Hold pausen hellig!

Jeg leser Erik Bertrand Larssens bok ”Helvetesuka” på senga for tiden. For meg personlig bringer han ikke så mye nytt til bordet, men Larssen er en mester i å sette fokus på det å sette fokus. Og lesningen inspirerer. Jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg skal gjennomføre en helvetesuke. Min kone og jeg bytter fortsatt på med småbarnspass annen hver natt. Men jeg har allerede nå vært oppe kl. 0500 flere morgener for å trekke i treningstøy og legge ut på joggetur i de griskgrente strøkene der jeg bor.

Min utfordring er å komme i seng. Jeg våkner når klokka bli halv ni. Da får jeg en voldsom driv og en voldsom produktivitet og harr lyst til å jobbe og kan da jobbe til klokka blir midnatt og vel så det. Det er ikke forenlig med å stå opp klokka fem. Ikke i det lange løp. Og det er det lange løp som er viktig. For allerede første dag i Bertrands Helvetesuke peker han på vanene. Mandag er dagen for å sette vanene. For å si det med ingeniørspråket: De vanene bør være bærekraftige.

Bortsett fra disse grytidlige løpeturene, så har Larssens bok fått meg til å bli ekstremt fiksert på ”time management”. Jeg presser meg selv på superfokus … hele tiden. Stort sett går det bra. I hvert fall hvis jeg har vært nøye på planleggingen og definert oppgavene mine tydelig. Men en interessant observasjon har jeg gjort meg; jeg har nemlig avdekket en noe overraskende tidstyv. Eller for å si det på en annen måte og kanskje litt mer korrekt; jeg har avdekket tidstyvfangeren!

For det er når jeg sklir på pausene at jeg sklir på tida. De gangene klokka ringer og tidsøkta er ute og jeg fortsetter å jobbe i stedet for å ta pausa mi!. Jeg jobber nemlig i 50 minutter, så tar jeg 5 minutters pause, for deretter å ha 5 minutter til dobesøk, hente kaffe, ta en brødskive. Men det er når jeg ikke stopper å jobbe når klokka ringer, det er da jeg mister fokus. Noen ganger kan dette være hensiktsmessig hvis jeg sitter dypt ned i en problemstilling og konsentrerer meg. Men saken er at dersom jeg lar dette skje og ikke er bevist på å kommen meg inn igjen, da sklir tidskjemaet og jeg begynner å tenke på flere ting samtidig. Jeg mister fokus og effektiviteten får svi.

Det er altså pausene som er selve hemmeligheten. Og jeg minnes en tilbakemelding jeg selv ga på et lederkurs jeg gikk på for noen år siden. ”Hold pausene hellig”, sa jeg. Og jeg mente det, for i dette kurset hadde de en tendens til å putte alt mulig ekstra som de ikke fikk tid til i timen inn i pausen slik at det ikke blir noe igjen av pausen. Nå tendenser jeg til å gjøre det samme selv. Og det er da det går galt. Det er da jeg mister fokus, det er da effektiviteten går ned. Det viktigste jeg kan gjøre i løpet av arbeidsdagen, er å ta pauser. For hvis jeg tar mine regelmessige pauser når jeg skal, så merker jeg at jeg blir mer effektiv, blir mer opplagt, blir mer fokusert og får utrettet mer. Det er nesten så man tenker at det er et paradoks. Men pausene sikrer effektivitet. De regelmessige pausene opprettholder strukturen i oppgavebehandlingen, i fokuset. Jeg blir heller ikke så sliten og evner i større grad å være tilstede i øyeblikket og i de aktivitetene jeg bedriver.

Nå er det snart en stor pause: God helg!

Retro: Gullet du glemte

Trenger du et pustehull i ferien?

Noen jobber med å bli bedre på å planlegge arbeidsdagen og fritiden sin for å få mer ut av livet. Time management er big business og utvilsomt et sted der det er mye å hente. Jeg har forsøkt noen forskjellige varianter. Noen dager er jeg flink. Klarer jeg å holde skjema får jeg gjort utrolig mye og blir utrolig fornøyd med meg selv. Klarer jeg ikke å holde skjema sklir det helt ut og jeg blir utrolig misfornøyd med meg selv. Faktisk må jeg være så ærlig å si at sistnevnte leder ganske komfortabel i konkurransen. Det er lite hyggelig, både for meg selv og omgivelsene å være i nærheten av den versjonen av meg som er misfornøyd med meg selv. Altså må jeg bli flinkere, alltid flinkere. Og finnes det noe som er mer irriterende enn å måtte blir flinkere? Arrrrrrgh!

Jeg leste et sted at vi har konstant mengde selvdisiplin. Jeg vet ikke om dette stemmer, men det er en interessant vinkling. For gitt at det er slik, hva ville du bruke den på? Når på dagen bruker du dagens tildelte dose? Selvdisiplin er antakelig en av de vanskeligst tilgjengelige energiformer som finnes, og dermed både kostbar og verdifull (alt ettersom situasjonen). Om det er slik, så er det også en forklaring på hvorfor jeg noen dager (de fleste) ender opp bak skjema. Kan hende jeg kan tillater meg aldri så lite god samvittighet for det ved å si: “Ha, det er da ikke så rart. Jeg måtte jo bruke all selvdisiplinen allerede til frokost!” Jo visst, det er en idé! Men så fikk jeg en annen idé. Hva om å snu det helt på hodet? Hva med å planlegge hvile istedet for oppgaver?

Jeg er utrolig dårlig på å hvile, helt elendig faktisk. Det er nesten så jeg må ta meg en ferie for å komme igang. Innlysende nok er derfor dette et prosjekt som må ta tid. Erik Møller i Pepp Norge sa en gang jeg var på kurs med ham at hvis han var leder ville han pålegge alle sine ansatte å ta en power-nap i to-tre tiden på ettermiddagen. Det gikk så inn på meg at jeg satte i gang kollektive power-naps med konsulentene mine. Stakkars, de var helt forstyrret. Der lå de på gulvet på møterommene sammen med meg og fakturerte tusen kroner timen. Det er mulig de ble mer anspente av det, men hensikten var god. Og tankegangen er langt fra ny. For jeg var bare 6 år første gang jeg stiftet bekjentskap med fenomenet planlagt hvile. Ok, perspektivet var litt annerledes. På barneskolen ble frikvarteret ofte brukt til fotball, slåball, langgrenn eller snøballkrig. Men hvile kan være så mangt. Poenget er at vi allerede den gang hadde en pause på noen minutter hver time. Av alt jeg har lært på skolen har jeg altså gått glipp av det aller viktigste – nemlig pausene! Helt til nå. Pausene er det glemte gullet! Og nå må jeg avluses. Prestasjonssamfunnet og et selvbilde som er bygd opp nesten utelukkende på å yte, har forvandlet meg til en manisk arbeidsmaskin som ikke klarer å ta pauser. Dette er det på tide å gjøre noe med. Inn med nye “fag” på timeplanene: “Gå tur”, “Sitte i en stol og ikke gjøre noe”, “Mindfulness”,”Pust-meditasjon”,”Fokusert meditasjon”,Power-nap”. Det blir en bratt lærekurve og helt sikkert smertefullt. Samtidig forteller en lett vibrerende følelse langt inne og nedenfor mellomgulvet meg at jeg endelig kan være inne på noe. For hva er det verste som kan skje? En rastløs meg som må jobbe på spreng et par timer? Pføy! Det er da ikke noe farlig – det kan jeg alt om.

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler! 🙂

Gullet du glemte

Noen jobber med å bli bedre på å planlegge arbeidsdagen og fritiden sin for å få mer ut av livet. Time management er big business og utvilsomt et sted der det er mye å hente. Jeg har forsøkt noen forskjellige varianter. Noen dager er jeg flink. Klarer jeg å holde skjema får jeg gjort utrolig mye og blir utrolig fornøyd med meg selv. Klarer jeg ikke å holde skjema sklir det helt ut og jeg blir utrolig misfornøyd med meg selv. Faktisk må jeg være så ærlig å si at sistnevnte leder ganske komfortabel i konkurransen. Det er lite hyggelig, både for meg selv og omgivelsene å være i nærheten av den versjonen av meg som er misfornøyd med meg selv. Altså må jeg bli flinkere, alltid flinkere. Og finnes det noe som er mer irriterende enn å måtte blir flinkere? Arrrrrrgh!

Jeg leste et sted at vi har konstant mengde selvdisiplin. Jeg vet ikke om dette stemmer, men det er en interessant vinkling. For gitt at det er slik, hva ville du bruke den på? Når på dagen bruker du dagens tildelte dose? Selvdisiplin er antakelig en av de vanskeligst tilgjengelige energiformer som finnes, og dermed både kostbar og verdifull (alt ettersom situasjonen). Om det er slik, så er det også en forklaring på hvorfor jeg noen dager (de fleste) ender opp bak skjema. Kan hende jeg kan tillater meg aldri så lite god samvittighet for det ved å si: “Ha, det er da ikke så rart. Jeg måtte jo bruke all selvdisiplinen allerede til frokost!” Jo visst, det er en idé! Men så fikk jeg en annen idé. Hva om å snu det helt på hodet? Hva med å planlegge hvile istedet for oppgaver?

Jeg er utrolig dårlig på å hvile, helt elendig faktisk. Det er nesten så jeg må ta meg en ferie for å komme igang. Innlysende nok er derfor dette et prosjekt som må ta tid. Erik Møller i Pepp Norge sa en gang jeg var på kurs med ham at hvis han var leder ville han pålegge alle sine ansatte å ta en power-nap i to-tre tiden på ettermiddagen. Det gikk så inn på meg at jeg satte i gang kollektive power-naps med konsulentene mine. Stakkars, de var helt forstyrret. Der lå de på gulvet på møterommene sammen med meg og fakturerte tusen kroner timen. Det er mulig de ble mer anspente av det, men hensikten var god. Og tankegangen er langt fra ny. For jeg var bare 6 år første gang jeg stiftet bekjentskap med fenomenet planlagt hvile. Ok, perspektivet var litt annerledes. På barneskolen ble frikvarteret ofte brukt til fotball, slåball, langgrenn eller snøballkrig. Men hvile kan være så mangt. Poenget er at vi allerede den gang hadde en pause på noen minutter hver time. Av alt jeg har lært på skolen har jeg altså gått glipp av det aller viktigste – nemlig pausene! Helt til nå. Pausene er det glemte gullet! Og nå må jeg avluses. Prestasjonssamfunnet og et selvbilde som er bygd opp nesten utelukkende på å yte, har forvandlet meg til en manisk arbeidsmaskin som ikke klarer å ta pauser. Dette er det på tide å gjøre noe med. Inn med nye “fag” på timeplanene: “Gå tur”, “Sitte i en stol og ikke gjøre noe”, “Mindfulness”,”Pust-meditasjon”,”Fokusert meditasjon”,Power-nap”. Det blir en bratt lærekurve og helt sikkert smertefullt. Samtidig forteller en lett vibrerende følelse langt inne og nedenfor mellomgulvet meg at jeg endelig kan være inne på noe. For hva er det verste som kan skje? En rastløs meg som må jobbe på spreng et par timer? Pføy! Det er da ikke noe farlig – det kan jeg alt om.

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk! 🙂