Stop the bullshit!

Everybody´s talking about how being outside your comfort zone is the way to go.
It´s bullshit!

Anyone with the slightest engineering knowledge can deduct this!
Being outside your comfort zone means being nervous, anxious and basically spending lot´s of energy on «How do I cope?»-worrying. This worry is wasted energy.
Outside the zone is friction land. Being there will cause what I call «physiologic enthropy».
Actually, being too far outside your zone will cause a trauma, and you´ll need to get treated by my wife (she´s a psychologist)!
Where you should be to be at your most productive is inside the comfort zone, but on The Alert Side.
The Alert Side is where you need to stretch, where you need to be «on», where you learn fast but still is «in the zone», where you don´t spend your energy on dread and fear. Schematically you will find this as the area above the Challenge/Compentence-line in Mihaly Csikszentmihalyi’s Flow-diagram. This is the area that will bring the sense of mastering. Beneath the flow-line you´ll find the affirmative zone which is good for anchoring confidence but not for growing it. So stop push your self over the limit. Push yourself, alright, be alert, be conscious and focus on your target – one at the time!

It´s just like a wing in flight; a too steep angle will cause separation and turbulence. You will climb, for sure but it will cost you more in fuel than if you climb at a slower and steadier rate. So instead of over investing your energy in bursts, acquire good habits and focus steadily on you targets.

fleet-introduction-img3 Flow_Senia_Maymin

Retro: Gullet du glemte

Trenger du et pustehull i ferien?

Noen jobber med å bli bedre på å planlegge arbeidsdagen og fritiden sin for å få mer ut av livet. Time management er big business og utvilsomt et sted der det er mye å hente. Jeg har forsøkt noen forskjellige varianter. Noen dager er jeg flink. Klarer jeg å holde skjema får jeg gjort utrolig mye og blir utrolig fornøyd med meg selv. Klarer jeg ikke å holde skjema sklir det helt ut og jeg blir utrolig misfornøyd med meg selv. Faktisk må jeg være så ærlig å si at sistnevnte leder ganske komfortabel i konkurransen. Det er lite hyggelig, både for meg selv og omgivelsene å være i nærheten av den versjonen av meg som er misfornøyd med meg selv. Altså må jeg bli flinkere, alltid flinkere. Og finnes det noe som er mer irriterende enn å måtte blir flinkere? Arrrrrrgh!

Jeg leste et sted at vi har konstant mengde selvdisiplin. Jeg vet ikke om dette stemmer, men det er en interessant vinkling. For gitt at det er slik, hva ville du bruke den på? Når på dagen bruker du dagens tildelte dose? Selvdisiplin er antakelig en av de vanskeligst tilgjengelige energiformer som finnes, og dermed både kostbar og verdifull (alt ettersom situasjonen). Om det er slik, så er det også en forklaring på hvorfor jeg noen dager (de fleste) ender opp bak skjema. Kan hende jeg kan tillater meg aldri så lite god samvittighet for det ved å si: “Ha, det er da ikke så rart. Jeg måtte jo bruke all selvdisiplinen allerede til frokost!” Jo visst, det er en idé! Men så fikk jeg en annen idé. Hva om å snu det helt på hodet? Hva med å planlegge hvile istedet for oppgaver?

Jeg er utrolig dårlig på å hvile, helt elendig faktisk. Det er nesten så jeg må ta meg en ferie for å komme igang. Innlysende nok er derfor dette et prosjekt som må ta tid. Erik Møller i Pepp Norge sa en gang jeg var på kurs med ham at hvis han var leder ville han pålegge alle sine ansatte å ta en power-nap i to-tre tiden på ettermiddagen. Det gikk så inn på meg at jeg satte i gang kollektive power-naps med konsulentene mine. Stakkars, de var helt forstyrret. Der lå de på gulvet på møterommene sammen med meg og fakturerte tusen kroner timen. Det er mulig de ble mer anspente av det, men hensikten var god. Og tankegangen er langt fra ny. For jeg var bare 6 år første gang jeg stiftet bekjentskap med fenomenet planlagt hvile. Ok, perspektivet var litt annerledes. På barneskolen ble frikvarteret ofte brukt til fotball, slåball, langgrenn eller snøballkrig. Men hvile kan være så mangt. Poenget er at vi allerede den gang hadde en pause på noen minutter hver time. Av alt jeg har lært på skolen har jeg altså gått glipp av det aller viktigste – nemlig pausene! Helt til nå. Pausene er det glemte gullet! Og nå må jeg avluses. Prestasjonssamfunnet og et selvbilde som er bygd opp nesten utelukkende på å yte, har forvandlet meg til en manisk arbeidsmaskin som ikke klarer å ta pauser. Dette er det på tide å gjøre noe med. Inn med nye “fag” på timeplanene: “Gå tur”, “Sitte i en stol og ikke gjøre noe”, “Mindfulness”,”Pust-meditasjon”,”Fokusert meditasjon”,Power-nap”. Det blir en bratt lærekurve og helt sikkert smertefullt. Samtidig forteller en lett vibrerende følelse langt inne og nedenfor mellomgulvet meg at jeg endelig kan være inne på noe. For hva er det verste som kan skje? En rastløs meg som må jobbe på spreng et par timer? Pføy! Det er da ikke noe farlig – det kan jeg alt om.

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler! 🙂

Gullet du glemte

Noen jobber med å bli bedre på å planlegge arbeidsdagen og fritiden sin for å få mer ut av livet. Time management er big business og utvilsomt et sted der det er mye å hente. Jeg har forsøkt noen forskjellige varianter. Noen dager er jeg flink. Klarer jeg å holde skjema får jeg gjort utrolig mye og blir utrolig fornøyd med meg selv. Klarer jeg ikke å holde skjema sklir det helt ut og jeg blir utrolig misfornøyd med meg selv. Faktisk må jeg være så ærlig å si at sistnevnte leder ganske komfortabel i konkurransen. Det er lite hyggelig, både for meg selv og omgivelsene å være i nærheten av den versjonen av meg som er misfornøyd med meg selv. Altså må jeg bli flinkere, alltid flinkere. Og finnes det noe som er mer irriterende enn å måtte blir flinkere? Arrrrrrgh!

Jeg leste et sted at vi har konstant mengde selvdisiplin. Jeg vet ikke om dette stemmer, men det er en interessant vinkling. For gitt at det er slik, hva ville du bruke den på? Når på dagen bruker du dagens tildelte dose? Selvdisiplin er antakelig en av de vanskeligst tilgjengelige energiformer som finnes, og dermed både kostbar og verdifull (alt ettersom situasjonen). Om det er slik, så er det også en forklaring på hvorfor jeg noen dager (de fleste) ender opp bak skjema. Kan hende jeg kan tillater meg aldri så lite god samvittighet for det ved å si: “Ha, det er da ikke så rart. Jeg måtte jo bruke all selvdisiplinen allerede til frokost!” Jo visst, det er en idé! Men så fikk jeg en annen idé. Hva om å snu det helt på hodet? Hva med å planlegge hvile istedet for oppgaver?

Jeg er utrolig dårlig på å hvile, helt elendig faktisk. Det er nesten så jeg må ta meg en ferie for å komme igang. Innlysende nok er derfor dette et prosjekt som må ta tid. Erik Møller i Pepp Norge sa en gang jeg var på kurs med ham at hvis han var leder ville han pålegge alle sine ansatte å ta en power-nap i to-tre tiden på ettermiddagen. Det gikk så inn på meg at jeg satte i gang kollektive power-naps med konsulentene mine. Stakkars, de var helt forstyrret. Der lå de på gulvet på møterommene sammen med meg og fakturerte tusen kroner timen. Det er mulig de ble mer anspente av det, men hensikten var god. Og tankegangen er langt fra ny. For jeg var bare 6 år første gang jeg stiftet bekjentskap med fenomenet planlagt hvile. Ok, perspektivet var litt annerledes. På barneskolen ble frikvarteret ofte brukt til fotball, slåball, langgrenn eller snøballkrig. Men hvile kan være så mangt. Poenget er at vi allerede den gang hadde en pause på noen minutter hver time. Av alt jeg har lært på skolen har jeg altså gått glipp av det aller viktigste – nemlig pausene! Helt til nå. Pausene er det glemte gullet! Og nå må jeg avluses. Prestasjonssamfunnet og et selvbilde som er bygd opp nesten utelukkende på å yte, har forvandlet meg til en manisk arbeidsmaskin som ikke klarer å ta pauser. Dette er det på tide å gjøre noe med. Inn med nye “fag” på timeplanene: “Gå tur”, “Sitte i en stol og ikke gjøre noe”, “Mindfulness”,”Pust-meditasjon”,”Fokusert meditasjon”,Power-nap”. Det blir en bratt lærekurve og helt sikkert smertefullt. Samtidig forteller en lett vibrerende følelse langt inne og nedenfor mellomgulvet meg at jeg endelig kan være inne på noe. For hva er det verste som kan skje? En rastløs meg som må jobbe på spreng et par timer? Pføy! Det er da ikke noe farlig – det kan jeg alt om.

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂