Kraften i de små ting (en kvasivitenskapelig artikkel om nisser)

I hver av oss bor det en nisse. I meg bor det flere. Den nissen dere skal få møte i dag kaller jeg Nazi-nissen. Det er han som skriker Ordnung muss sein og på fascistisk vis krever at alle skal trampe i takt.

De fleste kjenner seg sikkert igjen når jeg nevner hektiske morgener med små marginer. Unger krangler, oppvasken flyter, tannkosten(e) er borte. Det er mye som må gjøres på lita tid. Det er i slike situasjoner Nazi-nissen ofte kommer fram. Og han kan være god og ha. For dersom han får gehør for fascismen sin, kommer produksjonen raskt på linje, prosessene flyter og uavhengige observatører kan nikke gjenkjennende til en opplagt synlig progresjon mot målet. (=barnehage, skole, jobb).

Underveis er det viktig at ting fungerer. Da er det de små ting som teller. Noe som lider av ikke å være tilstrekkelig standardisert i undertegnedes hjem er sammenrulling av plastposer. Ja, du lester riktig! Sammenrulling av plastposer er en greie for Nazi-nissen. For når søpla flyter over, minstejenta stinker og roper æsj og mellomstegutten hyler fordi han har fått flis i foten mens kona har inntatt virvelvindformen og stormer rundt fordi hun er for sent ute, da er det vesentlig å ha et sted å legge fra seg søppelet. Vi har et skap med en pose full av poser. Disse posene krøller vi sammen på hvert vårt vis. Ja, igjen, du leste riktig; på hvert vårt vis. Og dette er verdt å merke seg: Personlige preferanser i plastposesammenkrølling som kan ødelegge en hel morgen! Jeg har faktisk vært med på at slike detaljer kan ødelegge en hel dag og sågar en hel helg, men la oss ikke gå i detaljer på det. Dette er nemlig en (kvasi-)vitenskapelig artikkel og ikke terapeutisk vås.

Så til saken: Når jeg da står der med søppelet mitt og trenger en ny pose, mens bombene og granatene slår ned på alle kanter og noen roper ”Gass, gass!”, da trenger jeg posen brennkvikt. Jeg går med lange målfaste steg bort til poseskapet, finner en pose og går med like lange, like målfaste steg tilbake til søpleskapet. Men hva er det jeg ser: Jeg har valgt en pose som frua har sammenrullet. Jeg undertrykket et irritert F**N! og gir meg i kast med knuten. Den er selvfølgelig vanskelig å få opp og det tar opptil flere sekunder før jeg får løst den og kan riste opp posen  slik at den er klar til bruk. Og det er midt i dette kaoset det slår meg: Det må være rom for forbedringer! Så når kone og unger er på vei til det hellige land og jeg har fått ryddet kjøkkenet for miner, bestemmer jeg meg for å gjøre en test: Hvor lang tid tar det å åpne plastposene på min måte og hvor lang tid tar det å gjøre det på min kones måte? Og, for ikke å glemme: Hvor lang tid tar det å krølle dem sammen på de respektive vis?

Beskrivelse av metoder:
Min kone foretrekker å dra posene ut i ei lang pølse for deretter å slå krøll på dem. (Metode A). Jeg foretrekker å kryste opp posene fra hver sin hank og ned, tvinne de rundt og dytte den ene enden ned i den andre. (Metode B).

Klargjøring av testutstyr:
Jeg finner to poser i poseskapet; en hvit fra Rema (hvor jeg liker å handle) og en rød fra Rimi (hvor min kone liker å handle). Hvitt lag – og nå må ingen begynne å tenke fotball her – skal teste Metode B, mens rødt lag skal teste Metode A. Til tidtagning bruker jeg stoppeklokka på telefonen. Jeg legger telefonen på benken med stoppeklokka klar. Posene ligger i sammenkrøllet tilstand ved siden av. Så starter jeg.

Kampen:
Først ut er hvitt lag. Knuten (i den grad det kan kalles en knute) går raskt opp og jeg kan riste posen åpen. Dette gjøres i et behersket tempo med moderat målfokus. Jeg slipper posen rett ned på gulvet og stopper klokka. 5.5 sekunder. Så gjentar jeg øvelsen med rødt lag.

Ikke uventet strir jeg med knuten, men får den ganske kjapt opp, rister posen åpen og slipper den på gulvet. 14 sekunder. Det skiller altså 8.5 sekunder på de to metodene etter første test.

Så er det sammenrullingen. Nå skal posene fra åpen tilstand, krølles sammen på henholdsvis Metode A og Metode B, og legges på kjøkkenbenken. Først ut er igjen hvitt lag (De har hjemmebane). For hvitt lag tar prosessen 10.5 sekunder. For rødt lag  12.8 sekunder. Altså en forskjell på 2.3 sekunder i favør hvitt lag.

Jeg innså raskt at det er flere svakheter ved testen. For det første er en test altfor lite til å kunne kalle det en vitenskapelig metode. Dernest vil resultatene avhenge av hvem som utfører dem og deres kompetanse på området (dette gjelder både sammenrulling og oppåpning). Det er åpenbart at min kones skarpe negler er bedre egnet til knuteåpning enn undertegnedes nisses tosifrede tommeltotter. Og denne artikkelen er ikke en argumentasjon for hvilke metode som er best. Det er derimot Lære-og Dokumentasjons-Nissen i meg som prøver å få fram et poeng! For å underbygge det statistiske, gjennomførte jeg testen noen flere ganger. Trenden i resultatene viste som forventet at tiden går ned etter hvert som teknikkene perfeksjoneres. Med unntak av forsøk der knuten førte til tukkel, var trenden klar. Med undertegnede som utfører var Metode A raskest, både for sammenkrølling og åpning. Og jeg tør våge påstanden om at dersom både min kone og jeg hadde perfeksjonert denne metoden er det sannsynlig at vi ville spart en del tid i hverdagen.

Nå er kanskje ikke noen sekunder her og der så mye å kimse av, tenker du. Men der tar du feil! Antar vi at et gjennomsnittshjem rydder bort 2 poser om dagen og åpner én, betyr forsøket med Metode A en besparelse på 8.5+2×2.3 =13.1 sekund pr dag. Over et år med 365 dager blir dette til 1 time 19 minutter og 41,5 sekunder! WOW! I løpet av et år kan man altså få 1 time og nesten 20 minutter mer til rådighet som kan benyttes, for eksempel til et deilig bad eller en tur i skogen. Aller best kan denne tiden brukes på de aller nærmeste og forhindre utbrudd av verdenskrig i hjemmet.

Dette er en skikkelig nisse-artikkel, men poenget er at både Nazi-nissen og Lære- og Dokumentasjons-nissen har noe å bidra med. Funnene viser at standardisering og innøving av metode gir gevinster som kan virke små i det dagligdagse, men som kan ha enorme effekter over tid. Tenk bare på det tidligere refererte bannerordet (halvveis i avsnitt 4). Dersom vedkommende ikke hadde klart å undertrykke det – noe som er en reell risiko gitt det herskende arbeidspresset – ville Nissefrua reagert. Undertegnede hadde sikkert tatt fram Hissig-nissen og reagert tilbake. Dermed ville situasjonen ligge åpen for krigsutbrudd. La oss si det er 50-50 % sjanse for at konfliken ville utviklet seg. Da tar det i gjennomsnitt 24 timer å løse den. For når krigen er et faktum, finner man bomber og granater overalt. God gammeldags risikoanalyse tilsier da at kostnaden av Hissig-Nissens utbrudd er 12 timer. Og det bare denne helga! Siden slike situasjoner oppstår, la oss si, en gang hver fjortende dag, betyr det at valg av metode for plastposesammenkrølling koster undertegnedes familie et risikofond på 312 timer pr år!

Med slike tall er det åpenbart at det er viktig å håndtere Hissig-nissen. For når Hissig-nissen og Nazi-nissen drar i tospann har det ofte en smittsom effekt på Nissefrua. Og 312 timer nisseknuter i året er det faktisk verdt å investere både standardisering og litt trening for å unngå. Utfordringen med å selge inn budskapet overleveres herved Argumentasjons-nissen.

God Halloween-helg!

IMG_4787-0.JPGRødt og hvitt lag klare til kamp!

Investerer du i tillit?

Aside

I media har det de siste dagene vært påpekt at familiebedrifter har bedre lønnsomhet enn andre bedrifter. Johan H. Andresen, styreleder og eier av finans- og industrikonsernet Ferd, uttaler at det har med tillit og langsiktighet å gjøre. Dermed skulle man tro at det ikke var mer  skrive om den saken. Men alle bedrifter er ikke eller kan ikke være familiebedrifter. Så hva kan de lære av dette?

Børs er et interessant fenomen. Den åpne spekulasjonshandelen av aksjepapirer representerer muligheter for selskapene. Handlingsrom og investeringsmidler kan sikres gjennom en sterk aksjekurs. Den åpenbare kostnadssiden er utfordringen en lav aksjekurs medfører; faren for fientlige oppkjøp, presset fra media etc. Filmen “Company Men” belyser dette temaet meget bra, og kan anbefales alle med corporate interesser. Selv har jeg opplevd hvordan ledelsen i et selskap kan lide når den må danse etter børspipen. For å sikre aksjekursen blir det kortsiktig handling. Det blir et fokus på inntjening som – selv om inntjening naturligvis er sunt og nødvendig for bærekraften – ofte er kortsiktig. Og økonomene hjelper til. Sparekniven er ikke bare et kutt av kostnader, det også ofte et kutt av handlingsrom. Bedriftenes største kostnader er ofte knyttet til lønnsutgifter. Bruk av konsulenter likeså. Fordi disse kostnadene går rett inn på bunnlinja, er det lett å se virkningen. Kortsiktig. For hva er det som skjer om du skjærer av deg en arm eller et ben for å gå ned i vekt? Vekta lyver ikke, det er sikkert, samtidig er den heller ingen strateg. Å kvitte seg med kompetanse kan ses på som å skjære av seg vitale deler. Mange tenker sikkert at vi igjen kan ansette når inntjeningen er bedre. Og det er naturligvis et poeng. Samtidig vil et firma som opererer på denne måten forblø når det gjelder omdømme. Bedrifter som aktivt bruker permitteringer for å kontrollere kostnader likeså. For hvem får egentlig tillit til slike firmaer? Lojalitet er av mange ledere ansett som en viktig verdi som de ser etter når de ansetter. Men lojalitet handler om trygghet. Man er lojale mot de eller den som bidrar til å sikre eller øke tryggheten. Så enkelt er det med den saken. Hvis du er redd for å miste jobben, blir et tilbud fra en annen kant desto mer interessant.

Langsiktighet handler om forutsigbarhet, og forutsigbarhet handler om trygghet. Alle ønsker å vite hva som skjer. Hvis ikke legger vi bånd på oss. Det er jo akkurat dette økonomene gjør når de kutter kostnader. Best å spare for å være trygge, sier de, men alle kjenner uttrykket om å “spare seg til fant”. Alle vet også at framskritt koster. Ofte mer enn vi tror. En god venn av meg pleier å si at det er bra vi ikke skjønner hvor mye ting egentlig koster, for da hadde vi aldri gjort noe. Han har muligens et poeng. Og det er definitivt et poeng om vi løfter utsagnet til neste nivå. For da betyr det at få eller ingen resultater kommer uten innsats. Det er nok av dem som drømmer om lottogevinster. Og selv om drømming er viktig i seg selv, manifesterer ikke drømmene seg uten en helhetlig, tydelig og målrettet innsats. Illusjonisten selger skrapelodd, men sannheten er at det i det lange løp bare er illusjonisten som tjener på salget og at salget er hardt arbeid.

Derfor er det så viktig at regjering og storting legger tilretter for nyetableringer. Og da mener jeg ikke bare økonomisk støtte, selv om det også er viktig og ofte nødvendig. Nei, jeg mener ved å lette de formelle kravene, gjøre rapportsplikten eklere, rett og slett gi folk som yter en innsats spillerom og tillit. Tillit til at de gjør alt de kan, tillit til at de lærer underveis, tillit til at de har forstått den enkle regelen som gjelder for det å tjene penger. For penger er ikke bare finaniselle muskler, det er også et måltall på verdiskapning. Den kritiske faktoren er som alltid tid. Tid er penger, sier det. Men det er ikke helt korrekt. Tid kan bli penger. Om man lærer underveis. Tillit derimot, tillit er penger. For uten tillit intet salg.

God helg.
tid er pengerblå
Takk for at du deler.

Når økonomi blir tull

På Aftenposten.no på selveste nasjonaldagen kunne man lese at en rapport fra FN har funnet ut at Naturkatastrofer har kostet verden svimlende 14 600 milliarder siden 2000. Det er selvfølgelig en absurd sum. Ingen kan vel argumentere mot at naturkatastrofer har gjort store ødeleggelser, men at de har kostet verden? For noe vås!
For igjen er det perspektivet som bestemmer. Negativismen i FN tar helt av slik denne saken fremstilles. Naturkatastrofene har skapt disse verdiene, disse arbeidene, disse inntektene til nasjoner og stater i skatt og merverdiavgift, i sosial verdier og samhold gjennom sysselsetting og dugnad. Om bare økonomene kunne bidratt like mye! Kanskje på tide at noen skriver en artikkel om hvor mye økonomene koster verden? Og da mener jeg ikke alle de som kan smykke seg med en økonomtittel etter endt utdanning, for det er ikke tvil om at økonomikunnskaper er nødvendige og er viktige bidragsytere, bl.a. innen ledelse. Nei, jeg snakker om alle de ressurser som pløyes ned i byråkrati, i unødig kompliserte skattesystemer, i kontroller og revisjoner. Da jeg tok over gården etter min far, måtte jeg sende med 11 vedlegg til selvangivelsen! Ja, du leste riktig 11 vedlegg! Hvor er verdien i det? Tja, regnskapfirmaet som jeg er fullstendig avhengig av, kunne bokføre en 5-sifret inntekt, men hvor bidro det til verdiskapning i samfunnet, annet enn som en boble i økonomien?

Når naturen bestemmer seg for å rive ned, er det tiden som virker. Vi mennesker bygger opp på nytt, forbedrer, forsterker og lærer. Kan man si det samme om selvansgivelser og skattesystemet og budsjettstyring og alt det andre byråkrati-dillet? Nei. Det er sysselsetting, det er det eneste. Og her kommer et forslitt argument: For i et land hvor de fleste veiene likner mistenkelig mye på naturkatastrofer i seg selv, er det mer enn nok å ta tak i når det gjelder å finusse på naturens skaper- og destroyer-verk. Det er bare å brette opp armene og stikke spaden i jorda. Istedet skal vi altså tres nedover halsen et system så intrikat at vi ikke har sjans til å stille opp våre egne eiendeler og disses verdier. Og det må nok en naturkatastrofe til for at det skal bli endring. For hvilket politisk parti har mot nok til å gjøre noe med dette systemet?

Samtidig vil jeg rette en takk til Hans Martin på Økonomihuset for ypperlig service og full kontroll. Jeg er nok kunde neste år også. 😉

God selvangivelse!
z490-selvangivelsen

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Hvorfor grave etter gull når det finnes Yartsa Gunbu?

Vet du hva Yartsa Gunbu er?
Det visste ikke jeg heller inntil nylig. Jeg hadde lenge gått og kjent på en smerte i lysken. Litt treig som jeg er lot jeg det gå måneder før jeg oppsøkte legen. Jeg mistenkte altså ikke noe alvorlig, men ville få det undersøkt. Man vet aldri…

Det var på legens venteværelse jeg kom over et blad, et National Geographic. Halvveis interessert begynte jeg å bla i det for å få tiden til å gå. Det var da jeg kom over artikkelen som ga meg hakeslipp. Yartsa Gunbu er en sopp som vokser ut av hodet på en larve som ligger i jorda. Den ser ut som en tynn fyrstikkliknende stilk som stikker en tomme ut av jorden i de bratte åssidene der nepaleserne lar sine yakokser beite.

Selve prosessen med denne soppen som lever på larven og dreper den, er fasinererende i seg selv. Men enda mer fascinerende er hva denne soppen skal være i stand til. I århundrer har Yartsa Gunbu vært antatt å ha mirakuløse medisinske og libide krefter. Yakokser som beiter på den, skal i følge legenden vokse seg ti ganger så sterke. En 1500-tallstekst omtaler Yartsa som et hav av afrodisike kvaliteter. Den som inntar denne soppen skal skjenkes ufattelige fordeler. Bare kok en liten bit i en kopp te eller en suppe, og du vil bli helbredet for alt som måtte kunne feile deg. Yartsa Gunbu skal etter ryktene helbrede ryggsmerter, impotens, gulsott og tretthet. Den skal redusere kolesterolet, øke utholdenhet, bedre synet, behandle tuberkulose, astma, bronkitt, hepatitt, anemi, emfysem, motvirke kreft, behandle HIV/AIDS og til og med hjelpe mot hårtap. Ikke rart at prisen på denne greia når svimlende 600 000 kr pr kilo.
Yartsa Gunbu - fra National Geographic
Som du kanskje forstår satt jeg aldri så lite himmelfallen der på legens venteværelse. For noe liknende hadde jeg aldri hørt om før. Jeg måtte naturligvis teste legen, og heldigvis hadde ikke hun heller hørt om Yartsa.  Og det var dette som slo meg som så fascinerende: Her satt jeg – 44 år gammel, med relativt høy utdannelse, som har reist land og strand rundt i 5 verdensdeler – og hadde ikke engang hørt om vidunderkuren?! Hvor mye annet spennende må ikke befinne seg mellom himmel og jord når en som 44-åring plutselig kan oppdage noe sånt som Yartsa Gunbu?

Når en liten sopp som gror i bakken blant stein og yak-møkk er verdt dobbelt så mye som gull, hva annet finnes det av verdier omkring i vår fantastiske verden?

Selv om Yartsa har vært kjent i Napal i et halvt årtusen, tror jeg personlig at vi bare så vidt har begynt oppdagelsesferden. Hva gjaldt min smertende lyske, så var den kurert en uke før legebesøket. Ultralydundersøkelsen skulle avdekke om det var et begynnende brokk.
Smerten var imidlertid forsvunnet etter en skitur der jeg tok feil i et kryss og måtte gå  betydelig lenger enn først planlagt. Og det var ikke bare lyskesmerten som forsvant. 3 uker før skituren hadde min datter hoppet på korsryggen min. Det verket med andre ord både foran og bak. Men både rygg og lyske ble mirakuløst bra av skituren.

Så hva er fellesnevneren her? Det kan være fristende å påpeke helbred og medisin, men det er ikke det jeg skal fram til. Poenget er overraskelsene; verdiene og løsningene som dukker opp der du minst venter det. Det skjer hele tiden. Min mirakelkur var en skitur. I Nepal har de Yartsa. Hvem vet hvor det neste gullet ligger?!

God helg!
miracles
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Hvordan dele uten å røpe hemmeligheter

I disse dager pågår den årlige World Economic Forum i Davos. Det diskuteres heftig for å finne løsningen på finanskriser og om hva som er framtidens kapital. Samtidig brer åpenhetskulturen om seg med internetts hastighet. Firmaer klør seg i hodet. Konkurransen er hardere enn noen sinne. Det er rått parti der ute. Hvordan kan vi dele uten å avsløre våre forretningshemmeligheter? Svaret er enkelt: Du kan ikke! Du må dele eller dø!
Den som deler skal få. Den som ikke deler vil miste alt. Merkelig nok er dette tett knyttet opp til Emosjonalitetens 1. lov *:
Du kan selv forme så mye emosjonell materie og aktivisere så mye emosjonell energi du vil. Jo mer du gir dess mer får du.“.

For noen er dette selvfølgelig. Kjøp og salg har alltid vært en emosjonell greie. Selgerens hemmelighet er enkel, det handler om tillit. Men aldri før har tillit vært så tydelig som salgsvare. Den nye åpenhetskulturen bretter grenene til side og vips springer den fram:

Tillit er den nye kapitalen! Den som skaper mest tillit vil Continue reading

Facebook nominert til Nobels fredspris — det er DU som er hypen!

Hva er det egentlig ved Facebook som trekker folk som møkk trekker fluer? Hva er det Facebook har som vi mennesker har så utømmelig behov for?
Er Facebook en hype som har litt lenger enn normal varighet, eller har det kommet for å bli? Om hundre år er alt glemt heter det i ordtaket. Det gjelder ikke for de store oppfinnelsene.

Hvorfor virker det? Svaret er like åpenbart som det er banalt. Ibsen har blitt verdenskjent for sin diktning rundt tematikken, og Facebook er svaret. På Facebook kan vi pleie og polere vårt selvbilde samtidig som vi opprettholder vår livsløgn om at vi er perfekte, flotte, flinke og populære. Facebook er som et speil inkludert anerkjennelse. Å få “Likes” treffer oss midt i forfengeligheten, og det er deilig. Vi føler oss sett. Vi tror alle andre ser oss. Selv har jeg 650 venner som jeg knapt kjenner på Facebook. I tillegg har jeg 597 kontakter på LInkedIn og en håndfull følgesvenner på Twitter. På toppen av det hele skriver jeg blogg. Dette er en del av min virtuelle synlighet – et interaktivt søk etter anerkjennelse og inkludering. For Internett er genialt, det ekskluderer avstandene.

Første gang det virkelig gikk opp for meg hvor stort dette egentlig er, var en gang jeg lekte meg i Second Life (virtuell verden med bl.a. egen valuta.). Da møtte jeg en annen forvirret sjel. Chattefunksjonen i Second Life var så god og overlegent alt annet jeg har vært borti; jeg begynte å prate med vedkommende og det viste seg å være ei jente fra Østerike. Jeg hadde øyeblikkelig en følelse av fellesskap i Second Life. Samtidig vil jeg aldri vite hvem denne jenta er og vil aldri møte henne i virkeligheten. Allikevel tilfredsstiller den virtuelle kontakten mange av de sosiale behov vi har ved å omgås. Facebook gir også dette. Facebook gir oss sårt tiltrengt anerkjennelse. Et moment er at den er oppblåst. Det er ikke Facebook som er hypen – det er vi; bildet vi danner oss av oss selv som følge av at vi tror at alle ser oss like godt som vi ser oss selv der inne. Facebook er genialt. Mange vil få et bedre liv som følge av Facebook. Noen vil få et dårligere liv. Noen synes det er sørgelig at man skal søke bekreftelse på internett. Men faktum er at vi er programmert til å søke bekreftelse, og internett er bare en ny tilleggsdimensjon som vi lever i, og som åpner for muligheten til å lære mer, treffe fler og dele mer.

Det er ingen tvil om at det er forsvar av oppblåste ego som skaper krig og kriser, som forårsaker mobbing offentlig og på arbeidsplassen, som rett og slett er roten til alt ondt. Hvis Facebook kan bidra til bare 1 % mindre ego totalt, bør det tildeles Nobels fredspris. For sjelden har noe eller noen hatt større påvirkning. Zuckerberg var en nerd med et genial idé. Jeg tror ikke han så rekkevidden av teknologien sin da han lanserte den. Kanskje ser han den nå, og kanskje motiveres han mer av muligheten til å få Nobels fredspris enn enda flere digitale milliarder i form av tall på en bankkont han aldri kommer til å tømme.

Jeg nominerer herved Facebook til Nobels fredspris. Om ikke annet kan det kanskje føre til en diskusjon som åpner for refleksjon hos flere av oss. Det alene er det verdt å legge hodet på blokka for. 😉

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂

Gleden er på min side! (Hemmeligheten bak motivasjon 2/3)

Forrige fredag så vi på frykt som motivasjonsfaktor. En meget effektiv, men ustabil sådann.
Denne gangen tar vi for oss fryktens rake motsetning: Glede!

Fokuset denne gang er på den sanselige delen, den fysiske gleden. Alt vi kan oppleve og sanse, ta og føle på. Mat, sex, berøring, smil – egentlig alt som kan skape en opplevelse av nytelse er mer enn godt nok egnet til å motivere oss. Føler vi oss trygge, er vi i stand til å nyte synet av en vakker hest eller et flott tre, vi kan nyte været og utsikten, liflige dufter fra en putrende kjele på kjøkkenet, smaken av en leskende drink på en varm sommerdag, refrenget på en fin sang, følelsen av vind gjennom håret…

Nytelsesindustrien er gigantisk. Enten det handler om feriereiser til eksotiske steder, matopplevelser på restaurant, konserter, film eller spa, så er produktet det samme; sanselig nytelse. Uten at jeg har statistisk dekning for det, vil jeg vil gå så langt som å si at i Norge i dag, så er nok nytelse det vi bruker mest penger på. Vi omgir oss med underholdning på den ene eller andre fronten, enten i form, farge, tone, berørig, lukt eller smak. Lønn og bonuser har vært mye diskutert som motivasjonsfaktorer. Mange hevder at lønn er en ren hygienefaktor. På den andre side, tipper jeg at en landets mange spillkommisærer ser på pengepremier som noe annet. Vinner du 160 millioner i Viking-lotto. f.eks., åpner det ganske sikkert for noen nye nytelser i hverdagen.

Å klare å være i det sanselige er en belønning i seg selv. Ved å øve på dette, kan du oppleve nytelse hvor det enn skulle være og i hvilken som helst situasjon. Mindfulness har blitt meget populært. Læren om tilstedeværelse i nuet er viktig, ikke bare for avspenning, men som kilde til mer nytelse. Det beste av det hele er at det er helt gratis!

Som leder kan man spille på nytelse i motivering. Da må man vite hva sine medarbeidere liker. Ofte kan det variere stort, og det er ikke lett å skape unison begeistring i en gruppe mennesker med mindre disse er særdeles like. Mat og drikke liker imidlertid de fleste å nyte, og dette blir da ofte brukt som rammer når man skal ha det hyggelig eller som en ekstra påskjønnelse. Feriedager, kinobilletter, vinflasker er andre gester som kan virke motiverende. Nytelse er vanskelig å bruke fordi det oppleves så forskjellig individuelt. Men det er et viktig virkemiddel å være klar over, spesielt når det gjelder opplevelsen av en tilstedeværende sjef.

Siste del i denne artikkelserien finner du her!

Hvordan få lønnssamtalen til å lønne seg

Alle bedrifter er opptatt av fortjeneste. Det er derfor meget få bedrifter som på eget initiativ inviterer de ansatte til lønnssamtale med mindre dette er forhandlet frem eller at de er spesielt redde for å miste vedkommede. Lønnsamtalen oppfattes som kostnader for bedriften. Man er heller ikke garantert noen varig motivasjonsøkning. Faktisk har i enkelte tilfeller vist seg at økt lønn til og med kan virke demotiverende (!). Det koster altså ofte mer enn det smaker. Samtidig er det et tankekors at det å ta vare på sine ansatte gjennom rundhåndet belønning, kanskje er en effektiv og billig måte å bygge et positivt omdømme på?

Som leder i en bedrift er det derfor liten grunn til å invitere sine medarbeider til faste lønnsamtaler. Jeg har imidlertid en anbefaling:

Innfør istedet belønningssamtalen! Det kan både du (som leder) og din bedrift tjene stort på.

I belønningssamtalene tar du opp den ansattes behov knyttet til områdene trygghet, sanselige glede og utvikling. Det høres tilforlatelig ut som en medarbeidersamtale, og medarbeidersamtalen kan kanskje fungere som belønningssamtale. Poenget er å kun ha fokus på medarbeideren behov og ønsker. Overlat tilbakemeldinger og det formelle til medarbeidersamtalen. Å vite hva din medarbeider motiveres av er gull verdt for en leder. En times samtale vil kunne kartlegge en mye du ikke visste fra før, og vil gi det uvurdering informasjon som du kan anvende i din ledelse.

For den ansatte oppleves det utrolig positivt å bli sett og hørt på akkurat det hun eller han har behov for. Gjør det til en vane! Gjennomfør faste belønningssamtaler hvert halvår. Det vil lønne seg for bedriften, for medarbeideren, og ikke minst deg selv!

God helg!

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂

Fremtiden er ikke som før!

Fremtiden er ikke som før!

Tittelen er hentet fra mottoet på Aspen-konferansen i 1983 hvor nylig avdøde Steve Jobs la fram sitt syn på industridesign, kort oppsummert i mantraet fra Apples første salgsbrosjyre: “Enkelhet er det ultimate raffinement”.

epleDet eneste som er 100% sikkert er at fremtiden ikke blir som før. Det eneste som er sikkert er at noe blir annerledes. Så lenge vi mennesker har sanser og evner å reflektere over inntrykkene, er læring garantert. Og læring = utvikling.

Uansett mål på utviklingen, vil det medføre endring – endring som vi må ta stilling til i form av vår nåværende kunnskap og kompetanse.

Informasjonsmengden vi mennesker utsettes for har for lengst eksplodert. Resultatet er stress og meningsløse blogger. Hvordan skjermer du det i dette stadig mer komplekse samfunn? Hvordan dyrker du din enkelhet samtidig som du tilpasser deg?

Steve Jobs hadde et annet uuttalt motto: No compromise. Han holdt på sitt. Relasjonskompetanse var ikke hans sterkeste side. Han oppnådde mye uten, men ikke uten å etterlate seg fiender og forsmådde frender på veien. Samtidig hadde han en magisk evne til å engasjere og bygge team-identitet fordi han hadde så klare visjoner. Han visste hvor han ville. Hans fremtid var ikke vilkårlig: Målene var tydelige.

Å vite hvor du vil er svaret på mye. Derfor er spørsmålet også så vanskelig. Men om du ikke tar styringen og setter deg et mål, setter andre det for deg. Den grad av aktiv medvirkning du velger i egen liv, er det som bestemmer retningen; om du selv tar kontrollen eller lar deg kontrollere.

Hva fremtiden bringer er usikkert, men at det ikke blir som før er helt sikkert. Det visste arrangørene av Aspen-konferansen allerede i 1983.

Idag startet en annen konferanse i Europas svar på Aspen; verdens økonomiske forum (WEF) i Davos.

Johan H. Andresen. har i forkant av konferansen uttalt at “Kapitalismen er ikke god nok.” Eller for å vri litt på det: Kapitalismen er ikke som før. Den usikre økonomiske situasjonen i vesten og dermed verden preger diskusjonsbildet. Grådighetskultur, budsjettstyring og reaksjonærisme må bort. Det må investeres i løsninger og opplæring som hindrer skadevirkningene av kortsiktig gevinst og helsefarlige ledere i jobb, hjem og skole. Pengene må investeres i ny kompetanse og ikke svis av i desperate forsøk på å flikke på skadene. I utviklingskrigen må det sterkere krutt til enn Norgesplaster!

Den “nye kapitalismen” må telles over et produkts eller en generasjons (flere?) levealder, ikke over årlige budsjetter.

En lengre horisont er avgjørende for at finanssystemene skal overleve det nye paradigme vi er i ferd med å begi oss over i. Regnskapets tidslengdeskala må til de grader omdefineres.

Personlig tror jeg vi er iferd med å vinke kapitalismen som paradigme, farvel. Løsningen er like enkel som den er raffinert: Neste trinn på vårt samfunns evolusjonsstige må, som Olav Thon, være langsiktig. Derfor våger jeg meg på et nytt paradigmenavn på det økonomene snakker om som den “nye kapitalismen” og benytter anledningen til å ønske velkommen Bærekraftighet!

Og til alle økonomene: Lykke til i Davos! Det trenger dere. For her må det gjøres noe både med skjema og rundetider!!

http://www.a-changing.com

Avisen – ikke lenger for nyheter

I går kveld var jeg på et nettverkstreff. Der diskuterte vi blant annet hvordan “Bevisstgjørende tjenester” eller coaching om du vil var plassert i forhold til næringskjeden.

Da jeg kom hjem, kunne jeg lese på iPaden min at Norge hadde slått Irland 2-1, at Gamsten og Huseklepp hadde samhandlet Norge til seier. Det sto utførlige detaljer om det Drillo omtalte som “en kontring i verdensklasse”, følelsene var brettet ut over hele surfeflata, jubel fra Volum- til Hjem-knapp.

Idag har jeg fått Aftenposten. Avisbudet legger den i postkassa. Min far er så snill å frakte den fra postkassa og opp på trammen, hvor jeg henter den og legger den på spisebordet til senere nytelse. Så setter jeg meg ned med en brødskive og en rykende kopp kaffe. Ofte begynner jeg på baksiden, og idag, øverst i høyre hjørne står en liten notis om seieren som første Norge til 12te plass i FIFA-rankingen. Det sto: Irland – Norge ikke ferdig da Aftensposten gikk i trykken.

Jeg fikk kaffen i vrangstrupen. Ikke ferdig? Var det ikke i går kampen ble spilt?

Det virket for utrolig. For 9 timer siden kunne jeg lese om Husklepps råskap, nå må jeg takke meg til å lese om nyheter som er fra… når?

Det hele slo meg som et tankekors. Selvfølgelig har Aftenposten et komplisert logistikksystem. Distribusjonen fra desk til trykkeri, til lastebiler og lokale distribusjonssentraler, til avisbud og snill far, er langt fra enkel. Hvert eneste ledd tar sin tid. Men distribusjonstiden er ikke hensyntatt i min forventning!

Samtidig betyr det at ingenting av det som står i Aftenposten papir er ferskt nytt lenger. Sannsynligvis, hvis det i hele tatt står noe, så kommer “nyheten” om Norges seier til de internettløse Aftenpostabbonenter først i morgen tidlig.

Og hva forteller det: Avisen er ikke lenger for nyheter!

Nå er ikke dette kritikk mot Aftenposten. Jeg har kost meg med Aftenposten imorges. Jeg har tenkt at dette er et godt produkt, og jeg gleder meg til å gjøre det samme i morgen. Og i mellomtiden gleder jeg meg til å lese nyheter på internett.

Hvordan min snille far, som hver dag henter avisen til meg, forholder seg til saken, vet jeg ikke. Men det er et faktum at mye har forandret seg i løpet av de siste 25 årene når det gjelder nyhetsformidling. Det har kommet til en rekke flere lag. Nivåer, kan du si. Det som leses i papirutgavene er ikke lenger ferskvare i samme grad som før. Er det noe det haster å få rede på er det internett som gjelder.

Det interessante er at det er rom for alle disse nivåene. Og ikke bare rom – det er et marked, der er behov!

Og da er vi tilbake til næringskjedene… Selv bor jeg på gård. Her produseres råstoff, som korn, kjøtt og ull. Det er ikke lenger slakting, karving og kornoppmaling på gården – det tar neste distribusjon- og prosesseringsledd seg av. Deretter selges varene over disk av servicenæringen. Og i både sekundør og tertiærnæringen bidrar konsulentnæringen, rådgivere, ekspertise på fag og teknikk. Og alle nivåene trenger sine tankekors – noen som utfordrer… For tenk om man plutselig befinner seg i en situasjon da ens vare “er gammelt nytt”? Det må være en ubehangelig situasjon å befinne seg i.

Da kan det være godt å tenke på at kampen ennå ikke er ferdigspilt. Det er enda tid til en kontring! http://www.a-changing.com