I hver av oss bor det en nisse. I meg bor det flere. Den nissen dere skal få møte i dag kaller jeg Nazi-nissen. Det er han som skriker Ordnung muss sein og på fascistisk vis krever at alle skal trampe i takt.
De fleste kjenner seg sikkert igjen når jeg nevner hektiske morgener med små marginer. Unger krangler, oppvasken flyter, tannkosten(e) er borte. Det er mye som må gjøres på lita tid. Det er i slike situasjoner Nazi-nissen ofte kommer fram. Og han kan være god og ha. For dersom han får gehør for fascismen sin, kommer produksjonen raskt på linje, prosessene flyter og uavhengige observatører kan nikke gjenkjennende til en opplagt synlig progresjon mot målet. (=barnehage, skole, jobb).
Underveis er det viktig at ting fungerer. Da er det de små ting som teller. Noe som lider av ikke å være tilstrekkelig standardisert i undertegnedes hjem er sammenrulling av plastposer. Ja, du lester riktig! Sammenrulling av plastposer er en greie for Nazi-nissen. For når søpla flyter over, minstejenta stinker og roper æsj og mellomstegutten hyler fordi han har fått flis i foten mens kona har inntatt virvelvindformen og stormer rundt fordi hun er for sent ute, da er det vesentlig å ha et sted å legge fra seg søppelet. Vi har et skap med en pose full av poser. Disse posene krøller vi sammen på hvert vårt vis. Ja, igjen, du leste riktig; på hvert vårt vis. Og dette er verdt å merke seg: Personlige preferanser i plastposesammenkrølling som kan ødelegge en hel morgen! Jeg har faktisk vært med på at slike detaljer kan ødelegge en hel dag og sågar en hel helg, men la oss ikke gå i detaljer på det. Dette er nemlig en (kvasi-)vitenskapelig artikkel og ikke terapeutisk vås.
Så til saken: Når jeg da står der med søppelet mitt og trenger en ny pose, mens bombene og granatene slår ned på alle kanter og noen roper ”Gass, gass!”, da trenger jeg posen brennkvikt. Jeg går med lange målfaste steg bort til poseskapet, finner en pose og går med like lange, like målfaste steg tilbake til søpleskapet. Men hva er det jeg ser: Jeg har valgt en pose som frua har sammenrullet. Jeg undertrykket et irritert F**N! og gir meg i kast med knuten. Den er selvfølgelig vanskelig å få opp og det tar opptil flere sekunder før jeg får løst den og kan riste opp posen slik at den er klar til bruk. Og det er midt i dette kaoset det slår meg: Det må være rom for forbedringer! Så når kone og unger er på vei til det hellige land og jeg har fått ryddet kjøkkenet for miner, bestemmer jeg meg for å gjøre en test: Hvor lang tid tar det å åpne plastposene på min måte og hvor lang tid tar det å gjøre det på min kones måte? Og, for ikke å glemme: Hvor lang tid tar det å krølle dem sammen på de respektive vis?
Beskrivelse av metoder:
Min kone foretrekker å dra posene ut i ei lang pølse for deretter å slå krøll på dem. (Metode A). Jeg foretrekker å kryste opp posene fra hver sin hank og ned, tvinne de rundt og dytte den ene enden ned i den andre. (Metode B).
Klargjøring av testutstyr:
Jeg finner to poser i poseskapet; en hvit fra Rema (hvor jeg liker å handle) og en rød fra Rimi (hvor min kone liker å handle). Hvitt lag – og nå må ingen begynne å tenke fotball her – skal teste Metode B, mens rødt lag skal teste Metode A. Til tidtagning bruker jeg stoppeklokka på telefonen. Jeg legger telefonen på benken med stoppeklokka klar. Posene ligger i sammenkrøllet tilstand ved siden av. Så starter jeg.
Kampen:
Først ut er hvitt lag. Knuten (i den grad det kan kalles en knute) går raskt opp og jeg kan riste posen åpen. Dette gjøres i et behersket tempo med moderat målfokus. Jeg slipper posen rett ned på gulvet og stopper klokka. 5.5 sekunder. Så gjentar jeg øvelsen med rødt lag.
Ikke uventet strir jeg med knuten, men får den ganske kjapt opp, rister posen åpen og slipper den på gulvet. 14 sekunder. Det skiller altså 8.5 sekunder på de to metodene etter første test.
Så er det sammenrullingen. Nå skal posene fra åpen tilstand, krølles sammen på henholdsvis Metode A og Metode B, og legges på kjøkkenbenken. Først ut er igjen hvitt lag (De har hjemmebane). For hvitt lag tar prosessen 10.5 sekunder. For rødt lag 12.8 sekunder. Altså en forskjell på 2.3 sekunder i favør hvitt lag.
Jeg innså raskt at det er flere svakheter ved testen. For det første er en test altfor lite til å kunne kalle det en vitenskapelig metode. Dernest vil resultatene avhenge av hvem som utfører dem og deres kompetanse på området (dette gjelder både sammenrulling og oppåpning). Det er åpenbart at min kones skarpe negler er bedre egnet til knuteåpning enn undertegnedes nisses tosifrede tommeltotter. Og denne artikkelen er ikke en argumentasjon for hvilke metode som er best. Det er derimot Lære-og Dokumentasjons-Nissen i meg som prøver å få fram et poeng! For å underbygge det statistiske, gjennomførte jeg testen noen flere ganger. Trenden i resultatene viste som forventet at tiden går ned etter hvert som teknikkene perfeksjoneres. Med unntak av forsøk der knuten førte til tukkel, var trenden klar. Med undertegnede som utfører var Metode A raskest, både for sammenkrølling og åpning. Og jeg tør våge påstanden om at dersom både min kone og jeg hadde perfeksjonert denne metoden er det sannsynlig at vi ville spart en del tid i hverdagen.
Nå er kanskje ikke noen sekunder her og der så mye å kimse av, tenker du. Men der tar du feil! Antar vi at et gjennomsnittshjem rydder bort 2 poser om dagen og åpner én, betyr forsøket med Metode A en besparelse på 8.5+2×2.3 =13.1 sekund pr dag. Over et år med 365 dager blir dette til 1 time 19 minutter og 41,5 sekunder! WOW! I løpet av et år kan man altså få 1 time og nesten 20 minutter mer til rådighet som kan benyttes, for eksempel til et deilig bad eller en tur i skogen. Aller best kan denne tiden brukes på de aller nærmeste og forhindre utbrudd av verdenskrig i hjemmet.
Dette er en skikkelig nisse-artikkel, men poenget er at både Nazi-nissen og Lære- og Dokumentasjons-nissen har noe å bidra med. Funnene viser at standardisering og innøving av metode gir gevinster som kan virke små i det dagligdagse, men som kan ha enorme effekter over tid. Tenk bare på det tidligere refererte bannerordet (halvveis i avsnitt 4). Dersom vedkommende ikke hadde klart å undertrykke det – noe som er en reell risiko gitt det herskende arbeidspresset – ville Nissefrua reagert. Undertegnede hadde sikkert tatt fram Hissig-nissen og reagert tilbake. Dermed ville situasjonen ligge åpen for krigsutbrudd. La oss si det er 50-50 % sjanse for at konfliken ville utviklet seg. Da tar det i gjennomsnitt 24 timer å løse den. For når krigen er et faktum, finner man bomber og granater overalt. God gammeldags risikoanalyse tilsier da at kostnaden av Hissig-Nissens utbrudd er 12 timer. Og det bare denne helga! Siden slike situasjoner oppstår, la oss si, en gang hver fjortende dag, betyr det at valg av metode for plastposesammenkrølling koster undertegnedes familie et risikofond på 312 timer pr år!
Med slike tall er det åpenbart at det er viktig å håndtere Hissig-nissen. For når Hissig-nissen og Nazi-nissen drar i tospann har det ofte en smittsom effekt på Nissefrua. Og 312 timer nisseknuter i året er det faktisk verdt å investere både standardisering og litt trening for å unngå. Utfordringen med å selge inn budskapet overleveres herved Argumentasjons-nissen.
God Halloween-helg!
Rødt og hvitt lag klare til kamp!
A-Changing Times :: Før det er helg.... 