Hold pausen hellig!

Jeg leser Erik Bertrand Larssens bok ”Helvetesuka” på senga for tiden. For meg personlig bringer han ikke så mye nytt til bordet, men Larssen er en mester i å sette fokus på det å sette fokus. Og lesningen inspirerer. Jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg skal gjennomføre en helvetesuke. Min kone og jeg bytter fortsatt på med småbarnspass annen hver natt. Men jeg har allerede nå vært oppe kl. 0500 flere morgener for å trekke i treningstøy og legge ut på joggetur i de griskgrente strøkene der jeg bor.

Min utfordring er å komme i seng. Jeg våkner når klokka bli halv ni. Da får jeg en voldsom driv og en voldsom produktivitet og harr lyst til å jobbe og kan da jobbe til klokka blir midnatt og vel så det. Det er ikke forenlig med å stå opp klokka fem. Ikke i det lange løp. Og det er det lange løp som er viktig. For allerede første dag i Bertrands Helvetesuke peker han på vanene. Mandag er dagen for å sette vanene. For å si det med ingeniørspråket: De vanene bør være bærekraftige.

Bortsett fra disse grytidlige løpeturene, så har Larssens bok fått meg til å bli ekstremt fiksert på ”time management”. Jeg presser meg selv på superfokus … hele tiden. Stort sett går det bra. I hvert fall hvis jeg har vært nøye på planleggingen og definert oppgavene mine tydelig. Men en interessant observasjon har jeg gjort meg; jeg har nemlig avdekket en noe overraskende tidstyv. Eller for å si det på en annen måte og kanskje litt mer korrekt; jeg har avdekket tidstyvfangeren!

For det er når jeg sklir på pausene at jeg sklir på tida. De gangene klokka ringer og tidsøkta er ute og jeg fortsetter å jobbe i stedet for å ta pausa mi!. Jeg jobber nemlig i 50 minutter, så tar jeg 5 minutters pause, for deretter å ha 5 minutter til dobesøk, hente kaffe, ta en brødskive. Men det er når jeg ikke stopper å jobbe når klokka ringer, det er da jeg mister fokus. Noen ganger kan dette være hensiktsmessig hvis jeg sitter dypt ned i en problemstilling og konsentrerer meg. Men saken er at dersom jeg lar dette skje og ikke er bevist på å kommen meg inn igjen, da sklir tidskjemaet og jeg begynner å tenke på flere ting samtidig. Jeg mister fokus og effektiviteten får svi.

Det er altså pausene som er selve hemmeligheten. Og jeg minnes en tilbakemelding jeg selv ga på et lederkurs jeg gikk på for noen år siden. ”Hold pausene hellig”, sa jeg. Og jeg mente det, for i dette kurset hadde de en tendens til å putte alt mulig ekstra som de ikke fikk tid til i timen inn i pausen slik at det ikke blir noe igjen av pausen. Nå tendenser jeg til å gjøre det samme selv. Og det er da det går galt. Det er da jeg mister fokus, det er da effektiviteten går ned. Det viktigste jeg kan gjøre i løpet av arbeidsdagen, er å ta pauser. For hvis jeg tar mine regelmessige pauser når jeg skal, så merker jeg at jeg blir mer effektiv, blir mer opplagt, blir mer fokusert og får utrettet mer. Det er nesten så man tenker at det er et paradoks. Men pausene sikrer effektivitet. De regelmessige pausene opprettholder strukturen i oppgavebehandlingen, i fokuset. Jeg blir heller ikke så sliten og evner i større grad å være tilstede i øyeblikket og i de aktivitetene jeg bedriver.

Nå er det snart en stor pause: God helg!

break

Kraften i de små ting (en kvasivitenskapelig artikkel om nisser)

I hver av oss bor det en nisse. I meg bor det flere. Den nissen dere skal få møte i dag kaller jeg Nazi-nissen. Det er han som skriker Ordnung muss sein og på fascistisk vis krever at alle skal trampe i takt.

De fleste kjenner seg sikkert igjen når jeg nevner hektiske morgener med små marginer. Unger krangler, oppvasken flyter, tannkosten(e) er borte. Det er mye som må gjøres på lita tid. Det er i slike situasjoner Nazi-nissen ofte kommer fram. Og han kan være god og ha. For dersom han får gehør for fascismen sin, kommer produksjonen raskt på linje, prosessene flyter og uavhengige observatører kan nikke gjenkjennende til en opplagt synlig progresjon mot målet. (=barnehage, skole, jobb).

Underveis er det viktig at ting fungerer. Da er det de små ting som teller. Noe som lider av ikke å være tilstrekkelig standardisert i undertegnedes hjem er sammenrulling av plastposer. Ja, du lester riktig! Sammenrulling av plastposer er en greie for Nazi-nissen. For når søpla flyter over, minstejenta stinker og roper æsj og mellomstegutten hyler fordi han har fått flis i foten mens kona har inntatt virvelvindformen og stormer rundt fordi hun er for sent ute, da er det vesentlig å ha et sted å legge fra seg søppelet. Vi har et skap med en pose full av poser. Disse posene krøller vi sammen på hvert vårt vis. Ja, igjen, du leste riktig; på hvert vårt vis. Og dette er verdt å merke seg: Personlige preferanser i plastposesammenkrølling som kan ødelegge en hel morgen! Jeg har faktisk vært med på at slike detaljer kan ødelegge en hel dag og sågar en hel helg, men la oss ikke gå i detaljer på det. Dette er nemlig en (kvasi-)vitenskapelig artikkel og ikke terapeutisk vås.

Så til saken: Når jeg da står der med søppelet mitt og trenger en ny pose, mens bombene og granatene slår ned på alle kanter og noen roper ”Gass, gass!”, da trenger jeg posen brennkvikt. Jeg går med lange målfaste steg bort til poseskapet, finner en pose og går med like lange, like målfaste steg tilbake til søpleskapet. Men hva er det jeg ser: Jeg har valgt en pose som frua har sammenrullet. Jeg undertrykket et irritert F**N! og gir meg i kast med knuten. Den er selvfølgelig vanskelig å få opp og det tar opptil flere sekunder før jeg får løst den og kan riste opp posen  slik at den er klar til bruk. Og det er midt i dette kaoset det slår meg: Det må være rom for forbedringer! Så når kone og unger er på vei til det hellige land og jeg har fått ryddet kjøkkenet for miner, bestemmer jeg meg for å gjøre en test: Hvor lang tid tar det å åpne plastposene på min måte og hvor lang tid tar det å gjøre det på min kones måte? Og, for ikke å glemme: Hvor lang tid tar det å krølle dem sammen på de respektive vis?

Beskrivelse av metoder:
Min kone foretrekker å dra posene ut i ei lang pølse for deretter å slå krøll på dem. (Metode A). Jeg foretrekker å kryste opp posene fra hver sin hank og ned, tvinne de rundt og dytte den ene enden ned i den andre. (Metode B).

Klargjøring av testutstyr:
Jeg finner to poser i poseskapet; en hvit fra Rema (hvor jeg liker å handle) og en rød fra Rimi (hvor min kone liker å handle). Hvitt lag – og nå må ingen begynne å tenke fotball her – skal teste Metode B, mens rødt lag skal teste Metode A. Til tidtagning bruker jeg stoppeklokka på telefonen. Jeg legger telefonen på benken med stoppeklokka klar. Posene ligger i sammenkrøllet tilstand ved siden av. Så starter jeg.

Kampen:
Først ut er hvitt lag. Knuten (i den grad det kan kalles en knute) går raskt opp og jeg kan riste posen åpen. Dette gjøres i et behersket tempo med moderat målfokus. Jeg slipper posen rett ned på gulvet og stopper klokka. 5.5 sekunder. Så gjentar jeg øvelsen med rødt lag.

Ikke uventet strir jeg med knuten, men får den ganske kjapt opp, rister posen åpen og slipper den på gulvet. 14 sekunder. Det skiller altså 8.5 sekunder på de to metodene etter første test.

Så er det sammenrullingen. Nå skal posene fra åpen tilstand, krølles sammen på henholdsvis Metode A og Metode B, og legges på kjøkkenbenken. Først ut er igjen hvitt lag (De har hjemmebane). For hvitt lag tar prosessen 10.5 sekunder. For rødt lag  12.8 sekunder. Altså en forskjell på 2.3 sekunder i favør hvitt lag.

Jeg innså raskt at det er flere svakheter ved testen. For det første er en test altfor lite til å kunne kalle det en vitenskapelig metode. Dernest vil resultatene avhenge av hvem som utfører dem og deres kompetanse på området (dette gjelder både sammenrulling og oppåpning). Det er åpenbart at min kones skarpe negler er bedre egnet til knuteåpning enn undertegnedes nisses tosifrede tommeltotter. Og denne artikkelen er ikke en argumentasjon for hvilke metode som er best. Det er derimot Lære-og Dokumentasjons-Nissen i meg som prøver å få fram et poeng! For å underbygge det statistiske, gjennomførte jeg testen noen flere ganger. Trenden i resultatene viste som forventet at tiden går ned etter hvert som teknikkene perfeksjoneres. Med unntak av forsøk der knuten førte til tukkel, var trenden klar. Med undertegnede som utfører var Metode A raskest, både for sammenkrølling og åpning. Og jeg tør våge påstanden om at dersom både min kone og jeg hadde perfeksjonert denne metoden er det sannsynlig at vi ville spart en del tid i hverdagen.

Nå er kanskje ikke noen sekunder her og der så mye å kimse av, tenker du. Men der tar du feil! Antar vi at et gjennomsnittshjem rydder bort 2 poser om dagen og åpner én, betyr forsøket med Metode A en besparelse på 8.5+2×2.3 =13.1 sekund pr dag. Over et år med 365 dager blir dette til 1 time 19 minutter og 41,5 sekunder! WOW! I løpet av et år kan man altså få 1 time og nesten 20 minutter mer til rådighet som kan benyttes, for eksempel til et deilig bad eller en tur i skogen. Aller best kan denne tiden brukes på de aller nærmeste og forhindre utbrudd av verdenskrig i hjemmet.

Dette er en skikkelig nisse-artikkel, men poenget er at både Nazi-nissen og Lære- og Dokumentasjons-nissen har noe å bidra med. Funnene viser at standardisering og innøving av metode gir gevinster som kan virke små i det dagligdagse, men som kan ha enorme effekter over tid. Tenk bare på det tidligere refererte bannerordet (halvveis i avsnitt 4). Dersom vedkommende ikke hadde klart å undertrykke det – noe som er en reell risiko gitt det herskende arbeidspresset – ville Nissefrua reagert. Undertegnede hadde sikkert tatt fram Hissig-nissen og reagert tilbake. Dermed ville situasjonen ligge åpen for krigsutbrudd. La oss si det er 50-50 % sjanse for at konfliken ville utviklet seg. Da tar det i gjennomsnitt 24 timer å løse den. For når krigen er et faktum, finner man bomber og granater overalt. God gammeldags risikoanalyse tilsier da at kostnaden av Hissig-Nissens utbrudd er 12 timer. Og det bare denne helga! Siden slike situasjoner oppstår, la oss si, en gang hver fjortende dag, betyr det at valg av metode for plastposesammenkrølling koster undertegnedes familie et risikofond på 312 timer pr år!

Med slike tall er det åpenbart at det er viktig å håndtere Hissig-nissen. For når Hissig-nissen og Nazi-nissen drar i tospann har det ofte en smittsom effekt på Nissefrua. Og 312 timer nisseknuter i året er det faktisk verdt å investere både standardisering og litt trening for å unngå. Utfordringen med å selge inn budskapet overleveres herved Argumentasjons-nissen.

God Halloween-helg!

IMG_4787-0.JPGRødt og hvitt lag klare til kamp!

Hvem er jeg?

Hvem er jeg?

“Hvem er jeg?” er det mest grunnleggende og skjellsettende spørsmål du kan stille seg. For hva svarer du egentlig? Og hvor lenge svarer du? Finnes det i det hele tatt noe kort svar?

Denne uka skal jeg begynne å dyrke jorda på gården min (faren min har gjort det til nå) – betyr det at jeg heretter er bonden Asle? Hva med de 17 årene jeg jobbet som utvikler, prosjektleder og leder innen IT, gjør de meg til datamannen Asle? Og hva med de siste 5 årene hvor jeg har jobbet som coach og karriereveileder, gjør det meg til karriereeksperten Asle Gundersby?

Svaret på spørsmålet ”Hvem er du?”, avhenger av konteksten det stilles i. På hjemmebane er jeg ektemann og familiefar; i bandet mitt, CMYK, er jeg synth-mann og vokalist; og blant venner og når jeg er alene, prøver jeg bare å være meg selv.

For hver situasjon krever sin rolle.  Jeg er fortsatt sønnen til mine foreldre, jeg er fortsatt den lille gutten. Samtidig har jeg tilegnet meg kunnskap og spilt en masse roller oppgjennom, som dem jeg i den forbindelse har omgått, vil forbinde meg med.

Hvorfor holder vi på på denne måten?
Hvorfor er det så viktig for oss å definere (og dermed begrense) oss?
Hvorfor er vi så opptatt av titler og navn?
Hvorfor er det så viktig å sette alle disse merkelappene?

Det handler naturligvis om identitet. Og identitet handler om å være synlig, om å skille seg ut. Hvorfor ønsker vi å skille oss ut? For å bli lagt merke til. Hvorfor ønsker vi å bli lagt merke til? Fordi vi trenger å selge – selge våre produkter, selge vår kompetanse, selge våre meninger. Fordi vi trenger anerkjennelse, bekreftelse på at vi har verdi, at vi er ønsket eller til og med etterspurt, fordi vi trenger trygghet, fordi vi trenger hverandre, særlig når vi selv ikke lenger strekker til.

Og der er ringen sluttet. Det er noe å tenke på når vi blir for opptatte med å forsvare våre feil og mangler. For fysj! Tenk om noen oppdaget at jeg gjorde feil og noen ganger kom til kort!

Hvem er det jeg tror jeg lurer? Jeg lurer i hvert fall ikke deg.

God helg!

 

Lar du egoet ditt komme i veien for en god deal?

Noen er så opptatt av å se seg selv og at andre skal se dem at de går glipp av gode muligheter. Jeg har vært der selv. Og jeg har opplevd andre gjøre samme tabbe.

Det er fullt forståelig, samtidig like forunderlig hver gang. Hvorfor er vi så opptatt av å forsvare oss? Hvorfor tillater vi oss å være så sårbare?
Vi er jo den vi er. Hva andre sier, tenker eller tror, har vi liten kontroll på. Det er kun våre egne handlinger og reaksjoner vi kan styre. Og det er disse som forteller hvem vi er.  Egoet vårt, eller identiteten vår, bryter til stadighet inn i livene våre og minner oss om viktigheten av å være synlig. For det er viktig å være synlig. Den som ikke er synlig, har ingen markedsplass for sine kvaliteter eller synspunkter.

Av og til må vi forsvare oss. Av og til må vi synliggjøre våre grenser, særlig hvis noen utfordrer dem, eller ikke respekterer dem. Men et krast og hissig forsvarsverk gjør sjelden underverker. Blir vi for opptatte og storforlangende om at andre skal se oss, kan vi lett glemme å se andre. Jeg har sitert Stephen R. Cowey mange ganger, men han fortjener å bli gjentatt: ”Seek to understand others before you ask to be understood.” Sjelden eller aldri har det vært uttalt noe som er nærmere et relasjonskompetansens ”Sesam, Sesam, lukk deg opp”.
Aladdin hadde sin oljelampe som han gned på. Hvis du gnir litt på andres ego, kan de bli til svært så medgjørlige ånder. Men det er så uendelig lett å trå feil. Ofte skal det bare en misforståelse til. Et sårt ego er vanskelig å lege. Vi får i stedet konsentrere oss om vårt eget ego, og ta ansvar for at vi – når vi reagerer og går i forsvar – ikke forblir der inne i borgen vår, men søker ut, gjennom muren for å forstå og lære, med nysgjerrighet, hva andre har å by på av tanker og opplevelse.

God helg!

PS. Takk for at du deler! 🙂

Huset ved havet

En dag jeg var på en reise gikk jeg en tur. Det var et strålende vær, jeg gikk langs kysten. Turkist vann brøt i dønninger og ble kastet mot klippene og strendene nedenfor. Det suste i palmekronene av en mild bris som strømmet over åsene. Turen tok meg ut av byen, over en slette og gjennom et lite skogholt. Veien strakte seg ut over en eng. Jeg må ha gått i egne tanker for etter å ha krysset en liten elv kom jeg til noen hus som lå på kam mellom havet og veien. Husene var av de slitne sorten. Malingen var sprukken, noen steder flaket av i store biter. Flere vinduer var knust, gården og hagen fløt av søppel. Tilstanden kunne kort beskrives med et ord: forfall.
Det så ikke ut til å bo noen i huset, og kanskje skulte det en personlig tragedie. Men tiltross for eiendommens tilstand, var beliggenheten der den tronte på skrenten over havet helt fantastisk. Jeg ble slått av undring; for hvordan kan det være mulig å ha slik potensiale uten å utnytte det bedre?
Tomten huset lå på måtte være verdt enormt. I rette miljøer og markedsført med litt kløkt og kompetanse ville et salg garantert innbringe en betydelig sum. Synet gjorde meg trist. Så gjorde det meg glad. For er det ikke slik med oss alle? Vi har unyttede potenial som bare ligger der og venter på å bli gjenoppdaget?

Samtidig må vi selv ta ansvar for å markedsføre det. Vi må selv henvende oss til rette publikum, de som kunne tenkes å ha glede av vår kompetanse og våre talenter. Hvorfor la verdiene ligge uutnyttede og forfalle? Det finnes ingen bedre dag å starte på enn i dag.

God helg!

20140227-200646.jpg
Takk for at du deler!

Den lange marsjen

Jeg har noen spreke venner som går Marchialonga – det 7 mil lange årlige klassiske skiløpet  i Val de Fiemme i nord-Italia. Jeg tipper de er ganske lykkelig slitne når de kommer i mål. Kanskje er de ikke like lykkelige underveis.

Det eneste liknende jeg har vært med på var 3-mila til fots i militæret. Etter 6 kilometer hadde jeg gnagsår fordi jeg hadde tatt på meg for tjukke sokker. Halvveis hadde jeg så vondt og var så sliten at jeg ikke trodde jeg skulle klare å gå et skritt til. Jeg var ikke lykkelig. Et par timer senere da jeg var i mål med mine blødende føtter var jeg derimot meget glad.

En av grunnpilarene i teorien om de 3 grunnleggende behov (se tidligere bloggartikler Frykten er mitt våpen, Gleden er på min side og Optimal lykkefølelse på jobb?) er at trygghet = glede. Jeg tror at vi mennesker har glede som et naturlig utgangspunkt. Er ikke det fantastisk?!! Det som frarøver oss gleden er bekymringer og redsler. Uten bekymringer og redsler er vi rett og slett frydefulle. Men det hender vi er slitne, kan du kanskje innvende, og det er et poeng, men handler ikke det om at man ikke har mer energi, at vi ikke orker mer og at det samtidig er en frykt for at vi fortsatt må orke?

Et lite barn som løftes opp smiler og ler. Det er ikke mye som skal til. Bare det å se en voksen lavere enn seg er frydefullt. Dette er ting å ta inn over seg når hverdagens tjas og mas gjør oss slitne og motløse. Kjenn litt på tryggheten her og nå. Ta tak i deg selv og løft deg opp til et nytt perspektiv. Vi som lever i dette landet er så heldige. Vi trenger ikke å la oss true. For mange ting velger du selv at la true deg, og hvorfor gjør vi nå egentlig det?

Kanskje blir det lettere å bære gnagsåret da, kanskje klarer vi å nyte den lange marsjen bedre om vi husker å takke oss selv for at vi faktisk har kommet dit vi er og klarer å glede oss over det uten hele tiden å måtte streve mot målet som alltid henger over horisonten.

Der regnbuen slutter er en krukke med gull, fortalte min far meg da jeg var liten. Jeg tenker på det hver gang jeg ser en regnbue. Jeg ser etter punktet der den går ned i skogen, i dalen nedenfor, i åssiden. Noen ganger er jeg ute og går; jeg går nærmere og nærmere regnbuen. Et par ganger har jeg vært så nære at jeg har trodd jeg skulle klare å ta på den. Men så er den borte. Den har flyttet seg lenger vekk, og jakten på gullkrukka fortsetter. 

Hemmeligheten ved livet er takknemmelighet og balanse. Balanse mellom anstrengelse og hvile, balanse mellom målrettethet og tilstedeværelse. Vi strekker oss, og så kryper vi litt sammen, vel vitende om at det må være akkurat slik. Hjertet forteller oss det. Hvert eneste slag. Kompresjon og ekspansjon – slik er livets pulserende muskel. 

VI må huske å nyte og glede oss. Og vi må ikke glemme å holde fokus mot regnbuens ende. Men skatten er det vakre synet underveis. 

God helg.
regnbue
Takk for at du deler.

Når tiden ikke strekker til

Vi jordboere har for lengst trådt inn i informasjonsalderen. Tidligere har vi vært jegere, bønder og industriarbeidere. Nå skiftes store volumer av arbeidsstyrken fra å jobbe innen industri og produksjon til å jobbe med informasjon. Ganske naturlig øker da informasjonsmengden i verden formidabelt. Jeg har hørt tallene. De er ikke til å tro. Dessverre har jeg ingen kilder for hånden, og jeg har definitivt ikke tid til å finne dem, men litt rundlig formulert kan vi si at vi de neste 10 årene kommer til å skape mer informasjon enn det som har vært skapt hittil i jordens levetid. Det er rett og slett ufattelig.

Det rare med informasjon, er at den er som en unge. Den skriker etter oppmerksomhet. Og jo mer informasjon, dessto mer å vie oppmerksomheten på. Dagens gjennomsnittmenneske har et langt høyere antall fokus enn bare for noen få år tilbake. Vi skal gjøre alt. I løpet av helgen skal vi helst gå en skitur, gjøre noe spennende, lære noe nytt, vi skal slappe av, lese en bok, løse fredagssudokuen, surfe litt på internett, bære ved/vaske gølvet, tilbringe tid med venner og familie, samt se en god film og kose oss med litt god mat. Sleng på toppen litt meditasjon og ett par hobbier, så kan man bli så sliten bare ved tanken på helg at man gleder seg til jobbmandagen igjen. Men nei, la deg ikke lure. For det er ikke noe bedre på jobb. Det ene møtet tar det andre, I kontorlandskapene (som er så moderne og velfungerende) så er det stadig skift i oppmerksomheten. Det er nye prosedyrer, nye regler, nye mennesker, nye samtaletemaer, nye prosjekter, nye problemstillinger, nye teknologiske vidundere i form av software, hardware, det er knowhow og showdown som skal gjøre arbeidshverdagen raskere, enklere og mer effektiv. Ikke rart vi allerede til lunsj mandag lengter etter helga (for korttidhukommelsen har ikke utviklet seg).

Dette blir vi syke av. Det uendelig krav om oppmerksomhet fra ting og tang og aktiviteter, gjør at vi i mindre og mindre grad får tid til å konsentrere oss om én ting av gangen. Det til tross for at all forskning tilsier at å fokusere på én og én oppgave er den overlegent raskeste veien fram til målet, den overlegent mest effektive måte å arbeidet på og dessuten den måten vi opplever størst lykke på (jfr. Flow). På skolene snakker man om multitasking og at ungdommens hjerne utvikler seg på en ny måte, nettopp på grunn av at det er så vanlig å multitaske. Kall meg gjerne gammeldags, men jeg har ingen tro på at vår menneskelige hjerne lar seg omprogrammere til å fungere bedre med multitasking enn singeltasking. Multitasking er mulig når det gjelder å ta imot inntrykk. Vi kan lytte, se, lukte og føle samtidig. Allikvel gir det å nyte et stykke musikk med øynene igjen større glede enn om du hører på radioen mens du pusser tennene (og smaker på den friske økologiske stimorol-tannkremen med antikaries og antiplakk og biologisk nano-fiberteknologi som kommer til overalt), kjører bil og snakker i mobilen på samme tid. Det er da elementært. Fordi hvert informasjonselement krever oppmerksomhet. Det er kanskje banal retorikk, men formidler du et budskap på 5 ord, så får hvert ord i snitt 20% av oppmerksomheten. Bruker du 10 ord, får hvert ord 10%. Så hvilke(t) ord er det viktigste? Og hvor mye oppmerksomhet ønsker du at det ordet skal få?

Dette er kjernen i vår informasjonsalders største utfordring. Å finne fram til innholdet. Hva handler alle disse uendelige antallige artikler og podcasts og blogger og meldinger og rapporter og utredinger, som bare er et par tastetrykk unna, om?

(Deler av) IT-bransjen skjønte det for lenge siden. Søkemotorer var den tids svar på alt. Det er de forsåvidt fortsatt, bare at i mellomtiden har mennesket blitt et hakk hvassere. SEO er blitt et allmennfag (og hvis du ikke vet hva SEO står for er det jammen på tide å slå det opp!) Teknologiens svar på kraftig stemme er blitt like viktig for informasjonsalderen som gummi og smøreolje var for industrialderen. Poenget er bare at hverken søkemotorene eller SEO-teknologien er til hjelp for deg og meg som i hverdagen trenger den nødvendige informasjonen. Søkemotorene baserer seg på det de vet om deg fra før. Du får mer av det samme. Tilbake sitter hver og en av oss med en formidabel oppgave med å finne fram i kaoset. Vi må ta stilling til enorme mengder informasjon hver dag. I tillegg har vi alle tingene våre som vi helst skulle ha brukt litt siden vi nå engang har kjøpt dem. Er det rart vi blir stresset? Er det rart vi blir syke? Er det rart folk går på veggen, tilter på jobben og ender opp som langtidssykestatistikk med ME og utbrenthet og gud vet hva de kan pådra seg av ulomskheter i informasjonsalderens støyhelvete?

Puh.

Det er ikke tiden som ikke strekker til. Det er vi som strekker tiden for langt. Helga har 48 timer. Ikke bruk dem. La dem bare være. La tiden bruke deg. Hvem vet, kanskje kommer du opplagt og uthvilt på jobb på mandag.

God helg!
tiaflyr
Takk for at du deler.

Er du en drittsekk?

På side 2 i årets første avis fra Aftenposten sto en engasjert kommentar av journalist Johnny Gimmestad. Noen hadde satt igjen et flyttelass gamle møbler på parkeringen hans lille julaften, og han trigget på alle pluggene. Heldigvis resulterte det i noe så positivt som en fyrrig og moralsk pekefingerartikkel. Temaet er forsøpling. Han tar opp føtter på trikkeseter, snusklatter og hundeetterlatenskaper og peker på vårt felles ansvar for å holde omgivelsene ved like.

Jeg kjenner meg igjen i Gimmestads følelser, og jeg deler langt på vei hans meninger.
Samtidig reagerer jeg litt på det aggressive ordbruken. “Drittsekk” er på mange måter et genialt valgt uttrykk i artikkelen. Det får meg til å humre, men jeg kjenner også det pirrer litt. For hvem av oss er ikke drittsekker? Kan den som aldri har påført noen andre harme rekke opp en hånd?

Hvordan vi oppleves av andre er ikke alltid lett å hverken forstå eller forutsi, men vi kan ta våre forhåndregler. Å rydde opp etter seg er en åpenbar slik regel, men det er ikke forsøpling – i hvert fall ikke fysisk – som er temaet i denne bloggartikkelen: Det handler om empati.

Stephen Covey har en liten historie om dette i en av sine bøker. Han forteller om en gang han sto og ventet på t-banen i New York. På en krakk satt en mor og sløvet mens hennes unge sønn løp rabiat rundt og herpet på skilter, sparket i vegger etc. Stephen forteller at han ble meget irritert. Til slutt gikk han bort til kvinnen og spurte om hun ikke la merke til hvordan hennes sønn oppførte seg. Hun ser opp på ham og sier: “Jeg beklager, du skjønner, vi kommer fra sykehuset. Han har akkurat mistet faren sin.”

Hva årsaken til at flytteskrotet sto igjen på Gimmestads parkeringsplass, vet hverken han eller jeg. Men hvem er vi til å dømme?

Alle handlinger gjøres av en hensikt (selv om hensikten kan ha gått ut på dato for enkelte), og denne hensikten er – på en eller annen måte – positiv for den det gjelder. Ansvar for fellesskapet er viktig, men i dette ansvaret ligger også et ansvar for omsorg for hverandre.

Negativ kritikk og angrep er eksempler på mental forsøpling. Vi har et felles mål om å ha det bra. Alle må forstå at det ikke kan skje på andres bekostning. Framkomstmiddelet for å nå målet er kommunikasjon. Og for at kommunikasjonen skal fungere er det viktig å forstå kommunikasjonens bærende verdi, nemlig respekt.

God helg!
garbman

Takk for at du deler.

Når du ikke har noe å fare med…

Så sitter jeg her igjen da, og kjenner på presset. Denne artikkelen burde allerede vært ute for to og en halv time siden! Jeg er på etterskudd, jeg er halehenget i julerushet. Luka til tetgruppa synes stadig større. Cortisolen presser på oppover i tinningen, koffeinen prikker i blodårene som en symaskinfabrikk under høytiden av den industrielle revolusjon, jeg føler meg punktert.

For det er ikke bare å sette seg ned å skrive noe. Jeg vil jo gjerne skrive noe bra også!
Noe som er smart, noe klokt, noe som teller! Noe som dere lesere kan nikke anerkjennende til og ta inn over dere og berike deres juleforberedelser med. Men hva har jeg å fare med? Hva smart kan jeg klare å koke i hop på 1-2-3?

Det er mange som føler det slik. Tvilen sniker seg inn. Prestasjonspresset er i ferd med å gå forbi julestresset i samfunnet vårt. For alle vil bli sett. Må bli sett. Må bli sett for noe bra. Må få til noe. Og det evig tilbakevendende spørsmålet er: Hva har jeg å fare med?

I det siste har jeg kjørt en del kurs i karriereveiledning. Folk som har fått julegaven tidlig kommer til meg for å finne ut hva de skal gjøre i 2014 når jobben ikke lenger står der for dem. De kan ha valgt det selv eller fått gaven i fanget. Felles for mange er spørsmålet: Hva har jeg å fare med?

Det mest åpenbare svaret og det svaret vi liker best å høre, er: DEG SELV.
Og det er egentlig også det eneste farbare svaret. For vi kan da ikke være noen annen enn den vi er, kan vi vel? Selv om vi kjenner det innbildte presset av forventnigner fra stillingsannonser, arbeidsgivere, venner og kjære skape skummtopper på magesyra, kan vi ikke være annerledes enn den vi er. Og det er nok. Det er nok å være seg selv. Å anerkjenne seg selv for den man er, helt, holdent og fullt ut er viktig. Det er viktigere enn du tror. Dette er ikke flåseri. For om du ikke anerkjenner deg selv? Hvilke krav bidrar du ikke med å laste over dine relasjoner, på arbeidsgiver og samfunnet i helhet? Søker du anerkjennelse fra andre, er du sårbar. Gjør du det bra, vil du få anerkjennelse, men når du går på trynet, gjør det så vondt at du nesten ikke klarer å stå på beina. Jeg har vært der. Jeg vet det.

Det merkelige er at det største presset og de strengeste kravene, legger vi på oss selv. Fra vi er ørsmå babyer lærer vi at maten og tryggheten kommer fra mor (og far). Vi er ikke i stand til å ta vare på oss selv. Som foreldre burde dette være et varselskudd. Det beste du kan lære barna dine er å ta vare på seg selv. Og den beste måten du kan ta vare på deg selv er gjennom å utvikle din indre trygghet. Gjennom et godt og stabilt selvbilde vil du nettopp klare det du ofte trygler andre om; nettopp å gi deg selv anerkjennelse for den du er. Akkurat slik som du er og slik som du er verdensmester på å være.

Nå skal ikke det bli en hvilepute for ikke å jobbe mot nye mål, å oppnå nye prestasjoner. Men la ikke laget etter resultater bli til Press-stasjoner. La ikke resultatene bli til PRESSULTATER. Du yter best når du er trygg. Det er bare da du kan lære, og – ergo – utvikle deg. Gi deg selv og omgivelsene litt slack! Stopp opp, se på stjernene, ta en pust i bakken, før du strever videre. Husk å leve! Selv med alt du har å gjøre og alt som allerede skulle vært gjort for to og en halv time siden.

God helg!
slit
Takk for at du deler!

Hvor er du på veg?

Visste du at bare 2-5% av studentene ved Harvard har et klart mål for hva de vil?
Visste du at et klart mål er helt avgjørende for å kunne oppleve det som kalles optimal lykkefølelse (flow)? Visste du at hvordan du formulerer målet kan være avgjørende for hvilken motivasjon du klarer å skape hos andre og deg selv?

Det kan synes påfallende at lykke skal avhenge av formuleringsevne. Men saken er at det ofte er ordene som enten motiverer oss eller demotiverer oss. Det er bare å åpne avisen og lese en stillingsannonse. Blir du motivert til å søke på jobben eller ikke? På samme måte, hvis du er ute etter en ny jobb. Hvordan motiverer du noen til å møte deg og til å gi deg et tilbud om en jobb?

Ordene vi velger er avgjørende. Ikke bare for vår egen og andres motivasjon, men hvordan vi faktisk opplever lykke. Et klart mål er en av de mest avgjørende faktorene som går igjen i tilstanden som betegnes Flow. Mihaly Csikszentmihalyi har gjort over 100 000 forsøk. Tilbakemeldingene er krystallklare. Et klart mål bidrar i sterk grad till opplevelse av lykke. Så er da spørsmålet: Hvordan står det til med dine mål?

Jeg henvender meg til deg som er bedriftseier eller leder og jeg henvender meg til deg som er privatperson. Hvilke personlige mål har du? Hva vil du? Hvor er du på vei?
Dette er viktig. Hvis du ønsker å være lykkelig. Dette er viktig hvis du ønsker å være effektiv og oppnå noe. Og det er generelt viktig for å ta kontroll. For om du ikke selv tar kontrollen og gir deg selv utfordringer og mål å jobbe mot, blir du raskt viklet inn i andres mål og jag etter gevinst. Du blir benyttet og brukt av andre. Det er kanskje greit? Andre ganger er det kanskje ugreit. Å være bevisst på hva man ønsker å oppnå er nøkkelen til både personlig effektivitet, til økonomisk lønnsomhet og til lykke. Så hvor mange minutter i uka bruker du til å formulere egne mål?

Tenkte meg det ja.

Jernia hadde for noen år siden en reklamekampanje med slagordet “God redskap er halve arbeidet. Jeg vil driste meg på en variant. En god målutforming er halve arbeidet. Minst. Så  siste spørsmål blir, hvor mye tid setter du av til å gjøre denne viktige halvdelen av arbeidet?

Du vet selv svaret.

God helg.
Where ya goin
Takk for at du deler.

Hvilken innstilling har du?

Odd Arne Støstad MarsteinstredetDagens bloggartikkel er skrevet av gjesteblogger Odd Arne Støstad Marsteinstredet.

Odd Arne er utdannet ved Hærens krigsskole (KS), har ledelsesutdanning fra UiT og er sertifisert coach fra Right Management. Han har 12 års erfaring fra forsvaret, 9 år fra legemiddelbransjen, har jobbet innen øyekirurgi og vært daglig leder av en dyreklinikk. Odd Arne er over middels sportsinteressert, er upublisert forfatter med 4 manus på samvittigheten. Han er gift og har 2 barn.

Det er innstillingen det kommer an på!

Gjennom alle kollegaer jeg har jobbet med, utøvere jeg har trent, personer jeg har coachet ender jeg ofte tilbake til at en av de største nøklene til å oppnå det man ønsker er innstillingen. Det er innstillingen det kommer an på ynder jeg å si. Hvor lett er egentlig dette? Hvor lett er det egentlig å ha den riktige innstillingen, og hva er egentlig den rette innstillingen?

For å oppnå det man ønsker, det være seg et idrettslig resultat, salgsmål på jobb, slutte å røyke, ja faktisk uansett hva du har satt deg som mål er det til syvende og sist innstillingen det kommer an på. Jeg har selv startet toppmotivert på lengre utdanning og trodd at motivasjon er noe som varer når man først har fått den. Men motivasjon er som god fysisk form, ferskvare. Motivasjon for aktiviteter som fører frem til målet du har satt deg er noe som kontinuerlig må foredles og jobbes med.

Hvordan jobber man med motivasjon?
For meg handler det om innstilling. Innstilling som utgangspunkt, og innstilling underveis og innstilling som valg. Valgene avgjøres av ditt mindset. Mindset. Og igjen, hva er dette?
Jeg har ofte lett for å snakke om innstilling og mindset som nøkler til suksess. Ikke bare suksess på jobb, men ikke minst og kanskje det aller viktigste, innstillingen din til livet, til familien, venner, situasjoner som oppstår, planer og historikk.

Innstilling og mindset kan virkelig gjøre noe med livet ditt. Har du tapt på forhånd, så gjør du som regel det. Taper, altså. Sier du til deg selv at dette klarer jeg ikke, så gjør du som regel ikke det. Pippi Langstrømpes innstilling er det motsatte «Dette har jeg ikke gjort før, så det er jeg sikkert god til». En naiv inngang, og fallhøyden er forholdsvis stor, men det er noe med innstillingen som bare er fullstendig herlig. Jeg har trent mange jenter i håndball og dessverre er det slik at mange av dem sier at dette er vanskelig og at «jeg er så dårlig i dette». Da stiller jeg alltid kontrollspørsmålet «Hvem er det som forteller deg at du er dårlig?» Svaret er i hundre prosent av tilfellene «Jeg selv». Igjen, innstilling er noe jeg selv og du kan gjøre noe med hver dag. Og da er jeg tilbake til mindset igjen. Hvordan er ditt mindset? Hvordan tenker du? Hva tenker du på? Hva bruker du tiden i hjernen din til?

Mange har sikkert opplevd sjefer som snakker om mindset og innstilling. Spesielt etter engasjerte foredrag så er alle enige om at mindset og innstilling er viktig. Sjefer har også sagt at det er viktig å ha mennesker med riktig mindset, og at andre må endre mindset. Når var det sist at du endret mindset? Når merket du sist at gruppens mindset var endret?Altså, ikke rett etter et foredrag, men sånn over tid. Slik at prioriteringer, valg og innstilling faktisk var påvirket av mindset? Sjefen som holdt foredraget trodde sikkert at de ansatte virkelig tok alt inn over seg, men allerede i neste pause kunne man fastslå at det meste var ved det gamle. Samme problemene som ble angrepet på samme måte som før. De samme menneskene var idioter, fortsatt «oss mot dem» holdning og stort sett så er det alle andre som ikke forstår, som ikke kan, som ødelegger for vår suksess.

Mindset. Innstilling. Endring av mindset – endring av innstilling – endring av prioteringer og valg – endring av fokus. Hva er det egentlig som betyr noe? Hva bruker du tiden din på, privat og på jobb? Det er det opp til den enkelte å avgjøre, da finner du også ut hva som er riktig mindset og innstilling i ditt hode!

Hvordan vil du leve ditt liv?
Det er innstillingen det kommer an på.

God helg!
minset2

Takk for at du deler!

Rødt kort til psykologene

Visste du at det er vitenskapelig bevist at tro virker?

Ted Kaptchuk, professor ved Harvard i USA dokumenterte i sitt forskningsprosjekt* den såkalte Placebo-effektens virkning. Han ga pasientene placebopiller og informerte dem om at pillene var virkningsløse. Samtidig ble pasientene fortalt at forskning har vist at det å få slike piller kan stimulere kroppens selvlegende egenskaper. Hva skjedde? Jo, pasientene opplevde likevel mer bedring enn dem som ikke fikk behandling.

M.a.o. det er bevist: Tro virker.

Så når psykologer deler ut grønne, gule og røde kort som bedømmelse av personlige forhold i beste sendetid på tv, trengs det at noen blåser i fløyta.

Et av de mest omtalte og mest populære tv-prgrammene i disse dager, er “Bør de gifte seg?” som går på NrK1 i beste sendetid onsdager. Med bakgrunn i en valgt personlighetstest vurderer psykologene parpersonenes evne og likheter i kommunikasjon- og atferdsstil, og påpeker parenes styrker og mulige “problemområder”. Så langt vel og bra. Men når det hele avsluttes i beste “Vil du bli millionær”-stil med at psykologene deler ut grønne, gule og røde kort, mener jeg det går for langt. Første par ut fikk gult kort i hovedkonklusjon. På bakgrunn av det valgte de å gå fra hverandre. Før NRK med psykologene Frøydis Lilledalen og Andreas Løes Narum kom på banen, trillet paret ball i beste (?) uvitende velgåenhet. De hadde sågar planlagt å kjøpe hus sammen.

Bevisstgjøring er vel og bra, og det er godt mulig at dette resultatet på sikt ville være til det beste for paret. Men i denne situasjonen opplever jeg at psykologene misbruker sin kompetanse og fagautoritet.

Ibsen har sagt det så treffende i Villanden: “Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme.”
Gjennom sine bedømmelser påvirker psykologene i programmet parpersonenes tro på forholdet. Jamfør Placeboens dokumenterte kraft, beveger de seg fra å være observatører, til å gå inn og tukle med resultatet.

Den valgte personlighetstesten, The Big Five,  fremstilles som ”den man snakker om i psykologien”. Hvis ikke dette er produktplassering, så lukter det i hvert fall offside. Meg bekjent eksisterer det en mengde forskjellige profesjonelt utviklede tester hvorav flere er anvendt både i psykologi, prosess- og karriereveiledning. At The Big Five nærmest presenteres som en psykologiske fasit finner jeg betenkelig.

Jeg reagerer også på at de velger å beskrive personlighetstestens empatidimensjon med hvorvidt en person oppleves som “Varm”. Ordet ”Kald”, som nødvendigvis må være i den ene enden av skalaen, og hvem ønsker vel å karakteriseres som kald? “Kald” gir klare negative assosiasjoner. Underforstått tenker vi at vedkommende er svak på sosial intelligens, og er EQ-en lav nok får vi klare psykopatiske assosiasjoner. Dette er stemplende og følger ikke de etiske krav jeg som coach er vant til og pålagt å følge.

For egenskaper har ingen valør. Et begrep kan være forurenset eller ”opphypet”, men i seg selv er egenskapene uten verdi. Det er først når de plasseres i en kontekst at det gir verdi; for eksempel er egenskapen ”kreativ” opphypet med en kraftig positiv klang. Men er konteksten bokføring, blir anvendelsen av denne egenskapen kun positiv dersom det er ulovlig virksomhet vi snakker om.
Det blir problematisk å spille på ord hvis motsats gir så klare negative assosiasjoner når man skal karakterisere en person fra et profesjonelt standpunkt. TV-programmet gir meg  forøvrig et inntrykk av at testen viser hvordan testpersonen ER. Noe de fleste vet når de får tenkt seg om, er at man skal være forsiktig med å karakterisere noen som at de ER slik eller sånn. Det blir det trøbbel av. For den vi framstår som i en gitt situasjon, er formet av våre evner og våre valg i forhold til det situasjonen krever. At empati, evne til å vise omsorg og sosiale antenner handler om en form for emosjonell intelligens, er åpenbart. Men å måle denne for å sammenlikne personer på denne måten mener jeg er betenkelig.
Nok et overtramp etter min mening. Og, som alle som er interessert i fotball vet, 2 gule kort gir automatisk utvisning.

Som ICF**-sertifisert coach er jeg underlagt visse etiske retningslinjer som skal ivareta både coach-profesjonen, men i særdeleshet kundene. Hvilke etiske retningslinjer psykologer er underlagt, er jeg usikker på, men det er min klare oppfatning av dette programmet går over streken. Det er profesjon/autoritetsovertramp og burde således ikke vært vist i den formen det til nå har hatt. At det er ”god tv”, hjelper ikke, selv om det er lett å forstå at også psykologer kan la seg rive med av et ”kult” konsept.

Om ikke annet, så beviser dette at bevisstgjøring er like viktig profesjonelt som privat.

God helg!

redcard2
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

* Kilde: “Placebos without Deception” (Kaptchuk 2010)
**International Coach Federation http://www.icfnorge.no

PS. Alle synspunkter i denne artikkel representerer artikkelforfatterens egen opplevelse av programmet. De deles for å sette fokus på elementer som fortjener diskusjon og bevisstgjøring.