Rett før lunshtid…

Så var det fredag og igjen og snart helg.

Jeg skylder mine lesere en unnskyldning: Jeg har ikke vært like flittig på bloggen i det siste. Ikke fordi jeg er lei av å skrive; situasjonen er sammensatt. Jeg har vært på en lang, deilig ferie på et varmt sted, deretter kom påsken og på toppen av det hele funderer jeg litt på å endre eller dreie konseptet. Noe av dette vil avgjøre av en strategisk beslutning jeg står ovenfor og som jeg vil ta før sommeren.

Noe av det jeg tenker på er en hyppigere publiseringsfrekvens. Da må innholdet bli kortere og mer av dagligdags art – a la dagens refleksjon eller om noe spesielt som har hendt meg. Iblant vil jeg nok fortsette å skrive litt lengre betraktninger.
Temaene vil fortsatt være utvikling, ledelse og kommunikasjon for dette er spennende saker som vi aldri kommer utenom. Det store spørsmålet er i hvilken retning “Før det er helg…” skal utvikle seg…

Tar vi ikke aktivt stilling til hvor vi skal hen, ender vi å drive med strømmen; vi havner dit tidevannet tar oss. Det kan være greit for en stund, men dersom man ønsker å oppnå noe, så må man som kjent ha et mål og ikke overlate til tilfeldigheten å ta avgjørelsene for seg. Det gjelder på kort og lang sikt, både privat og i arbeidslivet. Og når klokka begynner å tikke mot lunshtid i livet, er det på tide å gjøre seg noen tanker om hvordan kvelden skal bli.

Så det store spørsmålet jeg etterlater dere med i dag er:

Hvor vil du være og hva vil du ha uttrettet den dagen du “pensjonerer” deg?

God helg!

Hvor og hvor mye skal du vokse de neste 6 månedene?

At du endrer deg er uunngåelig:  Liv = utvikling.

Du må vokse. Kommer til å vokse. På et eller (helst) flere områder skjer det:
Bukselinninga, hjernekapasitet, hårlengde, evne til bevisst tilstedeværelse, fagkompetanse, kondis, kunnskap om trivielle ting, evne til å finne forbedringpotensiale hos andre (også kjent som klaging…), størrelse på biceps og triceps…

Det store spørsmålet er derfor: Hva er det du vil skal vokse?

La oss gjøre det tidsavgrenset, feks de neste 6 månedene.
Når vi skriver 5. mai 2013, på hvilke område(r) har du da utviklet deg?

Lykke til!

PS. Du må gjerne kommunisere ditt utviklingsområde offentlig gjennom å legge det igjen som en kommentar under denne bloggen!

Optimal lykkefølelse på jobb? (Hemmeligheten bak motivasjon 3/3)

Hvor lenge kan du ligge på en strand og bare nyte?
En uke, to uker, tre?

Selve gleden ved livet er å utvikle seg. Alt som ikke utvikler seg er dødt. Slik blir utvikling en defininsjon på liv. Når du begynner å kjede deg, nyter du ikke lenger. Det oppstår et nytt behov. For noen kan dette oppstå nærmest umiddelbart (og her er en nøkkel til selvutforskning! 😉 – uansett oppstår det behov for at noe skal skje:
Endring, utvikling, spenning!
Hvor lenge vil du nyte det her? En uke, to måneder, tre år?

Mestringsgleden skiller seg fra nytelsesglede ved at den er koblet til det å skaffe seg trygghet. Å overvinne frykten eller usikkerhet gir en enorm glede. Opplevelsen av å mestre noe er den beste følelse som finnes. Å bidra til mestringsglede hos et menneske er den sterkeste motivasjonfaktor som finnes. Det vi er gode på gjør vi mer av og dermed blir vi enda bedre. Lær deg noe så du blir skikkelig god på det, så opplever du livets største tilfredsstillelse. Å flyte med i en opplevelse av mestring er den optimale lykkefølelse. Dette har forskeren og psykologen Mihaly Csikszentmilhalyi funnet etter 30 år med forskning på positiv psykologi.

Våre verdier styrer vår atferd, hevdes det, og det er riktig. men bare når verdiene er under trussel. Idet vi er trygge styres vi av glede. Glede i seg selv, i form enten av nytelse eller mestring, er den sterkeste og beste motivasjonspille. Sett gleden inn i en ramme med fokus, gi den et tydelig mål, og du vil oppleve en effektivitet og framdrift uten sidestykke.
Dette er det flow handler om, og som først dataspillaktørene og siden flere og flere, har vist å utnytte. Spillifisering er implementering av faktorer som tilrettelegger for flere og sterkere “flow”-opplevelser på jobb.
Å utvikle deg selv som menneske gir en tilfredstillelse som ikke kan sidestilles. Å utvikle dine medarbeidere gjennom trygge rammer som ivaretar behovet om sanselig nytelse er oppskriften på suksess. Print gjerne ut et bilde av en edderkopp og vis før du byr på en ferskbrygget kaffekopp. Så kan dere sette dere ned og diskutere målet.
The Klinsmann Dive - et uttrykk for mestringsglede!

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler artikkelen på mail, på bloggen din, eller på Facebook, LinkeedIn og Twitter. På forhånd takk! 🙂

 

Når skepsis blir usunn..

Inspirerer du til tillit på din arbeidsplass?

Kanskje du tar det for gitt – at tillit er noe andre bør vise deg, men hvordan står det til med din tillit til andre? Stoler du på folk du møter? Stoler du på de du jobber sammen med, på vennene dine, på folk du omgås, samarbeidspartnere?

Hva må til for at du skal stole på noen?
Skepsis er en del av vårt forsvarsverk, og i et krevende og mangehodet samfunn er en sunn skepsis et naturlig utgangspunkt. Men når er skesis sunn og når blir den usunn?

På stadig flere areaner må vi kvalifisere oss. Vi må vise at vi duger, at vi kan det vi snakker om, at vi er den vi utgir oss for å være, at vi har dekning på kontoen. Tiden da man kunne handle på kreditt på den lokal dagligvarehandelen er for lengst forbi. All denne kvalifiseringen er krevende og tar tid. Ofte er den nødvendig, men har kravet til kvalifisering på enkelte områder kanskje gått for langt?
Å være tjenesteleverandør til det offentlige Norge f.eks., er ingen enkel sak. Faktisk blir det stadig mer og mer vanskelig, snart umulig. Det gjør noe med kvaliteten på leveransene det også. De som bruker ressursene sine på dokumentere det de kan, må ta den tiden et annet sted fra – fra videreutvikling, refleksjon, kvalitetssikring av leveranser, hvile… Ergo velger mange å la være. Offentlige anbudsprosesser er ikke lenger en sikkerhet for å få en god tjeneste – det er en trenering av mindre aktører som ikke har kapasitet eller ikke orker papirmølla. Hensikten er åpenbart god i utgangspunktet, men det er en reell fare for at de strenge dokumentasjonskravene går ut over kvalitet. Slik er det ofte når byråkrati og kontrollfunksjoner får overtaket. For hvorfor har vi egentlig kontroll?
Svaret er like enkelt som det er kontroversielt: Fordi vi ikke stoler på.
Når kontrollfunksjonen blir dominerende, går den sunne skepsisen over til mistillit. Og mistillit er ikke bare kostbar, den har også skarpe albuer. Den trenger ikke noe mandat. Får den først grobunn, er den som brenneslen: Overalt! Det svir og brenner hvorenn du snur og vender deg. Mangel på tillit leder før (h)eller (enn) senere  til konflikt. Alle vet hva konflikt gjør med fremdrift og måloppnåelse.

Og kuren er dyrkjøpt. Hvis mistillit først har tatt del i en bedriftskultur, er det meget vanskelig å snu. Som med alle kultur og endringsprosesser må man starte med ledelsen. Det er alltid øverste leder som setter agendaen når det gjelder bedriftskultur. Deretter må man vende stein på stein.

Men selv om kuren er dyrkjøpt, er den også enkel. Mistillit kurereres naturlig nok med tillit.
“Trust is something you earn” er et ordtak jeg lenge var enig i. Men så forsto jeg at det var grunnleggende feil. Tillit er noe du gir.

Skulle du være så heldig at du er på mottakersiden, må du sikre at du gjør det fortjent til å beholde den. For tillit er skjør som den spedeste spire og flyktig som vinden. For ingen kan bestemme seg for å få tillit. Du kan bare bestemme deg for å gi.

Tillit er noe du gir.

Tillit er noe du gir.

Derfor er vi så redd for å feile!

Artikkelen ‘Rifle – ikke hagleprinsippet’  http://lnkd.in/-pbJf6 kan være nyttig for noen og enhver…

Da jeg leste dette var min første tanke var at valg av “våpen” (tilnærming) kommer an på avstand til målet, men ved nærmere ettertanke har jeg kommet fra til at det ikke er det. Kanskje har tendensen til å følge hagleprinsippet med vår frykt for å “bomme”: Vi tør ikke ta risiko fordi vi er redde for å feile. Graver vi litt videre i det, så blir neste spørsmål Hva er grunnen til at vi er redd for å feile? Det er jo i feiling læringen ligger.
Gjør vi noe riktig første gang, har vi ingen erfaring å måle våre handlinger mot. Og med høy sannsynlighet trår vi feil ganske snart, og da kanskje med desto høyere selvtillit og følgelig ofte med også høyere risiko. Det kan bli kostbart.
Dog tror jeg ikke at det er dette som er det vanlige. De fleste av oss feiler de første gangene vi prøver på noe nytt (heldigvis). Dermed får vi et glimrende utgangspunkt for å korrigere våre handlinger og forstå de grunnleggende elementene i det vi gjør. Gitt at vi tar oss tid til å reflektere over feilen.

Allikevel er vi altså redd for å feile. Årsaken ligger i våre kognitive mønstre. Vi har lært at man får straff for å feile. Det ligger i vår kultur fra gammelt av – enten det gjelder barneoppdragelse eller ledelse.
Å feile gir ikke status på samme måte som å lykkes.

Mange har sikkert hørt historien om den ansatte som ble kallt inn på sjefens kontor etter at han hadde gjort en kjempetabbe som kostet firmaet 10 millioner. “Du trenger ikke si det,” sa han, “Jeg slutter.”
Da så sjefen på ham. “Slutte? Aldri i livet. Vi har akkurat investert 10 millioner i din utdanning. Vi har ikke råd til å la deg slutte!”

Tar man læring på alvor bør man premiere og oppfordre til å gjøre feil. På denne måten forsvinner frykten. Og når frykten forsvinner får vi tilgang på alle våre ressurser. Jeg er ganske sikker på at feilprosent (og sykefravær) hadde gått ned og innovasjonstakten hadde gått opp. Å gjøre en liten investering kan ofte gi mange fold tilbake.

Du høster det du sår.

Fremtiden er ikke som før!

Fremtiden er ikke som før!

Tittelen er hentet fra mottoet på Aspen-konferansen i 1983 hvor nylig avdøde Steve Jobs la fram sitt syn på industridesign, kort oppsummert i mantraet fra Apples første salgsbrosjyre: “Enkelhet er det ultimate raffinement”.

epleDet eneste som er 100% sikkert er at fremtiden ikke blir som før. Det eneste som er sikkert er at noe blir annerledes. Så lenge vi mennesker har sanser og evner å reflektere over inntrykkene, er læring garantert. Og læring = utvikling.

Uansett mål på utviklingen, vil det medføre endring – endring som vi må ta stilling til i form av vår nåværende kunnskap og kompetanse.

Informasjonsmengden vi mennesker utsettes for har for lengst eksplodert. Resultatet er stress og meningsløse blogger. Hvordan skjermer du det i dette stadig mer komplekse samfunn? Hvordan dyrker du din enkelhet samtidig som du tilpasser deg?

Steve Jobs hadde et annet uuttalt motto: No compromise. Han holdt på sitt. Relasjonskompetanse var ikke hans sterkeste side. Han oppnådde mye uten, men ikke uten å etterlate seg fiender og forsmådde frender på veien. Samtidig hadde han en magisk evne til å engasjere og bygge team-identitet fordi han hadde så klare visjoner. Han visste hvor han ville. Hans fremtid var ikke vilkårlig: Målene var tydelige.

Å vite hvor du vil er svaret på mye. Derfor er spørsmålet også så vanskelig. Men om du ikke tar styringen og setter deg et mål, setter andre det for deg. Den grad av aktiv medvirkning du velger i egen liv, er det som bestemmer retningen; om du selv tar kontrollen eller lar deg kontrollere.

Hva fremtiden bringer er usikkert, men at det ikke blir som før er helt sikkert. Det visste arrangørene av Aspen-konferansen allerede i 1983.

Idag startet en annen konferanse i Europas svar på Aspen; verdens økonomiske forum (WEF) i Davos.

Johan H. Andresen. har i forkant av konferansen uttalt at “Kapitalismen er ikke god nok.” Eller for å vri litt på det: Kapitalismen er ikke som før. Den usikre økonomiske situasjonen i vesten og dermed verden preger diskusjonsbildet. Grådighetskultur, budsjettstyring og reaksjonærisme må bort. Det må investeres i løsninger og opplæring som hindrer skadevirkningene av kortsiktig gevinst og helsefarlige ledere i jobb, hjem og skole. Pengene må investeres i ny kompetanse og ikke svis av i desperate forsøk på å flikke på skadene. I utviklingskrigen må det sterkere krutt til enn Norgesplaster!

Den “nye kapitalismen” må telles over et produkts eller en generasjons (flere?) levealder, ikke over årlige budsjetter.

En lengre horisont er avgjørende for at finanssystemene skal overleve det nye paradigme vi er i ferd med å begi oss over i. Regnskapets tidslengdeskala må til de grader omdefineres.

Personlig tror jeg vi er iferd med å vinke kapitalismen som paradigme, farvel. Løsningen er like enkel som den er raffinert: Neste trinn på vårt samfunns evolusjonsstige må, som Olav Thon, være langsiktig. Derfor våger jeg meg på et nytt paradigmenavn på det økonomene snakker om som den “nye kapitalismen” og benytter anledningen til å ønske velkommen Bærekraftighet!

Og til alle økonomene: Lykke til i Davos! Det trenger dere. For her må det gjøres noe både med skjema og rundetider!!

http://www.a-changing.com

Link

Gode blogger og hjemmesider som jeg henter inspirasjon fra:

  • Heart of Business Inc – Every act of business can be an act of love
    Sufi-inspirerte Mark Silver har en fantastisk tilnærming til det å skape business og overkomme utfordringer i salg, i troen på deg selv, idet å finne roen, kort sagt: idet meste!
  • Success Love Freedom – The Official Michael Rowland Website
    Michael Rowland  er fra Australia. Han har en mengde produkter han selger, han holder konferanser og sender ut berikende og rause salgsbrev på mail. Jeg har kjøpt flere av hans produkter og synes det har gitt meg mye. Rowland går i dybden. han har en frisk og spennende tilnærming til personlig utvikling gjennom teorien om subpersonligheter,  Superconciousness, meditasjon og chanting.