Hvem er jeg?

Hvem er jeg?

“Hvem er jeg?” er det mest grunnleggende og skjellsettende spørsmål du kan stille seg. For hva svarer du egentlig? Og hvor lenge svarer du? Finnes det i det hele tatt noe kort svar?

Denne uka skal jeg begynne å dyrke jorda på gården min (faren min har gjort det til nå) – betyr det at jeg heretter er bonden Asle? Hva med de 17 årene jeg jobbet som utvikler, prosjektleder og leder innen IT, gjør de meg til datamannen Asle? Og hva med de siste 5 årene hvor jeg har jobbet som coach og karriereveileder, gjør det meg til karriereeksperten Asle Gundersby?

Svaret på spørsmålet ”Hvem er du?”, avhenger av konteksten det stilles i. På hjemmebane er jeg ektemann og familiefar; i bandet mitt, CMYK, er jeg synth-mann og vokalist; og blant venner og når jeg er alene, prøver jeg bare å være meg selv.

For hver situasjon krever sin rolle.  Jeg er fortsatt sønnen til mine foreldre, jeg er fortsatt den lille gutten. Samtidig har jeg tilegnet meg kunnskap og spilt en masse roller oppgjennom, som dem jeg i den forbindelse har omgått, vil forbinde meg med.

Hvorfor holder vi på på denne måten?
Hvorfor er det så viktig for oss å definere (og dermed begrense) oss?
Hvorfor er vi så opptatt av titler og navn?
Hvorfor er det så viktig å sette alle disse merkelappene?

Det handler naturligvis om identitet. Og identitet handler om å være synlig, om å skille seg ut. Hvorfor ønsker vi å skille oss ut? For å bli lagt merke til. Hvorfor ønsker vi å bli lagt merke til? Fordi vi trenger å selge – selge våre produkter, selge vår kompetanse, selge våre meninger. Fordi vi trenger anerkjennelse, bekreftelse på at vi har verdi, at vi er ønsket eller til og med etterspurt, fordi vi trenger trygghet, fordi vi trenger hverandre, særlig når vi selv ikke lenger strekker til.

Og der er ringen sluttet. Det er noe å tenke på når vi blir for opptatte med å forsvare våre feil og mangler. For fysj! Tenk om noen oppdaget at jeg gjorde feil og noen ganger kom til kort!

Hvem er det jeg tror jeg lurer? Jeg lurer i hvert fall ikke deg.

God helg!

 

Huset ved havet

En dag jeg var på en reise gikk jeg en tur. Det var et strålende vær, jeg gikk langs kysten. Turkist vann brøt i dønninger og ble kastet mot klippene og strendene nedenfor. Det suste i palmekronene av en mild bris som strømmet over åsene. Turen tok meg ut av byen, over en slette og gjennom et lite skogholt. Veien strakte seg ut over en eng. Jeg må ha gått i egne tanker for etter å ha krysset en liten elv kom jeg til noen hus som lå på kam mellom havet og veien. Husene var av de slitne sorten. Malingen var sprukken, noen steder flaket av i store biter. Flere vinduer var knust, gården og hagen fløt av søppel. Tilstanden kunne kort beskrives med et ord: forfall.
Det så ikke ut til å bo noen i huset, og kanskje skulte det en personlig tragedie. Men tiltross for eiendommens tilstand, var beliggenheten der den tronte på skrenten over havet helt fantastisk. Jeg ble slått av undring; for hvordan kan det være mulig å ha slik potensiale uten å utnytte det bedre?
Tomten huset lå på måtte være verdt enormt. I rette miljøer og markedsført med litt kløkt og kompetanse ville et salg garantert innbringe en betydelig sum. Synet gjorde meg trist. Så gjorde det meg glad. For er det ikke slik med oss alle? Vi har unyttede potenial som bare ligger der og venter på å bli gjenoppdaget?

Samtidig må vi selv ta ansvar for å markedsføre det. Vi må selv henvende oss til rette publikum, de som kunne tenkes å ha glede av vår kompetanse og våre talenter. Hvorfor la verdiene ligge uutnyttede og forfalle? Det finnes ingen bedre dag å starte på enn i dag.

God helg!

20140227-200646.jpg
Takk for at du deler!

Har du funnet svaret for businessen din?

Hva er kjærlighet?
Det alltid-aktuelle spørsmålet får liksom en ekstra snert på selve Valentinsdagen.

Mange vil sikkert hevde at Valentinerdagen er et markedsføringsgrep innfør for å stimulere et allerede overfølsomt forbruk, og de har sikkert gode argumenter for sitt syn. På den annen side finnes det ingen ting mer verdt å feire enn selve kjærligheten.
Men hva er det? Hva er denne uangripeligheyen som er så vanskelig å få has på?
Selv har jeg kysset min kone 3 ganger på munnen før jeg startet arbeidsdagen og gjennopplivet forholdet til en gammel musikalsk flamme da jeg tilfeldigvis kom over en relativt nye utgivelse av det svenske folkemusikk-heavybandet Hedningarna. Et særdeles gledelig gjenhør, for de hadde slett ikke gitt seg, de fortsetter å gi og gi.
Og er det ikke akkurat det som kjennetegner kjærligheten? Alt man ikke gir seg, men fortsetter med å gi? Å elske er er verb, det er en handling. Det handler ikke om å få noe tilbake, det handler om å utføre det å elske er.
Det amerikanske firmaet Heart of Business har gjort kjærlighet til kjernen i sin business. Med filosofi bygget på gammel Sufi-visdom  forfekter de synspunktet at man skal handle og snakke fra sitt hjerte. Og naturligvis lytte til det. De sier at vi må gi fra vårt hjerte, ikke bare til våre elskede og våre venner, men også til våre kunder. Det er en vågal og interessant vinkling. For handler ikke kjærlighet nettopp om oppriktighet og entusiamse, om å ville den beste for andre? Om ikke noe annet, så vil jeg at dere skal ta med dere det budskapet inn i valentinerdagens siste timer. Tenk på det neste gang dere møter en kunde. Den bedrift som klarer å bygge sitt renommé og rykte på at de er der for kundene og gir fra sitt hjerte, vil garantert beholde eksisterende og få mange nye kunder.Å oppriktig ville andre vel og å tilby sine tjenester for kundens beste, er langvarig business og bærekraftig business. Og man trenger ikke be om noe tilbake. For den som får, får lyst til å gi. Slik virker kjærligheten.

Happy Valentines!

businesslove
Takk for at du gir!

Befridd av selveste Selveste…

Terje Formoe har lagt gullegget. Det er forunderlig hvordan han i en årrekke har klart og fortsatt klarer å trollbinde unger med sitt magiske sjørøverepos. Min sønn er i hvert fall hekta. Han er ikke enda fire år, men har fullstendig dilla. I dag hadde hans søster bursdag og jammen vanket det ikke en gave på ham også. Mormor hadde kjøpt en kaptein Sabeltann-sabel. Nå sover han med den i senga. Snakk om å skape og dekke behov.
I morges i forbindelse med selskapsforberedelsene satt Jonathan og jeg og så en Sabeltann-episode mens mor og bursdagsbarn pyntet prinsessekaka. Skjønt det var Jonathan som så, jeg var mer opptatt av fotballrykter på pcen, men en ting fikk jeg med meg. Langemann introduserte sin kaptein for folkene i Kjuttavika: “Havets skrekk, selveste Kaptein Sabeltann!!” Grøss og beundring bølget gjennom herskaren som var møtt opp. Og det var dette som traff meg. Ordet “Selveste”. Dette banale, men samtidig usedvanlige lille hverdagsordet. Ved første lytting ikke noe spesielt med det, men da jeg gikk det litt nærmere i sømmene, så framsto det ikke som så ordinerært som det høres. Selvet. Selveste. Den som er seg selv mest? Det slo meg plutselig at dette handlet om ego. Det handlet om identitet og (naturligvis) om markedsføring. Kaptein Sabeltann er både havets skrekk og en mester i markedsføring. Selvfølgelig må han være selveste. Hva sinnet hans kommer av vil vi trolig aldri få vite. Personlig tenker jeg at alt sinne kommer fra frykt eller redsel. Det handler om at vi føler oss straffet eller truet, på sikkerheten eller våre verdier, vår identitet. Så når er vi vår selveste mest? Må vi heve stemmen og skrike, true med stirrende og stikkende blikk bak en bleket maske eller markedsføre oss med brask og bram for at andre skal legge merke til oss?
For er ikke markedsføring kun en kamp om oppmerksomhet? Av frykt for å ikke bli lagt (vare-)merke til hever vi stemmen, investerer tusenvis, kanskje millioner for å bli sett og anerkjent (som vårt eget havs skrekk), fordi anerkjennelse er en form for respekt, og det å bli sett er en bekreftelse på vår eksistens, at vi har en plass, at vi hører hjemme, at vi er ønsket (?)
Mine filuleringer ble avbrutt av at noen eklinger hadde tatt Pinky til fange. Jonathan ble redd. Han krøp inn i armkroken min og klynket idet jeg trakk ham inntil meg. Da dukket kaptein Sabeltann opp. Naturligvis med sin fryktede sabel i hende. Med et par fekteslag  nøytraliserte han eklingene. Pinky kunne gå fri. Puh! Havets skrekk er også en redningsmann. Egoet er vår sikkerhet som enkeltindivid. Samtidig er det eklingen i gruppa. Ingen liker egoister. Vokt deg vel for å fekte for lenge på de bølgelengder. For når det er selveste deg og meg det handler om, lar vi oss lett henføre og beruse. Oppmerksomhet er deilig, og i sommerens nytelsestid er det lett å glemme at det er noe som heter balanse. Rettferdighetssansen tar aldri ferie, og når en person har snakket lenge og høyt nok, begynner andre å føle at det kanskje er på tide med et sceneskifte. Da må selveste ta en pause og kanskje heller stille inn antennene på mottakerfrekvens. For det er utrolig hva litt nysgjerrighet kan gjøre. Er du interessert i andre blir du plutselig interessant selv. Nysgjerrighet er faktisk verdens billigste markedsføring. Det eneste det krever er litt tid og litt mot. Til å tørre å la selv selveste Selveste få en pause. Men frykt ikke; for hiv og hoi, snart er skatten vår, og da skal vi ta det rolig de neste 100 sommerferier.

God sommerferiehelg og splitte mine bramseil!Selveste relasjonskompetanse
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Branding av babyer – ikke uten utfordringer

Navn er en ømtålelig greie. Nylig hadde vi barselbesøk og barnets navn var et uunngåelig tema. Og jeg kan røpe det like godt først som sist: Nei, vi har ikke bestemt oss. Dermed var grunnlaget for diskusjonen lagt. Vi presenterte vår “short list” og begynte å diskutere. Siden saken ikke er konkludert følger det naturligvis at vi ikke helt har klart å enes. Diskusjonen utartet og den store norske navneboken ble trukket fram for om mulig å finne alternative kandidater som kunne føre til konklusjon. Tabbe!  For, som sagt, navn er en ømtålelig greie; alle har en mening om det. Ikke så rart. Navnet vårt sammen med ansiktet og stemmen  er jo våre sterkeste signaturer, det er selve logoen vår, merkevarenavnet, brandet. Det oppsummerer den vi er og det vi står for. Intet mindre.
Det som imidlertid skjedde ved middagsbordet vårt var at alle plutselig begynte å assossiere negativt ved navnene. Noen hadde hatt ei fæl grandtante som het Agathe, noen  en elkete nabo som het Gerda. Sånn sett ble eliminasjonsprosessen effektiv. Samtidig kjente jeg at jeg ble sur. Negativiteten tok overhådn og fikk lov til å styre. Det var ikke slik jeg ville ha prosessen. Jeg vil høre på navnet, smake på det, lytte til klangen og se om jeg synes det passer til personligheten. I stedet var det de automatiske koblingene som tok styringen. Ja, for selv vår opplevelse av navn er styrt av vår programmering, enten denne programmeringen handler om kultur, mote eller egne opplevelser. Vi har en hyggelig nabo som heter Gjørdis. Hvorfor tok ikke de positive assosiasjonen opp kampen med motekulturen i dette tilfellet?
Personlig tror jeg det handler om to ting. For det første holdning. Er holdningen og innstillingen vår positivt eller negativt rettet? Deretter bevissthet. Er vi bevisst på hva holdningen gjør med våre prosesser, våre synspunkter og (automatiske) tanker? For det er så lett å bli fanget av et mønster. Og negativitet er et slikt mønster. Når vi først var kommet inn i sporet om å finne negative assosiasjoner på navnene, var vi fanget. Det var nærmest umulig å komme ut av det. Ergo ble det heller ingen løsning ved middagsbordet. Den store norske navneboken ble lagt bort til et bedre egnet tidspunkt; saken er fortsatt uavklart.
Enn så lenge. For om ikke valget er tatt innen 6 måneder vil den norske stat komme inn og ta beslutningen for oss. Og Folkeregisteret velger ut ifra statistikken; det navnet som er mest brukt blir tildelt. For når det gjelder identitet er det viktig å ikke skille seg ut.

“They couldn´t think of a number so they gave me a name.” (Rupert Hine)

Fortsatt god sommer!

"Identity" av Rachel Middleton.

“Identity” av Rachel Middleton.

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Perfeksjonistens mål

Quote

Perfection is achieved, not when there is nothing more to add, but when there is nothing left to take away.

— Antoine Saint-Exupery

EmptySpacesNow8

Likte du det du leste?
Jeg er svært takknemlig om du deler denne artikkelen med dine venner på din egen blogg eller på Facebook, LinkedIn og Twitter! På forhånd takk! 🙂

Jeg – en humørsyk?

Er jeg humørsyk? Er jeg uvanlig humørsyk? En kommentar på bloggen min treffer meg som et slag i mellomgulvet. Jeg feier det vekk som et sleivspark, men må svelge, for jeg aner at slaget har streifet vitale organer. Er jeg humørsyk?

Noen dype åndedrag og panikken roer seg. Det er på tide å gjenvinne kontrollen. Med fokus på det rasjonelle går jeg analytisk til verks. Først punkt er en begrepsavklaring. For hva er i tilfellet det å være humørsyk? Er det en henfallenhet til negative følelser? Er det et tegn på svake emosjonelle muskler? Er det i så fall noe som kan trenes? Eller er det arvelig? Handler det om energinivå, eller har det med holdning å gjøre? Jeg avviser temmelig raskt det siste. Humørsyke er nemlig en sterk negativ trigger hos meg. Så hva om jeg er det selv? Forkaster ikke dette både teorien om å søke mot sine negative triggere samtidig som det vitner om at jeg er mitt eget monster?

Spørsmålet river i sjelen. Rasjonaliteten er truet. For er det noe jeg ikke ønsker, så er det å bli ansett som humørsyk. Men hva om jeg er det? Hva om diagnosen er ugjenkallelig? Hva om sykdommens utgang er av terminerende art, og den eneste som møter opp i min begravelse er en nabo jeg en gang var snill med men som bodde langt nok unna til ikke å kjenne meg? O’ smerte og gru. Har jeg – svake menneske – endelig blitt råket av mitt banesverd, er dette det endelige svar på hvem jeg er? Asle, den humørsyke?

Pøh! Det finnes piller mot møkkete vann. Det er medisin for det meste. Har du brokk, kan det opereres, er du låghalt kan det kompenseres med innleggssåler. Så hvilke innleggssåle kan jeg kompensere med?
Kanskje det er derfor jeg er så opptatt av SCARF… Kanskje det er derfor jeg interesserer meg slik av atferdstyring. Igjen; det blir bare ytterligere beviser og ingen avdiagnostisering. Er jeg humørsyk? Ok. La oss si at jeg er det (sukk). Så, hva kan det skyldes?

For høye forventninger om 5 minutters fred og ro nå og da, har vært nevnt. Uavhengig av forventning vil jeg kanskje hevde at behovet er påfallende. For jeg er sliten. Jeg trenger hvile. Energinivået mitt er truet. Og dette er et alvorlig sikkerhetssignal. Jeg må ta mer pauser. Sjelden har det blitt uttalt tydeligere enn når den følelsesmessige reaksjonen som frarøvelsen av fem minutters stillhet frembrakte, gir meg stemplet “uvanlig humørsyk”! Warning-warning-warning! Jeg balanserer på stupet. Kanskje er jeg allerede manisk. Jeg har alltid hatt topper og bunner og mener selv at jeg kontrollerer dem (i hvertfall bunnene) ganske bra. Kanskje er det fortsatt håp for at jeg slipper å møte min kone i kontortiden (Hun er psykolog). Lite emosjonell stabilitetsstyrke lyder min foreløpige selvdiagnose. Så hva er medisinen? Selvforaktelse? Neppe. Foraktelsen får andre stå for. Det bryr jeg meg ikke om. Styrketrening og energi er derimot resepter som tiltaler den lidende mer. Fred, ro og hvile er piller jeg gjerne tar. En ting er omgivelsenes stadig tiltagende krav til meg som menneske (nå får jeg ikke engang lov til å irritere meg over uvanlig høy radio før kontortid!), en annen ting er mine indre forstyrrelser. Det koker ned til prefrontal cortex. Min fremre pannelapp likner antakelig magen. Ingen umiddelbare six-packs i syne. Og med det glykosebehovet pannelappen angivelig har, kan det virke som om jeg også kan vinke farvel til eventuelle fremtidige sixpacks. Nei, her må trenes! Jeg må ta mer pauser og trene konsentrasjon. Bare slik kan jeg unngå å svi ned det jeg eventuelt måtte ha igjen av pannelappstyrke. Og NB! dette er viktig. For jeg ønsker ikke ende opp som utbrent med ME-stempelet i panna. Ingen ønsker det. Det er nemlig dette jeg tror skjer: Musklene i pannelappen slites i stykker. Det handler ikke om holdning. Det hjelper ikke å ta seg sammen. Hvis du først har dobbeltklikket på desktop-snarveien til den emosjonelle muskelen, går du i spinn. Du har under et sekund på å prøve merkelappmetoden, og funker ikke det, er du ille ute. Jo mer humørsvak du er, desto mer trenger du selvmonitoreringsmekanismen og dens skjerfende analyse. I “Skjerf deg” anvente vi SCARF, i “En tidlig morgen på Ringstadbekk…” gikk vi direkte løs på hemmeligheten bak Gleden. Ved å anvende takknemligheten metode direkte oppnår vi det samme som ved å utfordre SCARF-elementene med nye perspektiver. Min gamle sjefs virkelighetsforankrede verktøy (“Det kan alltid bli verre!“) har nok en gang vist seg verdifullt. Jeg kunne hatt ME, jeg kunne hatt lungebetennelse og brokk, jeg kunne hatt sukkersyke og aldri kunnet trøstet meg med sjokolade eller bittersøte drops, jeg kunne vært låghalt og butikken kunne vært utsolgt for innleggssåler. Det kunne vært trøbbel på t-banen, så jeg måttet fryse mye lenger og den plagsomme radiodama kunne vært min nye sjef. Mulighetene er uendelige. Så tusen takk til alle som snakker kinesisk på t-banen, tusen takk til Golfen min (ja, jeg er fortsatt i mangel av BMW 😉 som bringer meg fra verdensmetropolen Åsbygda til den avsidesliggende t-banen på Ringstabekk før skjema. Takk til min gode venn Martin som tør å utfordre meg der det gjør som aller mest vondt, og takk til sjefen min og til David Rock som begge har gitt meg persepsjonsoppgraderende verktøy til hjelp i livet.

Folkens, jeg tror faktisk jeg er humørfrisk – jeg trenger bare helg.

Så, god helg til dere alle!
Måtte eventuelle humørforkjølelser gå hurtig over og pass endelig på forventninger om snarlig vår!

Surf´s up!
522648_262082727260075_973502983_n

Likte du det du leste?
Del det med dine venner og de du kjenner og de som trenger no´ annet enn penger!