Huset ved havet

En dag jeg var på en reise gikk jeg en tur. Det var et strålende vær, jeg gikk langs kysten. Turkist vann brøt i dønninger og ble kastet mot klippene og strendene nedenfor. Det suste i palmekronene av en mild bris som strømmet over åsene. Turen tok meg ut av byen, over en slette og gjennom et lite skogholt. Veien strakte seg ut over en eng. Jeg må ha gått i egne tanker for etter å ha krysset en liten elv kom jeg til noen hus som lå på kam mellom havet og veien. Husene var av de slitne sorten. Malingen var sprukken, noen steder flaket av i store biter. Flere vinduer var knust, gården og hagen fløt av søppel. Tilstanden kunne kort beskrives med et ord: forfall.
Det så ikke ut til å bo noen i huset, og kanskje skulte det en personlig tragedie. Men tiltross for eiendommens tilstand, var beliggenheten der den tronte på skrenten over havet helt fantastisk. Jeg ble slått av undring; for hvordan kan det være mulig å ha slik potensiale uten å utnytte det bedre?
Tomten huset lå på måtte være verdt enormt. I rette miljøer og markedsført med litt kløkt og kompetanse ville et salg garantert innbringe en betydelig sum. Synet gjorde meg trist. Så gjorde det meg glad. For er det ikke slik med oss alle? Vi har unyttede potenial som bare ligger der og venter på å bli gjenoppdaget?

Samtidig må vi selv ta ansvar for å markedsføre det. Vi må selv henvende oss til rette publikum, de som kunne tenkes å ha glede av vår kompetanse og våre talenter. Hvorfor la verdiene ligge uutnyttede og forfalle? Det finnes ingen bedre dag å starte på enn i dag.

God helg!

20140227-200646.jpg
Takk for at du deler!

Befridd av selveste Selveste…

Terje Formoe har lagt gullegget. Det er forunderlig hvordan han i en årrekke har klart og fortsatt klarer å trollbinde unger med sitt magiske sjørøverepos. Min sønn er i hvert fall hekta. Han er ikke enda fire år, men har fullstendig dilla. I dag hadde hans søster bursdag og jammen vanket det ikke en gave på ham også. Mormor hadde kjøpt en kaptein Sabeltann-sabel. Nå sover han med den i senga. Snakk om å skape og dekke behov.
I morges i forbindelse med selskapsforberedelsene satt Jonathan og jeg og så en Sabeltann-episode mens mor og bursdagsbarn pyntet prinsessekaka. Skjønt det var Jonathan som så, jeg var mer opptatt av fotballrykter på pcen, men en ting fikk jeg med meg. Langemann introduserte sin kaptein for folkene i Kjuttavika: “Havets skrekk, selveste Kaptein Sabeltann!!” Grøss og beundring bølget gjennom herskaren som var møtt opp. Og det var dette som traff meg. Ordet “Selveste”. Dette banale, men samtidig usedvanlige lille hverdagsordet. Ved første lytting ikke noe spesielt med det, men da jeg gikk det litt nærmere i sømmene, så framsto det ikke som så ordinerært som det høres. Selvet. Selveste. Den som er seg selv mest? Det slo meg plutselig at dette handlet om ego. Det handlet om identitet og (naturligvis) om markedsføring. Kaptein Sabeltann er både havets skrekk og en mester i markedsføring. Selvfølgelig må han være selveste. Hva sinnet hans kommer av vil vi trolig aldri få vite. Personlig tenker jeg at alt sinne kommer fra frykt eller redsel. Det handler om at vi føler oss straffet eller truet, på sikkerheten eller våre verdier, vår identitet. Så når er vi vår selveste mest? Må vi heve stemmen og skrike, true med stirrende og stikkende blikk bak en bleket maske eller markedsføre oss med brask og bram for at andre skal legge merke til oss?
For er ikke markedsføring kun en kamp om oppmerksomhet? Av frykt for å ikke bli lagt (vare-)merke til hever vi stemmen, investerer tusenvis, kanskje millioner for å bli sett og anerkjent (som vårt eget havs skrekk), fordi anerkjennelse er en form for respekt, og det å bli sett er en bekreftelse på vår eksistens, at vi har en plass, at vi hører hjemme, at vi er ønsket (?)
Mine filuleringer ble avbrutt av at noen eklinger hadde tatt Pinky til fange. Jonathan ble redd. Han krøp inn i armkroken min og klynket idet jeg trakk ham inntil meg. Da dukket kaptein Sabeltann opp. Naturligvis med sin fryktede sabel i hende. Med et par fekteslag  nøytraliserte han eklingene. Pinky kunne gå fri. Puh! Havets skrekk er også en redningsmann. Egoet er vår sikkerhet som enkeltindivid. Samtidig er det eklingen i gruppa. Ingen liker egoister. Vokt deg vel for å fekte for lenge på de bølgelengder. For når det er selveste deg og meg det handler om, lar vi oss lett henføre og beruse. Oppmerksomhet er deilig, og i sommerens nytelsestid er det lett å glemme at det er noe som heter balanse. Rettferdighetssansen tar aldri ferie, og når en person har snakket lenge og høyt nok, begynner andre å føle at det kanskje er på tide med et sceneskifte. Da må selveste ta en pause og kanskje heller stille inn antennene på mottakerfrekvens. For det er utrolig hva litt nysgjerrighet kan gjøre. Er du interessert i andre blir du plutselig interessant selv. Nysgjerrighet er faktisk verdens billigste markedsføring. Det eneste det krever er litt tid og litt mot. Til å tørre å la selv selveste Selveste få en pause. Men frykt ikke; for hiv og hoi, snart er skatten vår, og da skal vi ta det rolig de neste 100 sommerferier.

God sommerferiehelg og splitte mine bramseil!Selveste relasjonskompetanse
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.