Den lange marsjen

Jeg har noen spreke venner som går Marchialonga – det 7 mil lange årlige klassiske skiløpet  i Val de Fiemme i nord-Italia. Jeg tipper de er ganske lykkelig slitne når de kommer i mål. Kanskje er de ikke like lykkelige underveis.

Det eneste liknende jeg har vært med på var 3-mila til fots i militæret. Etter 6 kilometer hadde jeg gnagsår fordi jeg hadde tatt på meg for tjukke sokker. Halvveis hadde jeg så vondt og var så sliten at jeg ikke trodde jeg skulle klare å gå et skritt til. Jeg var ikke lykkelig. Et par timer senere da jeg var i mål med mine blødende føtter var jeg derimot meget glad.

En av grunnpilarene i teorien om de 3 grunnleggende behov (se tidligere bloggartikler Frykten er mitt våpen, Gleden er på min side og Optimal lykkefølelse på jobb?) er at trygghet = glede. Jeg tror at vi mennesker har glede som et naturlig utgangspunkt. Er ikke det fantastisk?!! Det som frarøver oss gleden er bekymringer og redsler. Uten bekymringer og redsler er vi rett og slett frydefulle. Men det hender vi er slitne, kan du kanskje innvende, og det er et poeng, men handler ikke det om at man ikke har mer energi, at vi ikke orker mer og at det samtidig er en frykt for at vi fortsatt må orke?

Et lite barn som løftes opp smiler og ler. Det er ikke mye som skal til. Bare det å se en voksen lavere enn seg er frydefullt. Dette er ting å ta inn over seg når hverdagens tjas og mas gjør oss slitne og motløse. Kjenn litt på tryggheten her og nå. Ta tak i deg selv og løft deg opp til et nytt perspektiv. Vi som lever i dette landet er så heldige. Vi trenger ikke å la oss true. For mange ting velger du selv at la true deg, og hvorfor gjør vi nå egentlig det?

Kanskje blir det lettere å bære gnagsåret da, kanskje klarer vi å nyte den lange marsjen bedre om vi husker å takke oss selv for at vi faktisk har kommet dit vi er og klarer å glede oss over det uten hele tiden å måtte streve mot målet som alltid henger over horisonten.

Der regnbuen slutter er en krukke med gull, fortalte min far meg da jeg var liten. Jeg tenker på det hver gang jeg ser en regnbue. Jeg ser etter punktet der den går ned i skogen, i dalen nedenfor, i åssiden. Noen ganger er jeg ute og går; jeg går nærmere og nærmere regnbuen. Et par ganger har jeg vært så nære at jeg har trodd jeg skulle klare å ta på den. Men så er den borte. Den har flyttet seg lenger vekk, og jakten på gullkrukka fortsetter. 

Hemmeligheten ved livet er takknemmelighet og balanse. Balanse mellom anstrengelse og hvile, balanse mellom målrettethet og tilstedeværelse. Vi strekker oss, og så kryper vi litt sammen, vel vitende om at det må være akkurat slik. Hjertet forteller oss det. Hvert eneste slag. Kompresjon og ekspansjon – slik er livets pulserende muskel. 

VI må huske å nyte og glede oss. Og vi må ikke glemme å holde fokus mot regnbuens ende. Men skatten er det vakre synet underveis. 

God helg.
regnbue
Takk for at du deler.

Investerer du i tillit?

Aside

I media har det de siste dagene vært påpekt at familiebedrifter har bedre lønnsomhet enn andre bedrifter. Johan H. Andresen, styreleder og eier av finans- og industrikonsernet Ferd, uttaler at det har med tillit og langsiktighet å gjøre. Dermed skulle man tro at det ikke var mer  skrive om den saken. Men alle bedrifter er ikke eller kan ikke være familiebedrifter. Så hva kan de lære av dette?

Børs er et interessant fenomen. Den åpne spekulasjonshandelen av aksjepapirer representerer muligheter for selskapene. Handlingsrom og investeringsmidler kan sikres gjennom en sterk aksjekurs. Den åpenbare kostnadssiden er utfordringen en lav aksjekurs medfører; faren for fientlige oppkjøp, presset fra media etc. Filmen “Company Men” belyser dette temaet meget bra, og kan anbefales alle med corporate interesser. Selv har jeg opplevd hvordan ledelsen i et selskap kan lide når den må danse etter børspipen. For å sikre aksjekursen blir det kortsiktig handling. Det blir et fokus på inntjening som – selv om inntjening naturligvis er sunt og nødvendig for bærekraften – ofte er kortsiktig. Og økonomene hjelper til. Sparekniven er ikke bare et kutt av kostnader, det også ofte et kutt av handlingsrom. Bedriftenes største kostnader er ofte knyttet til lønnsutgifter. Bruk av konsulenter likeså. Fordi disse kostnadene går rett inn på bunnlinja, er det lett å se virkningen. Kortsiktig. For hva er det som skjer om du skjærer av deg en arm eller et ben for å gå ned i vekt? Vekta lyver ikke, det er sikkert, samtidig er den heller ingen strateg. Å kvitte seg med kompetanse kan ses på som å skjære av seg vitale deler. Mange tenker sikkert at vi igjen kan ansette når inntjeningen er bedre. Og det er naturligvis et poeng. Samtidig vil et firma som opererer på denne måten forblø når det gjelder omdømme. Bedrifter som aktivt bruker permitteringer for å kontrollere kostnader likeså. For hvem får egentlig tillit til slike firmaer? Lojalitet er av mange ledere ansett som en viktig verdi som de ser etter når de ansetter. Men lojalitet handler om trygghet. Man er lojale mot de eller den som bidrar til å sikre eller øke tryggheten. Så enkelt er det med den saken. Hvis du er redd for å miste jobben, blir et tilbud fra en annen kant desto mer interessant.

Langsiktighet handler om forutsigbarhet, og forutsigbarhet handler om trygghet. Alle ønsker å vite hva som skjer. Hvis ikke legger vi bånd på oss. Det er jo akkurat dette økonomene gjør når de kutter kostnader. Best å spare for å være trygge, sier de, men alle kjenner uttrykket om å “spare seg til fant”. Alle vet også at framskritt koster. Ofte mer enn vi tror. En god venn av meg pleier å si at det er bra vi ikke skjønner hvor mye ting egentlig koster, for da hadde vi aldri gjort noe. Han har muligens et poeng. Og det er definitivt et poeng om vi løfter utsagnet til neste nivå. For da betyr det at få eller ingen resultater kommer uten innsats. Det er nok av dem som drømmer om lottogevinster. Og selv om drømming er viktig i seg selv, manifesterer ikke drømmene seg uten en helhetlig, tydelig og målrettet innsats. Illusjonisten selger skrapelodd, men sannheten er at det i det lange løp bare er illusjonisten som tjener på salget og at salget er hardt arbeid.

Derfor er det så viktig at regjering og storting legger tilretter for nyetableringer. Og da mener jeg ikke bare økonomisk støtte, selv om det også er viktig og ofte nødvendig. Nei, jeg mener ved å lette de formelle kravene, gjøre rapportsplikten eklere, rett og slett gi folk som yter en innsats spillerom og tillit. Tillit til at de gjør alt de kan, tillit til at de lærer underveis, tillit til at de har forstått den enkle regelen som gjelder for det å tjene penger. For penger er ikke bare finaniselle muskler, det er også et måltall på verdiskapning. Den kritiske faktoren er som alltid tid. Tid er penger, sier det. Men det er ikke helt korrekt. Tid kan bli penger. Om man lærer underveis. Tillit derimot, tillit er penger. For uten tillit intet salg.

God helg.
tid er pengerblå
Takk for at du deler.

“I utgangspunktet har de ikke eksepsjonelle stemmer, men sammen er det drømmeaktig vakkert.”

Tittelen på dagens blogg er hentet fra kulturdelen av dagens Aftenposten og plateanmeldelsen av de purunge nye norske popkometene Ingrid Helene Rennemo og Anna Petterdatter Melkild. Disse to drømmeaktig vakre samstemte danner duoen Sassybeat og spås, om vi skal tro Aftenposten, en lysende karriere på pophimmelen.
Personlig kjenner jeg ikke musikken deres (ennå), men det var altså denne ene setningen på slutten av Svein Andersens plateanmeldelse som slo meg. Ikke for det hele plateanmeldelsen er en svanesang. Sassybeat påvirker tydeligvis også Andersen til å få fram sitt vakreste, og han har mange flotte formuleringer her.

Så hva er det som skjer, kan man undre seg.

På slutten av sin anmeldelse skriver Andersen: “…de [Sassybeat] omgir seg med musikere og støttespillere som klarer å omsette deres sanger til det de har blitt.” Dermed er budskapet komplett. De gjør det altså ikke på egen hånd. Hverken Rennemo eller Melkild har (i følge Andersen) eksepsjonelle stemmer, og selv om Melkild visstnok bare var 13 år gammel da hun skrev en av deres låter, er det altså samspiltheten, eller skal jeg si “sam-syngt-heten” som får fram det vidunderlige. Og det må være noe her som også tiltrekker seg andre. For alle som har prøvd å skape noe på egen hånd vet hvor vanskelig det kan være å få de riktige folkene med seg. I tillegg til et musikalsk og kreativt talent, pluss at de naturligvis ikke ser ut som juling heller, har de noe mer, noe som gjør at andre vil jobbe med dem. Det kan kanskje være flere ting, men den pure popgleden som Andersen refererer til, får tydeligvis fram det beste i både Andersen og andre. Det er noe disse to har og eller gjør som har en slik påvirkning at det trekker til seg folk og fe med magnestisk kraft.

Personlig tror jeg mye av magien ligger i tittelen på Andersens anmeldelse. “Pur popglede”. La oss analysere den litt. Tittelen er kort, den er spot on, den har bokstavrim og en lekende setningsrytme. Men det er ikke det jeg vil fram til; det er ordene og ordenes betydning jeg er ute etter. “Pur” kan oversettes med ubesudlet. Det er rent, ikke noen forstyrrende eller skitne elementer som tar oppmerksomheten bort fra essensen (les: målet).  Og essensen er “popglede”. “Pop” i seg selv er ikke så spennende. Derfor fungerer det også så retorisk bra som et spesifikt bindeledd i Andersens tittel. For alle som kjenner retorikken vet at det tyngste argumentet skal komme til sist. Altså glede. Dropper vi popen, blir det “pur glede”.
Ergo finnes det ikke utrygghet igjen. Trygghetsbehovet er dekket. Ingen trenger å se seg over ryggen eller være redd for å bli sveket eller utmanipulert. Slikt blir det konsentrasjon av. Konsentrasjon om et mål. Det blir fokus på det verdiskapende. Det blir nytelse og utvikling hånd i hånd. Dette er essensen i behovsteorien “3 grunnleggende aspekter” og i positivpsykologiens Flow-begrep. Når all utrygghet er fjernet får vi tilgang til alle våre ressurser.

Musikk er av natur åpenbar for direkte tilbakemelding. Vi hører det med engang om noe ikke låter bra. Vi merker det selv. Vi kan derfor (til en viss grad) gi oss selv tilbakemeldinger og foreta de nødvendige korrigeringer for å bli bedre. (Alle som har stått på en scene, kan skrive under på forskjellen av å synge og spille med og uten monitor!). Direkte og kontinuerlig tilbakemelding sammen med konsentrasjon og tydelig mål gir Flow.
Sassybeat evner på magisk vis å skape dette rundt seg selv. Deres natur, og kanskje “purungetheten” lokker fram gleden i oss. De utøver ingen trussel. De synger bare fine sanger. Med glede som drivkraft. Og vips ble det en internasjonal megasuksess.

Noe å tenke på for de mange bedriftsledere der ute?

God helg!
ballongferd
Takk for at du deler!

Når tiden ikke strekker til

Vi jordboere har for lengst trådt inn i informasjonsalderen. Tidligere har vi vært jegere, bønder og industriarbeidere. Nå skiftes store volumer av arbeidsstyrken fra å jobbe innen industri og produksjon til å jobbe med informasjon. Ganske naturlig øker da informasjonsmengden i verden formidabelt. Jeg har hørt tallene. De er ikke til å tro. Dessverre har jeg ingen kilder for hånden, og jeg har definitivt ikke tid til å finne dem, men litt rundlig formulert kan vi si at vi de neste 10 årene kommer til å skape mer informasjon enn det som har vært skapt hittil i jordens levetid. Det er rett og slett ufattelig.

Det rare med informasjon, er at den er som en unge. Den skriker etter oppmerksomhet. Og jo mer informasjon, dessto mer å vie oppmerksomheten på. Dagens gjennomsnittmenneske har et langt høyere antall fokus enn bare for noen få år tilbake. Vi skal gjøre alt. I løpet av helgen skal vi helst gå en skitur, gjøre noe spennende, lære noe nytt, vi skal slappe av, lese en bok, løse fredagssudokuen, surfe litt på internett, bære ved/vaske gølvet, tilbringe tid med venner og familie, samt se en god film og kose oss med litt god mat. Sleng på toppen litt meditasjon og ett par hobbier, så kan man bli så sliten bare ved tanken på helg at man gleder seg til jobbmandagen igjen. Men nei, la deg ikke lure. For det er ikke noe bedre på jobb. Det ene møtet tar det andre, I kontorlandskapene (som er så moderne og velfungerende) så er det stadig skift i oppmerksomheten. Det er nye prosedyrer, nye regler, nye mennesker, nye samtaletemaer, nye prosjekter, nye problemstillinger, nye teknologiske vidundere i form av software, hardware, det er knowhow og showdown som skal gjøre arbeidshverdagen raskere, enklere og mer effektiv. Ikke rart vi allerede til lunsj mandag lengter etter helga (for korttidhukommelsen har ikke utviklet seg).

Dette blir vi syke av. Det uendelig krav om oppmerksomhet fra ting og tang og aktiviteter, gjør at vi i mindre og mindre grad får tid til å konsentrere oss om én ting av gangen. Det til tross for at all forskning tilsier at å fokusere på én og én oppgave er den overlegent raskeste veien fram til målet, den overlegent mest effektive måte å arbeidet på og dessuten den måten vi opplever størst lykke på (jfr. Flow). På skolene snakker man om multitasking og at ungdommens hjerne utvikler seg på en ny måte, nettopp på grunn av at det er så vanlig å multitaske. Kall meg gjerne gammeldags, men jeg har ingen tro på at vår menneskelige hjerne lar seg omprogrammere til å fungere bedre med multitasking enn singeltasking. Multitasking er mulig når det gjelder å ta imot inntrykk. Vi kan lytte, se, lukte og føle samtidig. Allikvel gir det å nyte et stykke musikk med øynene igjen større glede enn om du hører på radioen mens du pusser tennene (og smaker på den friske økologiske stimorol-tannkremen med antikaries og antiplakk og biologisk nano-fiberteknologi som kommer til overalt), kjører bil og snakker i mobilen på samme tid. Det er da elementært. Fordi hvert informasjonselement krever oppmerksomhet. Det er kanskje banal retorikk, men formidler du et budskap på 5 ord, så får hvert ord i snitt 20% av oppmerksomheten. Bruker du 10 ord, får hvert ord 10%. Så hvilke(t) ord er det viktigste? Og hvor mye oppmerksomhet ønsker du at det ordet skal få?

Dette er kjernen i vår informasjonsalders største utfordring. Å finne fram til innholdet. Hva handler alle disse uendelige antallige artikler og podcasts og blogger og meldinger og rapporter og utredinger, som bare er et par tastetrykk unna, om?

(Deler av) IT-bransjen skjønte det for lenge siden. Søkemotorer var den tids svar på alt. Det er de forsåvidt fortsatt, bare at i mellomtiden har mennesket blitt et hakk hvassere. SEO er blitt et allmennfag (og hvis du ikke vet hva SEO står for er det jammen på tide å slå det opp!) Teknologiens svar på kraftig stemme er blitt like viktig for informasjonsalderen som gummi og smøreolje var for industrialderen. Poenget er bare at hverken søkemotorene eller SEO-teknologien er til hjelp for deg og meg som i hverdagen trenger den nødvendige informasjonen. Søkemotorene baserer seg på det de vet om deg fra før. Du får mer av det samme. Tilbake sitter hver og en av oss med en formidabel oppgave med å finne fram i kaoset. Vi må ta stilling til enorme mengder informasjon hver dag. I tillegg har vi alle tingene våre som vi helst skulle ha brukt litt siden vi nå engang har kjøpt dem. Er det rart vi blir stresset? Er det rart vi blir syke? Er det rart folk går på veggen, tilter på jobben og ender opp som langtidssykestatistikk med ME og utbrenthet og gud vet hva de kan pådra seg av ulomskheter i informasjonsalderens støyhelvete?

Puh.

Det er ikke tiden som ikke strekker til. Det er vi som strekker tiden for langt. Helga har 48 timer. Ikke bruk dem. La dem bare være. La tiden bruke deg. Hvem vet, kanskje kommer du opplagt og uthvilt på jobb på mandag.

God helg!
tiaflyr
Takk for at du deler.

Er du en drittsekk?

På side 2 i årets første avis fra Aftenposten sto en engasjert kommentar av journalist Johnny Gimmestad. Noen hadde satt igjen et flyttelass gamle møbler på parkeringen hans lille julaften, og han trigget på alle pluggene. Heldigvis resulterte det i noe så positivt som en fyrrig og moralsk pekefingerartikkel. Temaet er forsøpling. Han tar opp føtter på trikkeseter, snusklatter og hundeetterlatenskaper og peker på vårt felles ansvar for å holde omgivelsene ved like.

Jeg kjenner meg igjen i Gimmestads følelser, og jeg deler langt på vei hans meninger.
Samtidig reagerer jeg litt på det aggressive ordbruken. “Drittsekk” er på mange måter et genialt valgt uttrykk i artikkelen. Det får meg til å humre, men jeg kjenner også det pirrer litt. For hvem av oss er ikke drittsekker? Kan den som aldri har påført noen andre harme rekke opp en hånd?

Hvordan vi oppleves av andre er ikke alltid lett å hverken forstå eller forutsi, men vi kan ta våre forhåndregler. Å rydde opp etter seg er en åpenbar slik regel, men det er ikke forsøpling – i hvert fall ikke fysisk – som er temaet i denne bloggartikkelen: Det handler om empati.

Stephen Covey har en liten historie om dette i en av sine bøker. Han forteller om en gang han sto og ventet på t-banen i New York. På en krakk satt en mor og sløvet mens hennes unge sønn løp rabiat rundt og herpet på skilter, sparket i vegger etc. Stephen forteller at han ble meget irritert. Til slutt gikk han bort til kvinnen og spurte om hun ikke la merke til hvordan hennes sønn oppførte seg. Hun ser opp på ham og sier: “Jeg beklager, du skjønner, vi kommer fra sykehuset. Han har akkurat mistet faren sin.”

Hva årsaken til at flytteskrotet sto igjen på Gimmestads parkeringsplass, vet hverken han eller jeg. Men hvem er vi til å dømme?

Alle handlinger gjøres av en hensikt (selv om hensikten kan ha gått ut på dato for enkelte), og denne hensikten er – på en eller annen måte – positiv for den det gjelder. Ansvar for fellesskapet er viktig, men i dette ansvaret ligger også et ansvar for omsorg for hverandre.

Negativ kritikk og angrep er eksempler på mental forsøpling. Vi har et felles mål om å ha det bra. Alle må forstå at det ikke kan skje på andres bekostning. Framkomstmiddelet for å nå målet er kommunikasjon. Og for at kommunikasjonen skal fungere er det viktig å forstå kommunikasjonens bærende verdi, nemlig respekt.

God helg!
garbman

Takk for at du deler.

Hvor mye er motivasjonen verdt?

Hvor mye er motivasjon verdt?
Motivasjonsforedrag er en industrien er i sterk vekst. Det er morsom lesning om nettopp denne industrien i Aftenposten Lørdag 28.12.2013. Avisen skal ha skryt for å få fram gode vinklinger, gjennom gode poenger fra foredragere i fin balanse med forsker på ledelse og kultur, Endre Sjøvold fra NTNU, som sier at han “har til gode å se at slike foredrag har noen effekt.”

Enkelte av de omtalte foredragsholderne kjenner jeg, både personlig og av erfaring. Disse selger opplevelser, nei forresten, de selger inntrykk. Og veldig mange av de motivasjonsforedragene jeg har vært på har gitt nettopp det: Inntrykk.

Sterke historier rører og beveger oss. De gir oss ikke bare påfyll og rom for refleksjon. De skaper nye perspektiver. Og akkurat det tviler jeg på at ledelsesforsker Sjøvold har tatt med i betraktningen når han kommer med sine observasjoner. Stadige påminnelser skaper bevissthet, og det er nettopp dette som er det gylne innholdet i motivasjonsforedragene. De skaper nye perspektiver. De gir inntrykk. De blir husket. Ergo fungerer de også som påminnelser og vil ha en effekt selv om denne effekten er vanskelig å måle for en som sitter på Gløshaugen. På den annen side kan man spørre seg hva nyttegrensen er for det n-te foredraget.

En utfordring for motivasjonsindustrien er at den må være så fordømt positiv hele tiden. Det må skapes glede og entusiasme for at det skal selge! Men som det også så påpasselig påpekes i Aftenpostens artikkel: ”i det øyeblikk firmaet har problemer, vil det bli gjort iskalde valg.” Da er entusiasme og munterhet kun et svunnet minne, om enn det. Noe av det vi mennesker trengs flest påminnelser om, er nettopp det faktum at det er vi kommer lenger i fellesskap enn alene. Og her er Sjøvold spot on når han sier at ”I bedriftene er det heller behov for å dempe egoene, få folk til å kommunisere på tvers for å dra lasset sammen.”

Dette er et kjernepoeng. For de best betalte motivasjonsentertainerne har nødvendigvis profilert seg med en tydelig identitet; historiene deres handler om deres egne ego, og det er i disse historiene vi liker å kjenne oss igjen, fordi vi alle sammen søker bekreftelse og ønsker anerkjennelse for den vi er. Men det er nettopp denne søken etter anerkjennelse som er problemet. For der vi verner og dyrker våre ego, blir det nødvendigvis mer å forsvare. Således blir motivasjonsforedragene selvmotsigende. Alle som har opplevd medarbeidere eller sjefer med oppblåste ego kan skrive under på at det er motivasjon med negativt fortegn.

Alle som har en hobbymastergrad i nlp-coaching eller individpsykologi forstår effekten og viktigheten av en positiv holdning og følelsenes makt. Randi Skaug, som er oppvokst et motivert steinkast fra her jeg sitter og skriver nå, snakker om å erstatte ”grue-seg”-følelsen med kongefølelsen. Tilstand er superviktig når du skal utrette noe, enten det er daglig dont eller spesielle anledninger. Men enda viktigere er holdning, holdning til å stå på, stå opp, stå i mot, jobbe videre når verden går deg i mot, når venner svikter, når tidligere sjefer dolker deg i ryggen, når pengene forsvinner og utgiftene stiger, når kundene ikke kommer og den enkleste utveien er offerrollen og bitterheten med dens fristende avstandssødme.

Over kr 100 000,- tar de best betalte motivasjonsforedragsholderne skriver Aftenposten. Det hadde vært mer interessant å vite hvor mye de tok pr. tilskuer og i hvilken grad de gjennom sitt foredrag klarte å økte tilskuernes ansvarlighet. For jeg tror de fleste er enig med meg i at økt bevissthet og ansvarlighet kan være verdt det mangedobbelte for en bedrift, for ikke å snakke om for hver enkelt av oss. For andre er kanskje kr 100 000,- motivasjon nok. 😉

God og ansvarlig helg!

Takk for at du deler.

Godt nytt år!

Det er årets siste mandag, og for alle som kjenner “Før det er helg….” så vet de at det er et sitat til motivasjon som da vanligvis publiseres. Men slike “siste”-dager er skapt til ettertanke og til takknemlig. Derfor vil jeg benytte anledningen til å takke alle lesere av “Før det er helg….” for besøkene i året som har gått, for alle kommentarer og bidrag og alle “Likes” og ikke minst delinger.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle mine kunder for et godt samarbeid i året som har gått. Takk for den tillit dere har vist meg og fortsetter å vise meg.

I går fikk jeg en liten ledig time og satte meg ned for å tenke over hva jeg har fått til i 2013 og ikke minst hva jeg ønsker å få til i 2014. Slike oppsummeringer og drømmestunder er alltid spennende og motiverende. Jeg oppfordrer dere alle til å sette dere ned og skrive en kort status, og ikke minst skrive en liste over de mål du ønsker å oppnå i 2014, personlig og forretningsmessig. Derfor blir siste utfordring herifra i 2013, et dobbeltspørsmål som du kan ta med deg inn i nyttårshelgen og grunne på, og som kan gi deg motivasjon og drivkraft til å gi det nye året en flying start. Er du klar?

Her kommer det:
Hva er det viktigste du får til i 2014 og hva er det som gjør akkurat dette så viktig?

Godt nytt år!
2013-blir-til-2014
Takk for at du deler.

Årets 10-på-topp hos “Før det er helg….”

Det er romjul og kavalkadetid. Så også på “Før det er helg….”
Her følger derfor en liten oppsummering over året som har gått.
Totalt har jeg publisert 106 ganger i 2013, deriblant 2 videoblogger samt 51 nyskrevne artikler inkludert en gjesteartikkel. Målet for antall visninger ble nådd på høsten og er overskredet med hele 40 %.

Beste måned i besøkstall var februar. Artikkelen Innrømmelser fra farlig farvann bidro kraftig til det og er året desidert mest leste og best likte artikkel.
På plass nr 2 og 3 i antall likes følger hhv. På snørra i gørra igjen! og Du er hva du tror!.
Også godt mottatt ble artikkelen En statue i Hønefoss… selv om den ikke ble lest av så mange at den nådde opp på topp 10-listen.

Nedenfor følger den fullstendig lista over de mest leste innleggene i 2013:

1. Innrømmelser fra farlig farvann
2. Slik blir du din egen lykkes smed
3. Jeg – en humørsyk?
4. Du er hva du tror!
5. Hvilken innstilling har du?
(av gjesteskribent Odd Arne Støstad Marsteinstredet)
6.  Når ondskapen opphører
7.  Penger, lykke og sånt.
8. På snørra i gørra igjen!
9. Er du en tyv uten at du vet det?
10. Storebror ikke bare ser deg – han noterer!

Jeg benytter derfor anledningen til å takke alle mine lesere for et godt år og for alle bidrag, “likes” og delinger i 2013.
Jeg håper å se deg her igjen i 2014 og gleder meg til å lese dine kommentarer!

Fortsatt god romjul!

Bilde
Takk for at du deler!

Hvordan pakke inn budskapet med julehandel

– “Så hva motiverer deg til denne oppgaven?
Neeeei…
Øynene går opp og til høyre. Han jobber intenst med å finne formuleringen og drar på det for å kjøpe seg tid. Det får han ikke.
– “Nei?!” utbryter jeg krast.
Han ser forvirret på meg.
– “Nei?” gjentar jeg, roligere denne gangen. “Du skal vel ikke begynne med Nei?”

Han er en kunde. Vi jobber med kommunikasjon. Vi jobber med tydlighet, med å få fram poenget. Poenget mitt er enkelt: kutt ut alle unødvendige ord. Tørr å bruke stillhet. Ikke fyll pausene med unødvendige “æ” “ø” og “å” eller fyllord som “liksom”, “egentlig” eller “altså”. For hva skjer med budskapet ditt når du fyller på med disse tomme lydene? messer jeg videre. Han tar poenget. Skjønner at dette er viktig.

Tydlighet er viktig for ledere. For ledere av alle slag, både med og uten tittel. Tydelighet i kommunikasjon gjør kommunikasjonsmottakeren tryggere. Det blir mindre å fokusere på. Hjernen vår må jobbe mindre med å filtrere bort og finne fram til essensen. Tenk på det som en kjele med julesaus som står og putrer og koker for å reduseres ned til riktige og rike smaksnivå; kokeplatas energi går med til å fordampe all den uttynnende væsken. Sånn er det med Prefrontal Cortex (fremre pannelapp) også. All unødvendig innpakning, enten den er lyder som “æ”, “ø” eller fyllfraser som “holdt jeg på å si”, er utvannende på språket. Ordene og lydene krever oppmerksomhet. Prefrontal Cortex må deretter foreta prioriteringen “Viktig”, “haster” eller “uvesentlig”. Dette krever energi. Energi som kunne vært brukt til viktigere beslutninger.

Tydelig kommunikasjon er energiøkonomisk. Budskapet (og dermed målet) trer tydeligere fram. Det blir enklere å fokusere og mer energi igjen til å overvinne hindringene på veien.
Samtalepartneren får tak i hva du egentlig vil si. Tydelighet fjerner usikkerhet og styrker motivasjon.

Temaet kan overføres til og tidsaktualiseres vår travle førjulstid.
I går vandret jeg rundt i butikkaoset på jakt etter gaver. Det gjelder å kjøpe de riktige tingene og for de rette beløpene. Jeg fant noe fint og bestemte meg for å kjøpe det. Dessverre kostet det ikke nok. Så måtte jeg finne noe mer. Kjøpepress og gavestress er høytidens “æ” og “å”. De fjerner fokuset fra det viktige, fra det som virkelig betyr noe. Mottakeren av min gave har alt han trenger. Han har mer enn nok og verdien av enda en ting er så marginal at det neppe vektlegges av andre enn meg selv. På den annen side, stjeler det energien min, og etter den ørkesløse vandringen i julebutikkene kom jeg utslitt hjem til barn og kone.

Mine foreldre har løst dette på en interessant måte. I år har de gjort det de har truet med i alle år; de har kuttet ut gavene. Selv vil de ikke ha gaver. De har overført en passelig sum til hver av sine barns kontoer og bedt oss o å ordne opp selv. Uforberedt og umoden som jeg var for denne tankegangen, resulterer det i at jeg kjøper gavene for dem istedet for å samle sammen til noe større og dyrere som vi kanskje kunne ønske oss mer eller trenge. For vi er alle sammen enige om at det ville vært bedre å få én litt fin ting som alle gikk sammen om, enn flere mindre ubetydeligheter.
Men den slags krever planlegging og koordinasjon i tillegg til den tidligere omtalte kommunikasjonen.  Det har slått meg at jeg burde gjøre det samme med mine søsken. Men hva ville resultatet bli? Vi skal jo helst gi det samme, og at vi fører samme pengebeløp att og fram mellom våre bankkonti er bare bankene tjent med. Det ville også fjerne den siste dråpe personlighet fra gavekjøret. Så spørsmålet er: Hvordan løser vi dette?

Nylig leste jeg om frilansjournalist Irina Lee som har vært shoppingfri i 2 år. Hun bruker pengene på opplevelser: konserter, frisør, teater istedet for “plastikkdrit”. Omtrent samtidig leste jeg at det i Stillehavet flyter en øy med søppel som er ufattelige 4 ganger så stort som Norge i areal. Det slår meg at det må finnes synergier med mitt eget spinkle prosjekt.

For jeg vil gjerne få fram julens budskap framfor maset og ståket etter “plastikkdrit”. Religiøs eller ikke; julen handler om kjærlighet, glede og samvær. Kan jeg i tillegg slippe å gå i butikker, synes gevinsten enorm. Men ikke misforstå; gaver hører julen til, og jeg vil gjerne gi bort noe. Derfor presenterer jeg allerede nå årets første julenøtt: Hvordan får vi det til? (svar gjerne i kommentarfeltet nedenfor)

Det slår meg at svaret handler om planlegging, koordinering og kommunikasjon. Prosjektledelse med andre ord. Men prosjektledelse er dyrt og tidkrevende, så her er det bare å håpe på systemutviklerne. Jeg vet hva slags App jeg ønsker meg til jul…

God shoppinghelg!
hell kjøpesenter
Takk for at du deler!

Når du ikke har noe å fare med…

Så sitter jeg her igjen da, og kjenner på presset. Denne artikkelen burde allerede vært ute for to og en halv time siden! Jeg er på etterskudd, jeg er halehenget i julerushet. Luka til tetgruppa synes stadig større. Cortisolen presser på oppover i tinningen, koffeinen prikker i blodårene som en symaskinfabrikk under høytiden av den industrielle revolusjon, jeg føler meg punktert.

For det er ikke bare å sette seg ned å skrive noe. Jeg vil jo gjerne skrive noe bra også!
Noe som er smart, noe klokt, noe som teller! Noe som dere lesere kan nikke anerkjennende til og ta inn over dere og berike deres juleforberedelser med. Men hva har jeg å fare med? Hva smart kan jeg klare å koke i hop på 1-2-3?

Det er mange som føler det slik. Tvilen sniker seg inn. Prestasjonspresset er i ferd med å gå forbi julestresset i samfunnet vårt. For alle vil bli sett. Må bli sett. Må bli sett for noe bra. Må få til noe. Og det evig tilbakevendende spørsmålet er: Hva har jeg å fare med?

I det siste har jeg kjørt en del kurs i karriereveiledning. Folk som har fått julegaven tidlig kommer til meg for å finne ut hva de skal gjøre i 2014 når jobben ikke lenger står der for dem. De kan ha valgt det selv eller fått gaven i fanget. Felles for mange er spørsmålet: Hva har jeg å fare med?

Det mest åpenbare svaret og det svaret vi liker best å høre, er: DEG SELV.
Og det er egentlig også det eneste farbare svaret. For vi kan da ikke være noen annen enn den vi er, kan vi vel? Selv om vi kjenner det innbildte presset av forventnigner fra stillingsannonser, arbeidsgivere, venner og kjære skape skummtopper på magesyra, kan vi ikke være annerledes enn den vi er. Og det er nok. Det er nok å være seg selv. Å anerkjenne seg selv for den man er, helt, holdent og fullt ut er viktig. Det er viktigere enn du tror. Dette er ikke flåseri. For om du ikke anerkjenner deg selv? Hvilke krav bidrar du ikke med å laste over dine relasjoner, på arbeidsgiver og samfunnet i helhet? Søker du anerkjennelse fra andre, er du sårbar. Gjør du det bra, vil du få anerkjennelse, men når du går på trynet, gjør det så vondt at du nesten ikke klarer å stå på beina. Jeg har vært der. Jeg vet det.

Det merkelige er at det største presset og de strengeste kravene, legger vi på oss selv. Fra vi er ørsmå babyer lærer vi at maten og tryggheten kommer fra mor (og far). Vi er ikke i stand til å ta vare på oss selv. Som foreldre burde dette være et varselskudd. Det beste du kan lære barna dine er å ta vare på seg selv. Og den beste måten du kan ta vare på deg selv er gjennom å utvikle din indre trygghet. Gjennom et godt og stabilt selvbilde vil du nettopp klare det du ofte trygler andre om; nettopp å gi deg selv anerkjennelse for den du er. Akkurat slik som du er og slik som du er verdensmester på å være.

Nå skal ikke det bli en hvilepute for ikke å jobbe mot nye mål, å oppnå nye prestasjoner. Men la ikke laget etter resultater bli til Press-stasjoner. La ikke resultatene bli til PRESSULTATER. Du yter best når du er trygg. Det er bare da du kan lære, og – ergo – utvikle deg. Gi deg selv og omgivelsene litt slack! Stopp opp, se på stjernene, ta en pust i bakken, før du strever videre. Husk å leve! Selv med alt du har å gjøre og alt som allerede skulle vært gjort for to og en halv time siden.

God helg!
slit
Takk for at du deler!

Hvor er du på veg?

Visste du at bare 2-5% av studentene ved Harvard har et klart mål for hva de vil?
Visste du at et klart mål er helt avgjørende for å kunne oppleve det som kalles optimal lykkefølelse (flow)? Visste du at hvordan du formulerer målet kan være avgjørende for hvilken motivasjon du klarer å skape hos andre og deg selv?

Det kan synes påfallende at lykke skal avhenge av formuleringsevne. Men saken er at det ofte er ordene som enten motiverer oss eller demotiverer oss. Det er bare å åpne avisen og lese en stillingsannonse. Blir du motivert til å søke på jobben eller ikke? På samme måte, hvis du er ute etter en ny jobb. Hvordan motiverer du noen til å møte deg og til å gi deg et tilbud om en jobb?

Ordene vi velger er avgjørende. Ikke bare for vår egen og andres motivasjon, men hvordan vi faktisk opplever lykke. Et klart mål er en av de mest avgjørende faktorene som går igjen i tilstanden som betegnes Flow. Mihaly Csikszentmihalyi har gjort over 100 000 forsøk. Tilbakemeldingene er krystallklare. Et klart mål bidrar i sterk grad till opplevelse av lykke. Så er da spørsmålet: Hvordan står det til med dine mål?

Jeg henvender meg til deg som er bedriftseier eller leder og jeg henvender meg til deg som er privatperson. Hvilke personlige mål har du? Hva vil du? Hvor er du på vei?
Dette er viktig. Hvis du ønsker å være lykkelig. Dette er viktig hvis du ønsker å være effektiv og oppnå noe. Og det er generelt viktig for å ta kontroll. For om du ikke selv tar kontrollen og gir deg selv utfordringer og mål å jobbe mot, blir du raskt viklet inn i andres mål og jag etter gevinst. Du blir benyttet og brukt av andre. Det er kanskje greit? Andre ganger er det kanskje ugreit. Å være bevisst på hva man ønsker å oppnå er nøkkelen til både personlig effektivitet, til økonomisk lønnsomhet og til lykke. Så hvor mange minutter i uka bruker du til å formulere egne mål?

Tenkte meg det ja.

Jernia hadde for noen år siden en reklamekampanje med slagordet “God redskap er halve arbeidet. Jeg vil driste meg på en variant. En god målutforming er halve arbeidet. Minst. Så  siste spørsmål blir, hvor mye tid setter du av til å gjøre denne viktige halvdelen av arbeidet?

Du vet selv svaret.

God helg.
Where ya goin
Takk for at du deler.