Hvem er jeg?

Hvem er jeg?

“Hvem er jeg?” er det mest grunnleggende og skjellsettende spørsmål du kan stille seg. For hva svarer du egentlig? Og hvor lenge svarer du? Finnes det i det hele tatt noe kort svar?

Denne uka skal jeg begynne å dyrke jorda på gården min (faren min har gjort det til nå) – betyr det at jeg heretter er bonden Asle? Hva med de 17 årene jeg jobbet som utvikler, prosjektleder og leder innen IT, gjør de meg til datamannen Asle? Og hva med de siste 5 årene hvor jeg har jobbet som coach og karriereveileder, gjør det meg til karriereeksperten Asle Gundersby?

Svaret på spørsmålet ”Hvem er du?”, avhenger av konteksten det stilles i. På hjemmebane er jeg ektemann og familiefar; i bandet mitt, CMYK, er jeg synth-mann og vokalist; og blant venner og når jeg er alene, prøver jeg bare å være meg selv.

For hver situasjon krever sin rolle.  Jeg er fortsatt sønnen til mine foreldre, jeg er fortsatt den lille gutten. Samtidig har jeg tilegnet meg kunnskap og spilt en masse roller oppgjennom, som dem jeg i den forbindelse har omgått, vil forbinde meg med.

Hvorfor holder vi på på denne måten?
Hvorfor er det så viktig for oss å definere (og dermed begrense) oss?
Hvorfor er vi så opptatt av titler og navn?
Hvorfor er det så viktig å sette alle disse merkelappene?

Det handler naturligvis om identitet. Og identitet handler om å være synlig, om å skille seg ut. Hvorfor ønsker vi å skille oss ut? For å bli lagt merke til. Hvorfor ønsker vi å bli lagt merke til? Fordi vi trenger å selge – selge våre produkter, selge vår kompetanse, selge våre meninger. Fordi vi trenger anerkjennelse, bekreftelse på at vi har verdi, at vi er ønsket eller til og med etterspurt, fordi vi trenger trygghet, fordi vi trenger hverandre, særlig når vi selv ikke lenger strekker til.

Og der er ringen sluttet. Det er noe å tenke på når vi blir for opptatte med å forsvare våre feil og mangler. For fysj! Tenk om noen oppdaget at jeg gjorde feil og noen ganger kom til kort!

Hvem er det jeg tror jeg lurer? Jeg lurer i hvert fall ikke deg.

God helg!

 

Befridd av selveste Selveste…

Terje Formoe har lagt gullegget. Det er forunderlig hvordan han i en årrekke har klart og fortsatt klarer å trollbinde unger med sitt magiske sjørøverepos. Min sønn er i hvert fall hekta. Han er ikke enda fire år, men har fullstendig dilla. I dag hadde hans søster bursdag og jammen vanket det ikke en gave på ham også. Mormor hadde kjøpt en kaptein Sabeltann-sabel. Nå sover han med den i senga. Snakk om å skape og dekke behov.
I morges i forbindelse med selskapsforberedelsene satt Jonathan og jeg og så en Sabeltann-episode mens mor og bursdagsbarn pyntet prinsessekaka. Skjønt det var Jonathan som så, jeg var mer opptatt av fotballrykter på pcen, men en ting fikk jeg med meg. Langemann introduserte sin kaptein for folkene i Kjuttavika: “Havets skrekk, selveste Kaptein Sabeltann!!” Grøss og beundring bølget gjennom herskaren som var møtt opp. Og det var dette som traff meg. Ordet “Selveste”. Dette banale, men samtidig usedvanlige lille hverdagsordet. Ved første lytting ikke noe spesielt med det, men da jeg gikk det litt nærmere i sømmene, så framsto det ikke som så ordinerært som det høres. Selvet. Selveste. Den som er seg selv mest? Det slo meg plutselig at dette handlet om ego. Det handlet om identitet og (naturligvis) om markedsføring. Kaptein Sabeltann er både havets skrekk og en mester i markedsføring. Selvfølgelig må han være selveste. Hva sinnet hans kommer av vil vi trolig aldri få vite. Personlig tenker jeg at alt sinne kommer fra frykt eller redsel. Det handler om at vi føler oss straffet eller truet, på sikkerheten eller våre verdier, vår identitet. Så når er vi vår selveste mest? Må vi heve stemmen og skrike, true med stirrende og stikkende blikk bak en bleket maske eller markedsføre oss med brask og bram for at andre skal legge merke til oss?
For er ikke markedsføring kun en kamp om oppmerksomhet? Av frykt for å ikke bli lagt (vare-)merke til hever vi stemmen, investerer tusenvis, kanskje millioner for å bli sett og anerkjent (som vårt eget havs skrekk), fordi anerkjennelse er en form for respekt, og det å bli sett er en bekreftelse på vår eksistens, at vi har en plass, at vi hører hjemme, at vi er ønsket (?)
Mine filuleringer ble avbrutt av at noen eklinger hadde tatt Pinky til fange. Jonathan ble redd. Han krøp inn i armkroken min og klynket idet jeg trakk ham inntil meg. Da dukket kaptein Sabeltann opp. Naturligvis med sin fryktede sabel i hende. Med et par fekteslag  nøytraliserte han eklingene. Pinky kunne gå fri. Puh! Havets skrekk er også en redningsmann. Egoet er vår sikkerhet som enkeltindivid. Samtidig er det eklingen i gruppa. Ingen liker egoister. Vokt deg vel for å fekte for lenge på de bølgelengder. For når det er selveste deg og meg det handler om, lar vi oss lett henføre og beruse. Oppmerksomhet er deilig, og i sommerens nytelsestid er det lett å glemme at det er noe som heter balanse. Rettferdighetssansen tar aldri ferie, og når en person har snakket lenge og høyt nok, begynner andre å føle at det kanskje er på tide med et sceneskifte. Da må selveste ta en pause og kanskje heller stille inn antennene på mottakerfrekvens. For det er utrolig hva litt nysgjerrighet kan gjøre. Er du interessert i andre blir du plutselig interessant selv. Nysgjerrighet er faktisk verdens billigste markedsføring. Det eneste det krever er litt tid og litt mot. Til å tørre å la selv selveste Selveste få en pause. Men frykt ikke; for hiv og hoi, snart er skatten vår, og da skal vi ta det rolig de neste 100 sommerferier.

God sommerferiehelg og splitte mine bramseil!Selveste relasjonskompetanse
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.