Hvem er jeg?

Hvem er jeg?

“Hvem er jeg?” er det mest grunnleggende og skjellsettende spørsmål du kan stille seg. For hva svarer du egentlig? Og hvor lenge svarer du? Finnes det i det hele tatt noe kort svar?

Denne uka skal jeg begynne å dyrke jorda på gården min (faren min har gjort det til nå) – betyr det at jeg heretter er bonden Asle? Hva med de 17 årene jeg jobbet som utvikler, prosjektleder og leder innen IT, gjør de meg til datamannen Asle? Og hva med de siste 5 årene hvor jeg har jobbet som coach og karriereveileder, gjør det meg til karriereeksperten Asle Gundersby?

Svaret på spørsmålet ”Hvem er du?”, avhenger av konteksten det stilles i. På hjemmebane er jeg ektemann og familiefar; i bandet mitt, CMYK, er jeg synth-mann og vokalist; og blant venner og når jeg er alene, prøver jeg bare å være meg selv.

For hver situasjon krever sin rolle.  Jeg er fortsatt sønnen til mine foreldre, jeg er fortsatt den lille gutten. Samtidig har jeg tilegnet meg kunnskap og spilt en masse roller oppgjennom, som dem jeg i den forbindelse har omgått, vil forbinde meg med.

Hvorfor holder vi på på denne måten?
Hvorfor er det så viktig for oss å definere (og dermed begrense) oss?
Hvorfor er vi så opptatt av titler og navn?
Hvorfor er det så viktig å sette alle disse merkelappene?

Det handler naturligvis om identitet. Og identitet handler om å være synlig, om å skille seg ut. Hvorfor ønsker vi å skille oss ut? For å bli lagt merke til. Hvorfor ønsker vi å bli lagt merke til? Fordi vi trenger å selge – selge våre produkter, selge vår kompetanse, selge våre meninger. Fordi vi trenger anerkjennelse, bekreftelse på at vi har verdi, at vi er ønsket eller til og med etterspurt, fordi vi trenger trygghet, fordi vi trenger hverandre, særlig når vi selv ikke lenger strekker til.

Og der er ringen sluttet. Det er noe å tenke på når vi blir for opptatte med å forsvare våre feil og mangler. For fysj! Tenk om noen oppdaget at jeg gjorde feil og noen ganger kom til kort!

Hvem er det jeg tror jeg lurer? Jeg lurer i hvert fall ikke deg.

God helg!

 

Du er hva du tror!

Hva tror du?

Tror du på Krig og Fred og Sånt, Gud og Jesus eller Vitenskapen?
Hva tror du om deg selv? Hva tror du om ledelse? Hva tror du at andre tror om deg?

Dine tro-er definerer deg. Tro som element er høyt, høyt oppe i det hierarkiske systemet som gir oss vår oppfatning av identitet. Faktisk er det bare et element over, og det er våre kjerneverdier – det vi er villig til å kjempe og dø for. Nåvisst, mange er villige til å kjempe og dø for sin tro også. Det er kanskje en av grunnene til at mange har fått religionene opp i halsen. Misjonering utført gjennom pistoldelegering vekker sjelden sympati. Faktisk har det gått så langt at for mange er religionsbegrepet så forurenset at det kun vekker avsky. De det gjelder velger ofte å tro på vitenskapen istedet og klamrer seg til det rasjonelle og beviselige som sin Gud. Det fine med tro er at rasjonelle argumenter ikke biter på den. Du kan være verdens beste retoriker, men har noen først bestemt seg for å tro på noe, så nytter det ikke med logiske argumenter.

Det interessante er at selv de som definerer seg som religionsmotstandere lar seg styre av verdier. Og verdiene får vi inn gjennom oppveksten, gjennom kulturen vår. Og lik det eller ikke, i Norge er to skikkelser som gjelder når vi snakker om etiske verdier. Det er Jesus. Også er det Thorbjørn Egner. Livsfilosofiene som presenteres i Det Nye Testamentet,  i Klatremus og i Folk og Røvere gjennomsyrer den norske folkesjela og definerer sannsynligvis identiteten til også ikke-religiøse.

Kardemummeloven, De Ti Bud og regler som at du skal vende det andre kinn til, er innprentet i oss.

En kveld jeg satt og studerte Gregory Batesons Logiske nivåer og hvordan vi kan påvirke vår identitet, slo en idé ned i meg. Vi mennesker føler oss ofte truet og handler deretter. Hvordan ville det være om vi ikke var truet, men trygge? Da ville vi oppleve mer glede og kunne (les tørre) lære mer! Neste spørsmål var uunngåellig. Hva om man kunne velge seg kjerneverdier som ikke lot seg true?

Finnes det i det hele tatt verdier som ikke lar seg true?
Ja. Jeg har funnet to. Ubetinget kjærlighet og ubetinget respekt.
En kunde fortalte meg en sterk historie en gang. Vedkommende slet med relasjonen til sine stebarn. Barna var i opposisjon og utfordrert forholdet gang på gang. Så en dag hadde det toppet seg og et av barna hadde ropt: “Vi elsker deg ikke!”
Min kunde hadde trukket pusten før hun gikk ned på kne. Hun så barna dypt inn i øyene og sa: “Det gjør ingenting. Jeg elsker dere allikevel.”
Dette lille eksempelet på ubetinget kjærlighet kunne like gjerne handlet pm respekt. Du kan velge å respektere selv de som ikke respekterer deg. Kjemper du imidlertid for dine egne “rettigheter” til enhver tid, blir det vanskelig, men ubetinget respekt som verdi er uangripelig. For meg er det dette innholdet i Det Nye Testamentet handler om. Elsk din neste som deg selv, Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og forøvrig kan du gjøre som du vil.
Topp disse enkle levereglene med ordtaket: Det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du tar det, så trenger man ikke så mange flere lover og regler.

Tror jeg da.

God helg.
tro
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.