Kraften i de små ting (en kvasivitenskapelig artikkel om nisser)

I hver av oss bor det en nisse. I meg bor det flere. Den nissen dere skal få møte i dag kaller jeg Nazi-nissen. Det er han som skriker Ordnung muss sein og på fascistisk vis krever at alle skal trampe i takt.

De fleste kjenner seg sikkert igjen når jeg nevner hektiske morgener med små marginer. Unger krangler, oppvasken flyter, tannkosten(e) er borte. Det er mye som må gjøres på lita tid. Det er i slike situasjoner Nazi-nissen ofte kommer fram. Og han kan være god og ha. For dersom han får gehør for fascismen sin, kommer produksjonen raskt på linje, prosessene flyter og uavhengige observatører kan nikke gjenkjennende til en opplagt synlig progresjon mot målet. (=barnehage, skole, jobb).

Underveis er det viktig at ting fungerer. Da er det de små ting som teller. Noe som lider av ikke å være tilstrekkelig standardisert i undertegnedes hjem er sammenrulling av plastposer. Ja, du lester riktig! Sammenrulling av plastposer er en greie for Nazi-nissen. For når søpla flyter over, minstejenta stinker og roper æsj og mellomstegutten hyler fordi han har fått flis i foten mens kona har inntatt virvelvindformen og stormer rundt fordi hun er for sent ute, da er det vesentlig å ha et sted å legge fra seg søppelet. Vi har et skap med en pose full av poser. Disse posene krøller vi sammen på hvert vårt vis. Ja, igjen, du leste riktig; på hvert vårt vis. Og dette er verdt å merke seg: Personlige preferanser i plastposesammenkrølling som kan ødelegge en hel morgen! Jeg har faktisk vært med på at slike detaljer kan ødelegge en hel dag og sågar en hel helg, men la oss ikke gå i detaljer på det. Dette er nemlig en (kvasi-)vitenskapelig artikkel og ikke terapeutisk vås.

Så til saken: Når jeg da står der med søppelet mitt og trenger en ny pose, mens bombene og granatene slår ned på alle kanter og noen roper ”Gass, gass!”, da trenger jeg posen brennkvikt. Jeg går med lange målfaste steg bort til poseskapet, finner en pose og går med like lange, like målfaste steg tilbake til søpleskapet. Men hva er det jeg ser: Jeg har valgt en pose som frua har sammenrullet. Jeg undertrykket et irritert F**N! og gir meg i kast med knuten. Den er selvfølgelig vanskelig å få opp og det tar opptil flere sekunder før jeg får løst den og kan riste opp posen  slik at den er klar til bruk. Og det er midt i dette kaoset det slår meg: Det må være rom for forbedringer! Så når kone og unger er på vei til det hellige land og jeg har fått ryddet kjøkkenet for miner, bestemmer jeg meg for å gjøre en test: Hvor lang tid tar det å åpne plastposene på min måte og hvor lang tid tar det å gjøre det på min kones måte? Og, for ikke å glemme: Hvor lang tid tar det å krølle dem sammen på de respektive vis?

Beskrivelse av metoder:
Min kone foretrekker å dra posene ut i ei lang pølse for deretter å slå krøll på dem. (Metode A). Jeg foretrekker å kryste opp posene fra hver sin hank og ned, tvinne de rundt og dytte den ene enden ned i den andre. (Metode B).

Klargjøring av testutstyr:
Jeg finner to poser i poseskapet; en hvit fra Rema (hvor jeg liker å handle) og en rød fra Rimi (hvor min kone liker å handle). Hvitt lag – og nå må ingen begynne å tenke fotball her – skal teste Metode B, mens rødt lag skal teste Metode A. Til tidtagning bruker jeg stoppeklokka på telefonen. Jeg legger telefonen på benken med stoppeklokka klar. Posene ligger i sammenkrøllet tilstand ved siden av. Så starter jeg.

Kampen:
Først ut er hvitt lag. Knuten (i den grad det kan kalles en knute) går raskt opp og jeg kan riste posen åpen. Dette gjøres i et behersket tempo med moderat målfokus. Jeg slipper posen rett ned på gulvet og stopper klokka. 5.5 sekunder. Så gjentar jeg øvelsen med rødt lag.

Ikke uventet strir jeg med knuten, men får den ganske kjapt opp, rister posen åpen og slipper den på gulvet. 14 sekunder. Det skiller altså 8.5 sekunder på de to metodene etter første test.

Så er det sammenrullingen. Nå skal posene fra åpen tilstand, krølles sammen på henholdsvis Metode A og Metode B, og legges på kjøkkenbenken. Først ut er igjen hvitt lag (De har hjemmebane). For hvitt lag tar prosessen 10.5 sekunder. For rødt lag  12.8 sekunder. Altså en forskjell på 2.3 sekunder i favør hvitt lag.

Jeg innså raskt at det er flere svakheter ved testen. For det første er en test altfor lite til å kunne kalle det en vitenskapelig metode. Dernest vil resultatene avhenge av hvem som utfører dem og deres kompetanse på området (dette gjelder både sammenrulling og oppåpning). Det er åpenbart at min kones skarpe negler er bedre egnet til knuteåpning enn undertegnedes nisses tosifrede tommeltotter. Og denne artikkelen er ikke en argumentasjon for hvilke metode som er best. Det er derimot Lære-og Dokumentasjons-Nissen i meg som prøver å få fram et poeng! For å underbygge det statistiske, gjennomførte jeg testen noen flere ganger. Trenden i resultatene viste som forventet at tiden går ned etter hvert som teknikkene perfeksjoneres. Med unntak av forsøk der knuten førte til tukkel, var trenden klar. Med undertegnede som utfører var Metode A raskest, både for sammenkrølling og åpning. Og jeg tør våge påstanden om at dersom både min kone og jeg hadde perfeksjonert denne metoden er det sannsynlig at vi ville spart en del tid i hverdagen.

Nå er kanskje ikke noen sekunder her og der så mye å kimse av, tenker du. Men der tar du feil! Antar vi at et gjennomsnittshjem rydder bort 2 poser om dagen og åpner én, betyr forsøket med Metode A en besparelse på 8.5+2×2.3 =13.1 sekund pr dag. Over et år med 365 dager blir dette til 1 time 19 minutter og 41,5 sekunder! WOW! I løpet av et år kan man altså få 1 time og nesten 20 minutter mer til rådighet som kan benyttes, for eksempel til et deilig bad eller en tur i skogen. Aller best kan denne tiden brukes på de aller nærmeste og forhindre utbrudd av verdenskrig i hjemmet.

Dette er en skikkelig nisse-artikkel, men poenget er at både Nazi-nissen og Lære- og Dokumentasjons-nissen har noe å bidra med. Funnene viser at standardisering og innøving av metode gir gevinster som kan virke små i det dagligdagse, men som kan ha enorme effekter over tid. Tenk bare på det tidligere refererte bannerordet (halvveis i avsnitt 4). Dersom vedkommende ikke hadde klart å undertrykke det – noe som er en reell risiko gitt det herskende arbeidspresset – ville Nissefrua reagert. Undertegnede hadde sikkert tatt fram Hissig-nissen og reagert tilbake. Dermed ville situasjonen ligge åpen for krigsutbrudd. La oss si det er 50-50 % sjanse for at konfliken ville utviklet seg. Da tar det i gjennomsnitt 24 timer å løse den. For når krigen er et faktum, finner man bomber og granater overalt. God gammeldags risikoanalyse tilsier da at kostnaden av Hissig-Nissens utbrudd er 12 timer. Og det bare denne helga! Siden slike situasjoner oppstår, la oss si, en gang hver fjortende dag, betyr det at valg av metode for plastposesammenkrølling koster undertegnedes familie et risikofond på 312 timer pr år!

Med slike tall er det åpenbart at det er viktig å håndtere Hissig-nissen. For når Hissig-nissen og Nazi-nissen drar i tospann har det ofte en smittsom effekt på Nissefrua. Og 312 timer nisseknuter i året er det faktisk verdt å investere både standardisering og litt trening for å unngå. Utfordringen med å selge inn budskapet overleveres herved Argumentasjons-nissen.

God Halloween-helg!

IMG_4787-0.JPGRødt og hvitt lag klare til kamp!

Storebror ikke bare ser deg – han noterer!

I går morgen ble jeg stående og prate med en kamerat om bruken av Facebook. Jeg lyttet respektfullt og delvis uenig til det han hadde å si.

Kameraten min er meget skeptisk ovenfor den innsamling av data, som hele tiden pågår, om våre internettvaner og de dataspor vi sprer om oss med på internett. Aftenposten har gjennom en håndfull artikler denne uken tydelig belyst hvor enkelt det er å hente ut personopplysninger gjennom funksjonaliteten Facebook Graph. Det George Orwell skrev om i 1949 er blitt realitet. “Storebror ser deg”-samfunnet er her, i dag.

Hva så, forsøkte jeg å innvende? Jeg bryr meg nemlig nevneverdig lite om hva folk vet om meg. Jeg har ikke noe å skjule. Av og til ønsker jeg å være i fred, men det funker helt greit her ute på bondelandet hvor jeg bor.

Min kamerat er ingen dumming, og det var heller ikke skjuling som var på hans agenda. Han var mer opptatt av hvordan informasjonen vi mottar, gjennom internett, blir formet og valgt ut for oss på bakgrunn av våre data og vårt bruksmønster. Og han har flere med seg. Datatilsynet uttrykker stor skepsis over måten Facebook, Google og Yahoo (med flere) lagrer brukerdata på oss alle. Smarte algoritmer programmert inn i servere lokalisert i et eller annet øde datarom, er klare til å ta valgene for oss; de vil fore oss med informasjon som de mener er viktig og riktig for oss, påvirke våre meninger og gi oss den kunnskapen de mener vi trenger. Det er til å få frysninger av. Mente min kamerat.

Selv er jeg ikke like skeptisk. Selv om jeg liker en god konspirasjonsteori, tror jeg bildet er mer nyansert. Dog må jeg innrømme at min kamerat er inne på noe mer enn betenkelig. Ethvert fremskritt blir fulgt av en kostnad. Overvåkning og informasjonssiling er kostnaden ved et internett som skaper muligheter både når det gjelder kunnskapsformidling, underholdning og relasjonsbygging utover alle tidligere grenser.

Sånn sett handler det å velge i dag mest om å velge bort. Maktkampen på internett er i full gang. Som vanlig kan vi velge å skille mellom det gode og det vonde. Det som nå pågår er kampen om perspektivene. Ikke bare på internett finner vi maktstrukturer forsøker å kontrollere vår oppfatning gjennom siling av informasjon. Det frie marked er en illusjon, akkurat som demokratiet er det – det har vi visst i en mannsalder. I dag er temaet på nytt aktuelt i debatten om ny boklov. Hadia Tajik er enten kjøpt og betalt, truet og kuet eller plassert i en situasjon hvor hun intet kan gjøre. Alternativt er hun feig eller dum eller begge delene, noe jeg ikke akkurat får inntrykk av. Bok-kartellene har så mye makt at de kan påvirke det politiske bildet. De politiske partikartellene har også slik makt. Det sitter dørvoktere i alle store selskaper. Hvem som egentlig styrer hvem er kanskje ikke så opplagt, men at det utøves både markedsmakt og politikermakt i det frie, flotte, demokratiske landet vårt er hevet over enhver tvil. Og som om ikke det var nok, har vi på toppen av det hele også fått Facebook og Google.

Min kamerat har rett til å være bekymret. Det er ikke utenkelig at vi kan ende opp som informasjonsslaver alle mann, indoktrinert av “The Powers That Be” til å mene det de mener vi skal mene. Det er et mareritt uten like. Det er lett å gi seg over og enten slutte å bruke Facebook eller bruke det og gi blaffen. Men det finnes, etter min mening, en kur.

Den nye digitale virkeligheten krever mer av vår bevissthet. Mye mer. Vi må ikke bare avluse tidligere programmert kode fra barndom og oppvekst. Som de emosjonelle roboter vi er, er vi kontinuerlig under angrep av ondartet kode (virus), som prøver å programmere våre handlevaner og meninger – enten de utspiller seg på internett, på Rema 1000 eller i heimen. Vi må være bevisst hele tiden, nei vi må være mer enn bevisst; vi må være årvåkne! For vår frie vilje er under angrep, og det er bare én måte å forsvare seg på. Økt bevissthet og økt refleksjon.

Også “Før det er helg…” indoktrinerer deg med mine (forfatterens) synspunkter. Det er ikke mitt ønske at du sluker det jeg skriver rått og røti. Tvert i mot, min hensikt er at du skal reflektere over hva det betyr for deg. Og kan jeg bare oppnå at en eneste en av mine lesere øker sin bevissthet og refleksjonsevne, ja da er det verdt innsatsen i å skrive disse artiklene hver uke.

God helg!
indoctrinated

Fikk det du leste deg til å tenke?
Jeg er takknemlig om du deler!

Å feire og feile

Det er etter lunsj på årets siste arbeidsdag. Det du ikke har fått gjort til nå, er det nesten like greit å la være. For årets siste arbeidstimer fortjener refleksjon. Refleksjon over hva du kan feire, over hva du har fått til, hva du ikke har fått til og hva du nå legger til side for å reflektere over hvorfor du ikke har rukket det tidligere. Refleksjon er prosessering av informasjon til kunnskap. Kunnskap er teoretisk basis for ferdigheter, ferdigheter er grunnlaget for de resultater du oppnår. De sentrale enhetene blir informasjon, kunnskap, ferdigheter. Foredlingsprosessene blir refleksjon og trening, og når ferdighetene er det, handler det om mål og målformuleringen. Refleksjon er første steg i prosessen for å oppnå resultater. Uten refleksjon oppnår du svært lite nytt. Derfor er tiden du setter av til refleksjon så verdifull. Det merkelige er at vi så sjelden tar oss tid til å reflektere. Vi har jo så mye vi må gjøre!

Personlig er jeg temmelig utålmodig av natur. Av en eller annen grunn er det viktigere for meg å gjøre noe enn å gjøre det som (sannsynligvis) er riktig. Derfor feiler jeg også gang på gang. Kanskje er det meg han tenker på kameraten min når han sier at “det som skiller oss mennesker fra dyrene er at vi ikke lærer av våre feil.” Kanskje henger det sammen med hvordan vi ser på feil i vårt samfunn: Feil er noe vi bør unngå. Feil er forbundet med skam. Så ille er det å feile at vi lukker øyne og øre når vi har gjort det og velger dermed – sannsynligvis ubevisst – å ikke lære noe av det. Vi vedkjenner oss ikke den tilbakemelding og dermed informasjon, som ligger i å feile. Således vedkjenner vi oss ikke grunnlaget for refleksjonen; refleksjon som kan bli til kunnskap og ferdigheter. Vår iboende oppfatning om oss selv som ufeilbarlige hindrer oss i å bli bedre utgaver av oss selv. Men, jeg tror da ikke jeg er feilfri, sier vi, kanskje helt oppriktig. Samtidig; hvor ofte setter du deg ned og tenker på feilene du har gjort uten å føle skam eller sorg? Hvor ofte tar du for deg en feil og tenker Hvilket lykketreff – nå kan jeg virkelig lære noe nytt! ?

Så sårbar er ihvertfall ofte jeg. Dermed kommer vi fram til mitt nyttårsforsett: Hver fredag i det nye året skal jeg skrive ned ukas største feil og feire det. Hvis flere vil være med, heng dere gjerne på og reflekter i kommentarfeltet til denne bloggen!

Takk for følget i året som fortsatt er, og godt nytt feilfylt år!
boldness

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂

Når verden går under

Dagen idag, den 21.12.2012 er den siste i Maya-indianernes berømte kalender. Mange har derfor spekulert i – og vil fortsette å spekulere i enda noen timer etter at denne artikkelen publiseres – om dagen idag er vår siste her på kloden. Vrøvl! sier du kanskje, men dersom du tror at den dagen aldri kommer, tar du skammelig feil.

En dag vil bli den siste, for oss alle. Det vil ikke nødvendigvis og heller ikke sannsynligvis skje på samme tidspunkt, men jeg vedder alle sparepengene mine på at det kommer til å skje. Kanskje er den dagen idag. Og for noen er den faktisk det. Hva om det var deg? Hva ville du gjort da?
Min første (og intuitive) reaksjon er at jeg ville sette meg ned å grine av sorg. Sorg over tapet av famile og venner naturligvis, men også over tapte muligheter, alt jeg ikke rakk å gjøre. Så når jeg da forhåpentligvis på et eller annet tidspunkt hadde innsett at jeg hadde brukt nok tid på sorgen, hva ville jeg da gjort? Ryddet opp i viktige forhold, forberedt meg på å ta adjø, tatt adjø…
Men så; gitt at sjefsmayakalenderdesigneren hadde blitt forstyrret i et kritisk øyeblikk og hadde regnet feil; dine jorderiks ende var ikke før om 2 uker, 5 måneder, 3 år. Hva ville du da gjort?

Forskjellige horisonter krever forskjellig planlegging. Svaret som forhåpentligvis de fleste av oss hadde kommet fram til er å sette igang å gjøre noe. Av de tingene du ennå ikke har rukket og som vil forårsake deg sorg på din siste dag om de fortsatt er ugjort. Det er et stort og nesten umulig spørsmål å svare på. Poenget er at få dager er så egnet til å stikke fingeren i jorda (som er hardfrossen hvis du bor på mine breddegrader) og finne ut hva du bør gjøre, som dagen idag. Ikke bare kan det være dagen før jordens undergang, men det er også dagen sola snur: Hvis vi våkner i morgen går det mot lysere tider folkens!

Min oppfordring inn i julehøytiden blir derfor å bruke noen minutter i tankeboksen for å finne ut hva du skal gjøre i løpet av de neste 6 månedene som du ikke vil ha ugjort den dagen du takker for deg. Det er lite som setter tingene så kraftig i perspektiv som tanker om døden. Ingenting gjør en mer ydmyk og får en til å slippe mer tak i sitt ego. Sitter du fast i en sorg? Sitter du fast i forfengelighet? Eller går du i en evig skytteltrafikk mellom de to?
Velkommen ut på den andre siden!
Med ønske om en god og fredfylt julefeiring!
Verden slik du ser den

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂