner om at han klarer å se folkene rundt seg samtidig som han leder gjennom å være et godt eksempel. Sånt står det respekt av. Så er da også Frode Lafton en levende legende. Skjønt nå skranter legemet: Kroppen sier stopp, kneet er utslitt. “Før det er helg….” ønsker Frode lykke til videre og takker ham for den rollemodellen han er og har vært.

God helg!
frode lafton
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.