10 utfordringer vi må løse

Det var meget positive nyheter fra Paris forrige lørdag (12.12). Utfordringen blir å følge dem opp i praksis, for foreløpig går ikke CO2-regnestykket i hop. Og det er flere regnestykker som ikke går i hop. Vi og våre barn står ovenfor en utfordrende tid. Her er 10 store risikoer vi må håndtere:

1. CRE  – ANTIBIOTIKARESISTENTE bakterier: Disse smådjevlene er en av de mest underkommuniserte truslene i dagens samfunn.  50% av de smittende dør. 2-4 funn årlig i Norge. Bruk håndvask!

2. Befolkningsvekst i Afrika og innvandring. Dobles folketallet i Afrika fra 1 til 2 MRD kommer det minst dobbelt så mange flyktninger hit. Sannsynligvis det mangedoble. Innvandring kan fort bli til innvadering.  Allerede idag er vi på kapasitetsgrensen. Hvordan skal dette håndteres i årene fremover? Hvordan skal vi klare å ivareta gode norske verdier i denne situasjoner? Hvordan er oppfølgingen av bruk av bistandsmidler? Norge har et rykte på seg for å gi bort penger uten å stille krav. Kan vi heller sette av bistandspengene i soft-loan fond som bidrar til vekst, forretningsutvikling og verdiskapning lokalt?

3. Religionsfront mot Islam – Dette skaper sterkere fronter og potensielle kriger. Dessuten vi det være risiko for større fremvekst av fantatisme som igjen bidrar til å øke terror-trusselen. 2-veis kommunikasjon, respekt og tilgivelse er løsningen. Samtidig må muhammedanerne som gruppe ta et oppgjør med fantatismen. De er i ferd med å bli stigmatisert, og nå må islamske ledere verden over utøve lederskap og ta ansvar.

4. Klimaforrurensning: varme klima gir mer ekstremvær. Glem skiføret i Nordmarka. Det viktigste er å sikre hustaket så det ikke blåser bort. Flom, jordskred, vind- og vannskader vil mangedobles. Her kreves mange løsninger. En er pålagt hjemmekontor for alle kontoransatte.

5. Klimaforrurensning: Endringer i klimaet fører til endringer i jordbruksområder. Ørkener vokser. Store områder blir preget av vann og mat-mangel. Dette må løses med logistikk som igjen bidrar til forrurensning. Løsningen er et bærekraftig forbruk på personnivå. Jordas menneskemengde skal vokse fra 7 til 20 milliarder! Selv med en opprettholdelse av verdenssamfunnets skjevfordeling av levestandard, må vi redusere forbruket vårt til en 1/3-del og vel så det. Dette er utfordrende for økonomien. Men alle må nå innse at økt forbruk er en miljøtrussel og ikke kan være et tiltak for å styrke økonomien. Vi må BRUKE MINDRE AV ALT!

6. Terror: Med skarpere religionsfronter og flere innvandrere vil terror-risikoen øke dramatisk. Vi må regne med tap av menneskeliv. Løsningen er større grad av overvåkning. Dessverre.

7. Stress og psykiske lidelser: Mer informasjon og høyere tempo fører til stress, utbrenthet og psykiske lidelser, enda til psykoser som kan føre til terrorhandlinger og andre skader. Dessuten går det ut over fler enn de som blir syke. Dette er den nye folkesykdommen. Løsningen er meditasjon og pusteøvelser!

8. Utenrikspolitikk: Russland rasler med sablene. Putin er ute etter å markere styrke. Relasjonen må balanseres hårfint for ikke å bli invadert eller satt under økonomisk press. Her har vi god erfaring fra den kalde krigen. Imidlertid står USA ovenfor et potensielt fall, og det vil være svekkende for Nato og Norges sikkerhet, særlig med et betydelig svekket eller oppløst Europa.

9. Jobber: Hvor skal verdiene skapes? Unge må studere til de er 22 før de får jobb. Vi har lavere %andel av befolkningen i arbeid enn noen gang. Hvem skal tjene pengene som skal skattlegges for å brødfør pensjonistene? Robotiseringen vil dessuten legge press på lavprofil-yrker innen fysiske yrker. Løsningen er Mooc-utdanning som er yrkesrettet og fleksibel, samt økt individuell omstillingsevne.

10. AI: Kunstig intelligens er like om hjørnet. Blir datamaskinene smartere enn oss mennesker, kan de (re)produsere seg selv og ta over styringen av verden. Da er det game over. Her trengs det styring og direktiver fra regjeringsnivå og ned, samt ikke minst internasjonalt samarbeid og enighet om hva som skal tillates og ikke.

Du er hva du tror!

Hva tror du?

Tror du på Krig og Fred og Sånt, Gud og Jesus eller Vitenskapen?
Hva tror du om deg selv? Hva tror du om ledelse? Hva tror du at andre tror om deg?

Dine tro-er definerer deg. Tro som element er høyt, høyt oppe i det hierarkiske systemet som gir oss vår oppfatning av identitet. Faktisk er det bare et element over, og det er våre kjerneverdier – det vi er villig til å kjempe og dø for. Nåvisst, mange er villige til å kjempe og dø for sin tro også. Det er kanskje en av grunnene til at mange har fått religionene opp i halsen. Misjonering utført gjennom pistoldelegering vekker sjelden sympati. Faktisk har det gått så langt at for mange er religionsbegrepet så forurenset at det kun vekker avsky. De det gjelder velger ofte å tro på vitenskapen istedet og klamrer seg til det rasjonelle og beviselige som sin Gud. Det fine med tro er at rasjonelle argumenter ikke biter på den. Du kan være verdens beste retoriker, men har noen først bestemt seg for å tro på noe, så nytter det ikke med logiske argumenter.

Det interessante er at selv de som definerer seg som religionsmotstandere lar seg styre av verdier. Og verdiene får vi inn gjennom oppveksten, gjennom kulturen vår. Og lik det eller ikke, i Norge er to skikkelser som gjelder når vi snakker om etiske verdier. Det er Jesus. Også er det Thorbjørn Egner. Livsfilosofiene som presenteres i Det Nye Testamentet,  i Klatremus og i Folk og Røvere gjennomsyrer den norske folkesjela og definerer sannsynligvis identiteten til også ikke-religiøse.

Kardemummeloven, De Ti Bud og regler som at du skal vende det andre kinn til, er innprentet i oss.

En kveld jeg satt og studerte Gregory Batesons Logiske nivåer og hvordan vi kan påvirke vår identitet, slo en idé ned i meg. Vi mennesker føler oss ofte truet og handler deretter. Hvordan ville det være om vi ikke var truet, men trygge? Da ville vi oppleve mer glede og kunne (les tørre) lære mer! Neste spørsmål var uunngåellig. Hva om man kunne velge seg kjerneverdier som ikke lot seg true?

Finnes det i det hele tatt verdier som ikke lar seg true?
Ja. Jeg har funnet to. Ubetinget kjærlighet og ubetinget respekt.
En kunde fortalte meg en sterk historie en gang. Vedkommende slet med relasjonen til sine stebarn. Barna var i opposisjon og utfordrert forholdet gang på gang. Så en dag hadde det toppet seg og et av barna hadde ropt: “Vi elsker deg ikke!”
Min kunde hadde trukket pusten før hun gikk ned på kne. Hun så barna dypt inn i øyene og sa: “Det gjør ingenting. Jeg elsker dere allikevel.”
Dette lille eksempelet på ubetinget kjærlighet kunne like gjerne handlet pm respekt. Du kan velge å respektere selv de som ikke respekterer deg. Kjemper du imidlertid for dine egne “rettigheter” til enhver tid, blir det vanskelig, men ubetinget respekt som verdi er uangripelig. For meg er det dette innholdet i Det Nye Testamentet handler om. Elsk din neste som deg selv, Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og forøvrig kan du gjøre som du vil.
Topp disse enkle levereglene med ordtaket: Det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du tar det, så trenger man ikke så mange flere lover og regler.

Tror jeg da.

God helg.
tro
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Kjenner du dine behov?

Hvilke behov har du egentlig?

Kaffe, litt søvn, fred og ro i blant… kanskje litt mat, et glass vin, eller ei pølse på veien hjem?

Spørsmålet får svar ettersom når det stilles. Behov er en øyeblikksgreie, for det handler om manko. Når vi lever i overflod så har vi ingen sterke behov. For meg kom dette til uttrykk da jeg nylig ble spurt om hva jeg ønsket meg til bursdagen min.
Jeg har nok vært litt sløv i det siste, for vansligvis pleier jeg å ha en oppdatert liste med bøker, klær og passende duppedingser som jeg kan distribuere til kjente og nære. Nå ble jeg svar skyldig. Det vil si, jeg svarte jo. “Nææh, tja, jeg har jo alt jeg trenger.” sa jeg.

Det er jo selvfølgelig bare tøys, men ut ifra den gitte konteksten (les: gaver det egnet å gi for andre), var det riktig. Så fikk jeg også bare penger. Ikke for det, gaven var raus og jeg har naturligvis behov for penger. Men som giveren selv påpekte (og avdekket et nytt behov): “Det var kanskje ikke så spennende…” For spenning er et behov. En spennende gave kan være noe som oppleves nytt, som oppleves utviklende. For vi vil ha utvikling. Ikke endring, men utvikling (forstå det den som kan.) Vi vil ha sensorisk nytelse og vi vil ha trygghet. Penger handler definitivt om trygghet, men er også genialt i og med at de kan fremskaffe både nytelse og utvikling. Men fordi pengene i seg selv ikke handler om nytelse (med mindre du er onkel Skrue) er de dekoblet fra de indre behovene og oppleves derfor ikke som så motiverende i seg selv. Tanken på hva de kan gjøre for oss, kan imidlertid oppleves som meget motiverende. Det er den emosjonelle koblingen som gir denne motivasjonen. Den positive energien vi får ved å tenke på de dekkede behovene er det vi kjenner som motivasjon. Motivasjonen kommer altså fra våre behov. Enhver leder som ønsker å motivere sine medarbeidere bør skrive seg dette bak øret. Den emosjonelle koblingen finner bare sted når de kobles til individet og hva som er viktig for det (verdiene).
Modellen med tre grunnleggende behov gir en basistilnærming som kan være av stor nytte, men det kreves altså en avdekking av den enkeltes personlige behov for å skape den emosjonelle koblingen vi kaller motivasjon. Ingen snarveier altså. Det å ta seg tid til å se hverandre og forstå hverandres behov er grunnleggende dersom vi skal motivere andre. Så hva er det som så ofte stopper oss?
Svaret er lke latterlig enkelt som et er krevende. Det er våre egne behov. Våre egne behov står ofte i veien for oss selv. De kan hindre oss i å se andre og dermed fort ende opp med å boikotte oss selv på veien mot hva nå enn vårt mål er. Å forstå seg selv og hvilke behov som til enhver tid gjør seg gjeldende er selve gullet: Alt vi gjør er med en hensikt. Forstår du hensikten, kan du sette den inn i rette perspektiv og dermed sikre at dine handlinger responderer vel med den aktuelle kontekst. Ikke rakettforskning akkurat, men kanskje like vanskelige i praksis?

For å sitere Meryl Streeps sitat om suksess: “Start with starting”. Vi kommer ingen vei hvis vi ikke dedikerer oss til oppgaven. Så hvorfor ikke avslutte lesningen av denne bloggen med litt refleksjon: Hvilken hensikt lå bak din lesning av bloggen idag?
Var det avkobling? Nysgjerrighet? Eller en annen driver? Og hva er behovet bak driveren?

Når du har funnet svaret på det, gjenstår det bare å si:

God helg!
photo17
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Spiser du dritt?

Alle har vel hørt uttrykket ”Shit in, Shit out”, men har du tenkt over hva det faktisk betyr for deg?

Psykologen og gestaltterapeuten Kurt Levin har utarbeidet en formel som sier at Oppførsel er en funksjon av Personlighet og Miljø. Sammenhengene er åpenbare. Har du det travelt, skynder du deg hvis det du skal rekke er viktig for deg. Viktig for deg handler om personligheten din, det handler om dine verdier og behov. Travelt representerer Miljø , det er knapphet på ressursen Tid i ditt miljø. Skynder deg er selvfølgelig oppførselen.

Det er helt logisk: Har du liten tid til å rekke flyet som skal ta deg på drømmeferien, så skynder du deg. Har du imidlertid liten tid til å rekke et møte du ikke vil gå på, kan det hende at du oppfører deg litt annerledes. Noen velger å gi F. Det forteller om verdier og behov og hvordan det slår ut i prioriteringer.

Sammenhengen kan også representeres som et system i sin enkleste form:20130829-124136.jpg

Miljø representerer INPUT. Oppførsel er OUTPUT. Personlighet er systemets egenskap. Det er ikke gitt at enhver egenskap passer til ethvert miljø. Heller du skumbad i badevannet får du en deilig opplevelse. Mister du hårføneren oppi, har du en dødsfelle, selv om både temperatur og duft kan virke uimotståelig. Slik er det også med hver enkelt av oss. Når inputen er shit, så kommer ofte shit ut. Mange finner drømmejobben, men slutter fordi miljøet ikke er til å leve med. Blir du satt under stress, kommer det ofte merkelige (og ofte negativt assosierte) opptredener ut. Selv kan jeg bli høyrøstet, sint og aldri så lite fascistisk.

Det sier seg selv at det er enklere å endre input enn å endre personlighet. ”Intet problem er så stort at man ikke kan løpe fra det”, sier Baltus i Knøttene. Det er en sannhet med modifikasjoner. Noen ganger kommer vi i konflikt med oss selv. Verdiene våre kan plutselig fremstå som motstående, og hva da? Resultatene er dramatiske. Jeg har opplevd dette en gang. Jeg trodde jeg skulle gå i oppløsning. Jeg forventet faktisk å slutte å eksistere som ved et fingerknips. Nå skjedde ikke det, men jeg har hørt om andre som faktisk besvimer og er borte i flere minutter. Som om de trenger en re-boot. For enkelte andre nytter det ikke engang med en re-boot. Da får det tragiske utfall.

Det er bare når man er 18 år at man ikke endrer seg. For faktum er at det eneste som er konstant er at det er endring. Du endrer personligheten din dag for dag, sekund for sekund. Men hjernemassen er en treg masse. Det er lettere å forflytte kroppen. Da er det greit å tenke ”Shit in, Shit out!”. Gi deg selv et nytt Miljø, så vil du levere annerledes. Er Miljøet mer støttende til dine behov, vil du yte bedre. Så enkelt er det faktisk. Og mens man leter etter det optimale miljøet, kan man jo alltids jobbe litt med bevisstheten rundt Personlighetene også. Å vite hva slags motor og krefter som befinner seg under panseret er ikke så dumt. Det kan i hvert fall fort bli kostbart å fylle feil drivstoff på tanken.

God helg!
Snoopy-glad

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

 

Ugga bugga bugga bø* – et valg av verdier?

Har du noen gang drømt om å være Supermann?
Vi mennesker er snåle. Så smålige og egoistiske. Vi tenker kun på oss selv, mangler drivkraft og styrke. Vi tåler ikke tilbakemeldinger og korreksjoner selv når de åpenbart er ment av forbedringshensyn.

Vi fraskriver oss ansvar og skylder på andre, fremstiller oss som hjelpeløse uten initiativ og muligheter. Vi har fokus på oss selv og vårt og er villig til å bruke så mye krefter som helst på å forsvare og fremme det uten å søke bedre alternativer som kan gi oss selv og helheten mer på sikt.

Å omgås tapper oss for all energi. Kampen med å få hverandre til å se de større perspektivene utmatter oss. For vi menneskene er utrygge og redde, selvsentrerte og banale i vår opptreden. Hvis jorden overvinner vår egotripp slik at jordkloden består i enda noen tusen år, så tror jeg fremtidens forskere vil se på oss, dagens mennesker, som mentale neandertalere. For så primitive er vi i vår atferd og forsvarsmekanismer at det er på det banale. I evig skytteltrafikk mellom holdeplassene ”offeret” og ”forfengeligheten”, så redde er vi for å hevde vår egenverdi at vi til stadighet må søke anerkjennelse og bekreftelse for å ikke gå til grunne.

Tenk hvilken verden vi kunne hatt om energien vi hver dag bruker til forsvar og ivaretakelse av våre territorier kunne blitt brukt til målrettet utvikling!

Ja visst ville det vært uenighet om målene, men kreftene hadde blitt brukt til argumentasjon av fordeler og prioriteringer, fremfor den bakstreberske forsvarskultur som hefter ved nær sagt ethvert individ i dag.

Å, vi primitive maur. Hvorfor bruker vi ikke den nådegave som er skjenket oss gjennom refleksjon? Hvorfor kan vi ikke få oss til å forstå at trygghet i det store og det hele handler om vår indre mentale tilstand. Vi skulle bruke våre krefter til å finne ut og vite, i stedet for å klamre oss til uvisshet og skrike opp om uvisshetens trussel i et sakralt og hemningsløst Ugga bugga bø!

Den gode nyheten er imidlertid at vi alle skal dø. Alle som én skal miste alt han har. Det ironiske er at så mange av oss ser på det som en trussel. Men det er det ikke. Når døden kommer vil det være en befrielse. Når døden kommer, er her ikke mer å miste. Det er ikke mer å være redd for. Trusselen opphører, redselen forsvinner. Og når redselen forsvinner, er det kun gleden igjen.

Vi kan debattere til vi blir blå om det finnes et liv etter døden. For meg er en definisjon av ”liv” at noe utvikler seg. Så må vi i tilfelle skille mellom jorderiks liv og annet liv. I forhold til utviklingsdefinisjonen finnes ikke ”liv” etter døden. Dermed er det ikke sagt at sjelen opphører, om den i det hele tatt eksisterer. Spørsmålet om et liv etter døden handler altså ikke om en tro på det som skjer etterpå, det handler om man tror at det er noe som heter sjel eller om dette bare er en følelse som en følge av en mental tilstand. Det må i tilfellet være en grunntilstand som ikke påvirkes av våre emosjoner og rasjonelle handlinger. For min sjel eller grunnfølelse har ikke endret seg siden jeg først han huske å ha kjent på denne. Kanskje er denne grunnfølelsen også årsak til at så mange tror på evig liv. Det er jo forståelig. Hvordan skal vi mennesker kunne begripe at noe som har eksistert så lenge som hele vår persepsjon ikke lenger skal kunne eksistere etter at vår persepsjon opphører. Og mon tro om ikke de to er koblet sammen?

I det nye testamentet (Lukas 18.16) sier Jesus: ”La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til. ” Hva er det så med de små barn? La oss se på hva som kjennetegner dem. For det første, der har svært få ting. De har ingen overbevisninger, ingen tro, ingen verdier å forsvare. De er sårbare fordi de ikke kan forsørge seg selv, samtidig er de uovervinnelige for de er uten frykt. De er åpne, nysgjerrighet og kommer med en forhåndsinstallert versjon av operativsystemet som heter ”Glede 1.0”.
Så kan man tro på Gud eller ikke tro på Gud så mye man vil. Kanskje tanken på en Gud skremmer deg og får deg til å gå så sterkt i forsvarsposisjon at du til og med forkaster hele tankeeksperimentet? Da kan jeg bare ønske lykke til. Men hvis du er med meg på tankeeksperimentet Gud og dermed Guds rike, så kan vi fortsette.
Guds rike er et begrep. Siden det også står et sted i samme blekka at Gud og Guds rike er utenfor menneskets fatteevne, så bør det vi forstå at det handler om en metafor. Selv om vi mennesker er primitive, har mye skjedd med oss de siste har tusen årene. Mange tanker har vært tenkt, mange nye undere har vært skapt. (Hver eneste en av oss går i dag med et under i lomma og betaler hver måned 3-400 kroner til en teleoperatør for å få lov til å bruke det!) Siden så mye har skjedd, betyr det muligens også at vår fatte-evne er utvidet. Selv om antagelser er selve styggedommen og kanskje Guds rikes største opponent, må vi kunne tillate oss å bruke denne i vårt tankeeksperiment. Målet forhelliger som kjent middelet. La oss anta at vår fatteevne er utvidet. Da kan vi tillate oss å tro at begrepet Gud og Guds rike er innenfor vår evne til å forstå.
Hva om Gud er alt? Hva om Gud er deg, meg, blomstene på jorden, eksosen, powerpointpresentasjonen, lufta, havet, fisken, bilen, jorda, asfalten, tankene våre? Hva om Gud bare er en definisjon på alt som finnes og det potensialet for utvikling som ligger i alt som finnes. For det første blir Gud et rasende effektivt uttrykk. For det andre – og hold dere fast – blir begrepet Guds rike mer begripelig. For da vil Guds rike bety Hele vår verden og hele dennes verdens potensialet. ”For Guds rike hører slike til…” En mer moderne oversettelse av Jesus´ ord blir dermed:

Vår verden og hele denne verdens potensiale tilhører de som er åpne, nysgjerrige, glade – uten frykt og uten noe de må forsvare.

For alle som klarer å være enige i dette, betyr jo det at paradiset befinner seg her på jorden. Nå. Det er tilgjengelig her og nå, med en gang og kun avhengig av holdning og mental innstilling.

Den årvåkne leser noterte seg at jeg skrev at små barn ikke har noen verdier å forsvare. Det er nok et tema til diskusjon. Det kommer an på hvor små de er og hvor hjelpeløse de er. For meg er imidlertid dette selve brodden i argumentasjonen. Grunnen til at vi går i forsvar, grunnen til at vi går til kamp, er at vi blir truet. Vi. Jeg. Du. Vår selvstendighet. Vår identitet. Robert Dilts hierarkiske modell som forklarer hva som påvirker vår identitetsopplevelse plasserer Verdier på toppen. Våre kjerneverdier – det vi lever for og er villig til å drepe og dø for er det som i størst grad påvirker vår identitet. Hvordan er det så med identiteten til de små barn? De som ikke har noe å forsvare?
Det er jo identiteten som er hele problemet. Det er vårt forsvar av oss selv som identitet som skaper alle problemene. Vi er så redde for å opphøre å være den vi er.

En kveld jeg satt og skrev og kontemplerte over dette temaet falt et spørsmål ned i hodet mitt: Kan jeg velge mine verdier?

Det slår meg i ettertid at dette må være det mest åpne lukkede spørsmål som finnes. Umiddelbart vil jeg svare Ja! Så vil jeg si Nei. Gjennom barndom og oppvekst programmeres vi av våre foreldre og oppvekstmiljøer og innprentes disses kulturer, etikk og dermed verdier. Religion handler ikke om Gud og Jesus og sånt. Som Göran Tunstrøm sier det i Juleoriatoriet: “Religion er ikke hva folk tror.” Religion handler om kultur, etikk og verdier. Hvorfor er historien full av religionskriger? Det er selvfølgelig verdiene som skulle forsvares. Nåtiden er også full av religionskrig. Dagens terrortrussel er et uttrykk for dette.
Tilbake til temaet. Kan jeg velge mine verdier? Kanskje ikke. De er jo forhåndsprogrammert er innsigelsen. Evner jeg å debugge eller avinstallere forhåndsprogrammeringen? blir neste naturlige spørsmål. Fortsatt er det vanskelig å svare. Men vi vet i hvert fall at det å sitte fast i en evig pendling mellom offerrollen – der alle andre enn deg selv har skylda – og forfengeligheten – hvor vi roper Se på meg da!! – er en tydelig tilstand av denne programmeringen, og derfor en tilstand vi må bryte.
Gitt at svaret er Nei, hva da? For det første eksisterer ikke fri vilje. Det vil heller ikke ha noen hensikt å øke sin egen bevissthet rundt sine handlinger. Det beste vil være å slutte å gruble på hvorfor jeg gjør som jeg gjør i et fortvilet forsøk på å lære noe om det, og heller konsentrere meg om å forsvare meg og få mer oppmerksomhet. Løsningen bør da være å kjøpe seg en ropert og – om du ikke kan det fra før – ta en kurs eller ti i kampsport.

Hva så om svaret er Ja, vi kan velge våre verdier – hva da?
Konklusjonen følger ikke like lett. For det første som åpenbarer seg er et nytt spørsmål – nemlig spørsmålet Hvilke verdier skal jeg velge?.
Det var dette spørsmålet som falt ned i hodet mitt samme kveld der jeg satt foran pcen og skulle skrive. Hvis jeg fritt kunne velge mine verdier, så burde jeg velge meg verdier som ikke kan trues. Da vil ikke identiteten min så lett kunne trues. Jeg vil være trygg, og all verdens glede og herlighet vil være lettere tilgjengelig for meg. Jeg ble slått i ave av denne innsikten. Den sto for meg, ikke bare som essensiell, men som eksistensiell.
Som det ofte er, kommer ting i klumper. Så også med spørsmålene. Og et tredje spørsmål falt ned i hodet mitt: Hvilke verdier lar seg ikke true?
Og det var først nå tankene virkelig fikk framdrift. Jeg satte meg ned med penn og papir og ramset opp alle verdier jeg kunne komme på samtidig som jeg evaluerte dem i forhold til alle mulige trusselbilder. Til slutt sto jeg igjen med to verdier som ikke lot seg true. Den første var respekt. Ikke respekt i sin alminnelighet, men den ubetingede respekten. Den respekten som sier at jeg respekterer at du ikke respekterer meg. Den ubetingede respekten er da også nært beslektet med den andre utrubare verdien; Kjærligheten. Og ikke en hvilken som helst kjærlighet, men den betingelsesløse kjærligheten, den som en mor eller far kjenner for sitt lille barn. Den kjærligheten som sier at du trenger ikke å elske meg, jeg elsker deg allikevel.

Mon tro om det var denne erkjennelsen The Beatles fant i bunnen av vannpipa på sine reiser til India og i aschramen til Maharishi Mahesh Yogi. I motsetning til det mange tror, var denne perioden en av bandets aller mest productive. Naturligvis kan vi si. Særlig når vi hører sangen ”Love is all you need”. Eller vi kan si som Gandhi: “Where there is love there is life.”

Sommer-lykke til med utvikling og verdiskapende arbeid!

God helg! love_is_all_you_need

*Tittelen på denne artikkelen er hentet fra sangen “Ugga Bugga Bugga Bø” fra platen “Ingen Gud Ingen Herre Alt For Kjærligheten” av Sterk Naken og Biltyvene. Sangen kan høres her.

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Hvorfor jeg vil ha en BMW

– “Vet du hva BMW står for?
Det er tidlig formiddag en maidag i 1999. Himmelen er dyp blå. Jeg er i Soweto. Jeg har akkurat vært med på en omvisning i en plankelandsby i slummen. Nå står jeg sammen med en lokal forretningsmann som har solgt meg et håndflettet nylonarmbånd ivevd fargerike plastperlekombinasjoner. Det er åpnebart at han vil feire slutføringen av handlen med å fortelle en vits, så jeg rister på hodet.
– “Be My Wife!” sier han og skrattler.

Soweto-BMWAt BMW er et statussymbol i Sør Afrika kommer ikke som noen overraskelse, og det er vel ikke å tøye strikken for langt å si at det fortsatt har en viss statuseffekt også her til lands. Status som driver er negativ. Det vil alltid være minst én taper når noen vinner. Som regel er det mange flere. Enkelte tyske bilprodusenter hadde nok vært mer enn fornøyd om alle kjørte BMW, men så var det alle de andre bilprodusentene da…

Hvorfor vil jeg ha BMW? Det er todelt. Det ene handler om status. Jeg har alltid vært svak for status. Det kommer av min litt skrantende selvfølelse, at jeg søker anerkjennelse utenfra, at jeg må ha disse stadige påminnelsene i form av bekreftelser fra andre for å forstå at jeg faktisk er verdt noe. Men det er et annet element også, og det handler om en av de tingene som provoserer meg mest. Albuene mine er ikke særlig spisse, tvert i mot er de rimelig avrundede. Jeg er med andre ord ikke særlig god til å ta meg til rette. Ta deg en tur til Oslo og kjør Ring 3 fram og tilbake noen ganger i rush-tiden, og jeg er villig til å vedde frokosten min på at du vil se minst én BMW som bytter fil, eller svinger av i en avkjørsel uten å blinke. Av en eller annen grunn har jeg bitt meg merke i at BMW-eiere er i særklasse når det gjelder å ta seg til rette i trafikken. Og det er lite som provoserer meg mer enn de som tar seg til rette. For meg har derfor BMW blitt et symbol på det jeg har mest aversjon mot. I 2006 gikk jeg til en coach i firmaet Courage. Konrad Magnus lærte meg mye om meg selv. Blant annet at jeg burde søke å bli mer som det som provoserer meg.  Ved å søke mot mine negative triggere ville jeg kunne balansere dem.  Å ta seg til rette var og er definitivt en av mine sterkeste negative triggere. Konklusjonen fra samtalen med Konrad var soleklart. Jeg vil antakeligvis utvikle meg mye hvis jeg torde å ta meg mer til rette.

Kanskje kunne jeg gjort det så enkelt som å la være å blinke i trafikken. Samtidig; å sette mine medtrafikkanter i fare er en dårlig løsning på mitt problem med lav selvfølelse, for er det noe jeg definitivt ikke ønsker, så er det å skade andre. Derimot finnes det en annen tilnærming. Jeg kan skaffe meg tilsvarende statussymbol! Ikke bare for å tekke min eget behov for anerkjennesle, men for å (bokstavelig talt) sette meg inn i min negative trigger. For meg er BMW-eiere en stereotyp som tar seg til rette på andres bekostning. Hvis jeg endelig kunne identifisere meg med å være en BMW-eier, ville jeg kanskje kunne få bukt med både sterotypen og min negative trigger. Jeg kunne få balansert mine runde albuer med en litt mer fremoverlent og proaktiv holdning selv når jeg ikke har fått tildelt et dedikert mandat. Det ville jeg vokse på, og det tror jeg også mine omgivelser ville tjene på. Så der har du grunnen: Derfor vil jeg ha BMW.

Så, til alle dere som allerede nyter gleden av å ha en lekkerbisken i trafikken; Husk å blinke!

God helg! 😉

Ga artikkelen deg noe?
Jeg er takknemlig om du deler på mail, blogg, Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk!

Skjerf deg! En effektiv teknikk til et lykkeligere og mer utbytterikt liv

Hva føler du nå? Nei, dette er ikke et forsøk på å etterape et intervju med Petter Nordthug eller Bente Skari etter at de har passert målstreken i et eller annet renn. Dette spørsmålet med disse fire ordene er det viktigste spørsmålet du kan stille deg, når som helst og hvor som helst, forutsatt at du har lest hele denne artikkelen. Saken handler nemlig om atferdstyring. Skulle du gjerne hatt mer glede i livet? Vel, les videre!
For atferdsstyring handler om styring av følelser. Følelsene styrer atferden, og du har liten sjans når følelsene først kommer og tar deg. Følelsene er som trollet under brua, og har du ikke et kjapt svar, så er du trollbiff. Hvis en negativ følelse tar deg, så har du ca 0,5-1 sekund på deg. I løpet av den tiden må du sette navn på følelsen. Du må gi den en merkelapp eller identitet slik at du kan forholde deg til den “objektivt”.

Denne artikkelen skal imidlertid ikke handle om “labelling” (merkelappsetting), men om metoden SCARF. David Rock har beskrevet denne teknikken i boka “Your Brain at Work“. Saken er nemlig å stille spørsmålet: Hva føler du nå? Hvis svaret er “Glede”, eller “ingenting”, så kan du gå tilbake til det du holdt på med, men hvis svaret er en av de tre negative grunnfølelsene Sinne, Redsel eller Tristhet, har du en jobb å gjøre. Så lenge du sitter fast i enten Sinne, Redsel eller Tristhet er du nemlig opptatt med å forsvare deg. Du lukker deg inn og stenger kommunikasjonsportene. Ingen informasjon kommer inn. Ingen ny kunnskap kan tilføres, ingen læring eller utvikling kan finne sted. Et bra sted å være? Neppe. Og enda verre blir det. Å sitte fast i en negativ følelse tapper deg for energi. Og når energien din straffes eller trues, så – guess what! – blir du enda sintere, reddere og tristere. Dette er starten på den negative spiralen som heter depresjon og som ender med elendighet. Hva føler du nå? Registrer faresignalet og kom deg vekk fra trollet – fortere enn Svint! (dagens produktplassering;)

Nå kan det hende du blir grepet av fortvilelsen, sinnet eller frustrasjonen. For det du har lest til nå virker fornuftig på deg, men ord er billige, hvordan i all verden gjør man det?
Det er her SCARF kommer inn i bildet. SCARF – tingen du har om halsen – er en forkortelse for Status, Certainity, Autonomy, Relatedness, Fairness – eller på norsk Status, Sikkerhet, Handlingsfrihet, Tilhørighet og Rettferdighet. Og her kommer trikset.
Når du identifiserer en negativ følelse, så går du gjennom denne sjekklista. Hvilken av disse verdiene er truet. Er statusen din under angrep? Blir du ikke sett, respektert? Er du i fysisk fare, kjenner du på økonomisk usikkerhet, eller er forutsigbarheten din fraværende? Har du frihet til å handle, til å finne dine egne løsninger, tid til deg selv eller en mulig fluktrute? Kjenner du deg ønsket, elsket, får du være med på festen eller er du utelatt og overlatt til deg selv? Har du blitt urettferdig behandlet? Eller er du sliten og trøtt og møter enda en motbakke (Energi)?
Ved å gå gjennom denne spørsmålslista finner du ut hva som er årsaken til det du føler. Jeg pleier å legge til Energi som et siste punkt. En belønning av energien din vil bringe deg i retning Glede. Faktisk er det slik at dersom du belønner, blir belønnet eller opplever positiv stimulering av en (eller flere) av disse temaene, så vil du oppleve Glede. Er det ikke genialt?
Er du trist og lei – arrangér en konkuranse hvor det gjelder å være best i å være deg!
For gjett hva, den konkurransen vinner du! Du er verdens beste i å være deg! Blir du glad av å lese det? Ikke? Si det høyt. Gjenta det ti ganger. Hvis du ikke føler en ørliten forbedring, så får du pengene tilbake.

For dette er hele hemmeligheten. Alle disse temaene handler om verdier. Status, sikkerhet, handlingsfrihet, tilhørighet og rettferdighet er alle aspekter av trygghet. Jeg kaller dem trygghetskapitaler. Det du gjør er å velge deg et annet perspektiv. For belønning handler om perspektiv. Som min gamle sjef pleide å si: Det kan alltid bli verre! Velg deg et perspektiv som gjør det bedre. Se etter alternative tolkninger som setter situasjonen i bedre lys. Vips! er du ikke lenger Trist og lei, men på vei over til Glede hvor du har tilgang på alle dine ressurser og hele deg. Kraftfullt? Javisst. Enkelt? Åpenbart. Det eneste som er krevende er å huske å stille spørsmålet.

Hva føler du nå?

God helg!

"We wear our scarves just like a noose, but not cause we want eternal sleep"

Ga det deg noe?
Da er jeg takknemlig om du deler artikkelen på mail, på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn og/eller Twitter! På forhånd tusen takk! 🙂

Innrømmelser fra farlig farvann

Hvorfor vil du være leder?
I en samtale jeg hadde nylig, sa en kunde at han ønsket å undersøke om det å være leder egentlig passet for ham.
Hvorfor vil du være leder? spurte jeg. Hva er ditt motiv for å velge lederrollen?

Svarene får du selvfølgelig ikke av en ICF-Coach 😉 – du må finne dem selv. Men hvis svaret ditt er at du ønsker makt, status, anerkjennelse, oppmerksomhet, respekt eller rett og slett å bestemme, så er du i farlig farvann. Ja, det er verre enn det. Du er i deep shit. Og enda verre; dine medpassasjerere på skuta du styrer er også i deep shit. Sannsynligvis ender du opp som en dårlig leder, i verste fall som en farlig leder som seiler skip og medarbeidere lukt i avgrunnen. Og det er mange av den typen der ute. Jeg kjenner et par.

Dessto mer honnør til min klient som ønsket å undersøke sin motivasjon.
Jeg må innrømme at jeg har brukt litt tid på dette spørsmålet selv. Og det er mulig at det jeg skriver nå kan komme til å diskvalifisere meg fra alle fremtidige lederstillinger, men jeg må være ærlig. Jeg har alltid hatt lyst til å være leder. Da jeg var barn og noen spurte meg om hva jeg skulle bli, svarte jeg en stund administrerende direktør. Lenge kjente jeg et dypt og intenst sug etter å bli sjef. Så plutselig stilte jeg meg selv spørsmålet om hvorfor dette var så viktig for meg. Svarene jeg fant gjorde vondt. Veldig vondt. For det handlet om anerkjennelse. Det handlet om status. Det handlet – ikke så mye om makt og det å få bestemme, men om å bli hørt. Nå vet jeg hvordan disse behovene har oppstått i meg, og således er jeg i stand til å identifisere og til en viss grad nøytralisere mine handlinger når disse verdiene trår fram. Det er ikke et svar jeg er stolt av. Alt tyder nemlig på at min drivkraft til å bli leder, handler om meg selv og min egen tilfredsstillelse, dessverre. Jeg kjenner jeg blir inderlig lei meg når jeg tenker på dette.

Mine egne svakheter beveger meg. Konklusjonen er slående. Jeg er en person med lav selvfølelse som trenger bekreftelse utenfra på min egen verdi. Nuvel. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Nå som jeg vet det, kan jeg gjøre noe med det. Å jobbe med sin egen selvfølelse og sin egenomsorg, er noe av den beste investeringen man kan gjøre i livet. Jeg har jobbet med det en stund, og det er fortsatt et stykke igjen. For det handler til en viss grad om å velge seg verdier som ikke kan trues. Det er ikke gjort i en håndvendig.

Er alt håp ute, tenkte jeg. Jeg må innrømme at det så mørkt ut. Men noe et sted langt inni meg ville ikke legge seg flat. Jeg har vært leder, og jeg har fått mange gode tilbakemeldinger på jobben jeg gjorde. Et eller annet sted langt nede i dypet skurret det. Kunne det være noen flere sider ved saken?

På tirsdag fikk jeg svaret. Jeg var på oppdrag som karriereveileder og gikk igjennom en personlighetstest med en kunde. Akkurat denne typen personlighetstest har et kapittel som går på hva du trenger av omgivelsene for å fungere best mulig. Av en eller annen grunn hadde jeg ikke reflektert særlig over dette kapittelet før. Men det er jo innlysende. For at vi skal prestere vårt beste må jo forholdene ligge til rette! Det er jo helt opplagt. Sakte steg boblene til overflaten, de små grå begynte å komponere et argument. Hva var det jeg selv trengte for å være den beste utgaven av meg selv? Var noe av dette som var på plass i lederrollen? Og her fant jeg svaret. Jeg er nemlig godt oppdratt, pleier jeg å si. Heder til mor og far. Jeg har lært hvordan man skal oppføre seg, være høflig og beskjeden. Jeg pleier sågar å si at jeg lider av falsk beskjedenhet. Jeg sier det for å være morsomt, men plutselig slo det meg hvor sant det er. Jeg lider. Av falsk. Beskjedenhet. Wow! Trippel WOWOWOW! For her kommer endelig greia folkens: Min barndoms programmering, all min gode oppdragelse som har resultert i beskjedenhet og til en viss grad autoritetsfrykt, holder meg tilbake. Albuene mine er for runde. Jeg tar meg ikke nok til rette. Jeg må alltid spørre om lov. En god strekkøvelse for meg er faktisk å jobbe med å bryte lover og regler! Så da jeg for litt siden var på teater og det ble opplyst at fotografering og filming ikke var tillatt, dro jeg fram kameraet. Det var skrekkelig skummelt, men også litt deilig.

Det er dette lederrollen gir meg. I mange år hadde jeg lederoppgaver og til en viss grad lederansvar i min jobb, men mangelen av et formelt mandat holdt meg tilbake. Tillatelsen til å være leder var ikke gitt, og i min beskjedenhet og hensyn til mine medarbeidere, turde jeg ikke å “ta rommet”. Jeg har blogget om det å være leder uten tittel, at alle kan være det, og at lederskap ikke handler om mandat. For meg er mangelen på mandat noe som holder meg tilbake. Da jeg endelig ble “formell” leder merket jeg hvordan jeg vokste på det. Rammene var på plass, jeg hadde den forankringen jeg trengte. Ja visst kjente jeg på statusen og den (innbilte ?) anerkjennelse det lå i å være leder, men jeg trengte ikke hevde meg, jeg trengte ikke mer enn det jeg hadde fått. Mandatet gjorde meg trygg. Denne innsikten gjorde at jeg fikk igjen håpet. Kanskje er jeg egnet som leder allikevel? Men, jeg – som alle andre – må overvåke mine drivere. I et svakt øyeblikk, når jeg er sliten eller uoppmerksom, kommer de gamle motivene stormende. Autopiloten kobler inn; det er den forhåndsprogrammerte roboten som styrer. Da er det grunn til å være bekymret (selv om du neppe er det). Den gode nyheten: Selvinnsikt forsvinner ikke. Er du først blitt bevisst på noe, så glemmer du det ikke.

God uke!
Styrer du i farlig farvann?

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen med dine venner på din egen blogg eller på Facebook, LinkedIn og Twitter! Tusen takk! 🙂

No kjem eg og tar deg!

Er Facebook det nye bygdedyret? I A-magasinet som kom ut fredag 25. Januar var sosiolog Gunnar C. Aakvaag intervjuet da han denne uka utgir boken ”Frihet – et essay om å leve sitt eget liv.” Intervjuet går ikke akkurat i dybden, men vi får et innblikk i forfatterens synspunkter rundt temaet frihet i dagens samfunn. Frihet er tydeligvis en verdi forfatteren deler med undertegnede og mange andre, og temaet er spennende og åpent for kontroversielle tolkninger. Men på et punkt rykker det skikkelig til i triggerfingeren: Forfatteren uttrykker bekymring for sosiale medier. Han sier at ”Sosiale medier er en snikinnføring av det gamle bygdedyret.”

Jeg håper for Aakvaags skyld dette ikke er mer av Sofia Jupithers Kardemomme-fascisme-vås for å få oppmerksomhet, for dette har jeg vanskelig for å være enig i.
Ja visst; sosiale medier gjør det mulig å baksnakke andre (What else is new?).
Ja visst; sosiale medier med sin tilgjengelighet, gjør vår kommunikasjon mer transparent og åpen. Men Bygdedyret? Ærlig talt!

Et raskt søk på internett kan avdekke at Aakvaag har postadresse Oslo vest. Faktisk viser det seg at vi nesten har vært naboer, og det nabolaget der er ikke definitivt bygde-Norge. Jeg har bodd like mange tiår i Oslo 1-2-og-3 som på bondelandet. Her jeg sitter og skriver dette, er det så vidt jeg kan se nabos hus gjennom frostrøyken. Bygdedyret har sitt utspring i misunnelse og lediggang. Her ute på bygdene satt vi før internetts tid i kjedsommelighet og skulte bort på naboen for å se hva han holdt på med? I et anfall av selvopprettholdelse falt vi for misunnelsen og selvhevdelsen, og så fort vi fant noe å pirke på, så pirket vi. Dette er Bygdedyret. Det har selvfølgelig med innstilling å gjøre, men jeg vil hevde at bygdedyret også i stor grad fant næring i kjedsomheten, i mangelen av inspirasjons- og atspredelseskilder. Det er nemlig dette jeg finner så merkelig. Sosiale medier er for meg nemlig det stikk motsatte av hva Aakvaag hevder. Med Facebook & Co på fanget, så trenger du ikke spekulere i naboens elendighet for å underholde deg; i stedet holder du kontakt med venner, bekjente, du får impulser fra andre du ellers kanskje nesten aldri ville snakket med. Slik jeg ser det, er Internett Bygdedyrets største trussel. Fokuset blir så uendelig mye større enn naboen. Skytset må med andre ord spres utover. Jeg tror for øvrig at diversiteten internett og sosiale medier representerer er med på å pulverisere det negative. Prøv bare å skrive en surmaget kommentar på Facebook og se hvor mange ”Likes” du får. Så skriver du en positiv og hyggelig melding og sammenlikner. Noen som har lyst til å vedde på hvilken som går av med seieren?

Så hvorfor hisser jeg meg sånn opp over Aakvaags kommentarer?
Se den er interessant. Hva er det i meg som føler seg truet når jeg leser dette, mon tro?
La meg si først: Jeg har ingenting i mot Aakvaag. Han er sikkert en hyggelig og reflektert fyr. Jeg kjenner ham ikke.
Så, etter en liten runde selvrefleksjon kom jeg fram til følgende: Dette handler selvfølglig om verdier. En sentral verdi for meg er positiv holdning. Bygdedyret representerer alt som er negativt; begrensende, dømmende, misunnelse, selvhevdende, kort sagt frykt. Sånn sett er Bygdedyret noe jeg gjerne bidrar til å utrydde. Sosiale medier er en revolusjon for menneskesamfunnet. Sosiale medier er, for meg, ikonet på åpenhetskulturen som er på så sterk frammarsj. At sosiale medier forfremmer Bygdedyret har jeg derfor lite tro på. Snarere tvert imot: Få trollet ut i sola. Død over Bygdedyret!

For det er her det ligger; det er nemlig dette som gjør at det blir fullstendig krøll for meg når frihetskjemperen utpeker sosiale medier som den store stygge ulven. Det er nesten så man må spørre seg om ”kjemperen” er en for-kjemper eller en be-kjemper. Men for all del; den som frykter må få lov til å velge å fortsette med det. Og ingen tvinger deg til å delta i den største samfunnsomveltningen noensinne. Vi står alle fritt til å logge av og heller ta en titt ut av glasset for å se hva naboen holder på med. Sannsynligvis er han på Facebook.

God helg!

bygdedyret2

Likte du det du leste? 
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn og/eller Twitter! Tusen takk! 🙂

Når samtalen går i stykker

En av mine klienter fortalte en gang at hun hadde vært vitne til mannen og hans bestekamerat begynne å krangle. Hun nevnte ikke hva saken gjalt og det er da heller ikke vesentlig, ei heller hva som utløste det. De to kameratene hadde sittet i stua på hver sin side av et salongbord. Noe hadde skjedd. De hevet stemmen. Så hevet de legemet. Først fram over bordet, deretter opp i stående stilling, mens stemmevolumet fulgte etter. Til slutt sto de en meter fra hverandre og skrek til hverandre av full hals. Min klient er en ypperlig forteller. Hennes fortelling om de to bestekompisene som hadde røket i tottene på hverandre skapte klare og livlige bilder for mitt indre øye. Jeg ventet spent på utviklingen i historien. Men det var ingen videre utvikling, for – sa hun – det rare var at de sto og skrek akkurat det samme! De mente det samme og hadde sagt det samme hele tiden!

Det må ha vært en fantastisk scene å iaktta.
For alt jeg vet kunne samtalen gått noe sånt som:
– “Du er den beste kompisen jeg har!”
– “Det driter jeg i, for du er den beste kompisen jeg har!”

Hvor tydelig vitner ikke denne episoden om hva som skjer når vi blir opptatt av å forsvare oss?

Det som skjer når en samtale bryter sammen, er at dialogen stopper. De to bestemkompisene holdt hver sin monolog. Den eneste som lyttet var min klient og hun var ikke med i samtalen. Ordene nådde ikke fram. Kroppspråk, hveselyder og ansiktsfarge hadde tatt over. Begge gutta var i forsvarsposisjon. Men hva var det de forsvarte seg mot?
De sa jo det samme! Noe hadde allikevel på et eller annet sted fått samtalen til å oppleves truende. Og denne initielle trusselen var blitt reagert på med en mottrussel. Oppustningen var i gang.

Nå dialogen stopper, starter konflikten. Om du er leder, medarbeider, ektefelle eller nabo; det er opplest å vedtatt at den som behersker dialogen som kommunikasjonsform raskt vil oppnå særdeles gode resultater. Utfordringen består i hovedprinsipp av to ting: kunnskapen om hva som bryter en dialog, og ferdighetene til å ta seg raskt inn igjen.

Det første skal jeg fortelle mer om ved en senere anledning. Det andre handler om å øve.

God helg!

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂

http://www.a-changing.com

Det riktige valget

Imorges leverte jeg mine to barn i barnehagen. Den elste, ei jente, blir fire i sommer. For tiden er en av hennes største oppgaver i forhold til personlig utvikling å utfordre. Det stilles spørsmål ved de fleste ting, grenser testes non stop.

Jeg tror jeg har mange med meg når jeg sier at grensesetting kanskje er noe av det vanskeligste ved å være foreldre. Barnas jobb er å teste grensene. Skal du bygge et hus må du ned på grunnfjellet. Først da er du  sikker på at huset står støtt. Likeledes er det med personlighet. Det ligger i vår natur å teste grenser for å vite hva vi har å forholde oss til. Grenser, regler og rutiner gir oss den trygghet vi trenger for å lære og vokse, for å utvikle oss og for å glede oss.

Som pappa er jeg opptatt av grensesetting. Så også i barnehagen denne morgenen.
Først ble jeg utfordret på frokostinnholdet. Fordi mamma tidligere hadde gitt tillatelse ga jeg nølende etter. Så kom neste prøve. I barnehagen drikker barna av plastkopper, mens de voksne har porselenskrus. Nå ville min datter ha porselenskrus. Jeg sa nei. Min datter visste å reagere. Jeg tok det som et tegn på vranghet og bestemte meg for å stå vennlig, men fast imot, da dette normalt er en strategi som etter et lite minutt eller to gir ønskede resultat. Slik gikk det ikke idag. Min datter ble åpenbart lei seg og begynte å gråte. Jeg ble usikker. Skulle jeg gi etter? Jeg bestemte meg for å stå på mitt. Jeg løftet min datter opp og tok henne med til et rolig hjørne, hvor jeg forsøkte å forklare. Etter at gråten etterhvert stilnet var det imidlertid jeg som fikk forklaringen. Min datters venninne, Hannah, som hadde sittet ved siden av hadde drukket av porselenskrus, noe jeg ikke hadde fått med meg. Med ett gikk det opp for meg. Min datters reaksjon handlet ikke denne gang om å teste grensene – det handlet om status. At venninnen fikk drikke av porselenskrus, mens hun selv måtte ta til takke med plastkrus, ga henne i egen oppfatning lavere status enn venninnen.

Plutselig sto jeg i et dilemma. Skulle jeg stå på avgjørelsen eller gi etter for å normalisere min datters status-opplevelse. Samtidig kom en episode fra min egen ungdom tilbake til meg, hvor min far ikke hadde oppfattet at situasjonen handlet om status og hadde stått på sitt. Den gang oppfattet jeg ham som særdeles urettferdig. Mine verdier var i vill kamp. Hva skulle jeg gjøre?

Normalt vil jeg tenke at det beste hadde vært å vise fleksibilitet. Samtidig er både min kone og jeg enige om at vi er inne i en periode hvor det å stå på reglene er veldig viktig.
Så fikk jeg en idé.
“La du merke til at Hannah spiste fra matboks”, sa jeg til min datter. Hun så på meg.
“Du fikk en ordentlig tallerken,” fortsatt jeg, “en slik som voksne bruker.
Jeg holdt pusten og ventet på effekten. Hun så ut til å tenke over saken  – vurdere for hvorvidt ordentlig tallerken kunne veie opp for plastkopp. Jeg så muligheten.
“Nå har Hannah gått til tegnebordet. Kom! Skal vi gå og spise, så kan jeg sitte litt sammen med deg?”.
Det gikk. Langsomt vendte humøret tilbake. Jeg fortsatte å snakke om den ordentlige tallerkerenen og fant samtidig noe andre eksempler som underbygget hennes status som “stor”. Slik fikk saken et lykkelig utfall.

Etterpå, da jeg var alene i bilen, slo en tanke meg: Hva om jeg ikke hadde oppfattet at det handlet om status? Utfallet hadde neppe blitt like bra, hverken for min datter, meg eller relasjonen.

Barneoppdragelse og ledelse har mange ting til felles. Episoden fra barnehagen kan kanskje virke banal. Men ledere havner også i konflikt og må treffe valg på bakgrunn av sine verdier og oppfattelsen av situasjonen. Noen ganger får man ikke med seg hele bildet og kan treffe valg som får negative konsekvenser. Å forstå atferdsmekanismer som går på status og trygghet, er vesentlig når det gjelder å vedlikeholde gode relasjoner. Og som alle vet, så er både struktur og relasjonskompetanse sentrale elementer i det rammeverk en bedrift har for å nå sine mål.

God helg!
http://www.a-changing.com

Mad Man

Ser du på serier?

Jeg har inntil nylig styrt unna, men for kort tid tilbake kom jeg over serien Mad Men, ble fanget og fenget. I går så jeg og min kone en episode med en scene som jeg syntes var aldeles fantastisk.

don-draper_630Hovedpersonen Donald Draper sitter tankefull og alene på en kinarestaurant etter å ha avsluttet et klientforhold. Kamera starter bak ham og dreier langsomt fram til å se ansiktet hans. I bakgrunnen spilles Kyo Sakaguchis “Sukiyaki”.

En kinesisk servitrise entrer scenen. Donald Draper ser på henne. Musikken skrus dramatisk opp. Servitrisen glir inn. Extreeme Closeup på ansiktet hennes. Musikken på maks. Så begynner hun å snakke. Kamera går tilbake til Donald Draper som ser lenge på henne. Så sier han unnskyld, hva sa du?

Det er selvfølgelig mange nivåer bygd inn i denne scenen. Men filmteknisk og estetisk er det noe av det beste jeg har sett.  Utgangspunktet er at Donald Draper har blitt presset av sine businesspartnere til å gå på tvers av en av sine verdier. Nå kommer den kinesiske servitrisen som en lekker trøstende fristerinne. Donalds verdier må på ny ut i kamp.

Så hva har dette med ledelse og selvledelse å gjøre?

For det første er scenen ekstremt appelerende til både våre og Drapers sanser. Hva vi tar inn, hva vi velger bort er en del av vår programmering. Som tv-tilskuer ser vi en kinesisk servitrise og hører japansk musikk. Du kan velge å ignorere det, å si at det er typisk amerikansk ignoranse av andres kultur, eller velge å se på det som et genialt virkemiddel for å få fram kampen mellom Donalds verdier. Som med så mye annet, er det ditt valg.

Videre handler det om at tilbud dukker opp når man minst venter det, og da gjelder det å være forberedt og bevisst. Scenen viser også et vendepunkt i Donald Drapers karakter. Tidligere i serien har han ikke akkurat vist seg å være verdens mest moralske. I jakten på sin identitet både lyver og bedrar han. Her velger han riktig. Vi aner en endring i Donald. Her – om ikke alltid tidligere – viser han seg som en leder i eget liv.

Du kan se klippet her: youtube=http://www.youtube.com/watch?v=dK3ATi_fFXY

Se og nyt!
http://www.a-changing.com