10 utfordringer vi må løse

Det var meget positive nyheter fra Paris forrige lørdag (12.12). Utfordringen blir å følge dem opp i praksis, for foreløpig går ikke CO2-regnestykket i hop. Og det er flere regnestykker som ikke går i hop. Vi og våre barn står ovenfor en utfordrende tid. Her er 10 store risikoer vi må håndtere:

1. CRE  – ANTIBIOTIKARESISTENTE bakterier: Disse smådjevlene er en av de mest underkommuniserte truslene i dagens samfunn.  50% av de smittende dør. 2-4 funn årlig i Norge. Bruk håndvask!

2. Befolkningsvekst i Afrika og innvandring. Dobles folketallet i Afrika fra 1 til 2 MRD kommer det minst dobbelt så mange flyktninger hit. Sannsynligvis det mangedoble. Innvandring kan fort bli til innvadering.  Allerede idag er vi på kapasitetsgrensen. Hvordan skal dette håndteres i årene fremover? Hvordan skal vi klare å ivareta gode norske verdier i denne situasjoner? Hvordan er oppfølgingen av bruk av bistandsmidler? Norge har et rykte på seg for å gi bort penger uten å stille krav. Kan vi heller sette av bistandspengene i soft-loan fond som bidrar til vekst, forretningsutvikling og verdiskapning lokalt?

3. Religionsfront mot Islam – Dette skaper sterkere fronter og potensielle kriger. Dessuten vi det være risiko for større fremvekst av fantatisme som igjen bidrar til å øke terror-trusselen. 2-veis kommunikasjon, respekt og tilgivelse er løsningen. Samtidig må muhammedanerne som gruppe ta et oppgjør med fantatismen. De er i ferd med å bli stigmatisert, og nå må islamske ledere verden over utøve lederskap og ta ansvar.

4. Klimaforrurensning: varme klima gir mer ekstremvær. Glem skiføret i Nordmarka. Det viktigste er å sikre hustaket så det ikke blåser bort. Flom, jordskred, vind- og vannskader vil mangedobles. Her kreves mange løsninger. En er pålagt hjemmekontor for alle kontoransatte.

5. Klimaforrurensning: Endringer i klimaet fører til endringer i jordbruksområder. Ørkener vokser. Store områder blir preget av vann og mat-mangel. Dette må løses med logistikk som igjen bidrar til forrurensning. Løsningen er et bærekraftig forbruk på personnivå. Jordas menneskemengde skal vokse fra 7 til 20 milliarder! Selv med en opprettholdelse av verdenssamfunnets skjevfordeling av levestandard, må vi redusere forbruket vårt til en 1/3-del og vel så det. Dette er utfordrende for økonomien. Men alle må nå innse at økt forbruk er en miljøtrussel og ikke kan være et tiltak for å styrke økonomien. Vi må BRUKE MINDRE AV ALT!

6. Terror: Med skarpere religionsfronter og flere innvandrere vil terror-risikoen øke dramatisk. Vi må regne med tap av menneskeliv. Løsningen er større grad av overvåkning. Dessverre.

7. Stress og psykiske lidelser: Mer informasjon og høyere tempo fører til stress, utbrenthet og psykiske lidelser, enda til psykoser som kan føre til terrorhandlinger og andre skader. Dessuten går det ut over fler enn de som blir syke. Dette er den nye folkesykdommen. Løsningen er meditasjon og pusteøvelser!

8. Utenrikspolitikk: Russland rasler med sablene. Putin er ute etter å markere styrke. Relasjonen må balanseres hårfint for ikke å bli invadert eller satt under økonomisk press. Her har vi god erfaring fra den kalde krigen. Imidlertid står USA ovenfor et potensielt fall, og det vil være svekkende for Nato og Norges sikkerhet, særlig med et betydelig svekket eller oppløst Europa.

9. Jobber: Hvor skal verdiene skapes? Unge må studere til de er 22 før de får jobb. Vi har lavere %andel av befolkningen i arbeid enn noen gang. Hvem skal tjene pengene som skal skattlegges for å brødfør pensjonistene? Robotiseringen vil dessuten legge press på lavprofil-yrker innen fysiske yrker. Løsningen er Mooc-utdanning som er yrkesrettet og fleksibel, samt økt individuell omstillingsevne.

10. AI: Kunstig intelligens er like om hjørnet. Blir datamaskinene smartere enn oss mennesker, kan de (re)produsere seg selv og ta over styringen av verden. Da er det game over. Her trengs det styring og direktiver fra regjeringsnivå og ned, samt ikke minst internasjonalt samarbeid og enighet om hva som skal tillates og ikke.

Hold pausen hellig!

Jeg leser Erik Bertrand Larssens bok ”Helvetesuka” på senga for tiden. For meg personlig bringer han ikke så mye nytt til bordet, men Larssen er en mester i å sette fokus på det å sette fokus. Og lesningen inspirerer. Jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg skal gjennomføre en helvetesuke. Min kone og jeg bytter fortsatt på med småbarnspass annen hver natt. Men jeg har allerede nå vært oppe kl. 0500 flere morgener for å trekke i treningstøy og legge ut på joggetur i de griskgrente strøkene der jeg bor.

Min utfordring er å komme i seng. Jeg våkner når klokka bli halv ni. Da får jeg en voldsom driv og en voldsom produktivitet og harr lyst til å jobbe og kan da jobbe til klokka blir midnatt og vel så det. Det er ikke forenlig med å stå opp klokka fem. Ikke i det lange løp. Og det er det lange løp som er viktig. For allerede første dag i Bertrands Helvetesuke peker han på vanene. Mandag er dagen for å sette vanene. For å si det med ingeniørspråket: De vanene bør være bærekraftige.

Bortsett fra disse grytidlige løpeturene, så har Larssens bok fått meg til å bli ekstremt fiksert på ”time management”. Jeg presser meg selv på superfokus … hele tiden. Stort sett går det bra. I hvert fall hvis jeg har vært nøye på planleggingen og definert oppgavene mine tydelig. Men en interessant observasjon har jeg gjort meg; jeg har nemlig avdekket en noe overraskende tidstyv. Eller for å si det på en annen måte og kanskje litt mer korrekt; jeg har avdekket tidstyvfangeren!

For det er når jeg sklir på pausene at jeg sklir på tida. De gangene klokka ringer og tidsøkta er ute og jeg fortsetter å jobbe i stedet for å ta pausa mi!. Jeg jobber nemlig i 50 minutter, så tar jeg 5 minutters pause, for deretter å ha 5 minutter til dobesøk, hente kaffe, ta en brødskive. Men det er når jeg ikke stopper å jobbe når klokka ringer, det er da jeg mister fokus. Noen ganger kan dette være hensiktsmessig hvis jeg sitter dypt ned i en problemstilling og konsentrerer meg. Men saken er at dersom jeg lar dette skje og ikke er bevist på å kommen meg inn igjen, da sklir tidskjemaet og jeg begynner å tenke på flere ting samtidig. Jeg mister fokus og effektiviteten får svi.

Det er altså pausene som er selve hemmeligheten. Og jeg minnes en tilbakemelding jeg selv ga på et lederkurs jeg gikk på for noen år siden. ”Hold pausene hellig”, sa jeg. Og jeg mente det, for i dette kurset hadde de en tendens til å putte alt mulig ekstra som de ikke fikk tid til i timen inn i pausen slik at det ikke blir noe igjen av pausen. Nå tendenser jeg til å gjøre det samme selv. Og det er da det går galt. Det er da jeg mister fokus, det er da effektiviteten går ned. Det viktigste jeg kan gjøre i løpet av arbeidsdagen, er å ta pauser. For hvis jeg tar mine regelmessige pauser når jeg skal, så merker jeg at jeg blir mer effektiv, blir mer opplagt, blir mer fokusert og får utrettet mer. Det er nesten så man tenker at det er et paradoks. Men pausene sikrer effektivitet. De regelmessige pausene opprettholder strukturen i oppgavebehandlingen, i fokuset. Jeg blir heller ikke så sliten og evner i større grad å være tilstede i øyeblikket og i de aktivitetene jeg bedriver.

Nå er det snart en stor pause: God helg!

Creativity & the Comfort Zone

Someone commented on my previous blog: “No so sure. What about creativity?”
It was a very good question. Do you know how you know a question is good?
It makes you think. And this question made me think. Instantly I wanted to answer right away, but partially due to the circumstances, partially because a little voice somewhere deep inside told me to wait. And I waited. And I thought.

So what about creativity? Are we more creative outside the comfort zone than inside it?
It´s a nice perspective. Somehow I think the creativity dimension in parpendicular to the flow plane. I think you can, and probably will be creative if you´re forced to it. Being a writer  I am quite know to creative processes. The worst condition is when there are no boundaries, no frames or limits to work within. The magnitude of choices becomes too high. It is somewhat easier to be creative when your squeezed into a situation.

The latter is often the case when being outside the comfort zone. We feel squeezed.

The comfort zone as i define it to be equal to the flow zone, has two sides.
I do agree it is a bit controversial to look at the comfort zone this way. However the traditional “image” has similarities with the flow channel diagram of Csikszentmihalyi.

About the flow channel most certainly is outside the comfort zone, but what about the area below it? This is the area of boredom and apathy, control and relaxation.
we all know the story of the kid who sabotage the teacher´s lessons because he is under-stimulated. This is negative creativity. Why? Because it´s creativity added in the wrong context. Creativivity isn´t positive. As any property or skill it´s neutral until in a certain context that gives it it´s valour. The sabotaging kid is most definitely below his flow zone, he is bored, hence letting his creative capacity create a more (for him) stimulating context.

The same goes when pressurised outside your flow zone on the upper side. Too little time, a dangerous situation might force you to come up with new solutions to “survive”.

So yes, definitely being outside the zone is creativity zone. However, being outside on the upper side, you spend a lot of energy of worrying. You have no focus on the solution (whatever it is). It´s paralysing, thus also paralysing the creativity. This is definitely not a good spot to be in.

So what about inside the flow zone?
Flow is requiring 3 elements: A clear target (goal), concentration and direct feedback.
John Cleese, in his Video Arts-speech, pointed out that creativity often happens in the absence of a clear target or goal. Personally I get my best ideas when being alone, walking, in my car driving or on a plane. Common for these situation is the lack of a goal (Ok, I´m going somewhere, but I´m on automatic and I don´t need to concentrate to reach it). Defocusing does it for me. This is very much in parallels with Cleese´s (and others) findings. The best way to come up with something new is when asking the question, then leave it and defocus. I even have some meditative exercises for this, but somehow I prefer to go for a walk, a fixed route where I don´t have to take decisions about turning left or right and most likely will be undisturbed except of my brain´s (hopefully) sudden whims and fads.

As a writer when I write a story I often have spent plentiful of hours on walking, planning and creating before I start the goal-oriented writing. At least this is when i am the most productive and can focus on text and story quality.

Of course I sometimes write as a result of a whim or sudden idea, and letting go sometimes makes me creative when I am writing. In these cases I write without a goal (except recording my tying) and actually I think it´s a bit like defocusing within the frame of the writing activity.

Thus (and finally) my conclusion is that creativity is totally different process than goal-oriented productivity. Sometimes it happen inside the flow zone sometimes after. But it never happens when I am nervous or feel pressurised about something. Then I am just busy worrying. And this is my main point. When in a state of worrying, you lose energy. Energy that can be directed into productivity, creativity or learning channels.
For me, being outside the so called “the control zone” is exactly this; worrying. Thus I think it´s bullshit to force yourself into worrying. There are better ways of managing yourself into value increasing positions.

However if you translate “comfort zone” to “control zone” I agree. Being on “the upper side” of the flow line is best of productivity, while creativity is best stimulated while relaxing og defocusing.

Stop the bullshit!

Everybody´s talking about how being outside your comfort zone is the way to go.
It´s bullshit!

Anyone with the slightest engineering knowledge can deduct this!
Being outside your comfort zone means being nervous, anxious and basically spending lot´s of energy on «How do I cope?»-worrying. This worry is wasted energy.
Outside the zone is friction land. Being there will cause what I call «physiologic enthropy».
Actually, being too far outside your zone will cause a trauma, and you´ll need to get treated by my wife (she´s a psychologist)!
Where you should be to be at your most productive is inside the comfort zone, but on The Alert Side.
The Alert Side is where you need to stretch, where you need to be «on», where you learn fast but still is «in the zone», where you don´t spend your energy on dread and fear. Schematically you will find this as the area above the Challenge/Compentence-line in Mihaly Csikszentmihalyi’s Flow-diagram. This is the area that will bring the sense of mastering. Beneath the flow-line you´ll find the affirmative zone which is good for anchoring confidence but not for growing it. So stop push your self over the limit. Push yourself, alright, be alert, be conscious and focus on your target – one at the time!

It´s just like a wing in flight; a too steep angle will cause separation and turbulence. You will climb, for sure but it will cost you more in fuel than if you climb at a slower and steadier rate. So instead of over investing your energy in bursts, acquire good habits and focus steadily on you targets.

Kraften i de små ting (en kvasivitenskapelig artikkel om nisser)

I hver av oss bor det en nisse. I meg bor det flere. Den nissen dere skal få møte i dag kaller jeg Nazi-nissen. Det er han som skriker Ordnung muss sein og på fascistisk vis krever at alle skal trampe i takt.

De fleste kjenner seg sikkert igjen når jeg nevner hektiske morgener med små marginer. Unger krangler, oppvasken flyter, tannkosten(e) er borte. Det er mye som må gjøres på lita tid. Det er i slike situasjoner Nazi-nissen ofte kommer fram. Og han kan være god og ha. For dersom han får gehør for fascismen sin, kommer produksjonen raskt på linje, prosessene flyter og uavhengige observatører kan nikke gjenkjennende til en opplagt synlig progresjon mot målet. (=barnehage, skole, jobb).

Underveis er det viktig at ting fungerer. Da er det de små ting som teller. Noe som lider av ikke å være tilstrekkelig standardisert i undertegnedes hjem er sammenrulling av plastposer. Ja, du lester riktig! Sammenrulling av plastposer er en greie for Nazi-nissen. For når søpla flyter over, minstejenta stinker og roper æsj og mellomstegutten hyler fordi han har fått flis i foten mens kona har inntatt virvelvindformen og stormer rundt fordi hun er for sent ute, da er det vesentlig å ha et sted å legge fra seg søppelet. Vi har et skap med en pose full av poser. Disse posene krøller vi sammen på hvert vårt vis. Ja, igjen, du leste riktig; på hvert vårt vis. Og dette er verdt å merke seg: Personlige preferanser i plastposesammenkrølling som kan ødelegge en hel morgen! Jeg har faktisk vært med på at slike detaljer kan ødelegge en hel dag og sågar en hel helg, men la oss ikke gå i detaljer på det. Dette er nemlig en (kvasi-)vitenskapelig artikkel og ikke terapeutisk vås.

Så til saken: Når jeg da står der med søppelet mitt og trenger en ny pose, mens bombene og granatene slår ned på alle kanter og noen roper ”Gass, gass!”, da trenger jeg posen brennkvikt. Jeg går med lange målfaste steg bort til poseskapet, finner en pose og går med like lange, like målfaste steg tilbake til søpleskapet. Men hva er det jeg ser: Jeg har valgt en pose som frua har sammenrullet. Jeg undertrykket et irritert F**N! og gir meg i kast med knuten. Den er selvfølgelig vanskelig å få opp og det tar opptil flere sekunder før jeg får løst den og kan riste opp posen  slik at den er klar til bruk. Og det er midt i dette kaoset det slår meg: Det må være rom for forbedringer! Så når kone og unger er på vei til det hellige land og jeg har fått ryddet kjøkkenet for miner, bestemmer jeg meg for å gjøre en test: Hvor lang tid tar det å åpne plastposene på min måte og hvor lang tid tar det å gjøre det på min kones måte? Og, for ikke å glemme: Hvor lang tid tar det å krølle dem sammen på de respektive vis?

Beskrivelse av metoder:
Min kone foretrekker å dra posene ut i ei lang pølse for deretter å slå krøll på dem. (Metode A). Jeg foretrekker å kryste opp posene fra hver sin hank og ned, tvinne de rundt og dytte den ene enden ned i den andre. (Metode B).

Klargjøring av testutstyr:
Jeg finner to poser i poseskapet; en hvit fra Rema (hvor jeg liker å handle) og en rød fra Rimi (hvor min kone liker å handle). Hvitt lag – og nå må ingen begynne å tenke fotball her – skal teste Metode B, mens rødt lag skal teste Metode A. Til tidtagning bruker jeg stoppeklokka på telefonen. Jeg legger telefonen på benken med stoppeklokka klar. Posene ligger i sammenkrøllet tilstand ved siden av. Så starter jeg.

Kampen:
Først ut er hvitt lag. Knuten (i den grad det kan kalles en knute) går raskt opp og jeg kan riste posen åpen. Dette gjøres i et behersket tempo med moderat målfokus. Jeg slipper posen rett ned på gulvet og stopper klokka. 5.5 sekunder. Så gjentar jeg øvelsen med rødt lag.

Ikke uventet strir jeg med knuten, men får den ganske kjapt opp, rister posen åpen og slipper den på gulvet. 14 sekunder. Det skiller altså 8.5 sekunder på de to metodene etter første test.

Så er det sammenrullingen. Nå skal posene fra åpen tilstand, krølles sammen på henholdsvis Metode A og Metode B, og legges på kjøkkenbenken. Først ut er igjen hvitt lag (De har hjemmebane). For hvitt lag tar prosessen 10.5 sekunder. For rødt lag  12.8 sekunder. Altså en forskjell på 2.3 sekunder i favør hvitt lag.

Jeg innså raskt at det er flere svakheter ved testen. For det første er en test altfor lite til å kunne kalle det en vitenskapelig metode. Dernest vil resultatene avhenge av hvem som utfører dem og deres kompetanse på området (dette gjelder både sammenrulling og oppåpning). Det er åpenbart at min kones skarpe negler er bedre egnet til knuteåpning enn undertegnedes nisses tosifrede tommeltotter. Og denne artikkelen er ikke en argumentasjon for hvilke metode som er best. Det er derimot Lære-og Dokumentasjons-Nissen i meg som prøver å få fram et poeng! For å underbygge det statistiske, gjennomførte jeg testen noen flere ganger. Trenden i resultatene viste som forventet at tiden går ned etter hvert som teknikkene perfeksjoneres. Med unntak av forsøk der knuten førte til tukkel, var trenden klar. Med undertegnede som utfører var Metode A raskest, både for sammenkrølling og åpning. Og jeg tør våge påstanden om at dersom både min kone og jeg hadde perfeksjonert denne metoden er det sannsynlig at vi ville spart en del tid i hverdagen.

Nå er kanskje ikke noen sekunder her og der så mye å kimse av, tenker du. Men der tar du feil! Antar vi at et gjennomsnittshjem rydder bort 2 poser om dagen og åpner én, betyr forsøket med Metode A en besparelse på 8.5+2×2.3 =13.1 sekund pr dag. Over et år med 365 dager blir dette til 1 time 19 minutter og 41,5 sekunder! WOW! I løpet av et år kan man altså få 1 time og nesten 20 minutter mer til rådighet som kan benyttes, for eksempel til et deilig bad eller en tur i skogen. Aller best kan denne tiden brukes på de aller nærmeste og forhindre utbrudd av verdenskrig i hjemmet.

Dette er en skikkelig nisse-artikkel, men poenget er at både Nazi-nissen og Lære- og Dokumentasjons-nissen har noe å bidra med. Funnene viser at standardisering og innøving av metode gir gevinster som kan virke små i det dagligdagse, men som kan ha enorme effekter over tid. Tenk bare på det tidligere refererte bannerordet (halvveis i avsnitt 4). Dersom vedkommende ikke hadde klart å undertrykke det – noe som er en reell risiko gitt det herskende arbeidspresset – ville Nissefrua reagert. Undertegnede hadde sikkert tatt fram Hissig-nissen og reagert tilbake. Dermed ville situasjonen ligge åpen for krigsutbrudd. La oss si det er 50-50 % sjanse for at konfliken ville utviklet seg. Da tar det i gjennomsnitt 24 timer å løse den. For når krigen er et faktum, finner man bomber og granater overalt. God gammeldags risikoanalyse tilsier da at kostnaden av Hissig-Nissens utbrudd er 12 timer. Og det bare denne helga! Siden slike situasjoner oppstår, la oss si, en gang hver fjortende dag, betyr det at valg av metode for plastposesammenkrølling koster undertegnedes familie et risikofond på 312 timer pr år!

Med slike tall er det åpenbart at det er viktig å håndtere Hissig-nissen. For når Hissig-nissen og Nazi-nissen drar i tospann har det ofte en smittsom effekt på Nissefrua. Og 312 timer nisseknuter i året er det faktisk verdt å investere både standardisering og litt trening for å unngå. Utfordringen med å selge inn budskapet overleveres herved Argumentasjons-nissen.

God Halloween-helg!

Rødt og hvitt lag klare til kamp!

Det vakke min skyld asså…

“Poor leaders never get the blame.”

Jeg leste nylig denne i en artikkel og synes den er så bra at jeg måtte dele.
Det er litt som når faren til Linus i Svingen skal forklare Linus hva ansvar er:
“Ansvar? Det betyr at du får skylda!”

Dagens visvas

“Av alt vås er vitenskapens det verste, for det er så fordømt logisk og gjennomtenkt.”

— Louis-Ferdinand Céline

Likte du det du leste?
Jeg er svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn og Twitter! På forhånd takk! 🙂

Rett før lunshtid…

Så var det fredag og igjen og snart helg.

Jeg skylder mine lesere en unnskyldning: Jeg har ikke vært like flittig på bloggen i det siste. Ikke fordi jeg er lei av å skrive; situasjonen er sammensatt. Jeg har vært på en lang, deilig ferie på et varmt sted, deretter kom påsken og på toppen av det hele funderer jeg litt på å endre eller dreie konseptet. Noe av dette vil avgjøre av en strategisk beslutning jeg står ovenfor og som jeg vil ta før sommeren.

Noe av det jeg tenker på er en hyppigere publiseringsfrekvens. Da må innholdet bli kortere og mer av dagligdags art – a la dagens refleksjon eller om noe spesielt som har hendt meg. Iblant vil jeg nok fortsette å skrive litt lengre betraktninger.
Temaene vil fortsatt være utvikling, ledelse og kommunikasjon for dette er spennende saker som vi aldri kommer utenom. Det store spørsmålet er i hvilken retning “Før det er helg…” skal utvikle seg…

Tar vi ikke aktivt stilling til hvor vi skal hen, ender vi å drive med strømmen; vi havner dit tidevannet tar oss. Det kan være greit for en stund, men dersom man ønsker å oppnå noe, så må man som kjent ha et mål og ikke overlate til tilfeldigheten å ta avgjørelsene for seg. Det gjelder på kort og lang sikt, både privat og i arbeidslivet. Og når klokka begynner å tikke mot lunshtid i livet, er det på tide å gjøre seg noen tanker om hvordan kvelden skal bli.

Så det store spørsmålet jeg etterlater dere med i dag er:

Hvor vil du være og hva vil du ha uttrettet den dagen du “pensjonerer” deg?

God helg!

Hvis alt var til din fordel….

“Live life as everything is rigged in your favor.”

–Rumi

Takk for at du deler!

 

 

 

 

Takk for at du feiler!

Å se andre feile, er ikke det deilig?
Jeg elsker når noen feiler, og dersom du er helt ærlig med deg selv, så tipper jeg at du er enig.

For det første, får det oss andre til å føle oss bedre.
Indirekte belønnes statusen vår. Vi kan synes synd på vedkommende og by på all vær trygghet og godhjertethet og ta stakkaren under vingen. Det er oppbyggelig og føles godt, ergo en vinn vinn-situasjon.

For det første, del 2, kan vi kanskje godte oss over det som fortjent.
Om den som går på trynet gjør det fordi han har hatt nesen i sky, føles det som en herlig belønning av rettferdigheten. Og i bunn og grunn er det en sunn korreksjon for den det gjelder også.

For det andre, ligger det læring der.
Å lære av andres feil, er en av de lettes tilgjengelige lærebøker på markedet.
Vi andre er alltid forstå-oss-påere. Vi andre vet alltid best.
Det er lett å hovere. “Det var det jeg sa.” Og kanskje er det forståelig dersom man har vært tidlig ute med å påpeke noe som ikke ville virke, ikke ble hørt og fikk rett. Samtidig, hovering fører aldri noe gått med seg og er en graverende feil i relasjonskompetanse på lik linje med det vi hoverer over, eller verre.
Det ligger en påminnelse der i å vise andre respekt som burde være unødvendig.

Når vi ser andre gjøre bommerter, dumme seg ut eller rett og slett gjøre en dårlig jobb er det lett å forstå hva man kan gjøre annerledes. Mitt forslag til alle som er i en intervju-situasjon og blir spurt om de har leder-ærfaring, er å si at “Ja, jeg har hatt ledere i hele karrieren.” Og ledere kan man lære mye av. Spesielt de dårlige lederne som gjør mange feil.

Egentlig bør vi takk dem som feiler, for de gjør oss oppmerksom på ny kunnskap.
Gjør vi feil selv, bør vi ikke trekke oss tilbake og gå i forsvar, men børste av oss støvet, sette oss ned og tenke igjennom hvorfor det gikk galt og hva som kunne vært annerledes.
Det er ikke alle forsøk som har livets rett, kanskje er det til og med greit at vi ikke lykkes noen ganger, siden det vil åpne for nye muligheter.

En siste stor fordel med feiling er at den som feiler gis en mulighet til å se på seg selv mindre høytidlig. “Vi blir født mellom piss og drit” er et sitat fra en roman som har brent seg fast i meg. En annet faktum som har gått veldig inn på meg er at de fleste (alle?) gjør på seg når de dør. Kanskje 2 greie faktum å ta inn over seg dersom man føler seg litt cocky en dag. Og feiler vi, kan den tanken kanskje få oss til å tenke “Pytt, pytt! Det er ikke så ille”. For når alt kommer til alt, er vi bare mennesker men en masse dysfunksjoner, og hele livet  handler om å lære.

God helg!

PS. Takk for at du deler!

 

Hvem er jeg?

Hvem er jeg?

“Hvem er jeg?” er det mest grunnleggende og skjellsettende spørsmål du kan stille seg. For hva svarer du egentlig? Og hvor lenge svarer du? Finnes det i det hele tatt noe kort svar?

Denne uka skal jeg begynne å dyrke jorda på gården min (faren min har gjort det til nå) – betyr det at jeg heretter er bonden Asle? Hva med de 17 årene jeg jobbet som utvikler, prosjektleder og leder innen IT, gjør de meg til datamannen Asle? Og hva med de siste 5 årene hvor jeg har jobbet som coach og karriereveileder, gjør det meg til karriereeksperten Asle Gundersby?

Svaret på spørsmålet ”Hvem er du?”, avhenger av konteksten det stilles i. På hjemmebane er jeg ektemann og familiefar; i bandet mitt, CMYK, er jeg synth-mann og vokalist; og blant venner og når jeg er alene, prøver jeg bare å være meg selv.

For hver situasjon krever sin rolle.  Jeg er fortsatt sønnen til mine foreldre, jeg er fortsatt den lille gutten. Samtidig har jeg tilegnet meg kunnskap og spilt en masse roller oppgjennom, som dem jeg i den forbindelse har omgått, vil forbinde meg med.

Hvorfor holder vi på på denne måten?
Hvorfor er det så viktig for oss å definere (og dermed begrense) oss?
Hvorfor er vi så opptatt av titler og navn?
Hvorfor er det så viktig å sette alle disse merkelappene?

Det handler naturligvis om identitet. Og identitet handler om å være synlig, om å skille seg ut. Hvorfor ønsker vi å skille oss ut? For å bli lagt merke til. Hvorfor ønsker vi å bli lagt merke til? Fordi vi trenger å selge – selge våre produkter, selge vår kompetanse, selge våre meninger. Fordi vi trenger anerkjennelse, bekreftelse på at vi har verdi, at vi er ønsket eller til og med etterspurt, fordi vi trenger trygghet, fordi vi trenger hverandre, særlig når vi selv ikke lenger strekker til.

Og der er ringen sluttet. Det er noe å tenke på når vi blir for opptatte med å forsvare våre feil og mangler. For fysj! Tenk om noen oppdaget at jeg gjorde feil og noen ganger kom til kort!

Hvem er det jeg tror jeg lurer? Jeg lurer i hvert fall ikke deg.

God helg!

 

Lar du egoet ditt komme i veien for en god deal?

Noen er så opptatt av å se seg selv og at andre skal se dem at de går glipp av gode muligheter. Jeg har vært der selv. Og jeg har opplevd andre gjøre samme tabbe.

Det er fullt forståelig, samtidig like forunderlig hver gang. Hvorfor er vi så opptatt av å forsvare oss? Hvorfor tillater vi oss å være så sårbare?
Vi er jo den vi er. Hva andre sier, tenker eller tror, har vi liten kontroll på. Det er kun våre egne handlinger og reaksjoner vi kan styre. Og det er disse som forteller hvem vi er.  Egoet vårt, eller identiteten vår, bryter til stadighet inn i livene våre og minner oss om viktigheten av å være synlig. For det er viktig å være synlig. Den som ikke er synlig, har ingen markedsplass for sine kvaliteter eller synspunkter.

Av og til må vi forsvare oss. Av og til må vi synliggjøre våre grenser, særlig hvis noen utfordrer dem, eller ikke respekterer dem. Men et krast og hissig forsvarsverk gjør sjelden underverker. Blir vi for opptatte og storforlangende om at andre skal se oss, kan vi lett glemme å se andre. Jeg har sitert Stephen R. Cowey mange ganger, men han fortjener å bli gjentatt: ”Seek to understand others before you ask to be understood.” Sjelden eller aldri har det vært uttalt noe som er nærmere et relasjonskompetansens ”Sesam, Sesam, lukk deg opp”.
Aladdin hadde sin oljelampe som han gned på. Hvis du gnir litt på andres ego, kan de bli til svært så medgjørlige ånder. Men det er så uendelig lett å trå feil. Ofte skal det bare en misforståelse til. Et sårt ego er vanskelig å lege. Vi får i stedet konsentrere oss om vårt eget ego, og ta ansvar for at vi – når vi reagerer og går i forsvar – ikke forblir der inne i borgen vår, men søker ut, gjennom muren for å forstå og lære, med nysgjerrighet, hva andre har å by på av tanker og opplevelse.

God helg!

PS. Takk for at du deler! 🙂

Huset ved havet

En dag jeg var på en reise gikk jeg en tur. Det var et strålende vær, jeg gikk langs kysten. Turkist vann brøt i dønninger og ble kastet mot klippene og strendene nedenfor. Det suste i palmekronene av en mild bris som strømmet over åsene. Turen tok meg ut av byen, over en slette og gjennom et lite skogholt. Veien strakte seg ut over en eng. Jeg må ha gått i egne tanker for etter å ha krysset en liten elv kom jeg til noen hus som lå på kam mellom havet og veien. Husene var av de slitne sorten. Malingen var sprukken, noen steder flaket av i store biter. Flere vinduer var knust, gården og hagen fløt av søppel. Tilstanden kunne kort beskrives med et ord: forfall.
Det så ikke ut til å bo noen i huset, og kanskje skulte det en personlig tragedie. Men tiltross for eiendommens tilstand, var beliggenheten der den tronte på skrenten over havet helt fantastisk. Jeg ble slått av undring; for hvordan kan det være mulig å ha slik potensiale uten å utnytte det bedre?
Tomten huset lå på måtte være verdt enormt. I rette miljøer og markedsført med litt kløkt og kompetanse ville et salg garantert innbringe en betydelig sum. Synet gjorde meg trist. Så gjorde det meg glad. For er det ikke slik med oss alle? Vi har unyttede potenial som bare ligger der og venter på å bli gjenoppdaget?

Samtidig må vi selv ta ansvar for å markedsføre det. Vi må selv henvende oss til rette publikum, de som kunne tenkes å ha glede av vår kompetanse og våre talenter. Hvorfor la verdiene ligge uutnyttede og forfalle? Det finnes ingen bedre dag å starte på enn i dag.

God helg!

Takk for at du deler!

Nu i disse OL-tider

“The best storyteller wins. Always.”
— A.Gundersby

Takk for at du deler.

Har du funnet svaret for businessen din?

Hva er kjærlighet?
Det alltid-aktuelle spørsmålet får liksom en ekstra snert på selve Valentinsdagen.

Mange vil sikkert hevde at Valentinerdagen er et markedsføringsgrep innfør for å stimulere et allerede overfølsomt forbruk, og de har sikkert gode argumenter for sitt syn. På den annen side finnes det ingen ting mer verdt å feire enn selve kjærligheten.

Men hva er det? Hva er denne uangripeligheyen som er så vanskelig å få has på?

Selv har jeg kysset min kone 3 ganger på munnen før jeg startet arbeidsdagen og gjennopplivet forholdet til en gammel musikalsk flamme da jeg tilfeldigvis kom over en relativt nye utgivelse av det svenske folkemusikk-heavybandet Hedningarna. Et særdeles gledelig gjenhør, for de hadde slett ikke gitt seg, de fortsetter å gi og gi.

Og er det ikke akkurat det som kjennetegner kjærligheten? Alt man ikke gir seg, men fortsetter med å gi? Å elske er er verb, det er en handling. Det handler ikke om å få noe tilbake, det handler om å utføre det å elske er.

Det amerikanske firmaet Heart of Business har gjort kjærlighet til kjernen i sin business. Med filosofi bygget på gammel Sufi-visdom  forfekter de synspunktet at man skal handle og snakke fra sitt hjerte. Og naturligvis lytte til det. De sier at vi må gi fra vårt hjerte, ikke bare til våre elskede og våre venner, men også til våre kunder. Det er en vågal og interessant vinkling. For handler ikke kjærlighet nettopp om oppriktighet og entusiamse, om å ville den beste for andre? Om ikke noe annet, så vil jeg at dere skal ta med dere det budskapet inn i valentinerdagens siste timer. Tenk på det neste gang dere møter en kunde. Den bedrift som klarer å bygge sitt renommé og rykte på at de er der for kundene og gir fra sitt hjerte, vil garantert beholde eksisterende og få mange nye kunder.Å oppriktig ville andre vel og å tilby sine tjenester for kundens beste, er langvarig business og bærekraftig business. Og man trenger ikke be om noe tilbake. For den som får, får lyst til å gi. Slik virker kjærligheten.

Happy Valentines!

Takk for at du gir!