10 utfordringer vi må løse

Det var meget positive nyheter fra Paris forrige lørdag (12.12). Utfordringen blir å følge dem opp i praksis, for foreløpig går ikke CO2-regnestykket i hop. Og det er flere regnestykker som ikke går i hop. Vi og våre barn står ovenfor en utfordrende tid. Her er 10 store risikoer vi må håndtere:

1. CRE  – ANTIBIOTIKARESISTENTE bakterier: Disse smådjevlene er en av de mest underkommuniserte truslene i dagens samfunn.  50% av de smittende dør. 2-4 funn årlig i Norge. Bruk håndvask!

2. Befolkningsvekst i Afrika og innvandring. Dobles folketallet i Afrika fra 1 til 2 MRD kommer det minst dobbelt så mange flyktninger hit. Sannsynligvis det mangedoble. Innvandring kan fort bli til innvadering.  Allerede idag er vi på kapasitetsgrensen. Hvordan skal dette håndteres i årene fremover? Hvordan skal vi klare å ivareta gode norske verdier i denne situasjoner? Hvordan er oppfølgingen av bruk av bistandsmidler? Norge har et rykte på seg for å gi bort penger uten å stille krav. Kan vi heller sette av bistandspengene i soft-loan fond som bidrar til vekst, forretningsutvikling og verdiskapning lokalt?

3. Religionsfront mot Islam – Dette skaper sterkere fronter og potensielle kriger. Dessuten vi det være risiko for større fremvekst av fantatisme som igjen bidrar til å øke terror-trusselen. 2-veis kommunikasjon, respekt og tilgivelse er løsningen. Samtidig må muhammedanerne som gruppe ta et oppgjør med fantatismen. De er i ferd med å bli stigmatisert, og nå må islamske ledere verden over utøve lederskap og ta ansvar.

4. Klimaforrurensning: varme klima gir mer ekstremvær. Glem skiføret i Nordmarka. Det viktigste er å sikre hustaket så det ikke blåser bort. Flom, jordskred, vind- og vannskader vil mangedobles. Her kreves mange løsninger. En er pålagt hjemmekontor for alle kontoransatte.

5. Klimaforrurensning: Endringer i klimaet fører til endringer i jordbruksområder. Ørkener vokser. Store områder blir preget av vann og mat-mangel. Dette må løses med logistikk som igjen bidrar til forrurensning. Løsningen er et bærekraftig forbruk på personnivå. Jordas menneskemengde skal vokse fra 7 til 20 milliarder! Selv med en opprettholdelse av verdenssamfunnets skjevfordeling av levestandard, må vi redusere forbruket vårt til en 1/3-del og vel så det. Dette er utfordrende for økonomien. Men alle må nå innse at økt forbruk er en miljøtrussel og ikke kan være et tiltak for å styrke økonomien. Vi må BRUKE MINDRE AV ALT!

6. Terror: Med skarpere religionsfronter og flere innvandrere vil terror-risikoen øke dramatisk. Vi må regne med tap av menneskeliv. Løsningen er større grad av overvåkning. Dessverre.

7. Stress og psykiske lidelser: Mer informasjon og høyere tempo fører til stress, utbrenthet og psykiske lidelser, enda til psykoser som kan føre til terrorhandlinger og andre skader. Dessuten går det ut over fler enn de som blir syke. Dette er den nye folkesykdommen. Løsningen er meditasjon og pusteøvelser!

8. Utenrikspolitikk: Russland rasler med sablene. Putin er ute etter å markere styrke. Relasjonen må balanseres hårfint for ikke å bli invadert eller satt under økonomisk press. Her har vi god erfaring fra den kalde krigen. Imidlertid står USA ovenfor et potensielt fall, og det vil være svekkende for Nato og Norges sikkerhet, særlig med et betydelig svekket eller oppløst Europa.

9. Jobber: Hvor skal verdiene skapes? Unge må studere til de er 22 før de får jobb. Vi har lavere %andel av befolkningen i arbeid enn noen gang. Hvem skal tjene pengene som skal skattlegges for å brødfør pensjonistene? Robotiseringen vil dessuten legge press på lavprofil-yrker innen fysiske yrker. Løsningen er Mooc-utdanning som er yrkesrettet og fleksibel, samt økt individuell omstillingsevne.

10. AI: Kunstig intelligens er like om hjørnet. Blir datamaskinene smartere enn oss mennesker, kan de (re)produsere seg selv og ta over styringen av verden. Da er det game over. Her trengs det styring og direktiver fra regjeringsnivå og ned, samt ikke minst internasjonalt samarbeid og enighet om hva som skal tillates og ikke.

Hold lusekammen klar!

De siste dagene har jeg vært tilbake på gamle jaktmarker. I et bi-prosjekt jeg holder på med, prøver jeg meg som dataprogrammerer. Det går ikke akkurat knirkefritt. Det har skjedd en del innen software-utvikling siden jeg sist programmerte. Det er ikke til å unngå at det blir feil. Mange timer har gått med til å slite med debugging. Debugging er godt norsk programmererspråk for avlusning. Og lusene nøyere seg ikke akkurat med å klø og formere seg i dataprogrammene, nei de stopper hele skiten. Det finnes bare en akseptabel løsning: å kvitte seg med elendigheten. Innen programvareutvikling finnes en rekke forskjellige “lusekammer”, men ingen av dem er 100%. Noe av de viktigste man kan gjøre er såkalt “separation of concern”. Det betyr å bryte ned i elementer, isolere dem, teste hver enkelt for deretter “friskmelde” og å gå videre og eventuelt til slutt (ja, irriterende nok er det alltid til slutt!!) finne feilen og rette den.

Det kan gå ganske hett for seg når jeg i frustrasjon river meg i håret over “lusene” mine. Heldigvis sitter jeg godt isolert på enerom, men det er ikke alltid jeg kommer helt lusefri ut.
Da kommer debuggingen til nytte i et helt annet perspektiv. For det minner meg om at jeg bare er en feilprogrammert datamaskin selv. Der behovene mine ikke er oppfylt (for eksempel i form av velfungernde datakode) oppstår stressoppførsel. Noen ganger er behovene åpenbare, andre ganger kan de være godt skjul og kanskje meg ikke engang bevisst. Da kan “separation of concern” komme til nytte. Deler du behovene dine ned i de tre grunnleggende behovene: Trygghet, Nytelse og Utvikling, blir det lettere å finne feilprogrammeringen. For et sted innerst inne, er den logisk. Dvs, vi mennesker har et nivå som ikke datamaskinene har ennå, nemlig assosiasjonsnivået. Det er her vi blir lurt. De lynraske desktop-snarveiene som følelsene våre er, trigges på noen få 3-4 input-parametre. Plutselig har et program som helst burde vært oppgradert eller avinstallert, startet. På et blunk er det kommet lenger enn noen exit-knapp kan håndtere, og “moroa” er i gang. Som alltid når et program tar over kontrollen på prosessoren, beslaglegger den alle ressurser og gjør det plent umulig å gjøre noe annet. Da er det “svenskeknappen” som gjelder – gjerne som metafor på å gå eller løpe en tur, skyggebokse, eller noe annet fysisk som kan blåse ut den aggresive energien.
Avlusning” av vår menneskelige programkode er minst like krevende som debugging av javascript og dets like. Men det må til. For selv om du kanskje fungerer uten feil og knirkelyder for øyeblikket, vet vi alle at det kommer til å oppstå. I dypet av oss alle kravler  lusene og venter på et passende øyeblikk for å slå til. Da gjelder det å være klar. For hver time vi bruker på vår egen avlusning, lærer vi en masse nytt. Det er gevinsten. Gitt at vi tar oss tid til å reflektere over feilene, vel å merke. Hvis ikke, blir vi sittende fast i en uendelige loop, og da stopper hele skiten.

God lusefri helg!

badbug
Likte du det du leste?

Jeg er takknemlig om du deler.