Hold pausen hellig!

Jeg leser Erik Bertrand Larssens bok ”Helvetesuka” på senga for tiden. For meg personlig bringer han ikke så mye nytt til bordet, men Larssen er en mester i å sette fokus på det å sette fokus. Og lesningen inspirerer. Jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg skal gjennomføre en helvetesuke. Min kone og jeg bytter fortsatt på med småbarnspass annen hver natt. Men jeg har allerede nå vært oppe kl. 0500 flere morgener for å trekke i treningstøy og legge ut på joggetur i de griskgrente strøkene der jeg bor.

Min utfordring er å komme i seng. Jeg våkner når klokka bli halv ni. Da får jeg en voldsom driv og en voldsom produktivitet og harr lyst til å jobbe og kan da jobbe til klokka blir midnatt og vel så det. Det er ikke forenlig med å stå opp klokka fem. Ikke i det lange løp. Og det er det lange løp som er viktig. For allerede første dag i Bertrands Helvetesuke peker han på vanene. Mandag er dagen for å sette vanene. For å si det med ingeniørspråket: De vanene bør være bærekraftige.

Bortsett fra disse grytidlige løpeturene, så har Larssens bok fått meg til å bli ekstremt fiksert på ”time management”. Jeg presser meg selv på superfokus … hele tiden. Stort sett går det bra. I hvert fall hvis jeg har vært nøye på planleggingen og definert oppgavene mine tydelig. Men en interessant observasjon har jeg gjort meg; jeg har nemlig avdekket en noe overraskende tidstyv. Eller for å si det på en annen måte og kanskje litt mer korrekt; jeg har avdekket tidstyvfangeren!

For det er når jeg sklir på pausene at jeg sklir på tida. De gangene klokka ringer og tidsøkta er ute og jeg fortsetter å jobbe i stedet for å ta pausa mi!. Jeg jobber nemlig i 50 minutter, så tar jeg 5 minutters pause, for deretter å ha 5 minutter til dobesøk, hente kaffe, ta en brødskive. Men det er når jeg ikke stopper å jobbe når klokka ringer, det er da jeg mister fokus. Noen ganger kan dette være hensiktsmessig hvis jeg sitter dypt ned i en problemstilling og konsentrerer meg. Men saken er at dersom jeg lar dette skje og ikke er bevist på å kommen meg inn igjen, da sklir tidskjemaet og jeg begynner å tenke på flere ting samtidig. Jeg mister fokus og effektiviteten får svi.

Det er altså pausene som er selve hemmeligheten. Og jeg minnes en tilbakemelding jeg selv ga på et lederkurs jeg gikk på for noen år siden. ”Hold pausene hellig”, sa jeg. Og jeg mente det, for i dette kurset hadde de en tendens til å putte alt mulig ekstra som de ikke fikk tid til i timen inn i pausen slik at det ikke blir noe igjen av pausen. Nå tendenser jeg til å gjøre det samme selv. Og det er da det går galt. Det er da jeg mister fokus, det er da effektiviteten går ned. Det viktigste jeg kan gjøre i løpet av arbeidsdagen, er å ta pauser. For hvis jeg tar mine regelmessige pauser når jeg skal, så merker jeg at jeg blir mer effektiv, blir mer opplagt, blir mer fokusert og får utrettet mer. Det er nesten så man tenker at det er et paradoks. Men pausene sikrer effektivitet. De regelmessige pausene opprettholder strukturen i oppgavebehandlingen, i fokuset. Jeg blir heller ikke så sliten og evner i større grad å være tilstede i øyeblikket og i de aktivitetene jeg bedriver.

Nå er det snart en stor pause: God helg!

break

Retro: Gullet du glemte

Trenger du et pustehull i ferien?

Noen jobber med å bli bedre på å planlegge arbeidsdagen og fritiden sin for å få mer ut av livet. Time management er big business og utvilsomt et sted der det er mye å hente. Jeg har forsøkt noen forskjellige varianter. Noen dager er jeg flink. Klarer jeg å holde skjema får jeg gjort utrolig mye og blir utrolig fornøyd med meg selv. Klarer jeg ikke å holde skjema sklir det helt ut og jeg blir utrolig misfornøyd med meg selv. Faktisk må jeg være så ærlig å si at sistnevnte leder ganske komfortabel i konkurransen. Det er lite hyggelig, både for meg selv og omgivelsene å være i nærheten av den versjonen av meg som er misfornøyd med meg selv. Altså må jeg bli flinkere, alltid flinkere. Og finnes det noe som er mer irriterende enn å måtte blir flinkere? Arrrrrrgh!

Jeg leste et sted at vi har konstant mengde selvdisiplin. Jeg vet ikke om dette stemmer, men det er en interessant vinkling. For gitt at det er slik, hva ville du bruke den på? Når på dagen bruker du dagens tildelte dose? Selvdisiplin er antakelig en av de vanskeligst tilgjengelige energiformer som finnes, og dermed både kostbar og verdifull (alt ettersom situasjonen). Om det er slik, så er det også en forklaring på hvorfor jeg noen dager (de fleste) ender opp bak skjema. Kan hende jeg kan tillater meg aldri så lite god samvittighet for det ved å si: “Ha, det er da ikke så rart. Jeg måtte jo bruke all selvdisiplinen allerede til frokost!” Jo visst, det er en idé! Men så fikk jeg en annen idé. Hva om å snu det helt på hodet? Hva med å planlegge hvile istedet for oppgaver?

Jeg er utrolig dårlig på å hvile, helt elendig faktisk. Det er nesten så jeg må ta meg en ferie for å komme igang. Innlysende nok er derfor dette et prosjekt som må ta tid. Erik Møller i Pepp Norge sa en gang jeg var på kurs med ham at hvis han var leder ville han pålegge alle sine ansatte å ta en power-nap i to-tre tiden på ettermiddagen. Det gikk så inn på meg at jeg satte i gang kollektive power-naps med konsulentene mine. Stakkars, de var helt forstyrret. Der lå de på gulvet på møterommene sammen med meg og fakturerte tusen kroner timen. Det er mulig de ble mer anspente av det, men hensikten var god. Og tankegangen er langt fra ny. For jeg var bare 6 år første gang jeg stiftet bekjentskap med fenomenet planlagt hvile. Ok, perspektivet var litt annerledes. På barneskolen ble frikvarteret ofte brukt til fotball, slåball, langgrenn eller snøballkrig. Men hvile kan være så mangt. Poenget er at vi allerede den gang hadde en pause på noen minutter hver time. Av alt jeg har lært på skolen har jeg altså gått glipp av det aller viktigste – nemlig pausene! Helt til nå. Pausene er det glemte gullet! Og nå må jeg avluses. Prestasjonssamfunnet og et selvbilde som er bygd opp nesten utelukkende på å yte, har forvandlet meg til en manisk arbeidsmaskin som ikke klarer å ta pauser. Dette er det på tide å gjøre noe med. Inn med nye “fag” på timeplanene: “Gå tur”, “Sitte i en stol og ikke gjøre noe”, “Mindfulness”,”Pust-meditasjon”,”Fokusert meditasjon”,Power-nap”. Det blir en bratt lærekurve og helt sikkert smertefullt. Samtidig forteller en lett vibrerende følelse langt inne og nedenfor mellomgulvet meg at jeg endelig kan være inne på noe. For hva er det verste som kan skje? En rastløs meg som må jobbe på spreng et par timer? Pføy! Det er da ikke noe farlig – det kan jeg alt om.

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler! 🙂

Gullet du glemte

Noen jobber med å bli bedre på å planlegge arbeidsdagen og fritiden sin for å få mer ut av livet. Time management er big business og utvilsomt et sted der det er mye å hente. Jeg har forsøkt noen forskjellige varianter. Noen dager er jeg flink. Klarer jeg å holde skjema får jeg gjort utrolig mye og blir utrolig fornøyd med meg selv. Klarer jeg ikke å holde skjema sklir det helt ut og jeg blir utrolig misfornøyd med meg selv. Faktisk må jeg være så ærlig å si at sistnevnte leder ganske komfortabel i konkurransen. Det er lite hyggelig, både for meg selv og omgivelsene å være i nærheten av den versjonen av meg som er misfornøyd med meg selv. Altså må jeg bli flinkere, alltid flinkere. Og finnes det noe som er mer irriterende enn å måtte blir flinkere? Arrrrrrgh!

Jeg leste et sted at vi har konstant mengde selvdisiplin. Jeg vet ikke om dette stemmer, men det er en interessant vinkling. For gitt at det er slik, hva ville du bruke den på? Når på dagen bruker du dagens tildelte dose? Selvdisiplin er antakelig en av de vanskeligst tilgjengelige energiformer som finnes, og dermed både kostbar og verdifull (alt ettersom situasjonen). Om det er slik, så er det også en forklaring på hvorfor jeg noen dager (de fleste) ender opp bak skjema. Kan hende jeg kan tillater meg aldri så lite god samvittighet for det ved å si: “Ha, det er da ikke så rart. Jeg måtte jo bruke all selvdisiplinen allerede til frokost!” Jo visst, det er en idé! Men så fikk jeg en annen idé. Hva om å snu det helt på hodet? Hva med å planlegge hvile istedet for oppgaver?

Jeg er utrolig dårlig på å hvile, helt elendig faktisk. Det er nesten så jeg må ta meg en ferie for å komme igang. Innlysende nok er derfor dette et prosjekt som må ta tid. Erik Møller i Pepp Norge sa en gang jeg var på kurs med ham at hvis han var leder ville han pålegge alle sine ansatte å ta en power-nap i to-tre tiden på ettermiddagen. Det gikk så inn på meg at jeg satte i gang kollektive power-naps med konsulentene mine. Stakkars, de var helt forstyrret. Der lå de på gulvet på møterommene sammen med meg og fakturerte tusen kroner timen. Det er mulig de ble mer anspente av det, men hensikten var god. Og tankegangen er langt fra ny. For jeg var bare 6 år første gang jeg stiftet bekjentskap med fenomenet planlagt hvile. Ok, perspektivet var litt annerledes. På barneskolen ble frikvarteret ofte brukt til fotball, slåball, langgrenn eller snøballkrig. Men hvile kan være så mangt. Poenget er at vi allerede den gang hadde en pause på noen minutter hver time. Av alt jeg har lært på skolen har jeg altså gått glipp av det aller viktigste – nemlig pausene! Helt til nå. Pausene er det glemte gullet! Og nå må jeg avluses. Prestasjonssamfunnet og et selvbilde som er bygd opp nesten utelukkende på å yte, har forvandlet meg til en manisk arbeidsmaskin som ikke klarer å ta pauser. Dette er det på tide å gjøre noe med. Inn med nye “fag” på timeplanene: “Gå tur”, “Sitte i en stol og ikke gjøre noe”, “Mindfulness”,”Pust-meditasjon”,”Fokusert meditasjon”,Power-nap”. Det blir en bratt lærekurve og helt sikkert smertefullt. Samtidig forteller en lett vibrerende følelse langt inne og nedenfor mellomgulvet meg at jeg endelig kan være inne på noe. For hva er det verste som kan skje? En rastløs meg som må jobbe på spreng et par timer? Pføy! Det er da ikke noe farlig – det kan jeg alt om.

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂

Retro: Forskjellen på god og dårlig tid.

Er du bevisst på språket du bruker?

“Kom, vi må forte oss. Vi har dårlig tid!”
Dette sa jeg til barna en morgen vi skulle i barnehagen.

Barna mine var opptatt av alt annet enn å forte seg. Små barn vet ikke hva forte seg betyr. Det er vi voksne som lærer dem denne ukulturen. Vi må forte oss. Vi må videre. Hele tiden videre. Fort deg! Aldri her og nå. Slikt blir det dårlig tid av…

Det gikk plutselig opp for meg en morgen jeg sa det. Jeg var utålmodig, hadde mast flere ganger, var sent ute. Hvorfor kunne jeg ikke ikke være sent ute og samtidig ha god tid? Selvfølgelig kunne jeg det! Utfordringen for meg, er at jeg blir så opptatt av å komme videre at jeg glemmer her og nå. Hvor stor del av livet ditt lever du i fremtiden? Selv tipper jeg godt over 50%

Jeg kjenner noen som nesten alltid bare prater om gamle dager. Noen andre klager over at jobben har vært slitsom, at møtet var tregt, at det har vært en dårlig dag. Alt var så mye bedre før. Minner er en del av vår bagasje. Noen koser jeg meg med, andre plager meg. Men minnene er ikke den jeg er. Hvor stor del av livet ditt lever du i fortiden?

Når jeg da bruker så mye tid på fremtid og fortid, hva blir da igjen til nuet? Hvor stor andel av livet ditt tilbringer du i travelhet i hodet ditt i fortid og fremtid? Hva blir da igjen til å leve? 40 %? tretti? tjue?

La ikke det neste øyeblikket true dette øyeblikket. Mange har etter hvert innsett at nuet har uendelig kraft hvis vi bare bruker det. De største uutnyttede ressursene i livene våre ligger rett foran nesa vår: “God tid” handler om tilstedeværelse. Planlegging er viktig for å utnytte vår mest truede ressurs: den ikke-fornybare tiden. Men dersom planleggingen blir en hovedaktivitet får du ingen tid igjen til å utøve. Da er planleggingen i beste fall bortkastet.

En annen måte å kaste bort livet på er gjennom bekymringer. Frykt for det som kanskje skulle kunne komme til å skje. Hvor mye av den frykt og usikkerhet vi propper tankene våre med handler om her og nå? Det aller meste handler om negative forventninger. Altså om framtid. Tenk om jeg kommer for sent?! Huttetu. Nå har jeg dårlig tid.

Så, jeg forsøker å slutte å si til barna mine at vi har dårlig tid.
Istedet sier jeg: “Vi har liten tid, men tiden er god.

God helg!
dårligtid

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂

 

Forskjellen på god og dårlig tid.

Er du bevisst på språket du bruker?

“Kom, vi må forte oss. Vi har dårlig tid!”
Dette sa jeg til barna en morgen vi skulle i barnehagen.

Barna mine var opptatt av alt annet enn å forte seg. Små barn vet ikke hva forte seg betyr. Det er vi voksne som lærer dem denne ukulturen. Vi må forte oss. Vi må videre. Hele tiden videre. Fort deg! Aldri her og nå. Slikt blir det dårlig tid av…

Det gikk plutselig opp for meg en morgen jeg sa det. Jeg var utålmodig, hadde mast flere ganger, var sent ute. Hvorfor kunne jeg ikke ikke være sent ute og samtidig ha god tid? Selvfølgelig kunne jeg det! Utfordringen for meg, er at jeg blir så opptatt av å komme videre at jeg glemmer her og nå. Hvor stor del av livet ditt lever du i fremtiden? Selv tipper jeg godt over 50%

Jeg kjenner noen som nesten alltid bare prater om gamle dager. Noen andre klager over at jobben har vært slitsom, at møtet var tregt, at det har vært en dårlig dag. Alt var så mye bedre før. Minner er en del av vår bagasje. Noen koser jeg meg med, andre plager meg. Men minnene er ikke den jeg er. Hvor stor del av livet ditt lever du i fortiden?

Når jeg da bruker så mye tid på fremtid og fortid, hva blir da igjen til nuet? Hvor stor andel av livet ditt tilbringer du i travelhet hodet ditt i fortid og fremtid? Hva blir da igjen til å leve? 40 %? tretti? tjue?

dårligtidLa ikke det neste øyeblikket true dette øyeblikket. Mange har etter hvert innsett at nuet har uendelig kraft hvis vi bare bruker det. De største uutnyttede ressursene i livene våre ligger rett foran nesa vår: “God tid” handler om tilstedeværelse. Planlegging er viktig for å utnytte vår mest truede ressurs: den ikke-fornybare tiden. Men dersom planleggingen blir en hovedaktivitet får du ingen tid igjen til å utøve. Da er planleggingen i beste fall bortkastet.

En annen måte å kaste bort livet på er gjennom bekymringer. Frykt for det som kanskje skulle kunne komme til å skje. Hvor mye av den frykt og usikkerhet vi propper tankene våre med handler om her og nå? Det aller meste handler om negative forventninger. Altså om framtid. Tenk om jeg kommer for sent?! Huttetu. Nå har jeg dårlig tid.

Så, jeg forsøker å slutte å si til barna mine at vi har dårlig tid.
Istedet sier jeg: “Vi har liten tid, men tiden er god. http://www.a-changing.com