Lar du egoet ditt komme i veien for en god deal?

Noen er så opptatt av å se seg selv og at andre skal se dem at de går glipp av gode muligheter. Jeg har vært der selv. Og jeg har opplevd andre gjøre samme tabbe.

Det er fullt forståelig, samtidig like forunderlig hver gang. Hvorfor er vi så opptatt av å forsvare oss? Hvorfor tillater vi oss å være så sårbare?
Vi er jo den vi er. Hva andre sier, tenker eller tror, har vi liten kontroll på. Det er kun våre egne handlinger og reaksjoner vi kan styre. Og det er disse som forteller hvem vi er.  Egoet vårt, eller identiteten vår, bryter til stadighet inn i livene våre og minner oss om viktigheten av å være synlig. For det er viktig å være synlig. Den som ikke er synlig, har ingen markedsplass for sine kvaliteter eller synspunkter.

Av og til må vi forsvare oss. Av og til må vi synliggjøre våre grenser, særlig hvis noen utfordrer dem, eller ikke respekterer dem. Men et krast og hissig forsvarsverk gjør sjelden underverker. Blir vi for opptatte og storforlangende om at andre skal se oss, kan vi lett glemme å se andre. Jeg har sitert Stephen R. Cowey mange ganger, men han fortjener å bli gjentatt: ”Seek to understand others before you ask to be understood.” Sjelden eller aldri har det vært uttalt noe som er nærmere et relasjonskompetansens ”Sesam, Sesam, lukk deg opp”.
Aladdin hadde sin oljelampe som han gned på. Hvis du gnir litt på andres ego, kan de bli til svært så medgjørlige ånder. Men det er så uendelig lett å trå feil. Ofte skal det bare en misforståelse til. Et sårt ego er vanskelig å lege. Vi får i stedet konsentrere oss om vårt eget ego, og ta ansvar for at vi – når vi reagerer og går i forsvar – ikke forblir der inne i borgen vår, men søker ut, gjennom muren for å forstå og lære, med nysgjerrighet, hva andre har å by på av tanker og opplevelse.

God helg!

PS. Takk for at du deler! 🙂

“I utgangspunktet har de ikke eksepsjonelle stemmer, men sammen er det drømmeaktig vakkert.”

Tittelen på dagens blogg er hentet fra kulturdelen av dagens Aftenposten og plateanmeldelsen av de purunge nye norske popkometene Ingrid Helene Rennemo og Anna Petterdatter Melkild. Disse to drømmeaktig vakre samstemte danner duoen Sassybeat og spås, om vi skal tro Aftenposten, en lysende karriere på pophimmelen.
Personlig kjenner jeg ikke musikken deres (ennå), men det var altså denne ene setningen på slutten av Svein Andersens plateanmeldelse som slo meg. Ikke for det hele plateanmeldelsen er en svanesang. Sassybeat påvirker tydeligvis også Andersen til å få fram sitt vakreste, og han har mange flotte formuleringer her.

Så hva er det som skjer, kan man undre seg.

På slutten av sin anmeldelse skriver Andersen: “…de [Sassybeat] omgir seg med musikere og støttespillere som klarer å omsette deres sanger til det de har blitt.” Dermed er budskapet komplett. De gjør det altså ikke på egen hånd. Hverken Rennemo eller Melkild har (i følge Andersen) eksepsjonelle stemmer, og selv om Melkild visstnok bare var 13 år gammel da hun skrev en av deres låter, er det altså samspiltheten, eller skal jeg si “sam-syngt-heten” som får fram det vidunderlige. Og det må være noe her som også tiltrekker seg andre. For alle som har prøvd å skape noe på egen hånd vet hvor vanskelig det kan være å få de riktige folkene med seg. I tillegg til et musikalsk og kreativt talent, pluss at de naturligvis ikke ser ut som juling heller, har de noe mer, noe som gjør at andre vil jobbe med dem. Det kan kanskje være flere ting, men den pure popgleden som Andersen refererer til, får tydeligvis fram det beste i både Andersen og andre. Det er noe disse to har og eller gjør som har en slik påvirkning at det trekker til seg folk og fe med magnestisk kraft.

Personlig tror jeg mye av magien ligger i tittelen på Andersens anmeldelse. “Pur popglede”. La oss analysere den litt. Tittelen er kort, den er spot on, den har bokstavrim og en lekende setningsrytme. Men det er ikke det jeg vil fram til; det er ordene og ordenes betydning jeg er ute etter. “Pur” kan oversettes med ubesudlet. Det er rent, ikke noen forstyrrende eller skitne elementer som tar oppmerksomheten bort fra essensen (les: målet).  Og essensen er “popglede”. “Pop” i seg selv er ikke så spennende. Derfor fungerer det også så retorisk bra som et spesifikt bindeledd i Andersens tittel. For alle som kjenner retorikken vet at det tyngste argumentet skal komme til sist. Altså glede. Dropper vi popen, blir det “pur glede”.
Ergo finnes det ikke utrygghet igjen. Trygghetsbehovet er dekket. Ingen trenger å se seg over ryggen eller være redd for å bli sveket eller utmanipulert. Slikt blir det konsentrasjon av. Konsentrasjon om et mål. Det blir fokus på det verdiskapende. Det blir nytelse og utvikling hånd i hånd. Dette er essensen i behovsteorien “3 grunnleggende aspekter” og i positivpsykologiens Flow-begrep. Når all utrygghet er fjernet får vi tilgang til alle våre ressurser.

Musikk er av natur åpenbar for direkte tilbakemelding. Vi hører det med engang om noe ikke låter bra. Vi merker det selv. Vi kan derfor (til en viss grad) gi oss selv tilbakemeldinger og foreta de nødvendige korrigeringer for å bli bedre. (Alle som har stått på en scene, kan skrive under på forskjellen av å synge og spille med og uten monitor!). Direkte og kontinuerlig tilbakemelding sammen med konsentrasjon og tydelig mål gir Flow.
Sassybeat evner på magisk vis å skape dette rundt seg selv. Deres natur, og kanskje “purungetheten” lokker fram gleden i oss. De utøver ingen trussel. De synger bare fine sanger. Med glede som drivkraft. Og vips ble det en internasjonal megasuksess.

Noe å tenke på for de mange bedriftsledere der ute?

God helg!
ballongferd
Takk for at du deler!

Hvor mye er motivasjonen verdt?

Hvor mye er motivasjon verdt?
Motivasjonsforedrag er en industrien er i sterk vekst. Det er morsom lesning om nettopp denne industrien i Aftenposten Lørdag 28.12.2013. Avisen skal ha skryt for å få fram gode vinklinger, gjennom gode poenger fra foredragere i fin balanse med forsker på ledelse og kultur, Endre Sjøvold fra NTNU, som sier at han “har til gode å se at slike foredrag har noen effekt.”

Enkelte av de omtalte foredragsholderne kjenner jeg, både personlig og av erfaring. Disse selger opplevelser, nei forresten, de selger inntrykk. Og veldig mange av de motivasjonsforedragene jeg har vært på har gitt nettopp det: Inntrykk.

Sterke historier rører og beveger oss. De gir oss ikke bare påfyll og rom for refleksjon. De skaper nye perspektiver. Og akkurat det tviler jeg på at ledelsesforsker Sjøvold har tatt med i betraktningen når han kommer med sine observasjoner. Stadige påminnelser skaper bevissthet, og det er nettopp dette som er det gylne innholdet i motivasjonsforedragene. De skaper nye perspektiver. De gir inntrykk. De blir husket. Ergo fungerer de også som påminnelser og vil ha en effekt selv om denne effekten er vanskelig å måle for en som sitter på Gløshaugen. På den annen side kan man spørre seg hva nyttegrensen er for det n-te foredraget.

En utfordring for motivasjonsindustrien er at den må være så fordømt positiv hele tiden. Det må skapes glede og entusiasme for at det skal selge! Men som det også så påpasselig påpekes i Aftenpostens artikkel: ”i det øyeblikk firmaet har problemer, vil det bli gjort iskalde valg.” Da er entusiasme og munterhet kun et svunnet minne, om enn det. Noe av det vi mennesker trengs flest påminnelser om, er nettopp det faktum at det er vi kommer lenger i fellesskap enn alene. Og her er Sjøvold spot on når han sier at ”I bedriftene er det heller behov for å dempe egoene, få folk til å kommunisere på tvers for å dra lasset sammen.”

Dette er et kjernepoeng. For de best betalte motivasjonsentertainerne har nødvendigvis profilert seg med en tydelig identitet; historiene deres handler om deres egne ego, og det er i disse historiene vi liker å kjenne oss igjen, fordi vi alle sammen søker bekreftelse og ønsker anerkjennelse for den vi er. Men det er nettopp denne søken etter anerkjennelse som er problemet. For der vi verner og dyrker våre ego, blir det nødvendigvis mer å forsvare. Således blir motivasjonsforedragene selvmotsigende. Alle som har opplevd medarbeidere eller sjefer med oppblåste ego kan skrive under på at det er motivasjon med negativt fortegn.

Alle som har en hobbymastergrad i nlp-coaching eller individpsykologi forstår effekten og viktigheten av en positiv holdning og følelsenes makt. Randi Skaug, som er oppvokst et motivert steinkast fra her jeg sitter og skriver nå, snakker om å erstatte ”grue-seg”-følelsen med kongefølelsen. Tilstand er superviktig når du skal utrette noe, enten det er daglig dont eller spesielle anledninger. Men enda viktigere er holdning, holdning til å stå på, stå opp, stå i mot, jobbe videre når verden går deg i mot, når venner svikter, når tidligere sjefer dolker deg i ryggen, når pengene forsvinner og utgiftene stiger, når kundene ikke kommer og den enkleste utveien er offerrollen og bitterheten med dens fristende avstandssødme.

Over kr 100 000,- tar de best betalte motivasjonsforedragsholderne skriver Aftenposten. Det hadde vært mer interessant å vite hvor mye de tok pr. tilskuer og i hvilken grad de gjennom sitt foredrag klarte å økte tilskuernes ansvarlighet. For jeg tror de fleste er enig med meg i at økt bevissthet og ansvarlighet kan være verdt det mangedobbelte for en bedrift, for ikke å snakke om for hver enkelt av oss. For andre er kanskje kr 100 000,- motivasjon nok. 😉

God og ansvarlig helg!

Takk for at du deler.

Rødt kort til psykologene

Visste du at det er vitenskapelig bevist at tro virker?

Ted Kaptchuk, professor ved Harvard i USA dokumenterte i sitt forskningsprosjekt* den såkalte Placebo-effektens virkning. Han ga pasientene placebopiller og informerte dem om at pillene var virkningsløse. Samtidig ble pasientene fortalt at forskning har vist at det å få slike piller kan stimulere kroppens selvlegende egenskaper. Hva skjedde? Jo, pasientene opplevde likevel mer bedring enn dem som ikke fikk behandling.

M.a.o. det er bevist: Tro virker.

Så når psykologer deler ut grønne, gule og røde kort som bedømmelse av personlige forhold i beste sendetid på tv, trengs det at noen blåser i fløyta.

Et av de mest omtalte og mest populære tv-prgrammene i disse dager, er “Bør de gifte seg?” som går på NrK1 i beste sendetid onsdager. Med bakgrunn i en valgt personlighetstest vurderer psykologene parpersonenes evne og likheter i kommunikasjon- og atferdsstil, og påpeker parenes styrker og mulige “problemområder”. Så langt vel og bra. Men når det hele avsluttes i beste “Vil du bli millionær”-stil med at psykologene deler ut grønne, gule og røde kort, mener jeg det går for langt. Første par ut fikk gult kort i hovedkonklusjon. På bakgrunn av det valgte de å gå fra hverandre. Før NRK med psykologene Frøydis Lilledalen og Andreas Løes Narum kom på banen, trillet paret ball i beste (?) uvitende velgåenhet. De hadde sågar planlagt å kjøpe hus sammen.

Bevisstgjøring er vel og bra, og det er godt mulig at dette resultatet på sikt ville være til det beste for paret. Men i denne situasjonen opplever jeg at psykologene misbruker sin kompetanse og fagautoritet.

Ibsen har sagt det så treffende i Villanden: “Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme.”
Gjennom sine bedømmelser påvirker psykologene i programmet parpersonenes tro på forholdet. Jamfør Placeboens dokumenterte kraft, beveger de seg fra å være observatører, til å gå inn og tukle med resultatet.

Den valgte personlighetstesten, The Big Five,  fremstilles som ”den man snakker om i psykologien”. Hvis ikke dette er produktplassering, så lukter det i hvert fall offside. Meg bekjent eksisterer det en mengde forskjellige profesjonelt utviklede tester hvorav flere er anvendt både i psykologi, prosess- og karriereveiledning. At The Big Five nærmest presenteres som en psykologiske fasit finner jeg betenkelig.

Jeg reagerer også på at de velger å beskrive personlighetstestens empatidimensjon med hvorvidt en person oppleves som “Varm”. Ordet ”Kald”, som nødvendigvis må være i den ene enden av skalaen, og hvem ønsker vel å karakteriseres som kald? “Kald” gir klare negative assosiasjoner. Underforstått tenker vi at vedkommende er svak på sosial intelligens, og er EQ-en lav nok får vi klare psykopatiske assosiasjoner. Dette er stemplende og følger ikke de etiske krav jeg som coach er vant til og pålagt å følge.

For egenskaper har ingen valør. Et begrep kan være forurenset eller ”opphypet”, men i seg selv er egenskapene uten verdi. Det er først når de plasseres i en kontekst at det gir verdi; for eksempel er egenskapen ”kreativ” opphypet med en kraftig positiv klang. Men er konteksten bokføring, blir anvendelsen av denne egenskapen kun positiv dersom det er ulovlig virksomhet vi snakker om.
Det blir problematisk å spille på ord hvis motsats gir så klare negative assosiasjoner når man skal karakterisere en person fra et profesjonelt standpunkt. TV-programmet gir meg  forøvrig et inntrykk av at testen viser hvordan testpersonen ER. Noe de fleste vet når de får tenkt seg om, er at man skal være forsiktig med å karakterisere noen som at de ER slik eller sånn. Det blir det trøbbel av. For den vi framstår som i en gitt situasjon, er formet av våre evner og våre valg i forhold til det situasjonen krever. At empati, evne til å vise omsorg og sosiale antenner handler om en form for emosjonell intelligens, er åpenbart. Men å måle denne for å sammenlikne personer på denne måten mener jeg er betenkelig.
Nok et overtramp etter min mening. Og, som alle som er interessert i fotball vet, 2 gule kort gir automatisk utvisning.

Som ICF**-sertifisert coach er jeg underlagt visse etiske retningslinjer som skal ivareta både coach-profesjonen, men i særdeleshet kundene. Hvilke etiske retningslinjer psykologer er underlagt, er jeg usikker på, men det er min klare oppfatning av dette programmet går over streken. Det er profesjon/autoritetsovertramp og burde således ikke vært vist i den formen det til nå har hatt. At det er ”god tv”, hjelper ikke, selv om det er lett å forstå at også psykologer kan la seg rive med av et ”kult” konsept.

Om ikke annet, så beviser dette at bevisstgjøring er like viktig profesjonelt som privat.

God helg!

redcard2
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

* Kilde: “Placebos without Deception” (Kaptchuk 2010)
**International Coach Federation http://www.icfnorge.no

PS. Alle synspunkter i denne artikkel representerer artikkelforfatterens egen opplevelse av programmet. De deles for å sette fokus på elementer som fortjener diskusjon og bevisstgjøring.

Du er hva du tror!

Hva tror du?

Tror du på Krig og Fred og Sånt, Gud og Jesus eller Vitenskapen?
Hva tror du om deg selv? Hva tror du om ledelse? Hva tror du at andre tror om deg?

Dine tro-er definerer deg. Tro som element er høyt, høyt oppe i det hierarkiske systemet som gir oss vår oppfatning av identitet. Faktisk er det bare et element over, og det er våre kjerneverdier – det vi er villig til å kjempe og dø for. Nåvisst, mange er villige til å kjempe og dø for sin tro også. Det er kanskje en av grunnene til at mange har fått religionene opp i halsen. Misjonering utført gjennom pistoldelegering vekker sjelden sympati. Faktisk har det gått så langt at for mange er religionsbegrepet så forurenset at det kun vekker avsky. De det gjelder velger ofte å tro på vitenskapen istedet og klamrer seg til det rasjonelle og beviselige som sin Gud. Det fine med tro er at rasjonelle argumenter ikke biter på den. Du kan være verdens beste retoriker, men har noen først bestemt seg for å tro på noe, så nytter det ikke med logiske argumenter.

Det interessante er at selv de som definerer seg som religionsmotstandere lar seg styre av verdier. Og verdiene får vi inn gjennom oppveksten, gjennom kulturen vår. Og lik det eller ikke, i Norge er to skikkelser som gjelder når vi snakker om etiske verdier. Det er Jesus. Også er det Thorbjørn Egner. Livsfilosofiene som presenteres i Det Nye Testamentet,  i Klatremus og i Folk og Røvere gjennomsyrer den norske folkesjela og definerer sannsynligvis identiteten til også ikke-religiøse.

Kardemummeloven, De Ti Bud og regler som at du skal vende det andre kinn til, er innprentet i oss.

En kveld jeg satt og studerte Gregory Batesons Logiske nivåer og hvordan vi kan påvirke vår identitet, slo en idé ned i meg. Vi mennesker føler oss ofte truet og handler deretter. Hvordan ville det være om vi ikke var truet, men trygge? Da ville vi oppleve mer glede og kunne (les tørre) lære mer! Neste spørsmål var uunngåellig. Hva om man kunne velge seg kjerneverdier som ikke lot seg true?

Finnes det i det hele tatt verdier som ikke lar seg true?
Ja. Jeg har funnet to. Ubetinget kjærlighet og ubetinget respekt.
En kunde fortalte meg en sterk historie en gang. Vedkommende slet med relasjonen til sine stebarn. Barna var i opposisjon og utfordrert forholdet gang på gang. Så en dag hadde det toppet seg og et av barna hadde ropt: “Vi elsker deg ikke!”
Min kunde hadde trukket pusten før hun gikk ned på kne. Hun så barna dypt inn i øyene og sa: “Det gjør ingenting. Jeg elsker dere allikevel.”
Dette lille eksempelet på ubetinget kjærlighet kunne like gjerne handlet pm respekt. Du kan velge å respektere selv de som ikke respekterer deg. Kjemper du imidlertid for dine egne “rettigheter” til enhver tid, blir det vanskelig, men ubetinget respekt som verdi er uangripelig. For meg er det dette innholdet i Det Nye Testamentet handler om. Elsk din neste som deg selv, Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og forøvrig kan du gjøre som du vil.
Topp disse enkle levereglene med ordtaket: Det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du tar det, så trenger man ikke så mange flere lover og regler.

Tror jeg da.

God helg.
tro
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Livet er en liten dings på haken

Livet er skjørt. Det kan virke så robust, så hverdagslig og stødig, ja kanskje enda til kjedsommelig før det tar en Brækhus og gir deg en uppercut så det singler i stjernetåka.
Jeg skal ikke dra den så langt i dag, for sant å si, så har jeg det bra. Jeg har nok å klage over til at jeg er fornøyd. Fotfinte. Tilbake til livet og de slag det gir.

En skikkelig uppercut etterlater deg med breisida opp ei stund. Du ligger og dupper i vannskorpa mens du hiver etter pusten. Faren er at du tar sats, hiver deg rundt og går under på ny, bare med motsatt rotasjon. Og det er dette jeg mener: livet er en liten dings. Tingenes tilsynelatende stillstand er overvelvende ustabil. En liten bevegelse for mye til høyre og vips… full rulle.

Ikke noe politisk i den kommentaren, men Newton har allerede oppsummert det jeg prøver å si for 326 år siden. Kraft = motkraft.
For har du først fått deg en på tygga, enten det er i barndommen eller siden, reagerer du med motkraft.
Poenget er at der Newton har sitt på det tørre, bikker vi andre under. Splætt, sier det, idet målet for vår utagering glir slepent til side og lar oss trå med full tyngde ut i den store herlige heslige sølepytten.
Two wrongs doesn´t make one right, sier engelskmennene. Det handler om det samme. I livet opplever vi diverse situasjoner. Vår naturlige programmering tilsier at vi skal reagere på disse situasjonene ut i fra vår bedømming av rettferdighet og balanse. Det siste er det som bringer systemet ut i ubalanse. Rettferdighet er bare et internt regnestykke. Det er egentlig bare tullprat. Alle som driver med økonomi enten det er for eget personlig regnskap eller av andre årsaker, bidrar kun til å rapportere om tilstand. Poenget er at disse balansene stort sett bare er egnet til en ting, nemlig å skape ubalanse. Newtons berømte motkraft er uunngåelig. Med mindre du er den bevisst da.

Noe du opplevde da du var barn som du ikke vil dine barn skal oppleve? Pass på så du ikke gjør dem en bjørnetjeneste. Skinnet du tror du skal innkassere dine gyldendaler på, kan vise seg møllspist når det kommer på markedet. Den lille dingsen i hagen må voktes som en snurrebass. Jevne små snurr gir lavt tyngdepunkt og god stabilitet. Ingen grunn til å være tjukk i huet.

God helg!
upperten
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Tror du fortsatt ondskapen finnes?

I innlegget “Når ondskapen opphører” varslet jeg at noen kom til å bli provosert. Det viste seg å slå til. Og hold deg fast, for her kommer fortsettelsen…

Er du en av de som velger å tro at ondskapen eksisterer?
Da er det på tide å ta inn over deg at du er en av de som daglig bidrar til verdens smerte. Bare fordi du er deg og ikke en av alle sammen, påfører du daglig – bevisst eller ikke – andre som kommer i din vei smerte. Liker du tanken? Da bør du ta en tur til psykologen. Hvis du derimot (forhåpentligvis) opplever ideen som plagsom, så har jeg gode nyheter:
Du kan gjøre noe med det!

Ved å utvikle din bevissthet vil du gradvis bli mer klar over hvordan du virker på dine omgivelser. Belønningen for strevet er at du får ekte valgfrihet! Nå er ikke denne artikkelen et innlegg i debatten om fri vilje, men det er åpenbart at det du ikke er deg bevisst, kan du ikke velge bort.

Går du rundt og tror du bare er god og snill?
Ikke vær naiv! I et univers fullt av klinkekuler er to kuler før eller senere nødt til å støte sammen – særlig når plassen er begrenset og det er 7 milliarder som triller rundt og kjemper om glans og oppmerksomhet.

Menneskesyn er et valg. Å velge et positivt menneskesyn slik det er beskrevet i “Når ondskapen opphører” handler ikke om å godta smerte påført deg selv (eller andre). Det handler om å gi seg selv større kraft.

Fordi du hever deg over raseriet, fordi du gir deg selv den styrken som ligger i å tenke rasjonelt, kan du tilnærme deg de hendelser som normalt påfører smerte, irritasjon, tristhet, raseri med nysgjerrighet, åpenhet og respekt.
Du kan velge å observere handlingene uten å forsvare deg. Forsvaret kan være en bevisst strategi senere, men lar du roboten i deg styre, står du maktesløs i beslutningsøyeblikket. Den amerikanske forfatteren Stephen Covey sier at det handler om å skape seg et handlingsrom mellom Input og din respons på input. Å telle til 10 altså.

Følelsene er et verktøy for å ivareta oss. Vi har dem fordi vi iblant har behov for å reagere raskere enn “skildpaddeskallen”, den logiske enheten, eller “System B”, som psykolog og Nobelprisvinner i økonomi, Daniel Lahnemann, kaller det. Men følelsene kan gjøre oss bjørnetjenester. Har du først havnet i det negative, suger det energi – energi som ellers kunne være brukt til å sette deg selv i en bedre posisjon for å håndtere det som har skjedd.

Er vi redde, sinte eller triste, er våre verdier på en eller annen måte truet (jfr. SCARF(E)).
For å forsvare oss, bruker vi energi som vi ellers kunne brukt til framdrift eller til å finne gode løsnigner. Da sier det seg selv at den som sitter fast i negative følelser ikke har tilgang på sine ypperste ressurser. I filmen illustreres dette ved at skurken etter hvert gjør feil som fører til at det gode vinner.

På mange måter handler et positivt menneskesyn om tilgivelse. Men det handler vel så mye om empowerment. Du gir deg kraft og styrke til å handle rasjonelt, slik at du slipper de overskyggende følelsene som automatisk starter dine forhåndsprogrammerte programmer. For vi er alle som designet av software-ingeniøren Arve T. Ogoppvokst.

Vi lever alle i vår egen boble. Saken er at vi blåser opp bobla selv. Blir den for stor får vi hele greia i fleisen. Akkurat som med tyggegummi.

Å velge et positivt menneskesyn handler om debugging, avlusning av feilkoding og å sprekke bobler. Du gjør deg selv bedre rustet til å velge optimale løsninger på ikke-ønskede situasjoner.

Det handler ikke om å akseptere, men å respektere. Urett begås, både av deg og meg.
Du kan velge å tro at det gjøres av en grunn. Du kan velge å tro at når urett begås, så er det alltid er med en positiv hensikt for gjerningsmannen. Å mangle empati er synd, men å mangle en åndsgave er ikke et bevisst valg, det er en defekt. Empati er en intelligens, en meget avgjørende sådann. De som ikke har tilstrekkelig med empati, står svakere i livet. De stiller på andre rekke i livets tevling om ressurser og oppmerksomhet. De er mer utrygge og svakere enn den som besitter empatiens gaver.

Å være dine egne handlinger og følelser bevisst handler også om intelligens. Å være dum er ingen unnskyldning. Å sitte fast i et raseri eller redsel er heller ingen unnskyldning. Du må ta ansvar for deg selv og dine handlinger 100%.

Vi kan oppnå vesentlig mye mer gjennom og sammen med andre enn alene. Å styrke sine evner i relasjonskompetanse er med andre ord en styrking av deg selv. Så var det dette med troen da? Finnes fortsatt ondskapen?

God helg!
sprekk ballongen

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Tror du fortsatt ondskapen finnes?

I innlegget “Når ondskapen opphører” varslet jeg at noen kom til å bli provosert. Det viste seg å slå til. Og hold deg fast, for her kommer fortsettelsen…

Er du en av de som velger å tro at ondskapen eksisterer?
Da er det på tide å ta inn over deg at du er en av de som daglig bidrar til verdens smerte. Bare fordi du er deg og ikke en av alle sammen, påfører du daglig – bevisst eller ikke – andre som kommer i din vei smerte. Liker du tanken? Da bør du ta en tur til psykologen. Hvis du derimot (forhåpentligvis) opplever ideen som plagsom, så har jeg gode nyheter:
Du kan gjøre noe med det!

Ved å utvikle din bevissthet vil du gradvis bli mer klar over hvordan du virker på dine omgivelser. Belønningen for strevet er at du får ekte valgfrihet! Nå er ikke denne artikkelen et innlegg i debatten om fri vilje, men det er åpenbart at det du ikke er deg bevisst, kan du ikke velge bort.

Går du rundt og tror du bare er god og snill?
Ikke vær naiv! I et univers fullt av klinkekuler er to kuler før eller senere nødt til å støte sammen – særlig når plassen er begrenset og det er 7 milliarder som triller rundt og kjemper om glans og oppmerksomhet.

Menneskesyn er et valg. Å velge et positivt menneskesyn slik det er beskrevet i “Når ondskapen opphører” handler ikke om å godta smerte påført deg selv (eller andre). Det handler om å gi seg selv større kraft.

Fordi du hever deg over raseriet, fordi du gir deg selv den styrken som ligger i å tenke rasjonelt, kan du tilnærme deg de hendelser som normalt påfører smerte, irritasjon, tristhet, raseri med nysgjerrighet, åpenhet og respekt.
Du kan velge å observere handlingene uten å forsvare deg. Forsvaret kan være en bevisst strategi senere, men lar du roboten i deg styre, står du maktesløs i beslutningsøyeblikket. Den amerikanske forfatteren Stephen Covey sier at det handler om å skape seg et handlingsrom mellom Input og din respons på input. Å telle til 10 altså.

Følelsene er et verktøy for å ivareta oss. Vi har dem fordi vi iblant har behov for å reagere raskere enn “skildpaddeskallen”, den logiske enheten, eller “System B”, som psykolog og Nobelprisvinner i økonomi, Daniel Lahnemann, kaller det. Men følelsene kan gjøre oss bjørnetjenester. Har du først havnet i det negative, suger det energi – energi som ellers kunne være brukt til å sette deg selv i en bedre posisjon for å håndtere det som har skjedd.

Er vi redde, sinte eller triste, er våre verdier på en eller annen måte truet (jfr. SCARF(E)).
For å forsvare oss, bruker vi energi som vi ellers kunne brukt til framdrift eller til å finne gode løsnigner. Da sier det seg selv at den som sitter fast i negative følelser ikke har tilgang på sine ypperste ressurser. I filmen illustreres dette ved at skurken etter hvert gjør feil som fører til at det gode vinner.

På mange måter handler et positivt menneskesyn om tilgivelse. Men det handler vel så mye om empowerment. Du gir deg kraft og styrke til å handle rasjonelt, slik at du slipper de overskyggende følelsene som automatisk starter dine forhåndsprogrammerte programmer. For vi er alle som designet av software-ingeniøren Arve T. Ogoppvokst.

Vi lever alle i vår egen boble. Saken er at vi blåser opp bobla selv. Blir den for stor får vi hele greia i fleisen. Akkurat som med tyggegummi.

Å velge et positivt menneskesyn handler om debugging, avlusning av feilkoding og å sprekke bobler. Du gjør deg selv bedre rustet til å velge optimale løsninger på ikke-ønskede situasjoner.

Det handler ikke om å akseptere, men å respektere. Urett begås, både av deg og meg.
Du kan velge å tro at det gjøres av en grunn. Du kan velge å tro at når urett begås, så er det alltid er med en positiv hensikt for gjerningsmannen. Å mangle empati er synd, men å mangle en åndsgave er ikke et bevisst valg, det er en defekt. Empati er en intelligens, en meget avgjørende sådann. De som ikke har tilstrekkelig med empati, står svakere i livet. De stiller på andre rekke i livets tevling om ressurser og oppmerksomhet. De er mer utrygge og svakere enn den som besitter empatiens gaver.

Å være dine egne handlinger og følelser bevisst handler også om intelligens. Å være dum er ingen unnskyldning. Å sitte fast i et raseri eller redsel er heller ingen unnskyldning. Du må ta ansvar for deg selv og dine handlinger 100%.

Vi kan oppnå vesentlig mye mer gjennom og sammen med andre enn alene. Å styrke sine evner i relasjonskompetanse er med andre ord en styrking av deg selv. Så var det dette med troen da? Finnes fortsatt ondskapen?

God helg!
sprekk ballongen

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Dette GARANTERER jeg at du vil ha!

Jeg har noe du vil ha.
Jeg har noe alle vil ha!

Nå ble du nysgjerrig. Du tenker sikkert hva i all verden er det for noe fint jeg har som jeg nå skal skryte av. Men faktum er at du har det du også, men selv om du har det selv vil du allikevel ha det fra meg. Slik er vi alle sammen. Vi mennesker er rare. Vi har det vi trenger i oss selv, allikevel trenger vi det bekreftet fra andre.

Jeg snakker selvfølgelig om oppmerksomhet. Oppmerksomhet er mangelvare i samfunnet vårt. Vi har nok mat, olje og klær. Det eneste godet vi i sum har for lite av er oppmerksomhet. Oppmerksomhet som knapphetsgode, er på mange måter synonymt med tiden vi lever i. Vi har ikke tid nok til å gi fra oss oppmerksomheten. Tid og oppmerksomhet henger nøye sammen, men kanskje ikke helt slik som vi tror. Selv tror jeg oppmerksomhetsdtyring er like viktig som forventningstyring. For om noen forventer oppmerksomhet og ikke får det, blir det opprør. Da blir “Se meg!”-ropene bare høyere og høyere, og de få sekundene det i utgangspunktet var snakk om blir til lange strider og kanskje feider. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om. Oppmerksomhet handler om respekt, om å motta respekt, respekt som i definisjonen: å se igjen (underforstått med nye øyne). Åpen og ikke-dømmende nysgjerrighet er den handelsvare som står høyest i kurs hos oss alle.

Jeg har snart bursdag. Da pleier jeg å gi meg selv en gave.
Hva om jeg kunne gi meg selv litt oppmerksomhet istedet for å kreve like mye oppmerksomhet fra andre? Se det var en tanke.

Det er ikke så mye som skal til. Sammen med oppmerksomheyen kommer anerkjennelsen, bekreftelsen, beviset for at vi er ønsket og hører til. Har du noen gang følt at du ikke har vært ønsket? Da vet du hva jeg snakker om. Tenk litt på det neste gang du selv skriker om oppmerksomhet. Tenk enda litt mer på det neste gang du tar deg i å avbryte eller ikke lytte skikkelig til det andre har å si. Det er ikke alltid det tar så lang tid.

God helg!
dynatt

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Har du ubalanse i multe-regnskapet?

Det er alltid en grunn til at vi gjør det vi gjør. Gutten var sliten. Han hadde sittet oppe hele natta og lekt med data´n, som far hans kalte det. Nå var faren irritert. De hadde avtalt å gå på multetur sammen. Målet var å finne 5 liter, de hadde vært enige om det. De fant drømmemyra, det blinket gulorange så langt de kunne se. Imidlertid gikk det ganske smått med gutten. Ikke så rart kanskje. Nattens økt hadde tatt ham igjen. Nå var han sliten, og det gikk ikke lenge før han måtte hvile. Han fant seg ei lun tue og la seg ned. Far hans gikk og tråkket på andre siden av myra. Ryggen verket, men de saftige bærene inspirerte ham. Han unnlot å ta pauser, tenkte de heller kunne ta en skikkelig hvil sammen og spise litt når de hadde bærene i spannet. Slik gikk han og presset seg, bet tennene sammen for den verkende ryggen, hele myra rundt. Spannet hans var nesten fullt. Han gledet seg til å vise gutten fangsten og gledet seg like mye til å se hans. Da fant han sønnen sovende i lyngen, i spannet ved siden ham var det såvidt bærene dekket bunnen.

Historien slutter her. Men den etterlater et spørsmål. Hvordan ville du reagert hvis du var faren? Hvordan ville du ønsket at faren skulle reagere om du hadde vært gutten?

Tja, vi kan se for oss mange scenarioer. En del ville nok hatt sympati med en far som ble sint og irritert over at sønnen lå og sløvet når han selv presset seg for å nå deres felles besluttede mål. Andre ville tenke at sønnen måtte få lov til å hvile seg når han var trøtt.

Det eneste jeg prøver å si med denne lille anekdoten, er at det finnes (minst) to perspektiver, avhengig av hvem du ser saken fra.
På den ene siden må man være lojal mot seg selv om man skal drive bærekraftig. På den andre siden må man bidra med sin andel der det er skapt forventninger rundt felles mål.

Jeg tror dette er en av de sentral utfordringene i samfunnet vårt i dag. For det første er multene sjeldne, for det andre er det mange som er slitne. Å tørre å si nei når man vet man ikke orker eller kan, det krever mot. Da kan det synes lettere å forsøke å snike seg unna. Men det går utover balansen i relasjonen. lar du relasjonsregnskapet lide fordi du pleier deg selv, bli det fort gnisniger. Tydelig kommunikasjon er en vesentlig faktor her. Gjennom å være tydelig kan man bedre styre andres forventninger til en selv. Sier du allid “ja” til felles mål, men er mest opptatt av å ivareta deg selv fordi du har sittet oppe hele natta og lekt med data´n, blir det fort ubalanse i regnskapet.

Vi mennesker er oss selv nærmest. Dermed gjør vi alle stadig den feil å regne rettferdighetsregnskapet om vår egen person. Neste gang du står ovenfor et slik regnestykke, forsøk – ikke å tenke på hva som er rettferdig for deg, eller for den andre, men tenk på hva som er rettferdig for relasjonen. For relasjonen er også en identitet, og den er sterkere enn deg og meg til sammen. Gode relasjoner kan utrette mirakler, dårlige relasjoner fører bare til sorg.

God relasjonshelg!

multerpåbord

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Befridd av selveste Selveste…

Terje Formoe har lagt gullegget. Det er forunderlig hvordan han i en årrekke har klart og fortsatt klarer å trollbinde unger med sitt magiske sjørøverepos. Min sønn er i hvert fall hekta. Han er ikke enda fire år, men har fullstendig dilla. I dag hadde hans søster bursdag og jammen vanket det ikke en gave på ham også. Mormor hadde kjøpt en kaptein Sabeltann-sabel. Nå sover han med den i senga. Snakk om å skape og dekke behov.
I morges i forbindelse med selskapsforberedelsene satt Jonathan og jeg og så en Sabeltann-episode mens mor og bursdagsbarn pyntet prinsessekaka. Skjønt det var Jonathan som så, jeg var mer opptatt av fotballrykter på pcen, men en ting fikk jeg med meg. Langemann introduserte sin kaptein for folkene i Kjuttavika: “Havets skrekk, selveste Kaptein Sabeltann!!” Grøss og beundring bølget gjennom herskaren som var møtt opp. Og det var dette som traff meg. Ordet “Selveste”. Dette banale, men samtidig usedvanlige lille hverdagsordet. Ved første lytting ikke noe spesielt med det, men da jeg gikk det litt nærmere i sømmene, så framsto det ikke som så ordinerært som det høres. Selvet. Selveste. Den som er seg selv mest? Det slo meg plutselig at dette handlet om ego. Det handlet om identitet og (naturligvis) om markedsføring. Kaptein Sabeltann er både havets skrekk og en mester i markedsføring. Selvfølgelig må han være selveste. Hva sinnet hans kommer av vil vi trolig aldri få vite. Personlig tenker jeg at alt sinne kommer fra frykt eller redsel. Det handler om at vi føler oss straffet eller truet, på sikkerheten eller våre verdier, vår identitet. Så når er vi vår selveste mest? Må vi heve stemmen og skrike, true med stirrende og stikkende blikk bak en bleket maske eller markedsføre oss med brask og bram for at andre skal legge merke til oss?
For er ikke markedsføring kun en kamp om oppmerksomhet? Av frykt for å ikke bli lagt (vare-)merke til hever vi stemmen, investerer tusenvis, kanskje millioner for å bli sett og anerkjent (som vårt eget havs skrekk), fordi anerkjennelse er en form for respekt, og det å bli sett er en bekreftelse på vår eksistens, at vi har en plass, at vi hører hjemme, at vi er ønsket (?)
Mine filuleringer ble avbrutt av at noen eklinger hadde tatt Pinky til fange. Jonathan ble redd. Han krøp inn i armkroken min og klynket idet jeg trakk ham inntil meg. Da dukket kaptein Sabeltann opp. Naturligvis med sin fryktede sabel i hende. Med et par fekteslag  nøytraliserte han eklingene. Pinky kunne gå fri. Puh! Havets skrekk er også en redningsmann. Egoet er vår sikkerhet som enkeltindivid. Samtidig er det eklingen i gruppa. Ingen liker egoister. Vokt deg vel for å fekte for lenge på de bølgelengder. For når det er selveste deg og meg det handler om, lar vi oss lett henføre og beruse. Oppmerksomhet er deilig, og i sommerens nytelsestid er det lett å glemme at det er noe som heter balanse. Rettferdighetssansen tar aldri ferie, og når en person har snakket lenge og høyt nok, begynner andre å føle at det kanskje er på tide med et sceneskifte. Da må selveste ta en pause og kanskje heller stille inn antennene på mottakerfrekvens. For det er utrolig hva litt nysgjerrighet kan gjøre. Er du interessert i andre blir du plutselig interessant selv. Nysgjerrighet er faktisk verdens billigste markedsføring. Det eneste det krever er litt tid og litt mot. Til å tørre å la selv selveste Selveste få en pause. Men frykt ikke; for hiv og hoi, snart er skatten vår, og da skal vi ta det rolig de neste 100 sommerferier.

God sommerferiehelg og splitte mine bramseil!Selveste relasjonskompetanse
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Når vann blir hardt… (en stupeleksjon)

For et par uker siden kom min nevø hjem fra leirskole sprekkferdig av stolthet. Han hadde en hemmelighet han ville meddele. Vi satte oss spent til rette. Alle trodde det handlet om en ny kjæreste, men det var ikke det. Nevøen min trakk pusten, skøt pupillene opp til venstre og tok fart – det var tydelig at han gjenopplevde hendelsen.
“Jeg har hoppet fra 13 meter”, sa han.
Vi ble naturligvis både overrasket, imponert og aldri så lite sjokkert. Personlig har jeg aldri turt å hoppe fra høyere enn 3 meter, 13 virker intet mindre enn groteskt. Ikke desto mindre er jeg imponert og stolt over å ha en så modig nevø.

Vann er deilig, bløtt og mykt. Ikke fra 13 meter. Fra 13 meter er vannet knallhardt og nådeløst. Nevøen min hadde da også slått seg litt. Hvordan vannet opplevde å få nevøen min brasende inn i seg i en hastighet på 57,5 km/t vet jet ikke, men det ville neppe vært særlig ålreit om vannet var meg.

Det var vannets forvandling til hardhet som fikk meg til å tenke. Kraften av smellene vi påfører hverandre når vi dulter inn i hverandre på vei mot våre mål er proporsjonal med kvadratet av hastigheten vi kjører i. Det kan fort gjøre vondt når våre veier krysses, selv om vi i utgangspunktet er like milde og bløte som vannet.

Litt skrubbsår var et lite offer for nevøen min for opplevelsen av mestringen og selve prestasjonen. Et mageplask fra den høyden hadde imidlertid vært livstruende. Derfor er det  vel verdt å tenke over hva vi påfører andre av smerte gjennom våre handlinger i higet etter å nå våre mål. For vi lever alle i hver vår boble, og hver og en av disse boblene er som en klinkekule, hver med hver sin kurs. Sammenstøt er uunngåelig. og når ressursene, enten det er tid, penger eller plass, er begrensede – ja da er det duket for konflikt. Og konflikter kan løses på to måter: enten med overkjørsel eller med kursendring alternativt en omvei. Den siste krever smidighet og mer av de egenskapene vannet har fra den 13 centimeter høye bryggekanten jeg tør å stupe fra i sommer.

På tide med et bad? Fortsatt god sommer!
diving-lesson2

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Ugga bugga bugga bø* – et valg av verdier?

Har du noen gang drømt om å være Supermann?
Vi mennesker er snåle. Så smålige og egoistiske. Vi tenker kun på oss selv, mangler drivkraft og styrke. Vi tåler ikke tilbakemeldinger og korreksjoner selv når de åpenbart er ment av forbedringshensyn.

Vi fraskriver oss ansvar og skylder på andre, fremstiller oss som hjelpeløse uten initiativ og muligheter. Vi har fokus på oss selv og vårt og er villig til å bruke så mye krefter som helst på å forsvare og fremme det uten å søke bedre alternativer som kan gi oss selv og helheten mer på sikt.

Å omgås tapper oss for all energi. Kampen med å få hverandre til å se de større perspektivene utmatter oss. For vi menneskene er utrygge og redde, selvsentrerte og banale i vår opptreden. Hvis jorden overvinner vår egotripp slik at jordkloden består i enda noen tusen år, så tror jeg fremtidens forskere vil se på oss, dagens mennesker, som mentale neandertalere. For så primitive er vi i vår atferd og forsvarsmekanismer at det er på det banale. I evig skytteltrafikk mellom holdeplassene ”offeret” og ”forfengeligheten”, så redde er vi for å hevde vår egenverdi at vi til stadighet må søke anerkjennelse og bekreftelse for å ikke gå til grunne.

Tenk hvilken verden vi kunne hatt om energien vi hver dag bruker til forsvar og ivaretakelse av våre territorier kunne blitt brukt til målrettet utvikling!

Ja visst ville det vært uenighet om målene, men kreftene hadde blitt brukt til argumentasjon av fordeler og prioriteringer, fremfor den bakstreberske forsvarskultur som hefter ved nær sagt ethvert individ i dag.

Å, vi primitive maur. Hvorfor bruker vi ikke den nådegave som er skjenket oss gjennom refleksjon? Hvorfor kan vi ikke få oss til å forstå at trygghet i det store og det hele handler om vår indre mentale tilstand. Vi skulle bruke våre krefter til å finne ut og vite, i stedet for å klamre oss til uvisshet og skrike opp om uvisshetens trussel i et sakralt og hemningsløst Ugga bugga bø!

Den gode nyheten er imidlertid at vi alle skal dø. Alle som én skal miste alt han har. Det ironiske er at så mange av oss ser på det som en trussel. Men det er det ikke. Når døden kommer vil det være en befrielse. Når døden kommer, er her ikke mer å miste. Det er ikke mer å være redd for. Trusselen opphører, redselen forsvinner. Og når redselen forsvinner, er det kun gleden igjen.

Vi kan debattere til vi blir blå om det finnes et liv etter døden. For meg er en definisjon av ”liv” at noe utvikler seg. Så må vi i tilfelle skille mellom jorderiks liv og annet liv. I forhold til utviklingsdefinisjonen finnes ikke ”liv” etter døden. Dermed er det ikke sagt at sjelen opphører, om den i det hele tatt eksisterer. Spørsmålet om et liv etter døden handler altså ikke om en tro på det som skjer etterpå, det handler om man tror at det er noe som heter sjel eller om dette bare er en følelse som en følge av en mental tilstand. Det må i tilfellet være en grunntilstand som ikke påvirkes av våre emosjoner og rasjonelle handlinger. For min sjel eller grunnfølelse har ikke endret seg siden jeg først han huske å ha kjent på denne. Kanskje er denne grunnfølelsen også årsak til at så mange tror på evig liv. Det er jo forståelig. Hvordan skal vi mennesker kunne begripe at noe som har eksistert så lenge som hele vår persepsjon ikke lenger skal kunne eksistere etter at vår persepsjon opphører. Og mon tro om ikke de to er koblet sammen?

I det nye testamentet (Lukas 18.16) sier Jesus: ”La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til. ” Hva er det så med de små barn? La oss se på hva som kjennetegner dem. For det første, der har svært få ting. De har ingen overbevisninger, ingen tro, ingen verdier å forsvare. De er sårbare fordi de ikke kan forsørge seg selv, samtidig er de uovervinnelige for de er uten frykt. De er åpne, nysgjerrighet og kommer med en forhåndsinstallert versjon av operativsystemet som heter ”Glede 1.0”.
Så kan man tro på Gud eller ikke tro på Gud så mye man vil. Kanskje tanken på en Gud skremmer deg og får deg til å gå så sterkt i forsvarsposisjon at du til og med forkaster hele tankeeksperimentet? Da kan jeg bare ønske lykke til. Men hvis du er med meg på tankeeksperimentet Gud og dermed Guds rike, så kan vi fortsette.
Guds rike er et begrep. Siden det også står et sted i samme blekka at Gud og Guds rike er utenfor menneskets fatteevne, så bør det vi forstå at det handler om en metafor. Selv om vi mennesker er primitive, har mye skjedd med oss de siste har tusen årene. Mange tanker har vært tenkt, mange nye undere har vært skapt. (Hver eneste en av oss går i dag med et under i lomma og betaler hver måned 3-400 kroner til en teleoperatør for å få lov til å bruke det!) Siden så mye har skjedd, betyr det muligens også at vår fatte-evne er utvidet. Selv om antagelser er selve styggedommen og kanskje Guds rikes største opponent, må vi kunne tillate oss å bruke denne i vårt tankeeksperiment. Målet forhelliger som kjent middelet. La oss anta at vår fatteevne er utvidet. Da kan vi tillate oss å tro at begrepet Gud og Guds rike er innenfor vår evne til å forstå.
Hva om Gud er alt? Hva om Gud er deg, meg, blomstene på jorden, eksosen, powerpointpresentasjonen, lufta, havet, fisken, bilen, jorda, asfalten, tankene våre? Hva om Gud bare er en definisjon på alt som finnes og det potensialet for utvikling som ligger i alt som finnes. For det første blir Gud et rasende effektivt uttrykk. For det andre – og hold dere fast – blir begrepet Guds rike mer begripelig. For da vil Guds rike bety Hele vår verden og hele dennes verdens potensialet. ”For Guds rike hører slike til…” En mer moderne oversettelse av Jesus´ ord blir dermed:

Vår verden og hele denne verdens potensiale tilhører de som er åpne, nysgjerrige, glade – uten frykt og uten noe de må forsvare.

For alle som klarer å være enige i dette, betyr jo det at paradiset befinner seg her på jorden. Nå. Det er tilgjengelig her og nå, med en gang og kun avhengig av holdning og mental innstilling.

Den årvåkne leser noterte seg at jeg skrev at små barn ikke har noen verdier å forsvare. Det er nok et tema til diskusjon. Det kommer an på hvor små de er og hvor hjelpeløse de er. For meg er imidlertid dette selve brodden i argumentasjonen. Grunnen til at vi går i forsvar, grunnen til at vi går til kamp, er at vi blir truet. Vi. Jeg. Du. Vår selvstendighet. Vår identitet. Robert Dilts hierarkiske modell som forklarer hva som påvirker vår identitetsopplevelse plasserer Verdier på toppen. Våre kjerneverdier – det vi lever for og er villig til å drepe og dø for er det som i størst grad påvirker vår identitet. Hvordan er det så med identiteten til de små barn? De som ikke har noe å forsvare?
Det er jo identiteten som er hele problemet. Det er vårt forsvar av oss selv som identitet som skaper alle problemene. Vi er så redde for å opphøre å være den vi er.

En kveld jeg satt og skrev og kontemplerte over dette temaet falt et spørsmål ned i hodet mitt: Kan jeg velge mine verdier?

Det slår meg i ettertid at dette må være det mest åpne lukkede spørsmål som finnes. Umiddelbart vil jeg svare Ja! Så vil jeg si Nei. Gjennom barndom og oppvekst programmeres vi av våre foreldre og oppvekstmiljøer og innprentes disses kulturer, etikk og dermed verdier. Religion handler ikke om Gud og Jesus og sånt. Som Göran Tunstrøm sier det i Juleoriatoriet: “Religion er ikke hva folk tror.” Religion handler om kultur, etikk og verdier. Hvorfor er historien full av religionskriger? Det er selvfølgelig verdiene som skulle forsvares. Nåtiden er også full av religionskrig. Dagens terrortrussel er et uttrykk for dette.
Tilbake til temaet. Kan jeg velge mine verdier? Kanskje ikke. De er jo forhåndsprogrammert er innsigelsen. Evner jeg å debugge eller avinstallere forhåndsprogrammeringen? blir neste naturlige spørsmål. Fortsatt er det vanskelig å svare. Men vi vet i hvert fall at det å sitte fast i en evig pendling mellom offerrollen – der alle andre enn deg selv har skylda – og forfengeligheten – hvor vi roper Se på meg da!! – er en tydelig tilstand av denne programmeringen, og derfor en tilstand vi må bryte.
Gitt at svaret er Nei, hva da? For det første eksisterer ikke fri vilje. Det vil heller ikke ha noen hensikt å øke sin egen bevissthet rundt sine handlinger. Det beste vil være å slutte å gruble på hvorfor jeg gjør som jeg gjør i et fortvilet forsøk på å lære noe om det, og heller konsentrere meg om å forsvare meg og få mer oppmerksomhet. Løsningen bør da være å kjøpe seg en ropert og – om du ikke kan det fra før – ta en kurs eller ti i kampsport.

Hva så om svaret er Ja, vi kan velge våre verdier – hva da?
Konklusjonen følger ikke like lett. For det første som åpenbarer seg er et nytt spørsmål – nemlig spørsmålet Hvilke verdier skal jeg velge?.
Det var dette spørsmålet som falt ned i hodet mitt samme kveld der jeg satt foran pcen og skulle skrive. Hvis jeg fritt kunne velge mine verdier, så burde jeg velge meg verdier som ikke kan trues. Da vil ikke identiteten min så lett kunne trues. Jeg vil være trygg, og all verdens glede og herlighet vil være lettere tilgjengelig for meg. Jeg ble slått i ave av denne innsikten. Den sto for meg, ikke bare som essensiell, men som eksistensiell.
Som det ofte er, kommer ting i klumper. Så også med spørsmålene. Og et tredje spørsmål falt ned i hodet mitt: Hvilke verdier lar seg ikke true?
Og det var først nå tankene virkelig fikk framdrift. Jeg satte meg ned med penn og papir og ramset opp alle verdier jeg kunne komme på samtidig som jeg evaluerte dem i forhold til alle mulige trusselbilder. Til slutt sto jeg igjen med to verdier som ikke lot seg true. Den første var respekt. Ikke respekt i sin alminnelighet, men den ubetingede respekten. Den respekten som sier at jeg respekterer at du ikke respekterer meg. Den ubetingede respekten er da også nært beslektet med den andre utrubare verdien; Kjærligheten. Og ikke en hvilken som helst kjærlighet, men den betingelsesløse kjærligheten, den som en mor eller far kjenner for sitt lille barn. Den kjærligheten som sier at du trenger ikke å elske meg, jeg elsker deg allikevel.

Mon tro om det var denne erkjennelsen The Beatles fant i bunnen av vannpipa på sine reiser til India og i aschramen til Maharishi Mahesh Yogi. I motsetning til det mange tror, var denne perioden en av bandets aller mest productive. Naturligvis kan vi si. Særlig når vi hører sangen ”Love is all you need”. Eller vi kan si som Gandhi: “Where there is love there is life.”

Sommer-lykke til med utvikling og verdiskapende arbeid!

God helg! love_is_all_you_need

*Tittelen på denne artikkelen er hentet fra sangen “Ugga Bugga Bugga Bø” fra platen “Ingen Gud Ingen Herre Alt For Kjærligheten” av Sterk Naken og Biltyvene. Sangen kan høres her.

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.