Spiser du dritt?

Alle har vel hørt uttrykket ”Shit in, Shit out”, men har du tenkt over hva det faktisk betyr for deg?

Psykologen og gestaltterapeuten Kurt Levin har utarbeidet en formel som sier at Oppførsel er en funksjon av Personlighet og Miljø. Sammenhengene er åpenbare. Har du det travelt, skynder du deg hvis det du skal rekke er viktig for deg. Viktig for deg handler om personligheten din, det handler om dine verdier og behov. Travelt representerer Miljø , det er knapphet på ressursen Tid i ditt miljø. Skynder deg er selvfølgelig oppførselen.

Det er helt logisk: Har du liten tid til å rekke flyet som skal ta deg på drømmeferien, så skynder du deg. Har du imidlertid liten tid til å rekke et møte du ikke vil gå på, kan det hende at du oppfører deg litt annerledes. Noen velger å gi F. Det forteller om verdier og behov og hvordan det slår ut i prioriteringer.

Sammenhengen kan også representeres som et system i sin enkleste form:

Miljø representerer INPUT. Oppførsel er OUTPUT. Personlighet er systemets egenskap. Det er ikke gitt at enhver egenskap passer til ethvert miljø. Heller du skumbad i badevannet får du en deilig opplevelse. Mister du hårføneren oppi, har du en dødsfelle, selv om både temperatur og duft kan virke uimotståelig. Slik er det også med hver enkelt av oss. Når inputen er shit, så kommer ofte shit ut. Mange finner drømmejobben, men slutter fordi miljøet ikke er til å leve med. Blir du satt under stress, kommer det ofte merkelige (og ofte negativt assosierte) opptredener ut. Selv kan jeg bli høyrøstet, sint og aldri så lite fascistisk.

Det sier seg selv at det er enklere å endre input enn å endre personlighet. ”Intet problem er så stort at man ikke kan løpe fra det”, sier Baltus i Knøttene. Det er en sannhet med modifikasjoner. Noen ganger kommer vi i konflikt med oss selv. Verdiene våre kan plutselig fremstå som motstående, og hva da? Resultatene er dramatiske. Jeg har opplevd dette en gang. Jeg trodde jeg skulle gå i oppløsning. Jeg forventet faktisk å slutte å eksistere som ved et fingerknips. Nå skjedde ikke det, men jeg har hørt om andre som faktisk besvimer og er borte i flere minutter. Som om de trenger en re-boot. For enkelte andre nytter det ikke engang med en re-boot. Da får det tragiske utfall.

Det er bare når man er 18 år at man ikke endrer seg. For faktum er at det eneste som er konstant er at det er endring. Du endrer personligheten din dag for dag, sekund for sekund. Men hjernemassen er en treg masse. Det er lettere å forflytte kroppen. Da er det greit å tenke ”Shit in, Shit out!”. Gi deg selv et nytt Miljø, så vil du levere annerledes. Er Miljøet mer støttende til dine behov, vil du yte bedre. Så enkelt er det faktisk. Og mens man leter etter det optimale miljøet, kan man jo alltids jobbe litt med bevisstheten rundt Personlighetene også. Å vite hva slags motor og krefter som befinner seg under panseret er ikke så dumt. Det kan i hvert fall fort bli kostbart å fylle feil drivstoff på tanken.

God helg!

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

 

Hemmeligheten bak all relasjonskompetanse

“Seek to understand before asking to be understood.”
— Steven Covey

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Hold lusekammen klar!

De siste dagene har jeg vært tilbake på gamle jaktmarker. I et bi-prosjekt jeg holder på med, prøver jeg meg som dataprogrammerer. Det går ikke akkurat knirkefritt. Det har skjedd en del innen software-utvikling siden jeg sist programmerte. Det er ikke til å unngå at det blir feil. Mange timer har gått med til å slite med debugging. Debugging er godt norsk programmererspråk for avlusning. Og lusene nøyere seg ikke akkurat med å klø og formere seg i dataprogrammene, nei de stopper hele skiten. Det finnes bare en akseptabel løsning: å kvitte seg med elendigheten. Innen programvareutvikling finnes en rekke forskjellige “lusekammer”, men ingen av dem er 100%. Noe av de viktigste man kan gjøre er såkalt “separation of concern”. Det betyr å bryte ned i elementer, isolere dem, teste hver enkelt for deretter “friskmelde” og å gå videre og eventuelt til slutt (ja, irriterende nok er det alltid til slutt!!) finne feilen og rette den.

Det kan gå ganske hett for seg når jeg i frustrasjon river meg i håret over “lusene” mine. Heldigvis sitter jeg godt isolert på enerom, men det er ikke alltid jeg kommer helt lusefri ut.
Da kommer debuggingen til nytte i et helt annet perspektiv. For det minner meg om at jeg bare er en feilprogrammert datamaskin selv. Der behovene mine ikke er oppfylt (for eksempel i form av velfungernde datakode) oppstår stressoppførsel. Noen ganger er behovene åpenbare, andre ganger kan de være godt skjul og kanskje meg ikke engang bevisst. Da kan “separation of concern” komme til nytte. Deler du behovene dine ned i de tre grunnleggende behovene: Trygghet, Nytelse og Utvikling, blir det lettere å finne feilprogrammeringen. For et sted innerst inne, er den logisk. Dvs, vi mennesker har et nivå som ikke datamaskinene har ennå, nemlig assosiasjonsnivået. Det er her vi blir lurt. De lynraske desktop-snarveiene som følelsene våre er, trigges på noen få 3-4 input-parametre. Plutselig har et program som helst burde vært oppgradert eller avinstallert, startet. På et blunk er det kommet lenger enn noen exit-knapp kan håndtere, og “moroa” er i gang. Som alltid når et program tar over kontrollen på prosessoren, beslaglegger den alle ressurser og gjør det plent umulig å gjøre noe annet. Da er det “svenskeknappen” som gjelder – gjerne som metafor på å gå eller løpe en tur, skyggebokse, eller noe annet fysisk som kan blåse ut den aggresive energien.
“Avlusning” av vår menneskelige programkode er minst like krevende som debugging av javascript og dets like. Men det må til. For selv om du kanskje fungerer uten feil og knirkelyder for øyeblikket, vet vi alle at det kommer til å oppstå. I dypet av oss alle kravler  lusene og venter på et passende øyeblikk for å slå til. Da gjelder det å være klar. For hver time vi bruker på vår egen avlusning, lærer vi en masse nytt. Det er gevinsten. Gitt at vi tar oss tid til å reflektere over feilene, vel å merke. Hvis ikke, blir vi sittende fast i en uendelige loop, og da stopper hele skiten.

God lusefri helg!

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Den enkle veien til forbedring.

“What’s measured improves” 
― Peter F. Drucker

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

A Younger, Fucked Up Version

Onsdag kveld var jeg i Telenor Arena og så Roger Waters fremføre sitt verk The Wall. Ikke uventet var det en mastodont av et show i visuell og auditiv drakt. Som for så mange andre har The Wall gjort sterkt inntrykk på meg. I utgangspunktet er rockeoperaen en selvboigrafisk (?) psykologisk historie om en gutt som mister faren sin i krigen og vokser opp med en delvis fraværende, delvis overbeskyttende mor, noe som selvfølgelig bare må resultere i rockestjerne-status, narkotikamisbruk og psykose. Et av høydepunktene i konserten var da Waters sang Mother mens et videoopptak av ham selv fra en Pink Floyd-konsert i Earl Court fra 1980 ble vist på “muren”. Han introduserte sangen med å fortelle at den vi ville få se på filmen var “A Younger, Fucked Up Version”. Det var et fascinerende tidsgap som ble fylt der og da. “Mor, tror du de vil ødlegge meg?” lyder den norske tekstoversettelsen fra filmen. Roger har tilsynelatende reparert seg selv. Eller kanskje han bare har fått traumene og skavankene mer på avstand. Fra å være et egosentrisk selvpoetisk verk har han vendt The Wall til å bli et anti-krigs manifest av de sjeldne. Et gjennomgangstema i showet er bilder av falne helter – store som små – fra vår klodes kriger de siste 70 årene (hans levealder). Verden er kanskje fortsatt like “fucked up”, mens Roger´n har fått sine greier i perspektiv.

Og det er dette perspektivet som er viktig. Alle har vi våre arr og skavanker. Ingen slipper unna uten riper og bulker gjennom et langt liv. Noen sår tar lenger tid å lege enn andre. Vi kan velge å mure oss inne, gjemme oss bak en fasade, men løsningen vil alltid være å rive ned muren når vi er sterke nok til det.

Så hvilke murer er det du har bygd opp rundt deg? Hvilken hensikt tjener disse murene?
Vanenes automatikk gjør at vi fort glemmer hensikt og mister perspektiv. Da kan det være greit å stoppe opp og spørre seg selv om du virkerlig fortsatt trenger masken, fasaden eller muren, eller om du kan la den falle og sette deg selv fri til å leve resten av livet i det fri.

Alle har en “Younger, Fucked Up Version” som har satt sine spor og etterlatt sine kodelinjer. Men det er også her både styrken og det vakre i livet ligger. For i alle nederlag og all motgang ligger det unyttet potensiale; her finnes kilden – gjødselen og drivkraften til å oppnå uanede resultater, enten det handler om å spre antikrigsbudskap gjennom gigantiske rocke-epos proppfylt av effekter på en overfylt sportsarena eller noe litt mindre prangende. Snu fortegnet og bruk det som en springfjær til å nå nye høyder! Turn Down The Wall!

God helg!

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

 

 

Er du i ferd med å snuble?

“No great manager or leader ever fell from heaven, its learned not inherited.” 
― Tom Northup

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Når tida går ifra deg.

Jeg har 1000 ting å gjøre. Hver eneste dag er det 900 og noen ting jeg ikke får gjort. Det er lett å bli frustrert når barnehageklokka ringer og dagens dont ikke er “done”, men nettopp “don´t”. Arrrghhh! Du kjenner deg sikker igjen.

Døgnet skulle helst hatt 48 timer. Dessverre er det vanskelig å gjøre noe med det. Men mindre du deler opp oppgavene og halverer ambisjonene da.

Det er lett å la frustrasjonen ta overhånd, bli irritabel og skarp i kantene. Når tiden er kort krever det velsmurte systemer og responsiv handling. Alt annet blir sabotasje og hindre i veien, som igjen øker frustrasjonen. Jeg kjenner på det nå mens jeg skriver denne bloggen. Hvordan kan man håndtere slike dager og situasjoner?

Har man mulighet er det å trå ut av situasjonen det beste. Ta deg en dukkert, ta på deg treningstøyet, gå en tur. Endring av omgivelser bidrar til at vi endrer perspektiv. Derfor er blant annet utenlandsreiser så berikende. De får oss til å se annerledes på oss selv og våre liv. Dog, i hverdagen og tidsklemma er det verken rom for dukkerter, løpeturer eller utenlandsreiser. Det eneste som nytter er prioriteringer. Ulempen med prioriteringer er
a) at den krever planlegging
b) at noe havner nederst på listen.
c) at det også tar tid.
Faktisk er prioriteringer noe av det mest krevende vi gjør, rent kapasitetsmessig. (Forsøk å prioritere når du er sliten og trøtt så skjønner du hva jeg mener.) Når frustrasjonen kommer er det uansett for sent. Da gjelder det å skifte perspektiv så fort som overhodet mulig.
Lukk øynene, se for deg at du er på en øde øy og spør deg selv “hva er virkelig viktig nå?”

Å ta snarveien innom ens kjerneverdier kan hjelpe deg til å (gjen)opprette det perspektivet du trenger når tiden og kravene skviser deg oppetter veggen. Det er fristende å minne om utsagnet “Don´t just do something – Stand there!” fra den legendarisk forsiden av The Psycologist. For livet er mer enn alle gjøremålene. Utfordringen er bare å få tid til å komme på det.

God helg!

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Hvilke risiki utgjør ditt lederteam?

“The leadership team is the most important asset of the company and can be its worst liability” 
― Med Jones

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Det ville endre alt!

Ferien går mot hell for de fleste. Noen har allerede begynt å jobbe selv om det trolig er rolig i mange ganger rundt om. Da er denne fredagen en fin anledning til å tenke på hva du skal oppnå for andre halvår av 2013. Ja, jeg drister meg altså til å utfordre deg på målsetning før du har fått skylt av deg badevannet. For straks kommer hverdagen og rutinene og med de, tidstyvene, vanene og uvanene. Plutselig har høsten gått, det er tjue minus og du synes ikke du har fått utrettet noe.

For oss mennesker er det viktig å ha det bra. Når har vi det bra? Når vi er trygge og ikke kjeder oss. Vi kan gjerne nyte en lang stund. En sommerferie er ypperlig til den slags, men når nytelsesbehovet er dekket og vi begynner å kjenne behov for å gjøre noe, så er det behovet for utvikling, for endring som slår inn. Kanskje er du der akkurat nå.

De fleste kjører sine strategiprosesser på høsten eller rett over nyttår. Jeg vil påstå at rett etter ferien er det beste tidspunkt. Glemt er alle trivialiteter som passord og mail. Glemt er alle gnisniger, irritasjonsmomenter og alt ork. Det er nå du har mulighet til å se fram over.
Så hva blir det viktigste du oppnår for deg selv dette halvåret? Hva blir det viktigste du oppnår for din bedrift? Hvilket oppnådd mål ville ha endre alt?

Det siste spørsmålet fortjener gjentagelse. Les det sakte. Smak på det som om det skulle være en kveldsdrink i sola: Hvilket oppnådd mål ville ha endret alt?

Når du vet svaret, har du målet. Eller visjonen, alt ettersom hvor krevende det er å nå. Så er det bare å utforme strategien. Jeg pleier å sette opp en tretrinnsplan for mine kunder. Hva er første base? Hva er siste før målet? Hva trenger du å lære? Hvilke ressurser trenger du? Hvilke relasjoner er viktige for deg i ditt målsøken? Hvilken aktivitet gjør du aller først som beveger deg i retning første base?

Det er bare å sette seg ned med penn og papir.

Lykke til og vel overstått ferie!
God helg!

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.