10 utfordringer vi må løse

Det var meget positive nyheter fra Paris forrige lørdag (12.12). Utfordringen blir å følge dem opp i praksis, for foreløpig går ikke CO2-regnestykket i hop. Og det er flere regnestykker som ikke går i hop. Vi og våre barn står ovenfor en utfordrende tid. Her er 10 store risikoer vi må håndtere:

1. CRE  – ANTIBIOTIKARESISTENTE bakterier: Disse smådjevlene er en av de mest underkommuniserte truslene i dagens samfunn.  50% av de smittende dør. 2-4 funn årlig i Norge. Bruk håndvask!

2. Befolkningsvekst i Afrika og innvandring. Dobles folketallet i Afrika fra 1 til 2 MRD kommer det minst dobbelt så mange flyktninger hit. Sannsynligvis det mangedoble. Innvandring kan fort bli til innvadering.  Allerede idag er vi på kapasitetsgrensen. Hvordan skal dette håndteres i årene fremover? Hvordan skal vi klare å ivareta gode norske verdier i denne situasjoner? Hvordan er oppfølgingen av bruk av bistandsmidler? Norge har et rykte på seg for å gi bort penger uten å stille krav. Kan vi heller sette av bistandspengene i soft-loan fond som bidrar til vekst, forretningsutvikling og verdiskapning lokalt?

3. Religionsfront mot Islam – Dette skaper sterkere fronter og potensielle kriger. Dessuten vi det være risiko for større fremvekst av fantatisme som igjen bidrar til å øke terror-trusselen. 2-veis kommunikasjon, respekt og tilgivelse er løsningen. Samtidig må muhammedanerne som gruppe ta et oppgjør med fantatismen. De er i ferd med å bli stigmatisert, og nå må islamske ledere verden over utøve lederskap og ta ansvar.

4. Klimaforrurensning: varme klima gir mer ekstremvær. Glem skiføret i Nordmarka. Det viktigste er å sikre hustaket så det ikke blåser bort. Flom, jordskred, vind- og vannskader vil mangedobles. Her kreves mange løsninger. En er pålagt hjemmekontor for alle kontoransatte.

5. Klimaforrurensning: Endringer i klimaet fører til endringer i jordbruksområder. Ørkener vokser. Store områder blir preget av vann og mat-mangel. Dette må løses med logistikk som igjen bidrar til forrurensning. Løsningen er et bærekraftig forbruk på personnivå. Jordas menneskemengde skal vokse fra 7 til 20 milliarder! Selv med en opprettholdelse av verdenssamfunnets skjevfordeling av levestandard, må vi redusere forbruket vårt til en 1/3-del og vel så det. Dette er utfordrende for økonomien. Men alle må nå innse at økt forbruk er en miljøtrussel og ikke kan være et tiltak for å styrke økonomien. Vi må BRUKE MINDRE AV ALT!

6. Terror: Med skarpere religionsfronter og flere innvandrere vil terror-risikoen øke dramatisk. Vi må regne med tap av menneskeliv. Løsningen er større grad av overvåkning. Dessverre.

7. Stress og psykiske lidelser: Mer informasjon og høyere tempo fører til stress, utbrenthet og psykiske lidelser, enda til psykoser som kan føre til terrorhandlinger og andre skader. Dessuten går det ut over fler enn de som blir syke. Dette er den nye folkesykdommen. Løsningen er meditasjon og pusteøvelser!

8. Utenrikspolitikk: Russland rasler med sablene. Putin er ute etter å markere styrke. Relasjonen må balanseres hårfint for ikke å bli invadert eller satt under økonomisk press. Her har vi god erfaring fra den kalde krigen. Imidlertid står USA ovenfor et potensielt fall, og det vil være svekkende for Nato og Norges sikkerhet, særlig med et betydelig svekket eller oppløst Europa.

9. Jobber: Hvor skal verdiene skapes? Unge må studere til de er 22 før de får jobb. Vi har lavere %andel av befolkningen i arbeid enn noen gang. Hvem skal tjene pengene som skal skattlegges for å brødfør pensjonistene? Robotiseringen vil dessuten legge press på lavprofil-yrker innen fysiske yrker. Løsningen er Mooc-utdanning som er yrkesrettet og fleksibel, samt økt individuell omstillingsevne.

10. AI: Kunstig intelligens er like om hjørnet. Blir datamaskinene smartere enn oss mennesker, kan de (re)produsere seg selv og ta over styringen av verden. Da er det game over. Her trengs det styring og direktiver fra regjeringsnivå og ned, samt ikke minst internasjonalt samarbeid og enighet om hva som skal tillates og ikke.

Creativity & the Comfort Zone

Someone commented on my previous blog: “No so sure. What about creativity?
It was a very good question. Do you know how you know a question is good?
It makes you think. And this question made me think. Instantly I wanted to answer right away, but partially due to the circumstances, partially because a little voice somewhere deep inside told me to wait. And I waited. And I thought.

So what about creativity? Are we more creative outside the comfort zone than inside it?
It´s a nice perspective. Somehow I think the creativity dimension in parpendicular to the flow plane. I think you can, and probably will be creative if you´re forced to it. Being a writer  I am quite know to creative processes. The worst condition is when there are no boundaries, no frames or limits to work within. The magnitude of choices becomes too high. It is somewhat easier to be creative when your squeezed into a situation.

The latter is often the case when being outside the comfort zone. We feel squeezed.

The comfort zone as i define it to be equal to the flow zone, has two sides.
I do agree it is a bit controversial to look at the comfort zone this way. However the traditional “image” has similarities with the flow channel diagram of Csikszentmihalyi.

About the flow channel most certainly is outside the comfort zone, but what about the area below it? This is the area of boredom and apathy, control and relaxation.
we all know the story of the kid who sabotage the teacher´s lessons because he is under-stimulated. This is negative creativity. Why? Because it´s creativity added in the wrong context. Creativivity isn´t positive. As any property or skill it´s neutral until in a certain context that gives it it´s valour. The sabotaging kid is most definitely below his flow zone, he is bored, hence letting his creative capacity create a more (for him) stimulating context.

The same goes when pressurised outside your flow zone on the upper side. Too little time, a dangerous situation might force you to come up with new solutions to “survive”.

So yes, definitely being outside the zone is creativity zone. However, being outside on the upper side, you spend a lot of energy of worrying. You have no focus on the solution (whatever it is). It´s paralysing, thus also paralysing the creativity. This is definitely not a good spot to be in.

So what about inside the flow zone?
Flow is requiring 3 elements: A clear target (goal), concentration and direct feedback.
John Cleese, in his Video Arts-speech, pointed out that creativity often happens in the absence of a clear target or goal. Personally I get my best ideas when being alone, walking, in my car driving or on a plane. Common for these situation is the lack of a goal (Ok, I´m going somewhere, but I´m on automatic and I don´t need to concentrate to reach it). Defocusing does it for me. This is very much in parallels with Cleese´s (and others) findings. The best way to come up with something new is when asking the question, then leave it and defocus. I even have some meditative exercises for this, but somehow I prefer to go for a walk, a fixed route where I don´t have to take decisions about turning left or right and most likely will be undisturbed except of my brain´s (hopefully) sudden whims and fads.

As a writer when I write a story I often have spent plentiful of hours on walking, planning and creating before I start the goal-oriented writing. At least this is when i am the most productive and can focus on text and story quality.

Of course I sometimes write as a result of a whim or sudden idea, and letting go sometimes makes me creative when I am writing. In these cases I write without a goal (except recording my tying) and actually I think it´s a bit like defocusing within the frame of the writing activity.

Thus (and finally) my conclusion is that creativity is totally different process than goal-oriented productivity. Sometimes it happen inside the flow zone sometimes after. But it never happens when I am nervous or feel pressurised about something. Then I am just busy worrying. And this is my main point. When in a state of worrying, you lose energy. Energy that can be directed into productivity, creativity or learning channels.
For me, being outside the so called “the control zone” is exactly this; worrying. Thus I think it´s bullshit to force yourself into worrying. There are better ways of managing yourself into value increasing positions.

However if you translate “comfort zone” to “control zone” I agree. Being on “the upper side” of the flow line is best of productivity, while creativity is best stimulated while relaxing og defocusing.
300px-Challenge_vs_skill.svg

Stop the bullshit!

Everybody´s talking about how being outside your comfort zone is the way to go.
It´s bullshit!

Anyone with the slightest engineering knowledge can deduct this!
Being outside your comfort zone means being nervous, anxious and basically spending lot´s of energy on «How do I cope?»-worrying. This worry is wasted energy.
Outside the zone is friction land. Being there will cause what I call «physiologic enthropy».
Actually, being too far outside your zone will cause a trauma, and you´ll need to get treated by my wife (she´s a psychologist)!
Where you should be to be at your most productive is inside the comfort zone, but on The Alert Side.
The Alert Side is where you need to stretch, where you need to be «on», where you learn fast but still is «in the zone», where you don´t spend your energy on dread and fear. Schematically you will find this as the area above the Challenge/Compentence-line in Mihaly Csikszentmihalyi’s Flow-diagram. This is the area that will bring the sense of mastering. Beneath the flow-line you´ll find the affirmative zone which is good for anchoring confidence but not for growing it. So stop push your self over the limit. Push yourself, alright, be alert, be conscious and focus on your target – one at the time!

It´s just like a wing in flight; a too steep angle will cause separation and turbulence. You will climb, for sure but it will cost you more in fuel than if you climb at a slower and steadier rate. So instead of over investing your energy in bursts, acquire good habits and focus steadily on you targets.

fleet-introduction-img3 Flow_Senia_Maymin

Rett før lunshtid…

Så var det fredag og igjen og snart helg.

Jeg skylder mine lesere en unnskyldning: Jeg har ikke vært like flittig på bloggen i det siste. Ikke fordi jeg er lei av å skrive; situasjonen er sammensatt. Jeg har vært på en lang, deilig ferie på et varmt sted, deretter kom påsken og på toppen av det hele funderer jeg litt på å endre eller dreie konseptet. Noe av dette vil avgjøre av en strategisk beslutning jeg står ovenfor og som jeg vil ta før sommeren.

Noe av det jeg tenker på er en hyppigere publiseringsfrekvens. Da må innholdet bli kortere og mer av dagligdags art – a la dagens refleksjon eller om noe spesielt som har hendt meg. Iblant vil jeg nok fortsette å skrive litt lengre betraktninger.
Temaene vil fortsatt være utvikling, ledelse og kommunikasjon for dette er spennende saker som vi aldri kommer utenom. Det store spørsmålet er i hvilken retning “Før det er helg…” skal utvikle seg…

Tar vi ikke aktivt stilling til hvor vi skal hen, ender vi å drive med strømmen; vi havner dit tidevannet tar oss. Det kan være greit for en stund, men dersom man ønsker å oppnå noe, så må man som kjent ha et mål og ikke overlate til tilfeldigheten å ta avgjørelsene for seg. Det gjelder på kort og lang sikt, både privat og i arbeidslivet. Og når klokka begynner å tikke mot lunshtid i livet, er det på tide å gjøre seg noen tanker om hvordan kvelden skal bli.

Så det store spørsmålet jeg etterlater dere med i dag er:

Hvor vil du være og hva vil du ha uttrettet den dagen du “pensjonerer” deg?

God helg!

Takk for at du feiler!

Å se andre feile, er ikke det deilig?
Jeg elsker når noen feiler, og dersom du er helt ærlig med deg selv, så tipper jeg at du er enig.

For det første, får det oss andre til å føle oss bedre.
Indirekte belønnes statusen vår. Vi kan synes synd på vedkommende og by på all vær trygghet og godhjertethet og ta stakkaren under vingen. Det er oppbyggelig og føles godt, ergo en vinn vinn-situasjon.

For det første, del 2, kan vi kanskje godte oss over det som fortjent.
Om den som går på trynet gjør det fordi han har hatt nesen i sky, føles det som en herlig belønning av rettferdigheten. Og i bunn og grunn er det en sunn korreksjon for den det gjelder også.

For det andre, ligger det læring der.
Å lære av andres feil, er en av de lettes tilgjengelige lærebøker på markedet.
Vi andre er alltid forstå-oss-påere. Vi andre vet alltid best.
Det er lett å hovere. “Det var det jeg sa.” Og kanskje er det forståelig dersom man har vært tidlig ute med å påpeke noe som ikke ville virke, ikke ble hørt og fikk rett. Samtidig, hovering fører aldri noe gått med seg og er en graverende feil i relasjonskompetanse på lik linje med det vi hoverer over, eller verre.
Det ligger en påminnelse der i å vise andre respekt som burde være unødvendig.

Når vi ser andre gjøre bommerter, dumme seg ut eller rett og slett gjøre en dårlig jobb er det lett å forstå hva man kan gjøre annerledes. Mitt forslag til alle som er i en intervju-situasjon og blir spurt om de har leder-ærfaring, er å si at “Ja, jeg har hatt ledere i hele karrieren.” Og ledere kan man lære mye av. Spesielt de dårlige lederne som gjør mange feil.

Egentlig bør vi takk dem som feiler, for de gjør oss oppmerksom på ny kunnskap.
Gjør vi feil selv, bør vi ikke trekke oss tilbake og gå i forsvar, men børste av oss støvet, sette oss ned og tenke igjennom hvorfor det gikk galt og hva som kunne vært annerledes.
Det er ikke alle forsøk som har livets rett, kanskje er det til og med greit at vi ikke lykkes noen ganger, siden det vil åpne for nye muligheter.

En siste stor fordel med feiling er at den som feiler gis en mulighet til å se på seg selv mindre høytidlig. “Vi blir født mellom piss og drit” er et sitat fra en roman som har brent seg fast i meg. En annet faktum som har gått veldig inn på meg er at de fleste (alle?) gjør på seg når de dør. Kanskje 2 greie faktum å ta inn over seg dersom man føler seg litt cocky en dag. Og feiler vi, kan den tanken kanskje få oss til å tenke “Pytt, pytt! Det er ikke så ille”. For når alt kommer til alt, er vi bare mennesker men en masse dysfunksjoner, og hele livet  handler om å lære.

God helg!

PS. Takk for at du deler!

 

Hvem er jeg?

Hvem er jeg?

“Hvem er jeg?” er det mest grunnleggende og skjellsettende spørsmål du kan stille seg. For hva svarer du egentlig? Og hvor lenge svarer du? Finnes det i det hele tatt noe kort svar?

Denne uka skal jeg begynne å dyrke jorda på gården min (faren min har gjort det til nå) – betyr det at jeg heretter er bonden Asle? Hva med de 17 årene jeg jobbet som utvikler, prosjektleder og leder innen IT, gjør de meg til datamannen Asle? Og hva med de siste 5 årene hvor jeg har jobbet som coach og karriereveileder, gjør det meg til karriereeksperten Asle Gundersby?

Svaret på spørsmålet ”Hvem er du?”, avhenger av konteksten det stilles i. På hjemmebane er jeg ektemann og familiefar; i bandet mitt, CMYK, er jeg synth-mann og vokalist; og blant venner og når jeg er alene, prøver jeg bare å være meg selv.

For hver situasjon krever sin rolle.  Jeg er fortsatt sønnen til mine foreldre, jeg er fortsatt den lille gutten. Samtidig har jeg tilegnet meg kunnskap og spilt en masse roller oppgjennom, som dem jeg i den forbindelse har omgått, vil forbinde meg med.

Hvorfor holder vi på på denne måten?
Hvorfor er det så viktig for oss å definere (og dermed begrense) oss?
Hvorfor er vi så opptatt av titler og navn?
Hvorfor er det så viktig å sette alle disse merkelappene?

Det handler naturligvis om identitet. Og identitet handler om å være synlig, om å skille seg ut. Hvorfor ønsker vi å skille oss ut? For å bli lagt merke til. Hvorfor ønsker vi å bli lagt merke til? Fordi vi trenger å selge – selge våre produkter, selge vår kompetanse, selge våre meninger. Fordi vi trenger anerkjennelse, bekreftelse på at vi har verdi, at vi er ønsket eller til og med etterspurt, fordi vi trenger trygghet, fordi vi trenger hverandre, særlig når vi selv ikke lenger strekker til.

Og der er ringen sluttet. Det er noe å tenke på når vi blir for opptatte med å forsvare våre feil og mangler. For fysj! Tenk om noen oppdaget at jeg gjorde feil og noen ganger kom til kort!

Hvem er det jeg tror jeg lurer? Jeg lurer i hvert fall ikke deg.

God helg!

 

Den lange marsjen

Jeg har noen spreke venner som går Marchialonga – det 7 mil lange årlige klassiske skiløpet  i Val de Fiemme i nord-Italia. Jeg tipper de er ganske lykkelig slitne når de kommer i mål. Kanskje er de ikke like lykkelige underveis.

Det eneste liknende jeg har vært med på var 3-mila til fots i militæret. Etter 6 kilometer hadde jeg gnagsår fordi jeg hadde tatt på meg for tjukke sokker. Halvveis hadde jeg så vondt og var så sliten at jeg ikke trodde jeg skulle klare å gå et skritt til. Jeg var ikke lykkelig. Et par timer senere da jeg var i mål med mine blødende føtter var jeg derimot meget glad.

En av grunnpilarene i teorien om de 3 grunnleggende behov (se tidligere bloggartikler Frykten er mitt våpen, Gleden er på min side og Optimal lykkefølelse på jobb?) er at trygghet = glede. Jeg tror at vi mennesker har glede som et naturlig utgangspunkt. Er ikke det fantastisk?!! Det som frarøver oss gleden er bekymringer og redsler. Uten bekymringer og redsler er vi rett og slett frydefulle. Men det hender vi er slitne, kan du kanskje innvende, og det er et poeng, men handler ikke det om at man ikke har mer energi, at vi ikke orker mer og at det samtidig er en frykt for at vi fortsatt må orke?

Et lite barn som løftes opp smiler og ler. Det er ikke mye som skal til. Bare det å se en voksen lavere enn seg er frydefullt. Dette er ting å ta inn over seg når hverdagens tjas og mas gjør oss slitne og motløse. Kjenn litt på tryggheten her og nå. Ta tak i deg selv og løft deg opp til et nytt perspektiv. Vi som lever i dette landet er så heldige. Vi trenger ikke å la oss true. For mange ting velger du selv at la true deg, og hvorfor gjør vi nå egentlig det?

Kanskje blir det lettere å bære gnagsåret da, kanskje klarer vi å nyte den lange marsjen bedre om vi husker å takke oss selv for at vi faktisk har kommet dit vi er og klarer å glede oss over det uten hele tiden å måtte streve mot målet som alltid henger over horisonten.

Der regnbuen slutter er en krukke med gull, fortalte min far meg da jeg var liten. Jeg tenker på det hver gang jeg ser en regnbue. Jeg ser etter punktet der den går ned i skogen, i dalen nedenfor, i åssiden. Noen ganger er jeg ute og går; jeg går nærmere og nærmere regnbuen. Et par ganger har jeg vært så nære at jeg har trodd jeg skulle klare å ta på den. Men så er den borte. Den har flyttet seg lenger vekk, og jakten på gullkrukka fortsetter. 

Hemmeligheten ved livet er takknemmelighet og balanse. Balanse mellom anstrengelse og hvile, balanse mellom målrettethet og tilstedeværelse. Vi strekker oss, og så kryper vi litt sammen, vel vitende om at det må være akkurat slik. Hjertet forteller oss det. Hvert eneste slag. Kompresjon og ekspansjon – slik er livets pulserende muskel. 

VI må huske å nyte og glede oss. Og vi må ikke glemme å holde fokus mot regnbuens ende. Men skatten er det vakre synet underveis. 

God helg.
regnbue
Takk for at du deler.

Investerer du i tillit?

Aside

I media har det de siste dagene vært påpekt at familiebedrifter har bedre lønnsomhet enn andre bedrifter. Johan H. Andresen, styreleder og eier av finans- og industrikonsernet Ferd, uttaler at det har med tillit og langsiktighet å gjøre. Dermed skulle man tro at det ikke var mer  skrive om den saken. Men alle bedrifter er ikke eller kan ikke være familiebedrifter. Så hva kan de lære av dette?

Børs er et interessant fenomen. Den åpne spekulasjonshandelen av aksjepapirer representerer muligheter for selskapene. Handlingsrom og investeringsmidler kan sikres gjennom en sterk aksjekurs. Den åpenbare kostnadssiden er utfordringen en lav aksjekurs medfører; faren for fientlige oppkjøp, presset fra media etc. Filmen “Company Men” belyser dette temaet meget bra, og kan anbefales alle med corporate interesser. Selv har jeg opplevd hvordan ledelsen i et selskap kan lide når den må danse etter børspipen. For å sikre aksjekursen blir det kortsiktig handling. Det blir et fokus på inntjening som – selv om inntjening naturligvis er sunt og nødvendig for bærekraften – ofte er kortsiktig. Og økonomene hjelper til. Sparekniven er ikke bare et kutt av kostnader, det også ofte et kutt av handlingsrom. Bedriftenes største kostnader er ofte knyttet til lønnsutgifter. Bruk av konsulenter likeså. Fordi disse kostnadene går rett inn på bunnlinja, er det lett å se virkningen. Kortsiktig. For hva er det som skjer om du skjærer av deg en arm eller et ben for å gå ned i vekt? Vekta lyver ikke, det er sikkert, samtidig er den heller ingen strateg. Å kvitte seg med kompetanse kan ses på som å skjære av seg vitale deler. Mange tenker sikkert at vi igjen kan ansette når inntjeningen er bedre. Og det er naturligvis et poeng. Samtidig vil et firma som opererer på denne måten forblø når det gjelder omdømme. Bedrifter som aktivt bruker permitteringer for å kontrollere kostnader likeså. For hvem får egentlig tillit til slike firmaer? Lojalitet er av mange ledere ansett som en viktig verdi som de ser etter når de ansetter. Men lojalitet handler om trygghet. Man er lojale mot de eller den som bidrar til å sikre eller øke tryggheten. Så enkelt er det med den saken. Hvis du er redd for å miste jobben, blir et tilbud fra en annen kant desto mer interessant.

Langsiktighet handler om forutsigbarhet, og forutsigbarhet handler om trygghet. Alle ønsker å vite hva som skjer. Hvis ikke legger vi bånd på oss. Det er jo akkurat dette økonomene gjør når de kutter kostnader. Best å spare for å være trygge, sier de, men alle kjenner uttrykket om å “spare seg til fant”. Alle vet også at framskritt koster. Ofte mer enn vi tror. En god venn av meg pleier å si at det er bra vi ikke skjønner hvor mye ting egentlig koster, for da hadde vi aldri gjort noe. Han har muligens et poeng. Og det er definitivt et poeng om vi løfter utsagnet til neste nivå. For da betyr det at få eller ingen resultater kommer uten innsats. Det er nok av dem som drømmer om lottogevinster. Og selv om drømming er viktig i seg selv, manifesterer ikke drømmene seg uten en helhetlig, tydelig og målrettet innsats. Illusjonisten selger skrapelodd, men sannheten er at det i det lange løp bare er illusjonisten som tjener på salget og at salget er hardt arbeid.

Derfor er det så viktig at regjering og storting legger tilretter for nyetableringer. Og da mener jeg ikke bare økonomisk støtte, selv om det også er viktig og ofte nødvendig. Nei, jeg mener ved å lette de formelle kravene, gjøre rapportsplikten eklere, rett og slett gi folk som yter en innsats spillerom og tillit. Tillit til at de gjør alt de kan, tillit til at de lærer underveis, tillit til at de har forstått den enkle regelen som gjelder for det å tjene penger. For penger er ikke bare finaniselle muskler, det er også et måltall på verdiskapning. Den kritiske faktoren er som alltid tid. Tid er penger, sier det. Men det er ikke helt korrekt. Tid kan bli penger. Om man lærer underveis. Tillit derimot, tillit er penger. For uten tillit intet salg.

God helg.
tid er pengerblå
Takk for at du deler.

“I utgangspunktet har de ikke eksepsjonelle stemmer, men sammen er det drømmeaktig vakkert.”

Tittelen på dagens blogg er hentet fra kulturdelen av dagens Aftenposten og plateanmeldelsen av de purunge nye norske popkometene Ingrid Helene Rennemo og Anna Petterdatter Melkild. Disse to drømmeaktig vakre samstemte danner duoen Sassybeat og spås, om vi skal tro Aftenposten, en lysende karriere på pophimmelen.
Personlig kjenner jeg ikke musikken deres (ennå), men det var altså denne ene setningen på slutten av Svein Andersens plateanmeldelse som slo meg. Ikke for det hele plateanmeldelsen er en svanesang. Sassybeat påvirker tydeligvis også Andersen til å få fram sitt vakreste, og han har mange flotte formuleringer her.

Så hva er det som skjer, kan man undre seg.

På slutten av sin anmeldelse skriver Andersen: “…de [Sassybeat] omgir seg med musikere og støttespillere som klarer å omsette deres sanger til det de har blitt.” Dermed er budskapet komplett. De gjør det altså ikke på egen hånd. Hverken Rennemo eller Melkild har (i følge Andersen) eksepsjonelle stemmer, og selv om Melkild visstnok bare var 13 år gammel da hun skrev en av deres låter, er det altså samspiltheten, eller skal jeg si “sam-syngt-heten” som får fram det vidunderlige. Og det må være noe her som også tiltrekker seg andre. For alle som har prøvd å skape noe på egen hånd vet hvor vanskelig det kan være å få de riktige folkene med seg. I tillegg til et musikalsk og kreativt talent, pluss at de naturligvis ikke ser ut som juling heller, har de noe mer, noe som gjør at andre vil jobbe med dem. Det kan kanskje være flere ting, men den pure popgleden som Andersen refererer til, får tydeligvis fram det beste i både Andersen og andre. Det er noe disse to har og eller gjør som har en slik påvirkning at det trekker til seg folk og fe med magnestisk kraft.

Personlig tror jeg mye av magien ligger i tittelen på Andersens anmeldelse. “Pur popglede”. La oss analysere den litt. Tittelen er kort, den er spot on, den har bokstavrim og en lekende setningsrytme. Men det er ikke det jeg vil fram til; det er ordene og ordenes betydning jeg er ute etter. “Pur” kan oversettes med ubesudlet. Det er rent, ikke noen forstyrrende eller skitne elementer som tar oppmerksomheten bort fra essensen (les: målet).  Og essensen er “popglede”. “Pop” i seg selv er ikke så spennende. Derfor fungerer det også så retorisk bra som et spesifikt bindeledd i Andersens tittel. For alle som kjenner retorikken vet at det tyngste argumentet skal komme til sist. Altså glede. Dropper vi popen, blir det “pur glede”.
Ergo finnes det ikke utrygghet igjen. Trygghetsbehovet er dekket. Ingen trenger å se seg over ryggen eller være redd for å bli sveket eller utmanipulert. Slikt blir det konsentrasjon av. Konsentrasjon om et mål. Det blir fokus på det verdiskapende. Det blir nytelse og utvikling hånd i hånd. Dette er essensen i behovsteorien “3 grunnleggende aspekter” og i positivpsykologiens Flow-begrep. Når all utrygghet er fjernet får vi tilgang til alle våre ressurser.

Musikk er av natur åpenbar for direkte tilbakemelding. Vi hører det med engang om noe ikke låter bra. Vi merker det selv. Vi kan derfor (til en viss grad) gi oss selv tilbakemeldinger og foreta de nødvendige korrigeringer for å bli bedre. (Alle som har stått på en scene, kan skrive under på forskjellen av å synge og spille med og uten monitor!). Direkte og kontinuerlig tilbakemelding sammen med konsentrasjon og tydelig mål gir Flow.
Sassybeat evner på magisk vis å skape dette rundt seg selv. Deres natur, og kanskje “purungetheten” lokker fram gleden i oss. De utøver ingen trussel. De synger bare fine sanger. Med glede som drivkraft. Og vips ble det en internasjonal megasuksess.

Noe å tenke på for de mange bedriftsledere der ute?

God helg!
ballongferd
Takk for at du deler!

Er du en drittsekk?

På side 2 i årets første avis fra Aftenposten sto en engasjert kommentar av journalist Johnny Gimmestad. Noen hadde satt igjen et flyttelass gamle møbler på parkeringen hans lille julaften, og han trigget på alle pluggene. Heldigvis resulterte det i noe så positivt som en fyrrig og moralsk pekefingerartikkel. Temaet er forsøpling. Han tar opp føtter på trikkeseter, snusklatter og hundeetterlatenskaper og peker på vårt felles ansvar for å holde omgivelsene ved like.

Jeg kjenner meg igjen i Gimmestads følelser, og jeg deler langt på vei hans meninger.
Samtidig reagerer jeg litt på det aggressive ordbruken. “Drittsekk” er på mange måter et genialt valgt uttrykk i artikkelen. Det får meg til å humre, men jeg kjenner også det pirrer litt. For hvem av oss er ikke drittsekker? Kan den som aldri har påført noen andre harme rekke opp en hånd?

Hvordan vi oppleves av andre er ikke alltid lett å hverken forstå eller forutsi, men vi kan ta våre forhåndregler. Å rydde opp etter seg er en åpenbar slik regel, men det er ikke forsøpling – i hvert fall ikke fysisk – som er temaet i denne bloggartikkelen: Det handler om empati.

Stephen Covey har en liten historie om dette i en av sine bøker. Han forteller om en gang han sto og ventet på t-banen i New York. På en krakk satt en mor og sløvet mens hennes unge sønn løp rabiat rundt og herpet på skilter, sparket i vegger etc. Stephen forteller at han ble meget irritert. Til slutt gikk han bort til kvinnen og spurte om hun ikke la merke til hvordan hennes sønn oppførte seg. Hun ser opp på ham og sier: “Jeg beklager, du skjønner, vi kommer fra sykehuset. Han har akkurat mistet faren sin.”

Hva årsaken til at flytteskrotet sto igjen på Gimmestads parkeringsplass, vet hverken han eller jeg. Men hvem er vi til å dømme?

Alle handlinger gjøres av en hensikt (selv om hensikten kan ha gått ut på dato for enkelte), og denne hensikten er – på en eller annen måte – positiv for den det gjelder. Ansvar for fellesskapet er viktig, men i dette ansvaret ligger også et ansvar for omsorg for hverandre.

Negativ kritikk og angrep er eksempler på mental forsøpling. Vi har et felles mål om å ha det bra. Alle må forstå at det ikke kan skje på andres bekostning. Framkomstmiddelet for å nå målet er kommunikasjon. Og for at kommunikasjonen skal fungere er det viktig å forstå kommunikasjonens bærende verdi, nemlig respekt.

God helg!
garbman

Takk for at du deler.

Hvor mye er motivasjonen verdt?

Hvor mye er motivasjon verdt?
Motivasjonsforedrag er en industrien er i sterk vekst. Det er morsom lesning om nettopp denne industrien i Aftenposten Lørdag 28.12.2013. Avisen skal ha skryt for å få fram gode vinklinger, gjennom gode poenger fra foredragere i fin balanse med forsker på ledelse og kultur, Endre Sjøvold fra NTNU, som sier at han “har til gode å se at slike foredrag har noen effekt.”

Enkelte av de omtalte foredragsholderne kjenner jeg, både personlig og av erfaring. Disse selger opplevelser, nei forresten, de selger inntrykk. Og veldig mange av de motivasjonsforedragene jeg har vært på har gitt nettopp det: Inntrykk.

Sterke historier rører og beveger oss. De gir oss ikke bare påfyll og rom for refleksjon. De skaper nye perspektiver. Og akkurat det tviler jeg på at ledelsesforsker Sjøvold har tatt med i betraktningen når han kommer med sine observasjoner. Stadige påminnelser skaper bevissthet, og det er nettopp dette som er det gylne innholdet i motivasjonsforedragene. De skaper nye perspektiver. De gir inntrykk. De blir husket. Ergo fungerer de også som påminnelser og vil ha en effekt selv om denne effekten er vanskelig å måle for en som sitter på Gløshaugen. På den annen side kan man spørre seg hva nyttegrensen er for det n-te foredraget.

En utfordring for motivasjonsindustrien er at den må være så fordømt positiv hele tiden. Det må skapes glede og entusiasme for at det skal selge! Men som det også så påpasselig påpekes i Aftenpostens artikkel: ”i det øyeblikk firmaet har problemer, vil det bli gjort iskalde valg.” Da er entusiasme og munterhet kun et svunnet minne, om enn det. Noe av det vi mennesker trengs flest påminnelser om, er nettopp det faktum at det er vi kommer lenger i fellesskap enn alene. Og her er Sjøvold spot on når han sier at ”I bedriftene er det heller behov for å dempe egoene, få folk til å kommunisere på tvers for å dra lasset sammen.”

Dette er et kjernepoeng. For de best betalte motivasjonsentertainerne har nødvendigvis profilert seg med en tydelig identitet; historiene deres handler om deres egne ego, og det er i disse historiene vi liker å kjenne oss igjen, fordi vi alle sammen søker bekreftelse og ønsker anerkjennelse for den vi er. Men det er nettopp denne søken etter anerkjennelse som er problemet. For der vi verner og dyrker våre ego, blir det nødvendigvis mer å forsvare. Således blir motivasjonsforedragene selvmotsigende. Alle som har opplevd medarbeidere eller sjefer med oppblåste ego kan skrive under på at det er motivasjon med negativt fortegn.

Alle som har en hobbymastergrad i nlp-coaching eller individpsykologi forstår effekten og viktigheten av en positiv holdning og følelsenes makt. Randi Skaug, som er oppvokst et motivert steinkast fra her jeg sitter og skriver nå, snakker om å erstatte ”grue-seg”-følelsen med kongefølelsen. Tilstand er superviktig når du skal utrette noe, enten det er daglig dont eller spesielle anledninger. Men enda viktigere er holdning, holdning til å stå på, stå opp, stå i mot, jobbe videre når verden går deg i mot, når venner svikter, når tidligere sjefer dolker deg i ryggen, når pengene forsvinner og utgiftene stiger, når kundene ikke kommer og den enkleste utveien er offerrollen og bitterheten med dens fristende avstandssødme.

Over kr 100 000,- tar de best betalte motivasjonsforedragsholderne skriver Aftenposten. Det hadde vært mer interessant å vite hvor mye de tok pr. tilskuer og i hvilken grad de gjennom sitt foredrag klarte å økte tilskuernes ansvarlighet. For jeg tror de fleste er enig med meg i at økt bevissthet og ansvarlighet kan være verdt det mangedobbelte for en bedrift, for ikke å snakke om for hver enkelt av oss. For andre er kanskje kr 100 000,- motivasjon nok. 😉

God og ansvarlig helg!

Takk for at du deler.

Godt nytt år!

Det er årets siste mandag, og for alle som kjenner “Før det er helg….” så vet de at det er et sitat til motivasjon som da vanligvis publiseres. Men slike “siste”-dager er skapt til ettertanke og til takknemlig. Derfor vil jeg benytte anledningen til å takke alle lesere av “Før det er helg….” for besøkene i året som har gått, for alle kommentarer og bidrag og alle “Likes” og ikke minst delinger.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle mine kunder for et godt samarbeid i året som har gått. Takk for den tillit dere har vist meg og fortsetter å vise meg.

I går fikk jeg en liten ledig time og satte meg ned for å tenke over hva jeg har fått til i 2013 og ikke minst hva jeg ønsker å få til i 2014. Slike oppsummeringer og drømmestunder er alltid spennende og motiverende. Jeg oppfordrer dere alle til å sette dere ned og skrive en kort status, og ikke minst skrive en liste over de mål du ønsker å oppnå i 2014, personlig og forretningsmessig. Derfor blir siste utfordring herifra i 2013, et dobbeltspørsmål som du kan ta med deg inn i nyttårshelgen og grunne på, og som kan gi deg motivasjon og drivkraft til å gi det nye året en flying start. Er du klar?

Her kommer det:
Hva er det viktigste du får til i 2014 og hva er det som gjør akkurat dette så viktig?

Godt nytt år!
2013-blir-til-2014
Takk for at du deler.