10 utfordringer vi må løse

Det var meget positive nyheter fra Paris forrige lørdag (12.12). Utfordringen blir å følge dem opp i praksis, for foreløpig går ikke CO2-regnestykket i hop. Og det er flere regnestykker som ikke går i hop. Vi og våre barn står ovenfor en utfordrende tid. Her er 10 store risikoer vi må håndtere:

1. CRE  – ANTIBIOTIKARESISTENTE bakterier: Disse smådjevlene er en av de mest underkommuniserte truslene i dagens samfunn.  50% av de smittende dør. 2-4 funn årlig i Norge. Bruk håndvask!

2. Befolkningsvekst i Afrika og innvandring. Dobles folketallet i Afrika fra 1 til 2 MRD kommer det minst dobbelt så mange flyktninger hit. Sannsynligvis det mangedoble. Innvandring kan fort bli til innvadering.  Allerede idag er vi på kapasitetsgrensen. Hvordan skal dette håndteres i årene fremover? Hvordan skal vi klare å ivareta gode norske verdier i denne situasjoner? Hvordan er oppfølgingen av bruk av bistandsmidler? Norge har et rykte på seg for å gi bort penger uten å stille krav. Kan vi heller sette av bistandspengene i soft-loan fond som bidrar til vekst, forretningsutvikling og verdiskapning lokalt?

3. Religionsfront mot Islam – Dette skaper sterkere fronter og potensielle kriger. Dessuten vi det være risiko for større fremvekst av fantatisme som igjen bidrar til å øke terror-trusselen. 2-veis kommunikasjon, respekt og tilgivelse er løsningen. Samtidig må muhammedanerne som gruppe ta et oppgjør med fantatismen. De er i ferd med å bli stigmatisert, og nå må islamske ledere verden over utøve lederskap og ta ansvar.

4. Klimaforrurensning: varme klima gir mer ekstremvær. Glem skiføret i Nordmarka. Det viktigste er å sikre hustaket så det ikke blåser bort. Flom, jordskred, vind- og vannskader vil mangedobles. Her kreves mange løsninger. En er pålagt hjemmekontor for alle kontoransatte.

5. Klimaforrurensning: Endringer i klimaet fører til endringer i jordbruksområder. Ørkener vokser. Store områder blir preget av vann og mat-mangel. Dette må løses med logistikk som igjen bidrar til forrurensning. Løsningen er et bærekraftig forbruk på personnivå. Jordas menneskemengde skal vokse fra 7 til 20 milliarder! Selv med en opprettholdelse av verdenssamfunnets skjevfordeling av levestandard, må vi redusere forbruket vårt til en 1/3-del og vel så det. Dette er utfordrende for økonomien. Men alle må nå innse at økt forbruk er en miljøtrussel og ikke kan være et tiltak for å styrke økonomien. Vi må BRUKE MINDRE AV ALT!

6. Terror: Med skarpere religionsfronter og flere innvandrere vil terror-risikoen øke dramatisk. Vi må regne med tap av menneskeliv. Løsningen er større grad av overvåkning. Dessverre.

7. Stress og psykiske lidelser: Mer informasjon og høyere tempo fører til stress, utbrenthet og psykiske lidelser, enda til psykoser som kan føre til terrorhandlinger og andre skader. Dessuten går det ut over fler enn de som blir syke. Dette er den nye folkesykdommen. Løsningen er meditasjon og pusteøvelser!

8. Utenrikspolitikk: Russland rasler med sablene. Putin er ute etter å markere styrke. Relasjonen må balanseres hårfint for ikke å bli invadert eller satt under økonomisk press. Her har vi god erfaring fra den kalde krigen. Imidlertid står USA ovenfor et potensielt fall, og det vil være svekkende for Nato og Norges sikkerhet, særlig med et betydelig svekket eller oppløst Europa.

9. Jobber: Hvor skal verdiene skapes? Unge må studere til de er 22 før de får jobb. Vi har lavere %andel av befolkningen i arbeid enn noen gang. Hvem skal tjene pengene som skal skattlegges for å brødfør pensjonistene? Robotiseringen vil dessuten legge press på lavprofil-yrker innen fysiske yrker. Løsningen er Mooc-utdanning som er yrkesrettet og fleksibel, samt økt individuell omstillingsevne.

10. AI: Kunstig intelligens er like om hjørnet. Blir datamaskinene smartere enn oss mennesker, kan de (re)produsere seg selv og ta over styringen av verden. Da er det game over. Her trengs det styring og direktiver fra regjeringsnivå og ned, samt ikke minst internasjonalt samarbeid og enighet om hva som skal tillates og ikke.

Hold pausen hellig!

Jeg leser Erik Bertrand Larssens bok ”Helvetesuka” på senga for tiden. For meg personlig bringer han ikke så mye nytt til bordet, men Larssen er en mester i å sette fokus på det å sette fokus. Og lesningen inspirerer. Jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg skal gjennomføre en helvetesuke. Min kone og jeg bytter fortsatt på med småbarnspass annen hver natt. Men jeg har allerede nå vært oppe kl. 0500 flere morgener for å trekke i treningstøy og legge ut på joggetur i de griskgrente strøkene der jeg bor.

Min utfordring er å komme i seng. Jeg våkner når klokka bli halv ni. Da får jeg en voldsom driv og en voldsom produktivitet og harr lyst til å jobbe og kan da jobbe til klokka blir midnatt og vel så det. Det er ikke forenlig med å stå opp klokka fem. Ikke i det lange løp. Og det er det lange løp som er viktig. For allerede første dag i Bertrands Helvetesuke peker han på vanene. Mandag er dagen for å sette vanene. For å si det med ingeniørspråket: De vanene bør være bærekraftige.

Bortsett fra disse grytidlige løpeturene, så har Larssens bok fått meg til å bli ekstremt fiksert på ”time management”. Jeg presser meg selv på superfokus … hele tiden. Stort sett går det bra. I hvert fall hvis jeg har vært nøye på planleggingen og definert oppgavene mine tydelig. Men en interessant observasjon har jeg gjort meg; jeg har nemlig avdekket en noe overraskende tidstyv. Eller for å si det på en annen måte og kanskje litt mer korrekt; jeg har avdekket tidstyvfangeren!

For det er når jeg sklir på pausene at jeg sklir på tida. De gangene klokka ringer og tidsøkta er ute og jeg fortsetter å jobbe i stedet for å ta pausa mi!. Jeg jobber nemlig i 50 minutter, så tar jeg 5 minutters pause, for deretter å ha 5 minutter til dobesøk, hente kaffe, ta en brødskive. Men det er når jeg ikke stopper å jobbe når klokka ringer, det er da jeg mister fokus. Noen ganger kan dette være hensiktsmessig hvis jeg sitter dypt ned i en problemstilling og konsentrerer meg. Men saken er at dersom jeg lar dette skje og ikke er bevist på å kommen meg inn igjen, da sklir tidskjemaet og jeg begynner å tenke på flere ting samtidig. Jeg mister fokus og effektiviteten får svi.

Det er altså pausene som er selve hemmeligheten. Og jeg minnes en tilbakemelding jeg selv ga på et lederkurs jeg gikk på for noen år siden. ”Hold pausene hellig”, sa jeg. Og jeg mente det, for i dette kurset hadde de en tendens til å putte alt mulig ekstra som de ikke fikk tid til i timen inn i pausen slik at det ikke blir noe igjen av pausen. Nå tendenser jeg til å gjøre det samme selv. Og det er da det går galt. Det er da jeg mister fokus, det er da effektiviteten går ned. Det viktigste jeg kan gjøre i løpet av arbeidsdagen, er å ta pauser. For hvis jeg tar mine regelmessige pauser når jeg skal, så merker jeg at jeg blir mer effektiv, blir mer opplagt, blir mer fokusert og får utrettet mer. Det er nesten så man tenker at det er et paradoks. Men pausene sikrer effektivitet. De regelmessige pausene opprettholder strukturen i oppgavebehandlingen, i fokuset. Jeg blir heller ikke så sliten og evner i større grad å være tilstede i øyeblikket og i de aktivitetene jeg bedriver.

Nå er det snart en stor pause: God helg!

break

Kraften i de små ting (en kvasivitenskapelig artikkel om nisser)

I hver av oss bor det en nisse. I meg bor det flere. Den nissen dere skal få møte i dag kaller jeg Nazi-nissen. Det er han som skriker Ordnung muss sein og på fascistisk vis krever at alle skal trampe i takt.

De fleste kjenner seg sikkert igjen når jeg nevner hektiske morgener med små marginer. Unger krangler, oppvasken flyter, tannkosten(e) er borte. Det er mye som må gjøres på lita tid. Det er i slike situasjoner Nazi-nissen ofte kommer fram. Og han kan være god og ha. For dersom han får gehør for fascismen sin, kommer produksjonen raskt på linje, prosessene flyter og uavhengige observatører kan nikke gjenkjennende til en opplagt synlig progresjon mot målet. (=barnehage, skole, jobb).

Underveis er det viktig at ting fungerer. Da er det de små ting som teller. Noe som lider av ikke å være tilstrekkelig standardisert i undertegnedes hjem er sammenrulling av plastposer. Ja, du lester riktig! Sammenrulling av plastposer er en greie for Nazi-nissen. For når søpla flyter over, minstejenta stinker og roper æsj og mellomstegutten hyler fordi han har fått flis i foten mens kona har inntatt virvelvindformen og stormer rundt fordi hun er for sent ute, da er det vesentlig å ha et sted å legge fra seg søppelet. Vi har et skap med en pose full av poser. Disse posene krøller vi sammen på hvert vårt vis. Ja, igjen, du leste riktig; på hvert vårt vis. Og dette er verdt å merke seg: Personlige preferanser i plastposesammenkrølling som kan ødelegge en hel morgen! Jeg har faktisk vært med på at slike detaljer kan ødelegge en hel dag og sågar en hel helg, men la oss ikke gå i detaljer på det. Dette er nemlig en (kvasi-)vitenskapelig artikkel og ikke terapeutisk vås.

Så til saken: Når jeg da står der med søppelet mitt og trenger en ny pose, mens bombene og granatene slår ned på alle kanter og noen roper ”Gass, gass!”, da trenger jeg posen brennkvikt. Jeg går med lange målfaste steg bort til poseskapet, finner en pose og går med like lange, like målfaste steg tilbake til søpleskapet. Men hva er det jeg ser: Jeg har valgt en pose som frua har sammenrullet. Jeg undertrykket et irritert F**N! og gir meg i kast med knuten. Den er selvfølgelig vanskelig å få opp og det tar opptil flere sekunder før jeg får løst den og kan riste opp posen  slik at den er klar til bruk. Og det er midt i dette kaoset det slår meg: Det må være rom for forbedringer! Så når kone og unger er på vei til det hellige land og jeg har fått ryddet kjøkkenet for miner, bestemmer jeg meg for å gjøre en test: Hvor lang tid tar det å åpne plastposene på min måte og hvor lang tid tar det å gjøre det på min kones måte? Og, for ikke å glemme: Hvor lang tid tar det å krølle dem sammen på de respektive vis?

Beskrivelse av metoder:
Min kone foretrekker å dra posene ut i ei lang pølse for deretter å slå krøll på dem. (Metode A). Jeg foretrekker å kryste opp posene fra hver sin hank og ned, tvinne de rundt og dytte den ene enden ned i den andre. (Metode B).

Klargjøring av testutstyr:
Jeg finner to poser i poseskapet; en hvit fra Rema (hvor jeg liker å handle) og en rød fra Rimi (hvor min kone liker å handle). Hvitt lag – og nå må ingen begynne å tenke fotball her – skal teste Metode B, mens rødt lag skal teste Metode A. Til tidtagning bruker jeg stoppeklokka på telefonen. Jeg legger telefonen på benken med stoppeklokka klar. Posene ligger i sammenkrøllet tilstand ved siden av. Så starter jeg.

Kampen:
Først ut er hvitt lag. Knuten (i den grad det kan kalles en knute) går raskt opp og jeg kan riste posen åpen. Dette gjøres i et behersket tempo med moderat målfokus. Jeg slipper posen rett ned på gulvet og stopper klokka. 5.5 sekunder. Så gjentar jeg øvelsen med rødt lag.

Ikke uventet strir jeg med knuten, men får den ganske kjapt opp, rister posen åpen og slipper den på gulvet. 14 sekunder. Det skiller altså 8.5 sekunder på de to metodene etter første test.

Så er det sammenrullingen. Nå skal posene fra åpen tilstand, krølles sammen på henholdsvis Metode A og Metode B, og legges på kjøkkenbenken. Først ut er igjen hvitt lag (De har hjemmebane). For hvitt lag tar prosessen 10.5 sekunder. For rødt lag  12.8 sekunder. Altså en forskjell på 2.3 sekunder i favør hvitt lag.

Jeg innså raskt at det er flere svakheter ved testen. For det første er en test altfor lite til å kunne kalle det en vitenskapelig metode. Dernest vil resultatene avhenge av hvem som utfører dem og deres kompetanse på området (dette gjelder både sammenrulling og oppåpning). Det er åpenbart at min kones skarpe negler er bedre egnet til knuteåpning enn undertegnedes nisses tosifrede tommeltotter. Og denne artikkelen er ikke en argumentasjon for hvilke metode som er best. Det er derimot Lære-og Dokumentasjons-Nissen i meg som prøver å få fram et poeng! For å underbygge det statistiske, gjennomførte jeg testen noen flere ganger. Trenden i resultatene viste som forventet at tiden går ned etter hvert som teknikkene perfeksjoneres. Med unntak av forsøk der knuten førte til tukkel, var trenden klar. Med undertegnede som utfører var Metode A raskest, både for sammenkrølling og åpning. Og jeg tør våge påstanden om at dersom både min kone og jeg hadde perfeksjonert denne metoden er det sannsynlig at vi ville spart en del tid i hverdagen.

Nå er kanskje ikke noen sekunder her og der så mye å kimse av, tenker du. Men der tar du feil! Antar vi at et gjennomsnittshjem rydder bort 2 poser om dagen og åpner én, betyr forsøket med Metode A en besparelse på 8.5+2×2.3 =13.1 sekund pr dag. Over et år med 365 dager blir dette til 1 time 19 minutter og 41,5 sekunder! WOW! I løpet av et år kan man altså få 1 time og nesten 20 minutter mer til rådighet som kan benyttes, for eksempel til et deilig bad eller en tur i skogen. Aller best kan denne tiden brukes på de aller nærmeste og forhindre utbrudd av verdenskrig i hjemmet.

Dette er en skikkelig nisse-artikkel, men poenget er at både Nazi-nissen og Lære- og Dokumentasjons-nissen har noe å bidra med. Funnene viser at standardisering og innøving av metode gir gevinster som kan virke små i det dagligdagse, men som kan ha enorme effekter over tid. Tenk bare på det tidligere refererte bannerordet (halvveis i avsnitt 4). Dersom vedkommende ikke hadde klart å undertrykke det – noe som er en reell risiko gitt det herskende arbeidspresset – ville Nissefrua reagert. Undertegnede hadde sikkert tatt fram Hissig-nissen og reagert tilbake. Dermed ville situasjonen ligge åpen for krigsutbrudd. La oss si det er 50-50 % sjanse for at konfliken ville utviklet seg. Da tar det i gjennomsnitt 24 timer å løse den. For når krigen er et faktum, finner man bomber og granater overalt. God gammeldags risikoanalyse tilsier da at kostnaden av Hissig-Nissens utbrudd er 12 timer. Og det bare denne helga! Siden slike situasjoner oppstår, la oss si, en gang hver fjortende dag, betyr det at valg av metode for plastposesammenkrølling koster undertegnedes familie et risikofond på 312 timer pr år!

Med slike tall er det åpenbart at det er viktig å håndtere Hissig-nissen. For når Hissig-nissen og Nazi-nissen drar i tospann har det ofte en smittsom effekt på Nissefrua. Og 312 timer nisseknuter i året er det faktisk verdt å investere både standardisering og litt trening for å unngå. Utfordringen med å selge inn budskapet overleveres herved Argumentasjons-nissen.

God Halloween-helg!

IMG_4787-0.JPGRødt og hvitt lag klare til kamp!

Har du funnet svaret for businessen din?

Hva er kjærlighet?
Det alltid-aktuelle spørsmålet får liksom en ekstra snert på selve Valentinsdagen.

Mange vil sikkert hevde at Valentinerdagen er et markedsføringsgrep innfør for å stimulere et allerede overfølsomt forbruk, og de har sikkert gode argumenter for sitt syn. På den annen side finnes det ingen ting mer verdt å feire enn selve kjærligheten.
Men hva er det? Hva er denne uangripeligheyen som er så vanskelig å få has på?
Selv har jeg kysset min kone 3 ganger på munnen før jeg startet arbeidsdagen og gjennopplivet forholdet til en gammel musikalsk flamme da jeg tilfeldigvis kom over en relativt nye utgivelse av det svenske folkemusikk-heavybandet Hedningarna. Et særdeles gledelig gjenhør, for de hadde slett ikke gitt seg, de fortsetter å gi og gi.
Og er det ikke akkurat det som kjennetegner kjærligheten? Alt man ikke gir seg, men fortsetter med å gi? Å elske er er verb, det er en handling. Det handler ikke om å få noe tilbake, det handler om å utføre det å elske er.
Det amerikanske firmaet Heart of Business har gjort kjærlighet til kjernen i sin business. Med filosofi bygget på gammel Sufi-visdom  forfekter de synspunktet at man skal handle og snakke fra sitt hjerte. Og naturligvis lytte til det. De sier at vi må gi fra vårt hjerte, ikke bare til våre elskede og våre venner, men også til våre kunder. Det er en vågal og interessant vinkling. For handler ikke kjærlighet nettopp om oppriktighet og entusiamse, om å ville den beste for andre? Om ikke noe annet, så vil jeg at dere skal ta med dere det budskapet inn i valentinerdagens siste timer. Tenk på det neste gang dere møter en kunde. Den bedrift som klarer å bygge sitt renommé og rykte på at de er der for kundene og gir fra sitt hjerte, vil garantert beholde eksisterende og få mange nye kunder.Å oppriktig ville andre vel og å tilby sine tjenester for kundens beste, er langvarig business og bærekraftig business. Og man trenger ikke be om noe tilbake. For den som får, får lyst til å gi. Slik virker kjærligheten.

Happy Valentines!

businesslove
Takk for at du gir!

Investerer du i tillit?

Aside

I media har det de siste dagene vært påpekt at familiebedrifter har bedre lønnsomhet enn andre bedrifter. Johan H. Andresen, styreleder og eier av finans- og industrikonsernet Ferd, uttaler at det har med tillit og langsiktighet å gjøre. Dermed skulle man tro at det ikke var mer  skrive om den saken. Men alle bedrifter er ikke eller kan ikke være familiebedrifter. Så hva kan de lære av dette?

Børs er et interessant fenomen. Den åpne spekulasjonshandelen av aksjepapirer representerer muligheter for selskapene. Handlingsrom og investeringsmidler kan sikres gjennom en sterk aksjekurs. Den åpenbare kostnadssiden er utfordringen en lav aksjekurs medfører; faren for fientlige oppkjøp, presset fra media etc. Filmen “Company Men” belyser dette temaet meget bra, og kan anbefales alle med corporate interesser. Selv har jeg opplevd hvordan ledelsen i et selskap kan lide når den må danse etter børspipen. For å sikre aksjekursen blir det kortsiktig handling. Det blir et fokus på inntjening som – selv om inntjening naturligvis er sunt og nødvendig for bærekraften – ofte er kortsiktig. Og økonomene hjelper til. Sparekniven er ikke bare et kutt av kostnader, det også ofte et kutt av handlingsrom. Bedriftenes største kostnader er ofte knyttet til lønnsutgifter. Bruk av konsulenter likeså. Fordi disse kostnadene går rett inn på bunnlinja, er det lett å se virkningen. Kortsiktig. For hva er det som skjer om du skjærer av deg en arm eller et ben for å gå ned i vekt? Vekta lyver ikke, det er sikkert, samtidig er den heller ingen strateg. Å kvitte seg med kompetanse kan ses på som å skjære av seg vitale deler. Mange tenker sikkert at vi igjen kan ansette når inntjeningen er bedre. Og det er naturligvis et poeng. Samtidig vil et firma som opererer på denne måten forblø når det gjelder omdømme. Bedrifter som aktivt bruker permitteringer for å kontrollere kostnader likeså. For hvem får egentlig tillit til slike firmaer? Lojalitet er av mange ledere ansett som en viktig verdi som de ser etter når de ansetter. Men lojalitet handler om trygghet. Man er lojale mot de eller den som bidrar til å sikre eller øke tryggheten. Så enkelt er det med den saken. Hvis du er redd for å miste jobben, blir et tilbud fra en annen kant desto mer interessant.

Langsiktighet handler om forutsigbarhet, og forutsigbarhet handler om trygghet. Alle ønsker å vite hva som skjer. Hvis ikke legger vi bånd på oss. Det er jo akkurat dette økonomene gjør når de kutter kostnader. Best å spare for å være trygge, sier de, men alle kjenner uttrykket om å “spare seg til fant”. Alle vet også at framskritt koster. Ofte mer enn vi tror. En god venn av meg pleier å si at det er bra vi ikke skjønner hvor mye ting egentlig koster, for da hadde vi aldri gjort noe. Han har muligens et poeng. Og det er definitivt et poeng om vi løfter utsagnet til neste nivå. For da betyr det at få eller ingen resultater kommer uten innsats. Det er nok av dem som drømmer om lottogevinster. Og selv om drømming er viktig i seg selv, manifesterer ikke drømmene seg uten en helhetlig, tydelig og målrettet innsats. Illusjonisten selger skrapelodd, men sannheten er at det i det lange løp bare er illusjonisten som tjener på salget og at salget er hardt arbeid.

Derfor er det så viktig at regjering og storting legger tilretter for nyetableringer. Og da mener jeg ikke bare økonomisk støtte, selv om det også er viktig og ofte nødvendig. Nei, jeg mener ved å lette de formelle kravene, gjøre rapportsplikten eklere, rett og slett gi folk som yter en innsats spillerom og tillit. Tillit til at de gjør alt de kan, tillit til at de lærer underveis, tillit til at de har forstått den enkle regelen som gjelder for det å tjene penger. For penger er ikke bare finaniselle muskler, det er også et måltall på verdiskapning. Den kritiske faktoren er som alltid tid. Tid er penger, sier det. Men det er ikke helt korrekt. Tid kan bli penger. Om man lærer underveis. Tillit derimot, tillit er penger. For uten tillit intet salg.

God helg.
tid er pengerblå
Takk for at du deler.

Hvor er du på veg?

Visste du at bare 2-5% av studentene ved Harvard har et klart mål for hva de vil?
Visste du at et klart mål er helt avgjørende for å kunne oppleve det som kalles optimal lykkefølelse (flow)? Visste du at hvordan du formulerer målet kan være avgjørende for hvilken motivasjon du klarer å skape hos andre og deg selv?

Det kan synes påfallende at lykke skal avhenge av formuleringsevne. Men saken er at det ofte er ordene som enten motiverer oss eller demotiverer oss. Det er bare å åpne avisen og lese en stillingsannonse. Blir du motivert til å søke på jobben eller ikke? På samme måte, hvis du er ute etter en ny jobb. Hvordan motiverer du noen til å møte deg og til å gi deg et tilbud om en jobb?

Ordene vi velger er avgjørende. Ikke bare for vår egen og andres motivasjon, men hvordan vi faktisk opplever lykke. Et klart mål er en av de mest avgjørende faktorene som går igjen i tilstanden som betegnes Flow. Mihaly Csikszentmihalyi har gjort over 100 000 forsøk. Tilbakemeldingene er krystallklare. Et klart mål bidrar i sterk grad till opplevelse av lykke. Så er da spørsmålet: Hvordan står det til med dine mål?

Jeg henvender meg til deg som er bedriftseier eller leder og jeg henvender meg til deg som er privatperson. Hvilke personlige mål har du? Hva vil du? Hvor er du på vei?
Dette er viktig. Hvis du ønsker å være lykkelig. Dette er viktig hvis du ønsker å være effektiv og oppnå noe. Og det er generelt viktig for å ta kontroll. For om du ikke selv tar kontrollen og gir deg selv utfordringer og mål å jobbe mot, blir du raskt viklet inn i andres mål og jag etter gevinst. Du blir benyttet og brukt av andre. Det er kanskje greit? Andre ganger er det kanskje ugreit. Å være bevisst på hva man ønsker å oppnå er nøkkelen til både personlig effektivitet, til økonomisk lønnsomhet og til lykke. Så hvor mange minutter i uka bruker du til å formulere egne mål?

Tenkte meg det ja.

Jernia hadde for noen år siden en reklamekampanje med slagordet “God redskap er halve arbeidet. Jeg vil driste meg på en variant. En god målutforming er halve arbeidet. Minst. Så  siste spørsmål blir, hvor mye tid setter du av til å gjøre denne viktige halvdelen av arbeidet?

Du vet selv svaret.

God helg.
Where ya goin
Takk for at du deler.

Hvis du er lur så leser du dette! (om flaks)

Visste du at ved å begynne et spørsmål med visste du at får du folk lettere på kroken?
Og visste du at det iblant kan lønne seg å la seg lure?
For du vet vel at flaks ikke bare er tilfeldighet, men påviselig et resultat at et sett holdninger og egenskaper?

Effekten av Visste du at.. har jeg av egen erfaring. Hver gang jeg kommer over disse ordene skynder jeg meg å sjekke om det som følger kan gi meg et tips som gjør livet mitt lettere, som kan løse utfordringer som jeg har, på en smartere og kanskje raskere måte. Jeg er supersulten på smarte ting som kan gjøre verden til et enklere sted å boltre seg. Kanskje fordi jeg har så mange ting jeg gjerne vil ha gjort, så mye jeg vil ha utført at jeg ser det som min største utfordring å gjøre ting så raskt og effektivt som mulig, slik at jeg også får tid til det som er gøy.

Vår grunnleggende hunger etter viten, vårt behov for å lære og utvikle oss er en av våre sterkeste drivkrefter. Dette gjelder ikke bare hvilke artikler vi leser på nett eller hvilke program vi ser på tv. Det som ikke utvikler seg er dødt. Eller, hvis vi snur på det:
Liv = utvikling. Vi kan ikke unngå å endre oss. Spørsmålet er om vi tar ansvar for retningen vi utvikler oss i eller om vi lar oss drive med i malstrømmen fra samfunnet rundt oss og hva andre vil. For andre vil. Andre har mål. Har du ikke selv satt deg bevisste mål, blir du  en brikke i andres strategi for å nå deres mål. Det er kanskje greit dersom du får riktig betalt for det, men ikke særlig festlig når du plutselig oppdager at du er utnyttet eller dårlig belønnet for innsatsen. Det gjelder å ta styringen selv, ellers vil noen andre styre deg.

Men det er ikke dette det skal handle om. Dette avsnittet er mer et apropos om at jeg faktisk har styrt deg til å lese hit. Eller kanskje er det nysgjerrigheten din som har styrt deg hit? La oss inngå et kompromiss samtidig som jeg åpent og ærlig innrømmer det: Jeg har utnyttet min kjennskap til nysgjerrighet som motivasjonskraft for å styre deg hit.

For nysgjerrigheten bare er der. Som et element i livet. Har du tid nok (dvs. ikke er truet av tidsmangel) eller ikke har andre ting du trenger å forsvare av planer, penger, holdninger og kvalitet, ja da slipper du nysgjerrigheten til. For nysgjerrighet er en komponent i livet. Den driver deg vitebegjærlig fremover. Men nå har jeg spent nysgjerrigheten din langt nok. Nå vil du vite hva dette med flaks handler om, ikke sant?

Saken er at jeg allerede har fortalt deg det. I hvertfall deler av hemmeligheten. For flaks er ikke bare er tilfeldighet, men påviselig et resultat at et sett av holdninger hvor blant annet nysgjerrighet er en vesentlig faktor. Jeg vil til og med hevde at flaks er proporsjonalt med graden av nysgjerrighet! Er du samtidig mulighetsorientert, positiv og utforskende vil du komme over flere muligheter enn den som kun har fokus på sin egen smale sti. Egentlig er det helt åpenbart. Et fokus lukker deg inne. Du konsentrerer deg om målet ditt, noe som gjør at du sperrer andre ting ute. Målrettethet er altså det motsatte av nysgjerrighet, kan man si. Så hvordan kan du utvikle en deg til både å være målrettet OG nysgjerrig?

Vel, du må i hvertfall bli deg bevisst effekten av de to. Videre må du unne deg eller planlegge inn litt slakk. For slakk gir ikke bare fleksibilitet og manøvrerbarhet.

Belønningen av å bli lurt vekk fra sin smale sti, betaler seg med flaks dersom du er mottakelig for den. Og flaksen ligger i tjukke lag og venter på deg. Du må bare ta deg tid til å se trærne for bare skog. Gullet ligger blant gjørme og møkk. Det er ikke mulig å få øye på det hvis du ikke setter søkelyset på det.

Askeladden setter fokus på det i eventyret om prinsessen som ingen kunne målbinde. Vi kjenner alle uttrykket “Jeg fant, jeg fant.” Det spiller ingen rolle hva utgangspunktet er. Det er utrolig hva man kan oppnå om man bare har et klart mål og et åpent sinn. På den annen side, når det gjelder det nevnte eventyret, var det vel egentlig kongen som oppnådde målet sitt… 😉

God helg!prinsessen_maalbinde

Likte du det du leste?
Jeg setter pris på at du deler.

Get ready for some uendelig lykke

Hvis du skulle få et ønske oppfylt her i livet, hva ville det være?

Wow. Litt av et spørsmål å starte fredagen med, ikke sant?
For det er ikke så lett å svare. Ett ønske. Et svar. Det første som faller en inn er kanskje en BMW eller noe annet materialistisk, kanskje man føler for å slå på stortromma og riter bokstavene LOTTO ned på et papir. Saken er vrien. For som alle vet og Beatles sang: Money can´t buy you love.

Er svaret kjærlighet da, kanskje? Ja, kanskje er det det. Eller lykke. For finnes det noe bedre enn lykke og kjærlighet i alle sine former og varianter?
Utfordringen med å ønske seg kjærlighet eller lykke som svar på spørsmålet er at det blir litt fluffy. Skru på radioen og i løpet av 15 minutter garanterer jeg at du hører en sang om – nettopp! – kjærlighet eller lykke. Temaet er uutømmelig, men med mindre det plasseres i en kontekst, så blir det i beste fall uinteressert i verste fall klisjefylt. Sånn er det med det meste av abstrakte begreper, de trenger kontekst for at vi skal klare å relatere oss til dem, gjøre dem til våre egne. For at ønsket ditt skal bli litt mer spenstig må du altså spesifisere. Du må beskrive detaljene i lykken, kjærligheten, eller for den saks skyld på BMWen. Jo klarere du får detaljene for deg, dessto klarere framstår ønskedrømmen. Visualisering heter det på fagspråket. Og nettopp visualisering er et vesentlig poeng i kurset jeg idag holder for deltakere på Østlandske lærerstevne. Det handler ikke om kjærlighet, men det er tett relatert ønskedrømmer. Tittelen er “Sammenhengen mellom målutforming og optimal lykkefølelse“. For hva er vel et mål som ennå ikke er nådd, annet enn en ønskedrøm?

Poenget er å ta romantikerens visjon og implementere realistens gjennomføringsplan.
For drømmer uten kontekst har en tendens til å blir bare drømmer. Drømmemålene blir for “fluffy” og så blir vi heller lei oss for at vi ikke oppnår det vi ønsker oss.
La oss så heller snu litt på spørsmålstillingene og krydre med litt ansvarlighets-urter:

Så hvis du skulle få et ønske oppfylt her i livet, hvordan skulle du få til det?

Det handler med andre ord om å ha en plan. Det handler om å sette seg mål, delmål i henhold til valgt strategi og sekundere seg selv på veien. Men garanterer det at vi blir lykkelige? Saken er at det faktisk gjør det. Ikke fordi vi nødvendigvis er garantert å nå målet, men fordi aktivitetene som har et tydelig mål som fokus fort fanger oss inn, får oss til å glemme tid, sted og bekymringer i takt med våre mestringer – mestringer som drypper som små malingdråper selvtillit ned på selvbildet og gir det ny glans. Det er lykke. Trygghet, bekrefelse, nytelse, utvikling. Den er kanskje like flyktig som kjærligheten, men så lenge du holder fokus er den innen rekkevidde – hele tiden.

Vi mennesker går til grunne uten å ha en hensikt i livet. Vi er desperate etter mål og mening. Det er ikke så rart. For mål = lykke, og mangelen på mål må åpenbart bety ulykke.
Så sett deg ned med det samme og drøm deg bort. Sørg bare for å gjøre drømmen så tydelige som mulig. Så kan du jo bruke helgen på resten.

God plan!
pinkdot
Fokusér på krysset, så ser du hva som skjer… 😉

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Kunsten å lukke en dør

Det er ikke alltid så lett å vite hva en vil. I hvert fall har jeg det slik i blant. Da minnes jeg noe min mor sa til meg da jeg var liten. “Vit i hvertfall hva du ikke vil!” Dette utsagnet har jeg grublet mye over. Ved første øyekast kan det virke som om det er en enkel utvei. Nei vel, så vet jeg ikke hva jeg vil, men så lenge jeg styrer unna ting jeg ikke liker, så går det vel greit. Litt naivt kanskje, men en sikker og farbar livsstrategi.

Så, etterhvert som jeg ble opptatt av målutforming, kom irritasjonen. Var ikke mors utsagn direkte årsak til at jeg ikke hadde satt meg de store, konkrete målene her i livet? Var det ikke en unnskyldning for ikke å bestemme seg og satse på det ene?

For det er jo ikke noe farlig å satse. Det verste som kan skje er at du feiler! Og som vi alle vet er det jo i feilingen gullet ligger lagret; der sitter kunnskapen, erfaringene som senere hjelper deg over de nødvendige kneikene. Da jeg begynte å tenke slik, ble min mors råd til irritasjon. Jeg må til og med innrømme at jeg kanskje av og til også klandret henne for denne programmeringen. Halvbevisst har jeg surret rundt i tåka. Å ikke brenne broer har vært min taktikk. Og det er jo en grei taktikk, men når man samtidig holder alle dører åpne, blir det fort motvind på alle etapper. En ting av gangen, forsøker jeg å lære mine barn – vel vitende om at hjernen er vesentlig mye mer effektiv når den fokuserer på én ting enn om man forsøker å multitaske. David Rock refererer i boken “Your Brain at Work” en undersøkelse gjort av University of London, der det ble funnet at konstant e-mailing og sms-ing reduserer vår mentale kapasitet med et snitt på 10 IQ poeng – 5 for kvinner, 15 for menn. For menn er dette 3 ganger mer enn effekten av å røyke cannabis! Multitasking får alt til å gå betydelig saktere. Bedre da å lukke de dørene som ikke representerer det gjeveste målet.

Lett å si, tenker du kanskje. Og du har helt rett. For hvis det var så lett, hvorfor har jeg ikke gjort det selv? Hvorfor har jeg ikke bare satset på en og en ting, gjort som hopperne og latt det stå til? Det er ingen skandale å lande på kulen. Kanskje kvalifiserer du deg ikke for finaleomgangen i nyttårshopprennet, men det kommer både VM og OL senere.

Utfordringen handler om to ting. Først må man finne målet. Så må man tørre å satse.
Dessverre, for mange av oss, meg inkludert, så er det feigheten som stopper oss. Og feigheten har en utmerket støttespiller i frykten. Frykten for å dumme seg ut, frykten for å bli stående igjen som en taper. Kanskje til og med frykten for å lykkes!
Økonomi er også et vesentlig element. For hva ville du ikke ha gjort om du hadde 100 millioner på konto?!

Frykten legger sin klamme hånd over oss. Sakte, men like sikkert som graven, dreper den motivasjonen, suger inspirasjonen ut av oss til det fisler ut som et siste pust. Bedre å ta seg en jobb i det offentlige. Da er vi ihvert fall trygge.  Eller?

Utfordringen blir altså å skaffe seg litt mot. Og igjen å finne målet. Men hva om målet var så spennende, så givende, så…. ja, alt vi ville ha?! Dersom vissheten bare var til stede! Ville vi ikke alle ofre både det ene og det andre dersom premien i den andre enden var stor nok? Selvfølgelig. Mot og visshet kommer med målet. Det er målet som gir oss motivasjon, det er målet som gir oss trygghet, stamina og driv til å stå i motgang og krysse elver av ildmørje og svoveldamp. Så vis meg da målet!!

Vips er mor der igjen: “Det er ikke alltid så lett å vite hva man vil…”
Åååå! Jeg er på nippet til å bli gal.
Jeg vil jeg vil, men får det ikke til! skriker det inni meg.
Men hva vil du da?
Jeg vet ikke!
Minidialogen forstummer. Jeg kroer fingrene og forsøker å krafse hull på stillheten.
Men det er i stillheten svaret ligger: “Vit i hvert fall hva du ikke vil.”

Mor ga meg hemmeligheten uten selv kanskje å være klar over det. For til alle som ikke har målet lysende foran seg på himmelen; her er hva du skal gjøre! Sett deg ned og skriv en liste over de tingene du ikke vil ha – dvs som du er misfornøyd med i livet ditt. Få alt ned enten det gjelderer vekt, økonomi, helse eller relasjoner. Så kommer trikset: Når listen er komplett, ta for deg hvert punkt og spør: Hva er det motsatte?

Hemmeligheten ligger i negasjonen. Minus minus blir pluss. “Vit i hvert fall hva du ikke ikke vil ha!” Vips har du en hel rekke flotte mål. Så er det bare å velge. Og husk at der smerten er sterkest, blir lettelsen størst. Så gjelder det bare å lukke de andre dørene imens.

God helg!
jump
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Det ville endre alt!

Ferien går mot hell for de fleste. Noen har allerede begynt å jobbe selv om det trolig er rolig i mange ganger rundt om. Da er denne fredagen en fin anledning til å tenke på hva du skal oppnå for andre halvår av 2013. Ja, jeg drister meg altså til å utfordre deg på målsetning før du har fått skylt av deg badevannet. For straks kommer hverdagen og rutinene og med de, tidstyvene, vanene og uvanene. Plutselig har høsten gått, det er tjue minus og du synes ikke du har fått utrettet noe.

For oss mennesker er det viktig å ha det bra. Når har vi det bra? Når vi er trygge og ikke kjeder oss. Vi kan gjerne nyte en lang stund. En sommerferie er ypperlig til den slags, men når nytelsesbehovet er dekket og vi begynner å kjenne behov for å gjøre noe, så er det behovet for utvikling, for endring som slår inn. Kanskje er du der akkurat nå.

De fleste kjører sine strategiprosesser på høsten eller rett over nyttår. Jeg vil påstå at rett etter ferien er det beste tidspunkt. Glemt er alle trivialiteter som passord og mail. Glemt er alle gnisniger, irritasjonsmomenter og alt ork. Det er nå du har mulighet til å se fram over.
Så hva blir det viktigste du oppnår for deg selv dette halvåret? Hva blir det viktigste du oppnår for din bedrift? Hvilket oppnådd mål ville ha endre alt?

Det siste spørsmålet fortjener gjentagelse. Les det sakte. Smak på det som om det skulle være en kveldsdrink i sola: Hvilket oppnådd mål ville ha endret alt?

Når du vet svaret, har du målet. Eller visjonen, alt ettersom hvor krevende det er å nå. Så er det bare å utforme strategien. Jeg pleier å sette opp en tretrinnsplan for mine kunder. Hva er første base? Hva er siste før målet? Hva trenger du å lære? Hvilke ressurser trenger du? Hvilke relasjoner er viktige for deg i ditt målsøken? Hvilken aktivitet gjør du aller først som beveger deg i retning første base?

Det er bare å sette seg ned med penn og papir.

Lykke til og vel overstått ferie!
God helg!

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Retro: Gullet du glemte

Trenger du et pustehull i ferien?

Noen jobber med å bli bedre på å planlegge arbeidsdagen og fritiden sin for å få mer ut av livet. Time management er big business og utvilsomt et sted der det er mye å hente. Jeg har forsøkt noen forskjellige varianter. Noen dager er jeg flink. Klarer jeg å holde skjema får jeg gjort utrolig mye og blir utrolig fornøyd med meg selv. Klarer jeg ikke å holde skjema sklir det helt ut og jeg blir utrolig misfornøyd med meg selv. Faktisk må jeg være så ærlig å si at sistnevnte leder ganske komfortabel i konkurransen. Det er lite hyggelig, både for meg selv og omgivelsene å være i nærheten av den versjonen av meg som er misfornøyd med meg selv. Altså må jeg bli flinkere, alltid flinkere. Og finnes det noe som er mer irriterende enn å måtte blir flinkere? Arrrrrrgh!

Jeg leste et sted at vi har konstant mengde selvdisiplin. Jeg vet ikke om dette stemmer, men det er en interessant vinkling. For gitt at det er slik, hva ville du bruke den på? Når på dagen bruker du dagens tildelte dose? Selvdisiplin er antakelig en av de vanskeligst tilgjengelige energiformer som finnes, og dermed både kostbar og verdifull (alt ettersom situasjonen). Om det er slik, så er det også en forklaring på hvorfor jeg noen dager (de fleste) ender opp bak skjema. Kan hende jeg kan tillater meg aldri så lite god samvittighet for det ved å si: “Ha, det er da ikke så rart. Jeg måtte jo bruke all selvdisiplinen allerede til frokost!” Jo visst, det er en idé! Men så fikk jeg en annen idé. Hva om å snu det helt på hodet? Hva med å planlegge hvile istedet for oppgaver?

Jeg er utrolig dårlig på å hvile, helt elendig faktisk. Det er nesten så jeg må ta meg en ferie for å komme igang. Innlysende nok er derfor dette et prosjekt som må ta tid. Erik Møller i Pepp Norge sa en gang jeg var på kurs med ham at hvis han var leder ville han pålegge alle sine ansatte å ta en power-nap i to-tre tiden på ettermiddagen. Det gikk så inn på meg at jeg satte i gang kollektive power-naps med konsulentene mine. Stakkars, de var helt forstyrret. Der lå de på gulvet på møterommene sammen med meg og fakturerte tusen kroner timen. Det er mulig de ble mer anspente av det, men hensikten var god. Og tankegangen er langt fra ny. For jeg var bare 6 år første gang jeg stiftet bekjentskap med fenomenet planlagt hvile. Ok, perspektivet var litt annerledes. På barneskolen ble frikvarteret ofte brukt til fotball, slåball, langgrenn eller snøballkrig. Men hvile kan være så mangt. Poenget er at vi allerede den gang hadde en pause på noen minutter hver time. Av alt jeg har lært på skolen har jeg altså gått glipp av det aller viktigste – nemlig pausene! Helt til nå. Pausene er det glemte gullet! Og nå må jeg avluses. Prestasjonssamfunnet og et selvbilde som er bygd opp nesten utelukkende på å yte, har forvandlet meg til en manisk arbeidsmaskin som ikke klarer å ta pauser. Dette er det på tide å gjøre noe med. Inn med nye “fag” på timeplanene: “Gå tur”, “Sitte i en stol og ikke gjøre noe”, “Mindfulness”,”Pust-meditasjon”,”Fokusert meditasjon”,Power-nap”. Det blir en bratt lærekurve og helt sikkert smertefullt. Samtidig forteller en lett vibrerende følelse langt inne og nedenfor mellomgulvet meg at jeg endelig kan være inne på noe. For hva er det verste som kan skje? En rastløs meg som må jobbe på spreng et par timer? Pføy! Det er da ikke noe farlig – det kan jeg alt om.

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler! 🙂